Urealistisk

TemporalFracture skrev (5 timer siden):

Har noen av de samme tankene selv, uten at jeg nødvendigvis blir deprimert, får angst, eller er sint på meg selv. Etter man er død, hvor mange generasjoner tar det før man er glemt fullstendig? Selv om man var en legende som blir husket i tusener av år, er det noen garanti for at man blir husket etter en million år? Og hvor troverdig er minnet av den du var uansett? Så snart man er død så blir man visket fullstendig ut av all eksistens, som om man aldri var tilstede til å begynne med.

Men jeg er bare en ape på en tilfeldig planet i et lite solsystem som befinner seg i et univers som ekspanderer seg stadig raskere. Hva er et menneske uten evig liv? Vi er bare mark som hensynsløst blir tilintetgjort for en fremtidig generasjon som kanskje oppnår udødelighet gjennom noe teknologisk vidunder. Men vil man overleve universets eventuelle ende selv om man er udødelig?

Eneste jeg vet er at jeg er umettelig opptatt av å leve. Uansett om det er på en såkalt "bortkastet" måte hvor jeg ikke oppnår mitt sanne potensial eller ei. Så lenge jeg eksisterer så er det alt som betyr noe, og jeg vil fortsette med det og klore meg fast så lenge jeg orker til jeg har opplevd alt jeg kan av menneskelig eksistens før min slutt. Angst, sinne, depresjon, isolasjon, anger, osv, disse er opplevelser i seg selv som også gir eksistens mening. Er ikke et liv uten anger noe å angre på? Er det ikke greit å ha mangler, eller være ordinær? Akseptere følelser av tomhet og lite motivasjon?

Så lenge jeg har eksistens så har jeg mening. All personlig mening med livet (hedonistisk, stoisk, osv som man selv tilknytter mening) avhenger av at jeg faktisk eksisterer, og derfor er også den faktiske meningen med livet eksistens i seg selv. Så jeg gir det en tanke en gang iblant, men så må jeg handle inn litt dagligvarer og greier. Fortsette.

Ventet ikke å skrive såpass.

Denne her så jeg ikke før nå. Nå vet jeg faktisk ikke om det ville føltes særlig bedre å vite at man skal leve evig. Nesten verre enn at vi skal dø det. 

Gavekort skrev (1 minutt siden):

Jeg vil heller si at det å ikke stå bak sine egne ytringer er feigt. Skal du ytre deg rasistisk så får du tåle å bli hengt ut som en rasist.

Med andre ord, man bør være like taus som jeg var i barndommen. Gå tilbake til hun som aldri sa noe. ALT er faen meg krenkende for noen snart. 

Jeg tror jeg vet hva som står for tur. Når rasismefokuset er borte så er det tynne/slanke mennesker som må begynne å dekke seg mer. Vi må gå i klær som ikke fremhever kropp. 

Hvem måtte forlate jobben sin? Har noen mistet jobben sin, pga denne instagramkontoen? 

Og hvor svake er de som får livene sine ødelagt av disse nekene bak denne kontoen? "Sammen er vi svake" passer bedre, men såklart de velger ordet "sterke". Det er føles så mye bedre. Men fy faen for noen sauer. For noen nek, som er i kommentarfeltene der. 

Mirai skrev (På 28.11.2018 den 18.58):

Hei. Jeg en elev på ungdomsskolen.

Nå sitter jeg med KRLE boka i fanget og følte at jeg måtte få noe ut.

Jeg har ikke noe imot religion, men jeg tror ikke på det selv. Jeg er ateist.

 

Jeg bare skjønner ikke hvorfor folk tror på religion.

Og at det er såkalte "sørge dager" i Islam for noen døde de ikke kjenner.

Fordi noen hadde makt og kunne bestemme hva folk skulle tro på. 
 

Fordi folk er lett å hjernevaske for de «rette» personene. 
 

Fordi folk skriker etter en mening med tilværelsen. 

Taurean skrev (1 time siden):

.

Poenget mitt er at, jo mer man involverer seg i, jo større er sjansen for at man knytter seg til andre og møter andre med samme lidenskap. Å skape bånd med andre, det kan ta tid. Det er ikke så enkelt for alle som man skulle tro. Folk trenger tid til å finne ut hvor andre "står" .. du er ikke alene om å føle det som du gjør. Det krever jobb, innsats og tid. Men da får man også betalt i form av livserfaring og kanskje nye nære bekjentskaper.

Én siste interesse jeg har er astrologi. Etter jeg har studert mitt eget stjernetegn, og stjernekart, så har det for min del forklart veldig mye av hva som har skjedd i livet mitt og hvorfor. Da spesielt i forhold til andre mennnesker og nære relasjoner.

Ja jeg vet det tar tid, men det tar faktisk enda mer krefter å pleie disse forholdene. Folk er ute av livet ditt om du ikke gir jevnlig bekreftelse. Men er dette bare opp til meg? De vennene jeg har her og nå, geografisk nærme, har det alltid vært jeg som har tatt initiativ med. De svarer på snap, men når det gjelder å møtes og finne på noe sammen er det alltid jeg. Den ene har nettopp fått kjæreste så forståelig at det ble litt stille. Den andre er kanskje ikke helt riktig for meg. Vi deler ingen særlig interesse. Er liksom bare noen jeg møter for å ha en venn, blir nok litt feil mot vedkommende. 
 

Så nei, jeg er tømt for ideer. Men det er fordi jeg alltid havner på bar bakke og må finne en ny retning i livet. Så er det kanskje ikke lenger igjen noe jeg liker og der er jeg nå. Folk liker å snakke om «hva skal du da?» «hva jobber du med?» osv, så blir jeg litt «jobber frivillig noen timer i uken» «vet ikke hva jeg skal studere» «får se hva jeg finner på» ikke rart folk kutter ut. Ikke fordi de vil være slemme, men fordi jeg blir kjedelig/lite givende. Er liksom tilbake til det der jeg var som tenåring. Hun med den tauseste mobilen av alle. Til tross for å ha reist mest og vært mest søkende. Begynner å bli vanskelig å legge planer. For det meste ser ut til å foregå for meg selv. Reising, kafe, bilturer, gåturer... alt gjør jeg alene. 

Taurean skrev (1 time siden):

Du er nødt til å prøve å finne hobbyer og interesser som naturlig fører til interaksjon med andre mennesker. Det er fint å være sterk aleine, og noen takler dét bedre enn andre, men vi mennesker er sosiale vesener. Og vi trenger utfordringer. Mangel på dette over tid fører hos de aller fleste til apati og depresjon i større eller mindre grad.

Har du noen lidenskaper, interesser eller hobbyer du kunne tenke deg å utforske? Få tankene ned på papir. Begynn å bli din egen psykolog og støttespiller.

Takk, men dessverre har jeg mangel på interesser. Spekteret er snevert. Jeg gjør det jeg kan for å redusere forbruk. Jeg ser litt på Netflix men det startet fordi jeg ville teste ut å se om jeg kunne finne en serie interessant selv om det ikke fristet så mye, utvide spekteret litt. Det gikk, men en serie varer ikke evig og har lært at alt som har med TV er litt fyfy. 
 

Jeg vasker og jeg jobber frivillig. 
 

Du nevner dette med interaksjon med andre mennesker. Jo, jeg fant der jeg trives, men av en eller annen merkelig grunn så var det som om jeg var uvelkommen. Ikke av en spesifikk person. Men på en måte av alt. Det er slik hele livet mitt har vært. Jeg aner bare ikke hva det kommer av. Men jeg har alltid en følelse av å være mislikt. Og så er det ikke noe med at når du først er alene og har lite nettverk er det ganske kjørt og du må overlate til flaksen? Folk har på en måte sine barndomsvenner, jeg hadde ingen. Så møter man nye på veien og det som skjer her er at de jeg møtte hadde enda bedre kjemi med mange andre så jeg endte i bekjentboksen og ble glemt etter at vi ikke lenger er i samme miljø.

Jeg kan være sosial når jeg er i et miljø der de andre ligner meg litt. Men her jeg er nå, og veldig mange andre steder så er folk dessverre veldig uinteressante. Jeg gleder meg til å treffes, når vi er sammen gleder jeg meg på å hjem. Slik skal det da ikke være. Men alene over tid er som du sier, veldig angsttriggende.

Det andre er at jeg vet jeg hadde følt meg glad dersom jeg bare kunne gå tilbake til det siste jeg holdt på med, uten at det skal være så ekstremt pirkete krav på hvordan man er. Saken min er at alle tror jeg er så oppegående, men så viser det seg at jeg ikke hadde så mange venner som en trodde først, ikke så høy utdannelse, ikke var så utadvendt som man kan tro og det er da de glir unna. Ingen som er slemme altså, men alt bare svinner hen..

Så faller også mange muligheter vekk, og du sitter igjen i selskap med deg selv og er bare sint på deg selv. Dette er egentlig veldig små ting, men likevel kan de sabotere hele livet. 

Det er flaut å være på min alder, bodd så mange forskjellige steder og hatt forskjellige jobber både i Norge og utlandet, men likevel en mobiltelefon som er stille som om den skulle vært lydløs. Det er faktisk bare de gamle bekjente fra hjemstedet som stort sett svarer på snapene og tar kontakt. Deprimerende. Jeg fant ikke dem jeg ville... og jeg er sint på måten hjernen min fungerer. Det er umulig å nyte det meste nå.. går jeg en tur hjelper det på, men føler at alle som ser meg tenker at jeg er en taper. En lite ambisiøs person som bare er hjemme hele tiden. 
 

Folk som begynner å prate i evighet når de treffer kjente, så står de gjerne der de treffes. Trenger ikke ta hensyn til at folk skal forbi eller at noen kanskje vil stenge butikken. Enda verre med de som ALDRI blir ferdige å prate om sitt kjedelige tema. Prater i vei før de stopper, så tenker du «da er hun nok ferdig»... men så setter hun i gang med noe nytt.. 

Folk som sprer om seg med feilinfo. Uansett hva forskere og eksperter sier har alltid noen et motbevis. Så har vi alle som tror på alt dette da.. «man kan bli autist av vaksine!» «man kan bli helt frisk om man kutter ut meieriprodukter!» «gluten/melk/egg fører til psykisk sykdom» «mel gjør at du eldes!» 

At mange på kundeservice ofte ikke vet svaret. I stedet settes du over til ørten andre..

OrangeGiraffe skrev (4 minutter siden):

Det er for mye å ta tak i over en internettoppkobling, og gjennom et forum. Når ting har gått for langt kommer jeg alltid til å anbefale ansikt til ansikt kommunikasjon, og da med et menneske man selv stoler på.

Husk dette: Hvem som helst, kan ytre hva som helst på internett, og forsøke å få det til å virke som sannhet. Saken er også den at det er langt enklere, desverre.

Det er alt hva jeg kommer til å ytre.

Jeg har psykolog og lege, men er ikke med dem hver dag. 
Det er triggere i mine hverdager som også påvirker humøret. 
Og så er det den generelle biten, hvor fornøyd du er med deg selv. 
Jeg vet jo det. Men jeg kan ikke snakke mer med moren min ting fordi hun blir utmattet. 
Hvordan er det meningen at vi skal føle oss? Kanskje jeg har for høye krav eller kanskje tilstanden min er verre enn jeg tror. Legen sa at min depresjon er svak moderat. Men det er bare så vondt når dette her skjer.. den plutselige følelsen av at alt er slutt. Ikke noe å se frem til, ikke noen mening med noe. Alt er bare ting vi fordriver tiden med i håp om at noe har en mening. Men så skal vi bare fungere og dø.

Har det absolutt ikke slik hele tiden, men denne følelsen kommer omtrent hver dag. Bare plutselig. Det starter med at hodet blir tomt, så er det som om alt mistet mening. Så finner jeg noe igjen, kognitiv terapi der jeg velger hva jeg vil tenke. Det er menneskelig å ikke være på topp hele tiden. Men likevel, blir det til at jeg begynner å analysere og prøver å finne noe å glede meg over eller drive med. Men så blir det meningsløst. Depressive tanker rett og slett. Om jeg vasker hjemme, rydder, hva som helst så tenker jeg at jeg er død om 80 år likevel, hvorfor skal det brukes så mye ressurser på meg og oss som lever nå? Men hvorfor skal vi ta så hensyn til miljøet? Tar miljøet hensyn til oss? Kanskje mye er bare hjernevask? Bortkastet å høre på altså. Selv om gjenbruk ble min lidenskap allerede for fler år siden. 
Hvorfor alt dette? Men jeg vil jo ha livet og, for det er jo fint. Men så er det liksom en stemme der som sier at jeg må bli noe, ta livet på alvor... så tenker jeg gjennom hva jeg bør og vil, men så kommer tomheten over det igjen. «Du er død om 80 år, mulig før, så hvorfor alt dette?» 

Hvordan handskes med slike tanker?

OddZen skrev (3 minutter siden):

Jeg ville fulgt legens anbefaling. At det kan være bivirkninger er baksiden, men det er mye verre å være deppa, irritert og sint til enhver tid, enn å få litt større matlyst, eller ha litt mere problemer med potensen enn vanlig. 

Var jeg som begynte å snakke om Cipralex. Fastlegen min derimot som jeg også er til av og til sier at antidep ikke er noe han har særlig tro på i mitt tilfelle. 
 

Den legen jeg gikk til sist jobber med adhd medisiner. Han som økte dosen. Han sa ikke at jeg bør starte med Cipralex. 
Men jeg har ikke en god følelse på den , i tillegg vil jeg helst ikke gå på flere medisiner. Jeg tenker at irritasjon og sinne må komme av en grunn. Kanskje bedre å jobbe med det enn å begynne på piller mot alt? 
Jeg bare lurer på hvordan Cipralex føles. Mange som beskriver det som at ting blir lagt lokk på? Men det høres så kunstig ut! 

Hei, spør her i stedet for å lage ny tråd. Jeg spurte legen om Cipralex da jeg var der for 3 dager siden. Han sa at jeg kunne få om jeg ville, men jeg tør ikke. Prøvde Wellbutrin for 1 mnd siden men legen bare sa at jeg kunne slutte for den hadde ikke hatt virkning. Men det er NDRI.

SSRI har jeg aldri prøvd. Han sa at Aduvanz fint kan brukes sammen med Cipralex, men jeg har lest i vedlegget at disse 2 ikke skal mikses. Så sa han likevel at det kan de. 
Jeg lider selv av mye irritasjon og sinne, dette er redusert nå som jeg bruker Aduvanz, men det blir fort verre om jeg ikke får i meg nok mat. Den fikset ikke alt, men hjelper meg. 
Irritasjonen er dessverre ikke så redusert som jeg skulle ønske. Så Cipralex har jeg tenkt på men jeg kjenner mange som har gått på det og diverse antidep og de har ikke så mye positivt å si.. 

Noen som kan si litt?

Noen her beskrev depresjon så bra at jeg fikk forklaringen slik jeg har ønsket jeg kunne forklart det. 
Det var ikke min tråd, men svaret beskrev meg. 
Depresjon kan føles forskjellig, og jeg vet hvorfor jeg har den typen jeg har. Det er fordi jeg over tid har følt meg dårligere enn alle andre. Og har fått det bekreftet. «Du må ha mer tro på deg selv» «den dagen du har riktig selvtillit». Hvordan vet man at man er selvsikker/glad i seg selv når man ikke vet følelsen? Jeg kan da ikke kjenne den igjen? Noen ganger føler jeg at folk bare ser det de vil se. Er jeg kjent som «hun usikre» , sjenerte osv så blir jeg det selv om jeg ikke er det. Folk er treige i skallen. 
 

Jeg har mistet lederskap, mål, mening, verdier og tilhørighet, som noen skrev. Det er nettopp derfor jeg er deprimert. Men jeg fatter ikke HVA som er galt med meg, og det er så irriterende. Klisje, men jeg sier det, mamma sier det, at hun bare skulle ønske vi kunne trykke på en knapp så kan jeg leve det livet jeg vil. Men for min del virke det som at man ikke skal være glad. Hele tiden jeg trives, må det liksom avsluttes. Så det er nesten så jeg er redd for å trives. Alt skal gå så treigt! 

Jeg vet ikke om det på en måte er tillært underbevisst, men jeg har liksom fått det for meg at ingenting skal komme lett. Det kan jo være noe der, for jeg føler ofte at ting er for godt til å være sant. Jeg har hatt lange gode perioder i livet, men nå er jeg tilbake «der jeg hører hjemme», og hvis dette her er fremtiden så er det egentlig bare å planlegge grava. Så tomt er det faktisk. 
Ingen tar kontakt for å høre hvordan jeg har det. De har sine egne. De har de som de hadde fra barndommen. Og de de møtte i livet og fikk god kjemi med. 
Jeg kom tilbake med en like taus mobil som jeg hadde som 14- åring. 
 

Drikkene på apoteket er ikke billige nei. 140kr for 800 ml! Måtte prøve de. Men jeg kommer nok ikke til å kjøpe dette jevnlig. Jeg trodde de skulle holde lenger... men holder ikke lenger enn ei banan. 
Steker gjerne egg og spiser på brød og, men ikke engang dette holder meg mett. 
 

Jeg har det helt likt! Aduvanz er jo egentlig ei slankepille. Den ble funnet opp for folk som skal ned i vekt  men ble adhd med da den viste seg å virke bra på slik.

Jeg er undervektig fra før, så jeg MÅ liksom spise. Men det er en kamp. Du må bare tvinge i deg. Det jeg gjør er å gjøre klar frokosten kvelden i forveien, så det ikke tar så lang tid å lage frokosten. Jeg har pillene på nattbordet så jeg tar den når jeg står opp og går og dusjer. Den virker best uten mat først. Så må jeg bare hive i meg. La Chiapudding stå, bland med havregryn og så topper du med banan eog bær. Eggerøre med feta ost og creme fraiche. Jeg kjøpte næringsdrikk på apoteket for et par dager siden, disse holder deg ikke mett alene, men fungerer bra som tillegg. 
På Kiwi har de 50% disk, på Coop Xtra har de 40% og Mega har også noe slik. Der får du ofte mye varer for billig penge. 
Blr du i Oslo kan du til Holdbart, er flere steder i Norge og men dette er mat til mulig svenske priser  

Bananer har jeg alltid liggende. Holder ikke mett lenge, men lett å spise. Mandler, eller nøttemiks. 
 

Biola, kultura, kefir er tykke ting. 
 

Kan det virkelig stemme at denne øker behovet for mat? 

Taurean skrev (På 26.11.2020 den 23.28):

Velkommen til klubben. Freakforum er det største søppelhølet av et forum som er norsk. Vær glad dere slipper å være der lenger. Jeg ble utestengt for lignende grunner.

Slagordet deres er "Norges mest åpne forum". Når man så er åpenhodet og foreslår ting utenfor boksen, så blir man utestengt. Latterlig og tåpelig.

Det er det forumet jeg synes de foreslår mest utenom boksen isåfall. Selv synes jeg Foreldreforum (Skravle, der du kan prate om alt) er det verste i Norge. Snakk om flokkmentalitet! Men det er nå foreldreforum da.. sure svar, politisk korrekte. Deretter har du Kvinneguiden som det er mest aktivitet, mer troll altså. Men også her ser man flokkmentaliteten. Tenker du litt annerledes eller satser på noe som folk flest ikke har tenkt på eller noe som kanskje ikke har gått så bra for mange så «er du ikke så spesiell at du klarer deg så mye bedre enn andre» og så får disse kommentarene sånn 19 likes, mens du selv sitter med 0 eller 2. Kg er forumet man blir fortest utestengt. Nokk at du nevner ett ord og du er ute. Bare nevner altså, ikke fordi du truer eller ber andre gjør det. 

Men når det kommer til Freak er det noe jeg ikke forstår. Folk spør hvilke stoffer man kan blande, hvor store doser er farlig, hva gjør når du er nedstemt osv. Da svarer folk «gå til legen, antidepressiva har hjulpet meg og veldig mange». 
«Skal gå bra å blande Xx og Yy, men pass på å spis nok først» «skaff deg noe LSD, sopp, MDMA» 

Helt til jeg selv spurte om noe om antidepressiva jeg hadde startet på, da fikk jeg til svar at de fleste sluttet fordi bivirkningene var mye verre enn fordelene. Ad ødelegger altså mer enn det hjelper, så hvorfor får folk dette da?! 
 

Spurte også hva jeg kan forvente om jeg prøver å ta større doser av min adhd medisin en jeg er vant med. Da fikk jeg kjeft, merkelig nok. Ganske ufarlig å en dag se hva som skjer, skulle faen meg tro dette var farligere enn heroin!! 

Ikke mitt problem at folk er tjukke. Jeg vil ikke hetse dem, for de fleste er det og jeg er fra en slekt som blir fort overvektig, men jeg fikk tydeligvis ikke det genet. Jeg har det andre veien, må spise mer enn jeg orker for å holde meg, men det raser alltid ned igjen til undervekt ved en stresset periode. Kjenner og folk som ikke bryr seg om sin overvekt. Så jeg ser mer enn et overvektig menneske. Men skal vi se på det store bildet, forfaller arten vår veldig ja. Det ser rett og slett ikke fint ut, når flesk henger utovenfor buksekanten! 
Så, det kan gjøres noe med stort sett. De klarer det bare de vil. Har flere bekjente som har klart det, de må bare ville! 
 

Så sånn uten at jeg bryr meg om at andre er overvektige, så er det noe med det store bildet jeg er bekymret for. Og det er at mer plass vil kreves, større klær og vi/de blir ikke noe fine å se på. Noe annet igjen er tyngden. Der en overvektig har vært, blir det søkk. En seng feks. 
Er heller ikke bare overvektige jeg nå bekymrer meg for men at vi blir større i skjelettet. Synes vi i her i vesten begynner å bli ganske store. Jeg har spinkel bygning, men likevel har jeg følt meg stor noen ganger. Så også ei dame i en by for noen uker siden, må ha vært 186 høy, slank med litt former, men stor!! Til tross for slank kropp, bruker hun sikkert str L. Jeg vil ikke at det skal bli sånn. Noe annet kjipt med høyde er at senger ofte oppleves mindre enn for andre. 
 

og så synes jeg det er mega teit med alt ramaskriket rundt at tykke skal inkluderes mer i motebildet. Er et mas på sosiale medier fra tykke om at «min type kropp blir aldri inkludert!» «vil se en realistisk modell»! Det er realistiske modeller, men det har blitt så vanlig å bli overvektig at en person med bmi på 17-18 blir sett på som anorektiker... 

Tigging har jeg ikke sett så mye av, men legger man ut ting man gir bort så er folk i innboksen med en gang. 

Complexity skrev (1 time siden):

Norwegian går nok dukken ja.

SAS tror jeg klarer seg, men det blir nok dyrt å reise etterhvert.

Jævla irriterende alt sammen. Hva skal man se frem til nå da? Svake er vi. Et virus og mennesker knekkes

Tviler på at SAS gjør det? Men Norwegian? Vits å bruke norwegian kortet noe særlig? Ikke vits å tjene poeng om de går i vasken, eller er det en mulighet for atopptjente cashpoints kan bli en slags støtte? Jeg eier ikke snev av peiling på økonomi

knutinh skrev (1 time siden):

«Utfrysing» som du foreslo går vel på at man nekter noen f.eks. vennskap.

Fenomenet her går vel på at man også presser makta til å nekte dem å snakke på Universitetet, truer med å slutte i forlaget hvis de gir ut boka som vedkommende har skrevet, søker å hindre professorater og stipender.

Kort sagt så blir du ikke bare venneløs, men også karriereløs, pengeløs og stemmeløs hvis du står for holdninger og utsagn som noen finner utålelig.

-k

Hvem bestemmer hva som er utålelig? Her snakker du nok om miljø som jeg ikke har så peiling på. Miljø der folk har mer de skulle sagt?

Men ser noen nevner utfrysning. Jeg var den venneløse i yngre dager. Pga jeg ikke helt så de sosiale reglene. Satte meg på plassen til ei av disse som anså seg som kule, snakket med eksen hennes (hans initiativ) og resten av skoleåret et rent helvete. Jeg var også den som snakket til henne uten filter og sa hva jeg mente. Ingen av de andre som hadde flere venner sa imot. De sa til meg at jeg var tøff, når vi var alene. Men aldri om noen stod opp mot henne. Altså hvem er det som er så svake? Beste man kan gjøre mot slike som føler seg så viktige at de kan bruke slik makt, er å la dem gå. 

At så mange bruker filter på bildene sine. Hva er poenget?? At alle skal tro du er råpen, har helt hvite tenner og totalt fri for rynker og føflekker? Så ser man dem i virkeligheten og så er de ganske vanlige.... falsk vare vil alltid være verdiløst.

At det blir så mange meldinger i innboksen når du gir bort noe, men så fort noe koster så kan mange spørre om fraktkostnad og alt men så hører du ikke noe mer. 

Sauete mennesker som snur seg dit vinden blåser. 

Kjøleskap skrev (1 time siden):

Eller enda verre - nettsider du ikke får lov til å lese fordi du blokkerer reklamer. Spesielt når det er sider drevet av store selskaper verdt milliarder også har de nerver til å påstå at de ikke klarer seg uten reklameinntekter. Adblock er og forblir en menneskerett.

Har adblock på pcn min, har også opplevd at det er enkelte ting du ikke kan da. -_-    All reklamen stresser meg, dreper gleden. Samme om du har en podcast rullende i bakgrunnen, behagelig musikk, men så kommer den irriterende stemmen til han/hun i reklamen!! Faen ta altså!!! Desperat desperat!!! Masete folk!! Masete greier!!! 

All jævla reklamen og annonsene som desperat dukker opp over alt!! Ødelegger seriøst gleden! 

At man skal hindres av noen papirer her i livet (vitnemål). Og lærerne som gjerne gav karakter etter hvor mye de likte deg. OG at skole er den eneste veien. 

At man må ta på seg silkehandskene hele tiden man skal ut blandt folk. Mens selv må man tåle at det ikke altid er silke. (Folk blir støtt, mens en selv skal lære seg å ta imot kritikk).

Folk som alltid skal komme med såklalt konstruktiv kritikk. Forbanna uvane.

At det skal være så vanskelig å bare få til det man ønsker. 
 

At vi eldes. Jeg ser virkelig ikke hva livet skal være verdt når vi er gamle og skrøpelige, om vi ikke er besteforeldre. 
 

At man har mest penger og fritid som gammel. Er jo når man er ung man vil leve og er fryd for andre. Hva skal du med reise osv når du er gammel? Ingen har gleden av å se å deg en gang
 

At man får uønskede fakter fra en forelder som aldri deltok i oppveksten. Likevel, så gjør man disse faktene man skulle vært foruten. Og det kommer ikke fra forelderen jeg vokste opp med..