Forholdet er slutt?

[Gjest itvil]

Har bodd med kjærsten min i 4 år, men nå vil hun ikke bo med meg mer, MEN hun vil fortsatt være sammen med meg selv om hun flytter ut. Det er i hvert fall hva hun sier. Når jeg spør henne om hva grunnen til at hun vil dette er så sier hun at hun trenger rom, at vi krangler for ofte og har begynt å gå hverandre på nervene etter å ha bodd sammen så lenge. Hun kommer med en "det er ikke deg, det er meg"-forklaring på hvorfor forholdet er som det er, på samme tid som hun henviser til sine "issues" (helsemessige/psykologiske). Hun sier hun tror at forholdet vårt kan bli bedre hvis vi ikke ser hverandre så ofte som man gjør når man bor sammen. Hvordan kan et forhold bli bedre ved mindre kontakt?

 

For meg virker det kun som at hun prøver å ta den smidige veien til single-tilværelsen. Jeg er av den oppfatning at hvis hun flytter ut, etter å ha bodd sammen med meg i 4 år, så er dette et kraftig tilbakeskritt i forholdet, og dermed kan forholdet likesågodt avsluttes. Men nei, hun insisterer på at hun ikke vil gjøre det slutt selv om hun vil flytte ut. Jeg tror hun kun er opptatt å ikke bli sett på den som avslutter forholdet, den "slemme". Hun vet at jeg ser på det at hun flytter ut som et stort tilbakeskritt, og ved at HUN ikke vil gjøre det slutt, så føler jeg det som om hun spiller ballen over til meg og skal få meg til å avgjøre om forholdet skal avsluttes sammen med samboinga. I utgangspunktet er dette lett hoderegning for meg, avsluttes samboerskapet så avsluttes forholdet. Men jeg tviler...

 

Hun vil ikke bo med meg i hvert fall, men hun vil altså fortsette forholdet. Jeg klarer ikke å forstå logikken bak dette, om det i det hele tatt finnes en logikk. Noen som har synspunkter/råd?

[Gavekort]

Jeg mener at hun har et poeng, noen ganger er det bedre å ha litt avstand. Det styrker forholdet, man går ikke så fort lei av hverandre og man slipper unna noen av uvanene til hverandre.

 

Hvis jeg skulle sagt noe slik så ville det være i et håp om å redde forholdet, ikke gå mot å være singel eller utro.

[LinoraN]

Spør du meg er dette begynnelsen på slutten...sry, men det tror jeg. Kom hun heller i forkjøpet og slå opp først

[Gjest Gjest]

Har man bodd sammen i hele 4 år så skal vel irritasjon i forhold til uvaner og store mengder samvær vel ikke være det som gjør at man plutselig bryter samboerskapet? Hvordan kan det ta 4 år å finne ut av slikt? Samme med å krangle litt innimellom? Det virker nesten som om det ikke er noen spesiell grunn, eller at det er noe feil med MEG, som gjør at hun ikke vil bo med meg.

 

Hun har sagt hun vil flytte sammen med en venninne. Hun er ofte ute med denne og andre venninner på byen. I den senere tiden har hun vært mer med venner enn med meg. Ingen av hennes venninner er i seriøse forhold, så jeg har mine anelser om at hun savner det å være "fri" og kunne benytte seg av tilnærmelsene hun etter sigende får...

 

Og hun har også nylig betalt tilbake en grei sum penger hun har lånt av meg ila. det siste året. Nå når hun ikke skylder meg noe ser hun sitt snitt til å lettere løsrive seg.

 

Det som irriterer/kompliserer er at hun gir uttrykk for å ville fortsette forholdet, men alle hennes handlinger sier noe annet.

 

Begynnelsen på slutten ja, det er også hva jeg tror.

[Lekr]

Spør du meg er dette begynnelsen på slutten...sry, men det tror jeg. Kom hun heller i forkjøpet og slå opp først

 

Jeg-slår-opp-først-og-unngår-nederlaget-mentaliteten er en ganske håpløs tankegang. Er ellers enig med TS på alle måter.

 

Ville også revurdert hele forholdet om det var meg. Er det helt umulig å jobbe med problemene, og fortsatt bo sammen?

 

Hvis hun har vært frustrert veldig lenge, så kan jeg skjønne henne. Hvis det liksom ikke har vært noen bedring.

[Cluster1]

Jeg er ..eller var, i samme situasjon som OP bortsett fra at vi hadde bodd sammen i 7 av de 9 årene vi var sammen. To barn og forlovet, da hun plutselig fikk behov for å "finne seg selv".

 

Hun kjøpte seg leilighet og holdt meg varm med formaninger om at det ikke ble slutt selv om hun flytta. Mens hun leita etter leilighet, og etterhvert mens hun ventet på å overta den bodde hun med meg og barna. Etterhvert som datoen for flytting nærmet seg ble hun kaldere og mer inneslutta, og var så og si nesten ikke hjemme. I ukedagene kom hun hjem sent på kveld etter barna hadde lagt seg, enten fordi hun jobba overtid eller møtte venninner på café. Helgene feiret hun bursdager og var generelt bare ute på byen med venninner mens jeg var hjemme med ungene.

 

Da det virkelig nærmet seg dato for å flytte ut slutta hun å komme hjem etter byturene sine, og "overnatta på sofaen til venninner" som i ettertid visste seg å hete Knut. Sovna på nachspiel uten å "huske" hvor, eller hvem som var med. Da jeg spurte henne, og forklarte at jeg hadde vært bekymra for at hun ikke kom hjem, og sa at jeg trodde vi fortsatt var sammen beroliget hun meg med at hun hadde vært sammen med venninner og bare sovna på sofaen. Jeg konfronterte henne med at jeg hadde sendt melding til venninnene hennes siden hun ikke svarte når jeg ringte, men de hadde bare vært sammen med henne tidlig på kvelden – men da var jeg en psykopat og kontroll-freak, og hadde ikke noe å gjøre med hvor hun hadde vært. Inntil da trodde jeg vi fortsatt var sammen og at forholdet skulle styrkes ved at hun flyttet for seg selv. Naivt av meg.

 

Hun mente at jeg måtte være dum som ikke skjønte at det selvfølgelig var over, og at det var bare per min definisjon at vi fortsatt var sammen. Hun flytta jo tross alt fra meg, og likestilte det med å si ”kanskje” til datteren vår. Noe som for henne betyr nei..

Og siden jeg hadde oppført meg så jævlig at jeg tok kontakt med venninnene hennes så elsket hun meg ikke lenger.. jeg antar at noen er flinke til å skru av elske-bryteren sin når de blir avslørt.

 

Som OP skriver har vi også felles venner som nylig har skilt lag, og hun har flere single venninner som lever livet i helgene. Det er disse venninne hun hengte mye med før og etter hun kom opp med genierklæringen om at vi skulle bo hver for oss slik at hun kunne finne seg selv. Jeg er ganske sikker på at hun ikke bare fant seg selv, men det spiller i grunn ingen rolle siden hun valgte å gå fra meg og jeg ikke får gjort noe med det. Man kan jo ikke tvinge noen til å være sammen med deg, så livet må jo bare gå videre.

 

I dag ser jeg hvor blåøyd jeg var, men jeg trodde faktisk på henne om at det skulle bli bedre om hun flyttet og fant sjeleroen sin. Jeg tenkte mye på hvor ille det er å tviholde på noen som ikke vil være sammen med meg lenger, og at lidenskapen i forholdet sluknet.

Dersom samboeren din vil flytte bør du bare la henne pakke sammen sakene sine og dra - men ikke begå samme feil som meg og tro at alt kommer til å ordne seg. I slike situasjoner er det nok best å være pessimist og ikke bli skuffa om hun aldri kommer tilbake til deg, enn å sitte med falske forventninger og bli knust når det går opp for deg.

 

Ta livet som det kommer, plei kjærlighetssorgen din og tilbring tid med dem du er glad i og som kan kunsten å oppmuntre deg. Enten stemmer teorien hennes om at det vil bli bedre og dere finner tilbake til hverandre igjen - eller så prøver hun å løsrive seg fra deg for å smake samme frukten som venninne sine.

 

Ønsker deg uansett lykke til - men ikke glem at du har stolthet også, så ikke la deg lure eller finn deg i alt hun sier.

[Gjest itvil]

Takk for alle svar. Spesielt Cluster1. Jeg skal ha erfaringen din i bakhodet i tiden som kommer.

 

Det er mulig jeg har klart å overtale henne til å bli boende med meg og jobbe videre med forholdet, så det er kanskje sannhet i det at hun faktisk vil fortsette forholdet selv om hun har fått idéen om å flytte ut. Mulig at hun så poenget i argumentet mitt om at det å flytte fra hverandre ikke var den beste løsningen for selve forholdet, men kanskje bare den mest lettvinte. Hvis hun anser forholdet vårt som seriøst, og ønsker at det skal forbli det, så kan det umulig være den beste løsningen å slutte å bo sammen. Det vil jo bare være å skyve probleme under en stol. Tiden vil vise om hun også ser det slik...

 

Enten så skal forholdet jobbes med og bli bedre, uten bruk av tilbakeskritt (som f.eks. fraflytting), eller så skal det avsluttes. Det er nå min mening, og jeg føler jeg har enda bedre belegg for den etter å ha lest Cluster1's historie.

 

Men hun er ikke bastant på å flytte ut lenger, snarere tvilende/nølende. Jeg prøver å gå litt forsiktig frem med å diskutere det videre nå. Vi har tatt det litt rolig i det siste etter to dagers diskusjoner nå... Jeg prøver innimellom å spørre om hun fortsatt vil bo med meg, men hun svarer på en måte litt unnvikende: "Jeg vet ikke om jeg kommer til å bo med deg i 10 år til da", "Jeg vil bo med deg NÅ ja, vanskelig å vite fremtiden"... Jeg vil ikke hause opp til en stor diskusjon igjen helt enda. Vil ikke gjøre henne sint. Gi henne litt tid til å tenke over hva jeg har sagt...

 

Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med slike svar. Føler meg bare usikker og redd fortsatt.

 

Jeg håper bare at hun er ærlig mot meg. Jeg tror også at hun er det. Men når man elsker noen så vil man vel tro det beste... meh..