[Løst]Bør jeg gå til psykolog?

[monkeywrench]

Hei. jeg er 16 år gammel jente med små å store problemer...

Jeg plages med alle småting i livet å klarer ikke å ta ting positivt.

I det siste har jeg funnet ut at jeg blir mer og mer naiv og aggresiv.

 

Alle problemene mine hoper seg sammen og jeg har vært deprimert i ca 8 måneder.

Jeg jobber hardt på skolen for å komme inn på ei linje på videregående.

men man må ha 5,2 i snitt for å komme inn og karakterene mine blir dårligere siden jeg ikke klarer å ta ting seriøst lenger. Og selv om jeg har venner så hater jeg dem på mange måter og jeg kan aldri snakke med dem om problemene mine. ikke familien min heller. De blir sinte fordi jeg er trist.

Mamma kjefter på meg når jeg gråter også klarer jeg ikke å stoppe å gråte...

 

Skal jeg oppsøke psykolog? Eller helsesøster?

Jeg vil ikke være trist lenger...

Send svar værsåsnill!

råd eller tips

[Malvado]

Flott at du har oppdaget at du selv har problemer, dette tyder på at du fortsatt har kontroll og innser at ting ikke er som de skal være.

 

Det er et par ting jeg kan anbefale deg å gjøre :

 

1 Foreldre : Det kan være lurt å forklare dem hvordan du har det og be dem hjelpe deg videre til psykolog. Selvsagt er det sånn at det er et turbulent forhold du har til de (at dem er en del av problemet) så kan det være langt enklere å komme deg selv til psykolog. Men du må nesten vurdere om du ønsker å prøve å forklare dem problemet.

 

2 Fastlege : Bestill deg time hos ham så fort som mulig og forklar problemet, utifra dette så kan dere begge ta en vurdering om det er hensiktsmessig å komme seg til en spesialist. Selvsagt sliter du veldig med depresjoner, søvnmangel og "uroligheter" i kroppen så bør du be om psykolog time til ham.

 

3 Helsesøster : Mange ganger så undervurderer vi helsetjenestene på skolen, men det er jo selvsagt både enormt flinke personer her og noen som ikke er like flinke. Men føler du at du behøver å ha noen å prate med så ta kontakt med helsesøster.

 

Personlig så forstår jeg veldig godt situasjonen du er i, det er en utrolig vanskelig alder der man ofte presses hardt av sine foreldre og venner av og til i rettninger man ikke ønsker eller rett og slett ikke greier. Stress hjelper heller ikke på situasjonen og får man også "ris" pga man ikke oppnår de resultatene på skolene som foreldrene ønsker så kan situasjonen bli virkelig uhordelig.

 

Her er det uansett viktig å få til et "timeout", dvs komme deg bort noen dager og få tatt en god tenkepause på hvordan du ønsker å orientere livet ditt fremover.

[compesce mentem]

Det hjelper alltid å ha noen utenom familien å kunne snakke med, og 8 månder er en lang tid å være trist på.

Sykologer er også noen så er utdannet for å hjelpe deg med å løse problemer sammen med deg.

 

Men dette er ikke noen må fortelle deg at du skal, men dette må du ville selv, du må gå med en holdning om at du vil endre noe i livet å trenger enn annens tankegang.

 

Smil til livet å livet smiler tilbake.