din(e) favoritt filosof(er)? åpen diskusjon om diverse store tenkere

[isaac elric]

jeg må innrømme at jeg er svært interessert i filosofi, og nå som jeg har viet en del tid til å lese om diverse filosofer og også har lest et par filosofiske verker, så har jeg endt opp med noen favoritter jeg definitivt kommer til å studere videre.

 

litt om min(e) favoritt(er)

 

kort om friedrich nietsche (1844-1900, tyskland)

nietzsche er uten tvil en av de mest kontroversielle filosofene som noensinne har levd. de fleste har utvilsomt hørt "Gud er død", en frase som på nietzsches tid beskrev det stadig voksende fraværet av Gud i det vestlige samfunnet og framtreden av nihilisme. nietzsche kritiserte spesielt kristendommen blant annet fordi han mente det var en religion som fornektet verdien av livet her på jorda til fordel for et bedre liv i himmelen; kristendommen fjerner all verdi og mening fra dette livet ved å plassere verdi og mening i en verden som er utenfor rekkevidde mens vi er her på jorda. nietzsche argumenterer for at kristendommen i sin essens er nihilistisk.

 

nietzsche er sammen med kierkegaard grunnlegger av eksistensialismen. sentralt i nietzsches filosofi er den såkalte "ubermensch" (oversatt fra tysk til norsk: supermann!) som, etter å ha blitt kvitt alle illusjoner, er istand til å skape sine egne verdier.

 

viljen til makt er en adapsjon fra schopenhauers viljen til liv, en filosof som hadde stor innflytelse på nietzsche

i hans yngre alder (enda nietzsches filosofi etterhvert tok en helt annen retning). schopenhauer mente at iboende mennesket var viljen til overlevelse og reproduksjon - viljen til liv. nietzsche tar dette et steg videre og påstår at det vi strever etter mest egentlig er makt; ambisjoner, oppnåelse, skapelse og kontroll over oss selv og andre er et resultat av denne viljen til makt.

 

"that which does not kill me, makes me stronger"

den har sikkert alle hørt før. det var nietzsche som sa det.

i motsetning til de fleste andre filosofer så nietzsche på lidelse som noe positivt. gjennom lidelse og smerte vokser man sterkere både mentalt og fysisk. for å oppnå det som virkelig er verdt noe i livet, så er det en ting som gjelder for nietzsche: smerte, blod og tårer. selv var han syk og hadde problemer med helsa store deler av livet, så han hadde et ganske godt innblikk i hva det ville si å oppleve smerte, både psykisk og fysisk.

 

nietzsches syn på etikk er også noe som raskt vekker avsky hos mange. nietzsche fornekter at alle mennesker er like mye verdt. mennesker som passer hans beskrivelse av ubermensch og er istand til å oppnå store ting, enten det det er å utmerke seg som en militær taktiker eller å skape fantastisk kunst, er i utgangspunktet mer verdt enn andre mennesker mener nietzsche.

 

det er viktig å merke seg at det er lett å mistolke nietzsche. hitler var inspirert av han, men hadde enten ikke lest særlig mye av han eller så hadde han bare misforstått. nietzsches nazist søster er til dels ansvarlig siden hun skrev om på nietzsches uferdige tekster etter hans død.

 

jeg sier at det er lett å mistolke, så jeg ser ikke bort fra at jeg som en 17 år gammel fjott kan ha misforstått noe selv.

jeg oppfordrer folk til å studere nietzsche nøyere på egenhånd dersom de ønsker å lære mer

 

det bør også nevnes at jeg er ganske så uenig med godeste nietzsche på en hel hel del ting. mannen var åpenbart preget av mye hat og sinne, og hans fordømmelse av medlidenhet og universell kjærlighet er noe jeg er sterkt uenig i.

grunnen til at nietzsche er en av mine favoritter er ikke fordi jeg er enig med han på alt, men fordi han utfordrer mine tanker og synspunkter når det kommer til det meste han skriver om.

 

så langt har jeg kun lest thus spoke zarathustra og noen utdrag fra de andre bøkene. skal kjøpe the gay science ganske så snart. ser nå at innlegget ble litt langt. hadde i utgangspunktet tenkt å skrive litt om jean paul sartre og albert camus, men det får bli en annen gang.

 

hvem er dine favoritter?

trenger ikke å skrive så veldig mye, men det hadde vært moro om man skrev noen få ord

Endret 15. februar 2010 av isaac elric

[Luftbor]

huff og huff, så mange å velge mellom.

 

Baruch Spinoza var en liten røver med mange gode ideer. Khayyam ligeså.

Michel Foucault, har jeg lest mye av fordi han skrev mye om maktperspektivet.

Jean-Paul Sartre med sin skriverier om god moral selv om han var politisk sær for å si det mildt.

Hannah Arendt skriverier om ondskap er noe alltid jeg kommer tilbake til.

Jürgen Habermas, selvskreven for sitt utrettelig arbeid for sosiologi og filosofi. Han produserte/produserer så meget at det er jo klin umulig å følge med på alt, men hans tanker om offentlighet og samfunn er noe jeg leser med gledet.

Pakistaneren Riaz Ahmed Gohar Shahi, ikke fordi jeg har lest mye av hans arbeid, men fordi han utfordret det etablerte religiøse hiarki som er tonegivende i den islamske sfære. En del av disse tankene har jeg lest. Og de er herlige. Sufistene er vel de som produserer noe av verdi innenfor religiøs filosofisk tanke innen den delen av verdenen.

 

Og så har vi filosofene som formet dagens vestlige samfunn, f.eks David Hume, John Locke,Friedrich Engels skriverier om boforhold til arbeidere brukes den dag i dag. John Stuart Mill må man ikke glemme. Voltaire og Rousseau og deres krangler er givende.

 

Bertrand Russel var en kar jeg må si har tenkt godt på forholdet religion. Emma Goldmann var ei kvinne med bein i nesa som kjempet for kvinners rettigheter, men som skrev om mang en forskjellige temaer. Henns syn på eiendom er iallefall et utfordrende blikk ovenfor eiendomsretten. Karl Marx, sammen med nevnte Engels er vitale for å forstå det vestlige samfunn uansett om man er "kommunist" eller "anti-kommunist". Das Kapital, tyngre enn tyngst, og mange av de andre arbeidene er tunge. Men vitalt etter min mening. Karl Marx sine arbeider er dog ingenting utenom også å lese hans kritikere. Som er mange av. Men f.eks L.S.Feuer sin lille tekst i forordet til "Basic Writings of Marx and Engels on Politics and Philosophy" er kanskje noe av det mest tankevekkende angående Marx og Engels.

 

Jeremy Bentham, kanskje ikke den mest kjente, men en sosial reformforkjemper var han.

Og til slutt, for at det ikke skal bli for meget; Wittgenstein.

 

Hvis jeg skal velge en, så må det nesten bli George Orwell og hans Animal Farm.

[fuzzyboots]

Godt tiltak, isaac

 

Karl Marx

Friedrich Engels

Voltaire

Bertrand Russell

Daniel Dennett

William Blake

 

Skal legge til mer om jeg kommer på andre verdige.

Endret 7. august 2009 av fuzzyboots

[Hamnli2]

Simon Blackburn er min favoritt. Han skrev en meget lettlest bok som heter "think" som er en liten innlæring i alle de større filosofiske spørsmålene. Han er vel ikke noen historisk begivenhet, men boken hans har hjulpet meg mye i studiene.

 

Og han lever enda, in your face!

[Uncle Albert]

Nietzsche er fin han, men det er mye jeg ikke er enig i, blandt annet hans syn på slavemoral. Utilitarismen (som han ikke var noen stor fan av) har jeg blitt litt fascinert av (muligens fordi det er en såpass simpel moralfilosofi), så jeg anbefaler folk å sjekke ut Bentham og Singer. Eller er Kant, Marx og Freud høyt oppe på lista.

[slett meg plz]

"schopenhauer mente at iboende mennesket var viljen til overlevelse og reproduksjon - viljen til liv." Får si meg enig i det, og alt som lever/har livskraft opptrer som om de har den viljen (dvs selv om de ikke har vilje)

'

Leste selv boka (på engelsk) når jeg var 15 og har lest et par senere. Jeg mener 'will to power' kommer av og er avhenging av reproduksjon og at overlevelse (dvs å leve lenge) er dog irrelevalt sammenlignet med reproduksjon.

[Luftbor]

Jeg har glemt en norsk og en fantastisk filosof; Peter Wessel Zapffe.

Den logiske sandkasse er et mesterverk.

[Sisyphus]

Arthur Schopenhauer

Pierre-Simon Laplace

Albert Einstein (joda)

 

Dette er mine 3 favoritter. Jeg er hovedsakelig veldig glad i determinsime, da helst casual determinism og the butterfly effect. Laplace's demon er min gjetning på hvordan en eventuell gud ville vært:

 

"We may regard the present state of the universe as the effect of its past and the cause of its future. An intellect which at a certain moment would know all forces that set nature in motion, and all positions of all items of which nature is composed, if this intellect were also vast enough to submit these data to analysis, it would embrace in a single formula the movements of the greatest bodies of the universe and those of the tiniest atom; for such an intellect nothing would be uncertain and the future just like the past would be present before its eyes."

 

og jeg er veldig fan av Schopenhauer da spesielt fri vilje filosofien.

 

"A man can surely do what he wills to do, but cannot determine what he wills." - Schopenhauer

 

Albert Einstein er jo en selvfølge selv om han har andre ting han er kjent for i tillegg.

[Harald Husum]

Immanuel Kant

Friedrich Nietzsche

Peter Wessel Zapffe

Peter Kropotkin

Endret 9. august 2009 av Harald Husum

[Hansoen]

Har personlig alltid vært svak for Jean Paul Sartre. Synes han har mange gode tanker om mennesket og mennesket frihet, mennesket i forhold til andre mennesker osv. Hva er frihet?

 

Descartes er også interessant, selv om ideene hans er helt på jordet etter mitt syn. Rosseau er også en filosof som har mye interessant å komme med.

 

Kant med det kategoriske imperativ må man jo å bare få med

[Latskap]

Descartes er jo bare genial..;p

Hvis det er en person jeg virkelig, virkelig hadde digget å høre på diskutere, så er det descartes.

Aka: " Sett at jeg har 1000 kroner - <<Descartezz>>: ER du sikker på at det ikke var 1001 kroner? "

;D

 

Nietzsche har jeg sansen for. Hans brutale og meget direkte synspunkter pirrer interessen min.

Tanken hans er jo meget aktuell, mener jeg. Når mennesket ikke lenger kommer i en høy plass i samfunnet pga naturlig utvalg, men pga sosiale og medfødte faktorer, så handler det jo om hva man bruker viljen sin til. De som ikke bruker viljen sin til noe fornuftig = undermennesker, mens de som bruker den fornuftig er overmennesker.

 

Nå er dette liksom det alle vet om Nietzsche, men har desverre ikke fått lest noen bøker av han. Bare om han og hans filosofi:)

Slik Talte Zarathustra neste=)

[slett meg plz]

Nietzsche er fin han, men det er mye jeg ikke er enig i, blandt annet hans syn på slavemoral. Utilitarismen (som han ikke var noen stor fan av) har jeg blitt litt fascinert av (muligens fordi det er en såpass simpel moralfilosofi), så jeg anbefaler folk å sjekke ut Bentham og Singer. Eller er Kant, Marx og Freud høyt oppe på lista.

 

Jeg ser på slavemoralen ganke enkelt som instinktive adferd og tankemønstre som stammer fra ens rang i hierarkiet, og det samme for herkermoral eller hva han nå kalte det på norsk. Dvs dyr som lever i dominans hierarkier oppfører seg annerledes pga deres rang. Det blir amoralisme, at moral er en illusjon og irrelevant. Å oppføre seg som om man har høyere posisjon enn andre tror at en har (hvis man aksepterer dem som insidere), er provoserende.

[Latskap]

Og det sto jo om en undersøkelse på VG som sa at unge menn automatisk danner hierarkiske og store vennegjenger.

[stud27]

J.J. Rousseau og Aldous Huxley (!) Alle som lever i vår tid må lese "Vidunderlige nye verden."

[Gjest Slettet+132]

Ayn Rand

[Timeo]

Schopenhauer, Platon, Descartes.

[Reltih]

Vil helst si meg selv, men om jeg må nevne noen "ordentlige" så Niccolò Machiavelli.

Endret 6. januar 2010 av Reltih

[LilleLol]

Søren Kierkegaard

Satte fokus på mennesket, ikke bare samfunnet

Hvem er vi? Hvorfor finnes vi?

Han tar opp eksestensielle spørsmål rundt enkeltmennesket og følelser.

[Lemon]

Tjaa, det må vel bli Sartre da, med eksistensialismen hans.

[Monkeyboy]

Michel Foucault

 

Jeg pleier å si med hengivenhet at franske filosofer ikke lar fakta komme i veien for en elegant teori. Innenfor mitt felt, sosiologien, har Foucault særlig vært med på å prege retningen sosialkonstruksjonisme. Kort sagt går dette ut på sosiale fenomener oppstår i samhandling i grupper og at disse samhandlingsprosessene preger hvordan disses utvikling.

 

Dette kommer særlig fram i hans bøker Galskapens historie i opplysningens tidsalder, Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie og Klinikkens fødsel. Her tar han for seg psykiatriens/psykologiens, fengselsvesenet, sykehuset/klinikkens utvikling i Europa, og særlig i Frankrike, og viser hvordan disse har blitt formet gjennom historien. Et viktig poeng han har i bøkene er at det ikke nødvendigvis er noen logisk gitt utvikling av disse fenomenene gitt av f.eks naturlovene, men at de er blitt til i samspillet mellom mange forskjellige sosiale krefter og omstendigheter. Her er hans konsept om diskurs sentralt.

 

Foucault har blitt plassert i den strukturalistiske tradisjonen (noe han selv ikke var enig i) som vektlegger teoretisk framfor empirisk analyse. Og dette skinner fram noen steder i hans analyser, der han legger litt for stor vekt på sin egen teori framfor den empiri som foreligger. Likevel gir han gode og tankevekkende perspektiver på den historiske utvikling. De bøkene jeg har nevnt ovenfor er lettleste (ihvertfall etter akademisk standard) og anbefales på det varmeste.