Urealistisk

Baranladion skrev (31 minutter siden):

Vi har da alltid måtte betale for musikk? i Dyre dommer også. En cdplate kostet nær 200 kr før, alternativene var som sagt å høre på radio, der man ikke kunne velge sanger. Man måtte ta det man fikk. 

Nå kan du betale under 200 kr i mnd, og lytte til så mye musikk du bare måtte ønske, hvilke sanger når som helst og så mye forskjellig du måtte ønske. 

Hvis du vil ha gratis musikk, sett på radioen, hva er problemet? 

Ikke før nå. Hvorfor kom de ikke på det før nå? 

Taurean skrev (57 minutter siden):

Poenget mitt er at -ingen- burde ha mulighet til det. Ikke nødvendigvis bitterhet, bare realisme.

Realisme er kjedelig

Thor. skrev (12 timer siden):

Det er hverken gratis å lage musikken, publisere musikken eller lage en tjeneste der man kan streame musikken på kommando. Du velger selv om du ønsker å betale for tjenesten eller ikke. Hvis du ikke betaler, men velger å fortsatt bruke tjenesten så får du ikke velge akkurat de sangene du vil høre på. Slik er det bare.

Det der er typisk kommentar for å få likes. Men det har gått bra til nå. Hadde ikke tilgang til slik jeg ville da heller. Og tenkte at du får ikke alt når du velger «gratis». Men det er tidene vi går mot som jeg bekymrer meg for. Vi går tilbake dit at alt må betales for og da blir det den der «hva skal jeg prioriere»? Savner tiden der man bare kunne gjøre noe uten å måtte tenke penger absolutt hele tiden. 
Alt dette vil kun resultere i surere folk igjen. 

Borealis skrev (49 minutter siden):

Dette vil gjerne jeg høre mer om. Hvordan faste og hvordan begrunnes det at det funker? Har vært innom tanken før, men ikke lest nok om det

Kjenner noen som fikk god hjelp av det. Ikke akkurat depresjon, men noe. Festing er derimot ikke for alle, det kan gjøre ting værre. 

Gjest 803b9...2ad skrev (13 minutter siden):

Har veldig klare tanker om hvorfor det er blitt slik og også mange tanker om hvordan jeg skal komme meg ut av det. Jeg spiser veldig sunt, og har alltid gjort det. Var så sær i matveien at jeg foretrakk frukt og grønnsaker foran godteri og søtsaker da jeg var barn tilogmed.

Jeg sliter med å finne en form for trening som ikke bare føles som en plikt. Jeg løp mye i ungdommen (konkurrerte på brukbart nivå), men gjorde det av feil årsaker og har utviklet et negativt forhold til det av den grunn. Å trene på treningssenter er noe av det minst tiltalende jeg vet om, får skikkelig hamsterhjulfølelse av det hele.

Hvor lang var din første depresjon? Jeg føler det vanskelig å holde lengre tankerekker, argumentere etc. Frykten er jo at det er skjedd noe uopprettelig skade...

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

Meg du spør? Min første husker jeg ikke helt, men alt føles lenger når man er 16. Mulig jeg begynte å kjenne den gradvis med alderen, verre om vinteren pga kulde og mørket. Men ekstra ille som 16 da jeg bodde første gang hjemmefra (hybel) og fikk nye mobbere der jeg håpet jeg skulle få venner. Enda en bekreftelse på at noe er galt liksom. Og grusomt kosthold. Jeg husker at det startet ganske tidlig om høsten. Jeg festet ekstremt mye, så all alkoholen var med og tok mye energi den og. Så husker jeg at det var på våren jeg fikk tilbake livsgnisten. Blanding av endret kost/sunnere og vår/sol. Vinteren deretter ble også tøff, men mye bedre enn den året før. 

Deretter har den vært tilbakevennende i forskjellig grad. Jeg har gått i de fellene at jeg følte meg bra, så kunne jeg kose meg litt med sukker og alt slik igjen, men da kom problemet tilbake med en gang. Vintermørket og sliting sosialt trigget depresjonen, men sunn kost og trening holdt den litt unna. Men alltid har ting vært verre om vinteren, ting tar generelt mer krefter, men det sier seg selv.. kaldt, mørkt, ekstra tid å kle på seg og ekstra tid med evt oppvarming av bil.. ekstra alt. 

Pga mobbingen fikk jeg skadet selvbilde, derfor et lett offer alle andre steder jeg kom og. Etter videregående var det slutt på mobbingen, men jeg slet fremdeles sosialt og litt enda. Såvidt det var ei som mobbet meg litt, men det var mild grad. Jeg slet en del med tretthet frem til 20- årene. Jeg fant gradvis ut hvor problemene lå. Sunn kost gjorde mye bra, men jeg festet mye, alkoholen ga meg fri fra vonde følelser. Derfor den lave energien om ukene. Jeg kuttet ut alkoholen også, og fikk enda mer jevn energi. Angsten ble borte og, og da gikk det sosiale mye bedre. Men vi skulle ta oss en liten fest da, "bare et glass vin" sa vennene mine. Det ene glasset fikk meg i ubalanse med en gang. Ustabil energi, mistet konsentrasjonen. Dårlig konsentrasjon= dårlige resultater. Dårlige resultater= følelse av å være misslykket= distanserer seg gjerne fra andre igjen/føle seg dårlig= sliter sosialt. 

Beklager det lange innlegget, men det er et puslespill. Mulig du ikke har de samme brikkene som meg. 

Jeg er voksen og mer erfaren enn den naive tenåringen/20åringen jeg var. Jeg er ikke helt frisk, men det er nok de dypeste traumene. Man får jo tilbakemeldinger hele livet, jeg har blitt møtt med mye kritikk fordi jeg ikke var 100% slik samfunnet vil ha. Så denne kritikken sitter dypt enda, jeg tåler det dårlig. 

Går det ikke lenger an å spille musikk som man vil? Nå går vi mot de tidene ja, der absolutt alt skal koste. Og vi er tilbake til «hva skal jeg prioritere» tiden.. drittfolka kom såklart på at de skal degradere appen

Gjest 803b9...2ad skrev (26 minutter siden):

Spørsmål tilbake; hvordan er det med den kognitive funksjonen din? Jeg føler meg "treg" og har vanskeligere for å lære enn før, men usikker på om det er fordi jeg er deprimert/apatisk/nedstemt og er lite motivert, eller om det er fordi depresjonen har endret noe mentalt hos meg. Finnes jo en god del forskning som peker den veien.

Også; hvordan hjalp det å få hjelp med søvnapnè?

Anonymous poster hash: 803b9...2ad

Treghet og vansker med å lære er helt vanlig under depresjon. Det er pga manglende motivasjon. Belønningssystemet ditt er sløvet/underaktivt, det er det som er depresjon. Det er tross alt belønningssystemet som driver oss frem. 
 

Mest lønnsomme er å finne ut hvorfor du har blitt slik. Traume, livskrise, gått på så mange smeller at du tror du er misslykket. Når man jobber dobbelt så mye som man får igjen for det over tid,  blir man utslitt. Da oppstår tap av verdier og du ender opp i løse luften og vet ikke hvem du er. Den følelsen av at det ikke er noen inni deg, men du ser deg som et fysisk skall som er like ubetydelig som enhver maur på asfalten. 
Er det noe som har vært likt for lenge? Har du noe å gå til/plikter? Følelsen av at ingen trenger deg kan jo føre til dette tapet av verdier. 
Konstant avvist? 
Man kan alltids prøve å tenke over hvorfor man blir det, hvis det er slik. 
 

Du kan gi livsstilsendring et forsøk. Kostholdsendring var mitt første steg ut av depresjonen da jeg hadde mitt første møte med den for 14 år siden. Jevnere energi, var ikke så forbanna trett om morgenen, bedre konsentrasjon. Dette ville si å kutte ut sukker, Grandiosa,nudler (sånn ferdigmat) , brus/energidrikker og heller gå for grovt brød, salat, fisk og generelt mat fra bunnen+ vit/min tilskudd. Start med litt fysisk aktivitet. ALT blir ikke bra av dette, men du takler mye, mye bedre når det fysiske grunnleggende er på plass. 

KarvaBlad skrev (6 timer siden):

10 år uten lykkefølelse er lang tid!

Da må man gå drastisk til verks. Et liv uten lykke er meningsløst. Jeg vet ikke hvor gammel du er, eller om du har barn. Eller om du er singel. Men du bør:

1. Bytte jobb.

2. Flytte til et annet sted, kanskje et annet land.

3. Bytte livspartner.

 

 

Alt dette er jeg enig i kan hjelpe. Men da kommer hele tiden de der: «nissen blir med på lasset. Du må jobbe med deg selv» «begynn med yoga»

Gjest 3317c...50a skrev (16 minutter siden):

Sosialistporno. Slik at folk kan klage over at de rike ikke betaler nok skatt. 

Anonymous poster hash: 3317c...50a

Noe slik jeg føler ja. Men Norge skal jo ikke være korrupt vettu. Alle har krav på å vite... 

Jeg kan ikke gi deg hjelp. Forstår godt du søker til andre ting når medisiner ikke virker. Du kan finne årsaken til apatien. Men det er kjipt når alt mister mening. 
Man kan også prøve å drive med det man holdt på med før selv om det ikke lenger er givende.

men i følge mange sånne «alternativ» /yoga/meditasjon folk er du nok slik man som menneske skal være. Livet skal vel egentlig bare dreie seg om å spise, jobbe, drite og så sove. Jeg synes det er gørr kjedelig da men

Jeg tenker at som ikke har info om seg selv men følger med på alt selv, for å se på «teite» andre er, faktisk er tilhengere av janteloven. Jeg ser det på hvem som følger med meg selv. De liker aldri noe, men får med seg ALLE stories osv. De er velkomne til å følge med såklart, men man kan neppe ha det helt greit selv når man følger med bare for å ha noe prate stygt om over kaffekoppen. 
 

Kastrup skrev (1 minutt siden):

Jeg mener i utgangspunktet at bare det å i det hele tatt ha en profil på sosiale medier er patetisk. Men det er noen unntak:

- Hvis du trenger den til profesjonelle formål (inkluderer ikke "influencere" og lignende).

- Hvis du har null informasjon om deg selv, ikke så mye som et bilde engang, og bruker det kun som en privat meldingstjeneste. Det er i det minste mer verdig.

- Research. Kanskje du bare vil se med egne øyne akkurat hvor patetiske folk er. Det er greit i min bok.

Ok, så det er bedre å så godt som null info men likevel følge med andre. 
 

For å se hvor patetiske folk er ja.. er det for at det er lettere å føle seg bedre selv da?

Jeg setter meg ned eller står og puster og er i nuet. Blir på en måte så lykkelig av å kjenne at jeg eksister og er frisk. Alt utenfor er egentlig bare kunstig stimuli på en måte, men jeg får en slags angst i meg. Jeg får i tillegg en slags kvalmhetsfølelse. Må ikke spy, men føler meg liksom ikke «bra». Det blir som om jeg kan tenke meg til hva jeg vil på sekundet. Jeg kan beholde energien, eller jeg kan velge å bli så trett at jeg sovner. Det er lett å tenke «hadde jeg bare hatt knapper der jeg skrur på og av energien slik jeg vil.» Det har jeg klart, og det er ikke stas. Men er ikke slik når jeg ikke mediterer/pusteøvelser

Kastrup skrev (4 minutter siden):

Syns hele greia med å legge ut ting om seg selv på sosiale medier er fullstendig patetisk, enten det dreier seg om rosenrøde ting eller bare sutring og klaging eller alt i mellom. Hvis man var så forbannet interessant, hadde man allerede vært kjent for almenheten igjennom andre kanaler. Venner og bekjente kan man holde kontakt med gjennom mer private kanaler.

Hva mener du om de som følger med da? Som ikke legger ut noe selv? 

unicorndeath skrev (17 minutter siden):

Dette er en av grunnene til at jeg valgte å slutte med alt av sosiale medier, alt skal bare være kos og positivt, kos har ingen verdi for meg, jeg tror (og håper) at sosiale mediers tid er over snart, en gang i framtiden vil flire over alt det dumme vi la ut der.

Hvorfor? Fordi du ikke takler å se at folk har det bra? Det er jo enkelte som er litt sånn også, at de ikke vil påminnes at andre har noe de selv ønsker seg. Ikke spydig ment, skriver det for over nett hører man ikke tonefallet.

Taurean skrev (2 minutter siden):

Det må være et fattig liv ^^ Jaja, de lærer forhåpentligvis til sin egen tid.

Det er godt voksne

Taurean skrev (7 minutter siden):

Skjønner at det er litt rart. Da spørs det bare på motivet. Om de vet det for å bruke det til noe konstruktivt eller destruktivt. Så man må bare ha tillit og passe på sine egne saker til det motsatte eventuelt viser seg.

Haha, det motsatte har allerede vist seg. Je vet folk som sitter og passer på inne der hele tiden 

Ikke at jeg synes det, men de fleste foretrekker å vise sitt fine liv. Nye flotte klær, reiser, flotte restauranter osv. Livet er liksom bare kos. 
Og jeg liker noen ganger å se på slik. For jeg synes det er så mye fokus på elendighet. 
Men selv liker jeg ikke så godt å poste bilde av hvor fint jeg har det. Fordi jeg føler jeg hever meg over de som har det vondt. Hvorfor skal jeg stå der og skryte av min nye xxxx eller at jeg er ute og spiser flott middag, på en flott reise når det sitter folk og må snu på krona. 
 

Det blir jo litt som at gravide kvinner ikke kan vise seg foran de som ikke kan få barn altså, men likevel.. 

Jeg klarer ikke la være å tenke på de som har blitt skadet i ulykker, fått livet på hodet. Eller bare plutselig blir syk. 

Men jeg har det såklart bedre når jeg er blandt oppløftende folk som ikke bare fokuserer «realistisk» hele tiden.

Taurean skrev (3 minutter siden):

Da mente jeg for eksempel at hvis man jobber som murer, så jobber man tilfeldigvis på samme arbeidsplass som noen andre, men ser at dem sløver og slusker rundt, men tjener mye mer enn en selv. Da vet man at man enten må be om høyere lønn eller bytte jobb.

Misunnelig og misunnelig .. Det kan være konstruktivt med åpenhet. Men det kan jo misbrukes også. Selgere og tiggere kan fort bli ekstra aggressive mot de som har høy lønn. Og det kan skape falsk stigmatisering .. greit at noen tjener penger, noen jobber krever jo litt mer enn andre. Et komplekst spørsmål.

Det er sistnevnte jeg sikter til. Og sånne folk som er livredde for å være «dårlige». Jeg vet om de som nærmest kan i hodet sitt hva enkelte tjener. 

Taurean skrev (5 minutter siden):

Kan være fint med tanke på lønnsforhandlinger. Greit å vite om noen jobber 50% saktere enn seg selv og tjener 50% mer.

Jeg er dog en person som ikke bryr meg om hva andre vet om meg.. men hvordan det brukes og eventuelt brukes mot meg.

50% saktere? Men da er det jo som jeg påstår. Missunnelige folk skal sitte og følge med, så starter sutringa når noen tjener mer. 

Kajac skrev (21 minutter siden):

Jeg mener det er en veldig bra ting. Både for å kunne sammenligne egne inntekt mot andre med tilsvarende jobber (nyttig i forhold til lønnsforhandlinger f.eks.), men også får å avdekke store økonomiske skjevheter. 

Dersom du TS ikke bryr deg om hva du selv eller andre tjener, forstår jeg ikke helt hvorfor du er så enormt i mot at man kan søke i skattelistene. Jeg tror de største motstanderne av skattelistene enten er de som tjener veldig mye eller veldig lite. 

Men hvorfor skal folk se? Er det slik at dersom noen har veldig «normal» lønn men likevel jævla dyr bil, nytt stort hus så skal folk ha grunn til å grave i dette? Ikke at jeg har dette altså.

Sitter folk og sjekker om noen med samme jobb tjener mer slik at de kan sutre om at de selv ikke tjener såpass? 

Fikk høre at i Danmark snakker man ikke om sånt. Mens i Norge har vi liksom krav på å vite hva folk tjener. Jeg liker ikke at folk får vite hva jeg tjener. Jeg interesserer meg heller ikke for hva andre tjener. Men dette er perfekt for de som er sykelig opptatt av dette. Jeg kjenner til de, og de snakker ikke om annet enn økonomi. De ser hvem i byen som tjener mest, så blir det baksnakk og missunnelse. Jeg interesserer meg ikke i det hele tatt! Om hva folk tjener. Men jeg liker likevel ikke at andre sitter og snoker i hva jeg tjener, og andre. Folk blir drit missunnelige så fort du tjener mye mer enn dem. Noen tåler dette veldig dårlig, at andre tjener mer enn dem.. 

Nei, har opplevd å bli tiltrukket av menn under 180, og jeg er 180

Og så vil jeg starte med å skrive at jeg altså ikke er lei av personer som er psykisk syke, for det er ikke noe de har valgt. Det er ikke indvidene jeg er lei, men alt maset rundt det. I tillegg føler jeg at det ikke skal noe til hos enkelte. 
Virker faktisk som alle av oss har traumer snart. 
Hvorfor kan vi ikke bare gå videre med livet vårt i stedet for å få traumer vi må jobbe med nesten resten av livet? Hvorfor er hjernen så treig at vi trenger så mange år?
Hvorfor roter vi oss opp i så mye som gjør oss dårlige psykisk? 
 

Prøv å tenke på de som ikke har noen å feire med. Ingen som kommer på besøk eller noen ting. Men jeg forstår deg. Det er kanskje tegn på at du er moden for å være selvstendig, og så blir du påminnet av ditt yngre søsken at du er «misslykket». 
Jeg er litt i samme båt som deg. Jeg er eldst, yngste er fremdeles et barn men har delt hjem så er ikke så ofte hjemme med meg. Men eldste søsken tar alt så bra.