Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Rotete innlegg, men hjelper for min del å få tankene ned på "papiret"...

 

 

Nærmer meg 30år med stormskritt, og har vel egentlig ikke gjort noe som helst siden jeg var 20.

 

Jobben må jeg nok bytte snart, ellers går den til helv... Er så lei den, blir alltid det av alle jobber etter 2år ca. Til hva da, enda en ufaglært slitejobb med minstelønn? Hadde jeg bare tatt utdanning tidligere, leker med tanken på å ta det nå. Håper jeg klarer det!

 

Sykemeldt noen måneder frem i tid pga en operasjon, hva gjør jeg om dagene? Står opp i 11 tiden, ut en time med bikkja(heldigvis går ikke latskapen min utover han), kommer inn igjen, legger meg enten på sofaen foran tv`en, eller foran pc`en. Spise? hah, cola og chips til frokost, middag og kvelds er smart. Spise kan man gjøre annenhver dag... Vet det er en av grunnene til mangel på energi/latskap, men gidder liksom ikke gjøre noe med det.....

 

Er helt 100% likegyldig til alt, men folk ser det ikke på meg, er jævlig flink til å fake etterhvert. Eller kanskje de ser det, men igjen, bryr meg egentlig ikke.

 

 

Sosial angst og lett depresjon har jeg, og for første gang i livet mitt tenker jeg seriøst på å skaffe hjelp via fastlege, kan ikke leve som dette lenger. (leve skal jeg uansett, vil bare leve lykkelig og ikke likegyldig ;) )

 

Kanskje snakke med en av de få vennene jeg fremdeles har, han er helt åpen til alle og enhver om angsten sin, at han tar medisiner for det osv.

 

 

Rotete post, men hjalp meg litt med å få tankene ned ett sted. Takk. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

Lenke til kommentar

Er helt 100% likegyldig til alt, men folk ser det ikke på meg, er jævlig flink til å fake etterhvert. Eller kanskje de ser det, men igjen, bryr meg egentlig ikke.

 

 

Sosial angst og lett depresjon har jeg, og for første gang i livet mitt tenker jeg seriøst på å skaffe hjelp via fastlege, kan ikke leve som dette lenger. (leve skal jeg uansett, vil bare leve lykkelig og ikke likegyldig ;) )

 

Kanskje snakke med en av de få vennene jeg fremdeles har, han er helt åpen til alle og enhver om angsten sin, at han tar medisiner for det osv.

 

 

Rotete post, men hjalp meg litt med å få tankene ned ett sted. Takk. Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86 Anonym poster: b3781434cd13a3f4d1980a4d23fd6c86

Appropå likegyldighet,de "lykkepillene" gjör deg jevnere i humøret,kan ju være greit at få roet ting men de har bivirkninger,legen kan sikkert si det.

Det jeg veit er at nedturene ser ut at forsvinne,på bekostning av oppturene,sen var det en hel del bivirkninger første måneden sist vinter jeg tok greiene,cipralex i det tilfellet.

Og har ikke for vane at spise slikt men de kan hjelpe i passende situasjoner.

 

Det med en kamrat og få den usminkende "sanningen" fra en bruker,alltså det leger og psyk-folk gjerne glemmer høres ut som en kanon ide,få det fra kilden sas :)

 

Detta for at helsepersonell er skogstokiga angående enkelte medisiner som bevisligen funker men se de får du ikke alternativt en bitteliten mengde typ 20 st.

Å andra sidan slenger de z-analoger og allergi medisiner etter deg som sukkertøy,og de lykkepillene som jeg kaller zombie piller.

Endret av jaxawier
Lenke til kommentar

Jeg er deppa fordi en på forumet kjefta på meg.

 

Hva skjedde? Fortell! :)

 

Jeg startet noen tråder om mine problemer. Så skreiv personen noe sån som dette: "hvis du skal holde på sånt så vet jeg ikke om jeg gidder å høre på deg. Start heller en tråd om problemene dine og ikke spre det rundt. Ellers vil folk tru at du lyger. Skjerp deg." da ble jeg lei meg.

Lenke til kommentar

I dag har jeg en skikkelig dårlig dag(igjen) og jeg kjenner jeg har behov for og få det ut.. Jeg har slitt med depresjoner i større eller mindre grad siden 4 klasse og i stor grad se siste 8 årene.. Det blir ikke bedre, stort sett så går det gjevnt nedover, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

 

I perioder får jeg slite med selvmordstanker, noe som sliter veldig, og jeg har aldrig overskudd.. Til og med på en god dag orker jeg ikke og gjøre noe når jeg er ferdig på jobb. Hele mitt voksne liv har bestått av og gå på jobb også lade opp til neste arbeidsdag og hele tia ta en dag i gangen. I starten kunne jeg vertfall finne på ting i helgene, men nå er det skjeldnere og skjeldnere at jeg orker det også ettersom jeg trenger helga på og slappe av for og orke og stå opp og gå på jobb.

 

Nå er jeg drit lei av og være sliten og av og ikke ha noe liv. Det påvirker humøret, det påvirker selvfølelsen og egentlig alt annet i livet mitt. Jeg har dager som i dag hvor jeg står opp og bare har skikkelg vondt i viljen (for og kalle det det) og blir bare sittende fordi jeg klarer ikke og gjøre noen verdens ting, og det føles ikke bra over hodet.

 

Humøret synker, mye frustrasjon, ting jeg liker og gjøre er ikke gøy lengre, bare slit. Jeg er så ferdig psykisk at det påvirker meg fysisk. Jeg er i relativt god fysisk form, men kroppen klarer ikke prestere ifh. Jeg er syk hele tiden pga ikke eksisterende imunforsvar.

 

Jeg har to hunder som drar meg ut og opp av sofaen, og jeg kan nok takke de for at jeg har hatt det så bra som jeg har hatt det, men nå er det like før jeg ikke makter over og gå en tur engang.. Og uten de vet jeg virkelig ikke hvordan det blir her.

 

Jeg har brukt mye tid hos legen, antidepressiva hjalp ikke, psykiater er prøvd tidligere uten hell og skal prøves igjen (venter på plass gjennom nidaros dps) og jeg håper at det hjelper, men hva gjør man i mellomtiden? Jeg har vært på utredning på st.olavs for ME, har ikke det mener de, men jeg fikk snakket med masse flinke folk der og det føltes godt, men så er de borte igjen. Og hva gjør jeg om det ikke hjelper med psykiaterhjelp denne gangen heller? Jeg har bare ikke krefter igjen, jeg klarer ikke kjempe mer. Jeg sliter som f med og komme meg på jobb, og eneste grunnen til at jeg har jjobb enda er at jeg har en veldig grei sjef som vet hva jeg sliter med og som ser mellom fingrene med at jeg kommer sent innimellom, er mye syk, og har mange dårlige dager, noe jeg setter veldig stor pris på.

 

Det føles håpløst, men er det noen som sitter på noen triks så er de hjertelig velkommen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Er så ufattelig forelsket i en jente jeg ble kjent med siste året på videregående. En vandrende solstråle, med et smittende smil. Søteste jenten jeg noen gang har møtt. Både utseende og personligheten hennes.

 

Bare så utrolig synd at hun aldri vil bli min..

Har tenkt det samme før med andre jenter, og har innsett at det som regel ikke stemmer. Det er alltid en sjanse. Men ikke med henne..

I dag er det ett år siden hun ble revet bort fra verden. Skutt og drept.

Jeg savner henne sånn. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Tenker på ting jeg skulle ha sagt, ting jeg skulle ha gjort.

 

Savner å snakke med henne, savner alle de morsomme statusoppdateringene hun hadde på facebook. Savner å diskutere politikk med henne. Vil så gjerne klemme henne, holde rundt henne igjen.

 

Har aldri fortalt noen hvordan jeg føler. Tror ikke noen klarer å se gjennom meg. På utsiden virker jeg nok som en glad og smilende person. For ett år siden kunne jeg ikke huske når jeg sist gråt. Det har blitt noen ganger i ettertid, særlig rett etter hendelsen. Burde prøve å slutte å tenke på henne. Har ikke godt av det. Begynner å fantasere om hva som kunne vært..

 

Hadde trodd forelskelsen skulle ha gått over for lenge siden, men den gang ei.. Er det noen som har tips til hvordan man kan forsøke å glemme?

 

Må si det føles godt å bare skrive dette, og slippe det litt ut.

 

Anonym poster: b519f7367767de68adc3229325c252bb

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Skjønner ikke hva som feilier meg. Har ikke lyst til å gå til psykolog igjen. Vet ikke hva jeg vil lengre, bare at jeg vil bort fra alt presset jeg har satt meg selv i. Skulle ønske jeg bare kunne pakke kofferten og reist langt bort fra alt. Det er noe galt med meg når jeg tenker sånn uansett hva som skjer. Kanskje jeg trives en liten stund med situasjonen min, så blir jeg lei, paranoid, sprø, deprimert og fylt med angst, og så vil jeg bare bort. Det gjentar seg hele tiden. Jeg finner aldri min plass her i livet. Anonym poster: ca454dbf3f94e1bdb49949ab70a7ae7c

Lenke til kommentar

Som alltid når jeg holder på med en ny person, sliter jeg med å utvikle følelser. Dytter de alltid unna meg. Klarer alltid å finne feil med h*n, føler jeg blir kvalt. Uansett om jeg er interessert i personen, men følelsene kommer bare ikke. Begynner å bli dritlei. Lurer på om jeg bare skal avslutte hele greia, før det har gått for langt. Synes ikke h*n fortjener dette, men vil ikke finne meg selv i å være etterpå klok, og angre på at jeg dumpa personen. Anonym poster: 71a2ce8265a7e79dee67ae3ec338232d

Lenke til kommentar

Er så ufattelig forelsket i en jente jeg ble kjent med siste året på videregående. En vandrende solstråle, med et smittende smil. Søteste jenten jeg noen gang har møtt. Både utseende og personligheten hennes.

 

Bare så utrolig synd at hun aldri vil bli min..

Har tenkt det samme før med andre jenter, og har innsett at det som regel ikke stemmer. Det er alltid en sjanse. Men ikke med henne..

I dag er det ett år siden hun ble revet bort fra verden. Skutt og drept.

Jeg savner henne sånn. Det har ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Tenker på ting jeg skulle ha sagt, ting jeg skulle ha gjort.

 

Savner å snakke med henne, savner alle de morsomme statusoppdateringene hun hadde på facebook. Savner å diskutere politikk med henne. Vil så gjerne klemme henne, holde rundt henne igjen.

 

Har aldri fortalt noen hvordan jeg føler. Tror ikke noen klarer å se gjennom meg. På utsiden virker jeg nok som en glad og smilende person. For ett år siden kunne jeg ikke huske når jeg sist gråt. Det har blitt noen ganger i ettertid, særlig rett etter hendelsen. Burde prøve å slutte å tenke på henne. Har ikke godt av det. Begynner å fantasere om hva som kunne vært..

 

Hadde trodd forelskelsen skulle ha gått over for lenge siden, men den gang ei.. Er det noen som har tips til hvordan man kan forsøke å glemme?

 

Må si det føles godt å bare skrive dette, og slippe det litt ut.

 

Anonym poster: b519f7367767de68adc3229325c252bb

 

Ville bare kommentere til denne;

Jeg har jo som alle nordmenn engasjert meg i saken, men personlig berørt var jeg ikke, og aldri blitt sikkelig, sikkelig berørt over saken. Men den teksten slo meg sikkelig. Ufattelig tragisk, og ønsker deg all lykke til...

Og til det du spør om, ikke glem. Aksepter, men aldri glem.

Lenke til kommentar

Jeg var så jævlig nær å slippe unna alt idag. Hvorfor slapp jeg ikke rekkverket? Hvorfor gikk jeg hjem istedet? Faen ta.

Kjenner igjen den,her har dem et svært,nyere,ekstra rekke på bruen så det er vanskelig at sas få til det :no:

Kompis blev hentet in av politiet når han stod der,var før de fikk det exstra rekkverket,kjipern.

Uansett så går den ikke her,hvis det ikke blir fra noe tak men det er gjerne lukket og låst overallt.dummingarna :angry:Anonym poster: b50b3a1c1199f4e5241319ae492d22ba Anonym poster: b50b3a1c1199f4e5241319ae492d22ba

Lenke til kommentar

I dag har jeg en skikkelig dårlig dag(igjen) og jeg kjenner jeg har behov for og få det ut.. Jeg har slitt med depresjoner i større eller mindre grad siden 4 klasse og i stor grad se siste 8 årene.. Det blir ikke bedre, stort sett så går det gjevnt nedover, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

 

I perioder får jeg slite med selvmordstanker, noe som sliter veldig, og jeg har aldrig overskudd.. Til og med på en god dag orker jeg ikke og gjøre noe når jeg er ferdig på jobb. Hele mitt voksne liv har bestått av og gå på jobb også lade opp til neste arbeidsdag og hele tia ta en dag i gangen. I starten kunne jeg vertfall finne på ting i helgene, men nå er det skjeldnere og skjeldnere at jeg orker det også ettersom jeg trenger helga på og slappe av for og orke og stå opp og gå på jobb.

 

Nå er jeg drit lei av og være sliten og av og ikke ha noe liv. Det påvirker humøret, det påvirker selvfølelsen og egentlig alt annet i livet mitt. Jeg har dager som i dag hvor jeg står opp og bare har skikkelg vondt i viljen (for og kalle det det) og blir bare sittende fordi jeg klarer ikke og gjøre noen verdens ting, og det føles ikke bra over hodet.

 

Humøret synker, mye frustrasjon, ting jeg liker og gjøre er ikke gøy lengre, bare slit. Jeg er så ferdig psykisk at det påvirker meg fysisk. Jeg er i relativt god fysisk form, men kroppen klarer ikke prestere ifh. Jeg er syk hele tiden pga ikke eksisterende imunforsvar.

 

Jeg har to hunder som drar meg ut og opp av sofaen, og jeg kan nok takke de for at jeg har hatt det så bra som jeg har hatt det, men nå er det like før jeg ikke makter over og gå en tur engang.. Og uten de vet jeg virkelig ikke hvordan det blir her.

 

Jeg har brukt mye tid hos legen, antidepressiva hjalp ikke, psykiater er prøvd tidligere uten hell og skal prøves igjen (venter på plass gjennom nidaros dps) og jeg håper at det hjelper, men hva gjør man i mellomtiden? Jeg har vært på utredning på st.olavs for ME, har ikke det mener de, men jeg fikk snakket med masse flinke folk der og det føltes godt, men så er de borte igjen. Og hva gjør jeg om det ikke hjelper med psykiaterhjelp denne gangen heller? Jeg har bare ikke krefter igjen, jeg klarer ikke kjempe mer. Jeg sliter som f med og komme meg på jobb, og eneste grunnen til at jeg har jjobb enda er at jeg har en veldig grei sjef som vet hva jeg sliter med og som ser mellom fingrene med at jeg kommer sent innimellom, er mye syk, og har mange dårlige dager, noe jeg setter veldig stor pris på.

 

Det føles håpløst, men er det noen som sitter på noen triks så er de hjertelig velkommen.

 

Jeg har det akkurat på samme måte, vet det er ufattelig tungt å ha det sånn.

Man lever liksom ikke, man bare er her..

 

Send gjerne en melding hvis du vil.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...