Urealistisk

jae-ols skrev (På 7.12.2020 den 9.42):

Det er det jeg håper på. Cipralex er ikke bra. Du får halv ereksjon, en ingen utblåsning. Det er bare forferdelig å være kåt, men ikke få det til Det blir innestengt frustrasjon. Og får ikke lettet på trykket. Å gå uren alenesex i mange år er slitsomt. 

Er sex et trykk man må lette? Er 29 og jomfru jeg.. ja, frustrerende å ikke ha erfaring der, og jeg er redd for graviditet, følelsen etterpå osv.. og hvem jeg skal velge da  

Jeg tror ikke det er så mye vits å spørre og svare på forum, for det er ofte det samme som går igjen uansett. 
Men jeg skal svare på denne. Nei, jeg har ikke selv erfaring med Cipralex, men skal få prøvde den om jeg vil, men er skeptisk etter flere jeg kjenner som har brukt den sier hvordan det var. 
 

Jeg vet piller ikke løser alt. Vi har kanskje for høye forventninger, det sier legen og. Du begynner ikke med piller også bare løser alt seg. 
 

Ja, det hjelper på løpe. Gå i motbakke, gjør styrketrening, pust, dans. Få opp pulsen. Det hjelper mye. MEN, jeg blir en smule irritert når jeg ser folk skrive «løp» «gå turer» «ta en fjelltur» «gå tur i skogen» «prøv yoga!» for ja, det funker. For noen bedre enn andre som alt annet. Men så er dette ferskvare. Jeg kan ikke løpe meg svett hver gang livet går imot. Vi har ting vi skal gjøre om dagene og. Depresjoner oppstår også av forskjellige grunner og da det er det synd at det er folk som tror at løping og yoga skal fikse alt. Det funker der og da, helt til du skal til å gjøre det du må igjen, og så blir du påminnet diverse. 

schrøder skrev (11 timer siden):

Hjertebank, søvnløshet, angst, irritabilitet m.m. er jo kjente bivirkninger av å gå på slike medisiner. Er man først hektet på medisiner så er det umulig å finne noe som man blir helt stabil på. Jeg er glad jeg klarte å slutte på den type medisiner jeg brukte når jeg vet hvilken horrible langtids-bivirkninger slike medikamenter gir. 

Muligens løsningen for deg er å trappe gradvis ned og erstatte med fysisk aktivitet (ikke hardtrening som gjør deg svett) og spise mat med høyt innhold av Tyrosin. Tyrosin er forløperen til dopamin og norepinephrine som er neurosubstansene i Ritalin. Tyrosin kan forøvrig også kjøpes i pulverform. Du vil ikke få like høy konsentrasjon av disse substansene som når du bruker Ritalin, men så får du ikke de samme bivirkningene heller..

Jeg bruker ikke Ritalin, men Aduvanz. Jeg får ingen vonde bivirkninger jeg. Jeg sover også. Jeg har ikke så ekstremt økt konsentrasjon, men humøret er mer stabilt og jeg har bedre tålmod. 
Angst og irritabilitet var der fra før. Kan ikke skylde på medisinen for alt. 
Jeg synes bare det er rævva at vi skal måtte bruke nesten hele livet på å fungere uten noe, når jeg kan fungere med en gang på medisin. Jeg startet ikke med medisin før jeg var 28 heller. Har ikke brukt dem 1 år en gang. Det er også fascinerende at folk nesten maser om at en bør komme seg til lege og få medisinsk vurdering når folk ser ens problemer, men så starter man og har det bra da, da begynner heller disse «begynn med yoga i stedet» «gå tur i skogen» «ta en fjelltur» «spis sunt» og man blir bedt om å slutte med disse super «farlige» medisinene. 

Jeg har brukt mye yoga og meditasjon. Trening også. Men det er så ferskvare at man ikke kan drive med det hele tiden. 

schrøder skrev (2 timer siden):

Jeg har antageligvis det på samme måten. Alfa og omega for meg er å starte dagen med en yoga-økt 30-60 min, og veksle mellom forskjellige aktiviteter utover dagen. Litt PC arbeid, så litt fysisk aktivitet vekselvis. Jeg har aldri brukt sentralstimulerende og er glad for det. Tror det vil bli vanskelig å seponere fra noe slikt. Da må man vel ha minst en uke med friluftsliv for deretter å trappe ned gradvis med den aktiviteten før man går tilbake til normal hverdag slik jeg har det nå..

Men jeg har jo gjort nettopp slik, og all fysisk aktivitet er veldig ferskvare. Effekten er heller ikke den samme. Jeg har ro i noen minutter helt til hjertet slutter å slå hardt igjen. Så går jeg i dusjen og tar en kald/lunken en etter litt styrke. Jeg har ikke lyst å være svett hele dagen heller fordi jeg må trene. Ting er også likevel kjedelig. På meg har isåfall sentralstimulerende fungert bra, ting er ikke fult så kjedelig. 

Nei det er den ikke, men faktisk er det noen ganger rettferdig. Sier ikke hele tiden, men noen ganger. 
Likevel tror jeg det er hvor mye bra du gjør som veier opp. Du kan gjøre underslag og hjelpe andre med pengene. Du kan gjøre det samme, men bruke alt på å unne deg selv luksus og føle deg bedre enn andre, mye verre. 
Husker da jeg ble mobbet på skolen og jeg ble så sint en gang jeg skulle ta igjen mot en gutt at jeg ødela noe i klasserommet ved et uhell. Det var jo jeg som gjorde det, og teoretisk sett skulle jeg hatt straffen. Men det var han mobberen som fikk den, for jeg var kjent for å være uskyldig, læreren kunne jo ikke tro at det var meg. Ingen tvil om at det var han liksom. Han ble veldig sur for å få skylden for det, diskriminering fordi han var gutt og «urokråka», men det var han som alltid plaget med i skjul og.. 
 

Men nei, loven er ikke i praksis lik for alle selv om handlingen er den samme. Da jeg gikk på skolen kunne jeg gjøre en feil når vi skulle jobbe i grupper. Da kunne jeg få kjeft og følte folk var etter meg hele tiden. Var det frøken populær som gjorde det samme så ble det ledd av, som om det var søtt. Jeg lo ikke og ble selvfølgelig hun sure og kjipe. En annen gang (Vi var 19) var det ei som bokstavelig talt mobbet ei som hadde et handicap. Dette ble ledd av og glemt med en gang. Hadde jeg gjort det samme hadde jeg blitt irettesatt.

Pliscin skrev (2 timer siden):

Det skjer hver gang, og alltid er det noen utlendinger. "jeg hente" "jeg få" "når kan jeg hente".

Du skal fortsatt få irritere deg over sistnevnte, men jeg mener faktisk at bra kosthold og trening er viktig for et bra liv. Alt henger sammen. Men såklart hjelper det ikke å springe langt hvis du har ME, eller å spise 30 gram mindre sukker om dagen hvis du har mistet alt du eier i en husbrann.

Enig, men dette er rasistisk igjen i følge mange nordmenn. «Nordmenn er ikke noe bedre de!» blir svaret fra dem da. Men jo, generelt så er vi det! 
Opplever selv at det ofte er utlendinger, og så er de forbanna frekke! Var et tilbehør til en ting jeg ikke hadde bilde av, men skulle vise det senere skrev jeg men så hadde jeg ikke tid der og da. Det gikk 1 time og så var hun tilbake med en frekk tone: «ynskyld jeg vente bilde av .....   ) jeg skrev at samboer fikk påvist Covid og at jeg ikke kunne møte henne pga karantene. 
 

møter faen meg ikke folk med den tonen der. Og så har vi dem som skal ha en vare men ikke svarer. Så spør de igjen og forsvinner. Så etterlyser jeg dem og da er de på ferie og tilbake om x antall uker men vil ha varen. Så er det stille. Så har jeg flyttet, så må fraktes. Nei frakt vil de ikke betale så da skal de ikke ha  

schrøder skrev (22 minutter siden):

Hvilken type medisin bruker du?

Mot adhd. I det minste litt roligere. Det avtar om kvelden, men jeg kræsjer ikke da den er langtidsvirkende. 
Jeg klarer å ha flere baller i luften og klarer å innhente meg igjen uten å sitte igjen overstresset. Og jeg har alltid vært litt slik at jeg ikke blir stimulert med mindre det skjer noe «stort». Det virker som de fleste klarer å innfinne seg med ruteinelivet med mange like dager. Jeg har bare ikke klart det. 

schrøder skrev (2 timer siden):

Du får ikke i pose og sekk. Man er nødt for å innta den næring som kroppen trenger og holde maskineriet i gang for å være frisk. Ingen piller kan erstatte sunn mat og fysisk aktivitet.. Overstimulering vil alltid gi motsatt effekt i ettertid, så det blir som å pisse i buksa for å holde varmen..

Hvorfor kan jeg ikke få i pose og sekk? Hva har det med saken å gjøre likevel? Såklart vi må spise bra og være fysisk aktive. Hva er overstimulering i følge deg? Kan du gi et eksempel på noen i dag som ikke er overstimulert? 
Vi har dårlig hjerne dersom dette her er overstimulering. Dersom vi egentlig skulle bodd fjellet osv. 
Ei pille erstatter ikke. Har jeg sagt det? Men kan hjelpe. Er så irriterende med mennesker som mener vi skal leve mer som før. Dere må leve slik dere vil. Fint dere fant noe som fungerte for dere. Men dere er flinke til å prakke på andre, som om dere løste et verdensproblem.

Og det er så kleint med slike som står frem i ett eller annet typisk kvinneblad og «Slik fikk hun kontakt med seg selv igjen» «slik fikk hun tilbake balansen i livet» .

Kan du forklare hvorfor jeg har vært sint hele livet? Ble verre i tenårene, så fulgte det i ung voksen alder. Jeg tenkte som deg, det er bare å forandre kosthold og være fysisk aktiv. Det hjelper. Det gjør ting BEDRE. Men det så ferskvare at man rekker jo neste ikke noe dersom man skal jobbe og leve normalt. 
Jeg hadde raserianfall i fjor, før diagnose var satt. Alltid følt at alt er kjedelig, vært sur nesten hele tiden. Så fikk jeg medisiner og har ikke vært sint og aggressiv like ofte og intenst. Og alt er ikke så forbanna kjedelig dagen lang. Tenker du fremdeles at det var ikke nokk fjellturer? 

Kan man melde seg til privatisteksamen ved feks UiO? Kan jeg velge et emne og så bare melde meg til eksamen? Eller er dette bare for de som studerer der?

Hva er din mening med livet? Føler du at det er noe? Føler du at du tiltrekker deg de samme tingene hele tiden? Eller er det underbevisstheten som tuller? 
 

Jeg har det fint i forholdet til veldig mange. Likevel så er jeg humørsyk. Men jeg får vondt når jeg tenker på mye i verden. De som blir født i India for å bli slaver. Hele livet. Afrikanere som blir syke og ikke har råd til hjelp. De sulter. De som sitter i flyktningleirer og ender opp med kraftig ptsd dersom de overlever. Det er ikke slik at man overlever og så kan man slappe av. Man får en kropp i forsvarsmodus. 
 

Jeg går her og gjør egentlig hva jeg vil. Det jeg ønsker er slike ting som ikke er en menneskerett. Mange andre ønsker seg et liv der de bare kan få slappet av, spist nok. Beholde sin familie. Men har ikke dette. Her går jeg/vi og klager på psykiske problemer. Jeg skammer meg, det er vanskelig å nyte tilværelsen. Men så føler jeg også at jeg må nyte. 
 

Kan vi gjøre verden bedre? Jeg føler at selv om vi hjelper, er det alltid noen som ikke får hjelpen. Og kan dere se for dere en verden der alle stiller likt? Det vil ikke fungere. Vi er avhengige av forskjellige klasser selv om det er urettferdig..

schrøder skrev (8 timer siden):

Kjedsomhet er ikke noe annet enn en form for abstinens som inntrer når man seponerer fra tidligere overstimulering. Man får det faktisk mye bedre etter en hard dags arbeid etterfulgt av et godt måltid. Da glir man inn i en naturlig rus på endorfiner og andre saliggjørende substanser som gir oss en behagelig tilværelse. Hvorfor bytte bort det med koffein, alkohol, piller mm.

Og dette er livet? Jobbe hardt hele dagen og så spise? For et tomt liv. Hvorfor kan vi ikke få ha denne overstimulertinga? Og vi er veldig dårlig skapt om vi blir overstimulert av alt det her... 

Men det er vel så kjedelig vi egentlig er skapt da. Jobbe, spise, drite og sove. Herregud, hvorfor er vi tildelt livet liksom?

schrøder skrev (6 timer siden):

Lyncs er ikke hysterisk. Han/hun har rett i at alle typer signalstoffer som enten stimulerer eller blokkerer gir motsatt effekt også dem som ikke klassifiseres som narkotika. Koffein er egentlig en antagonist (blokker) som blokkerer for den naturlige trettheten som skal gi oss et signal om at nå er det på tide å ta en liten power nap. Så hvorfor ikke heller ta slike små pauser istedenfor å helle i seg denne giften?

Hvor mye søvn skal vi ha da?!?! Herregud vi er jammen fattige på energi. Er vi skapt til å bare sove? Sove sove. 
Livet er veldig kjedelig synes jeg isåfall uten mye av dette. Men vi er skapt for å ha det kjedelig. Vi skal liksom bare spise, jobbe og sove. Triste greier. Da velger jeg heller å helle i meg gift, ha kunstig energi og kanskje dø tidligere..

At innboksen i Finn er plutselig er full av meldinger når det står «gratis». Koster ting penger kan det stå lenge, eller noen spør om det kan sendes og de får Vipps nr men så hører du ikke noen ting. 
 

Folk som tror fjellturer er løsningen på alt. Og folk som «kuttet ut gluten og fikk et bedre liv». For faen altså. De var mest sannsnylig aldri veldig langt nede. Men har et ekstremt behov for å gå foran alle andre og tror alle ser opp til dem.

unicorndeath skrev (1 minutt siden):

Dagens foreldregenerasjon har selv vært med på å skape dette fenomenet, mange har vokst opp med dårlig forhold til sine egne foreldre og tenker jeg skal ihvertfall ikke være en sånn der bakstreversk surpomp som faren min var, derfor heier de fram alt som kan virke progressivt, you go girl, dette kombinert med facebook hvor folk nesten fronter politiske meninger som om det er logoer de tar på seg, ja det er faktisk fult mulig å være for homofili og urfolks rettigheter uten at man må utbasunere det til alle man kjenner, de gir kred å fronte de "riktige" meningene og man høster umiddelbart anerkjennelse, som en artigkar skrev i ett kommentarfelt, våres generasjon er bare bitter fordi de ikke fikk likes da de vokste opp, likes er anerkjennelse btw.

«You go girl» husker jeg. Jævla taper jenter. Var noen som skrev det en gang jeg hadde forsvart meg mot ei kjerring som ble sjalu pga hennes eks var interessert i meg. Var ingenting mellom oss, jeg var ikke engang interessert. Men hun måtte legge ut offentlig trussel på sosiale medier og hun fikk støtte hun vet du. «You go girl» , «you fall girl» jævla taper jenter. 

KalleKanin skrev (Akkurat nå):

Noe av det største problemet er at mange og også ofte større aviser alt for raskt slenger seg på saker uten å sjekke hva som ligger bak. 

Mange av opptøyene vi har sett i USA bunner i at noen har lagt ut en video der de mener seg rasistisk behandlet og så tar det fullstendig av. Her burde media være med på å balansere bildet og gi en balansert dekning. For veldig ofte viser det seg at saken har (minst) to sider og at f.eks. politiet faktisk hadde god grunn til å reagere som de gjorde.

Dette er på full fart inn i Norge også. Heldigvis har det ikke vært så mange saker av dette her hjemme, og det ser ut som Nettavisen tok sitt ansvar på alvor i denne saken:
https://www.nettavisen.no/okonomi/en-ungdomsgjeng-slo-og-ropte-pedo-og-rasist-til-konduktoren-na-blir-han-uthengt-som-rasist-i-sosiale-medier/s/12-95-3424058914

Pust med magen. Blir man krenket eller provosert over noe MÅ man ikke blåse det ut for hele verden. Og hvis man gjør, kanskje tenke over hva andre siden av saken mener?

Såklart er dette på vei til Norge. Når er annet land liksom gjør noe bra, tar Norge opp konkurransen. 
USA har liksom fått opp øynene. Et annet land kan ikke få denne beundringen for seg selv. Dette skal Norge også vise at de ikke aksepterer lenger. -_- 

Det siste du skrev, synes jeg at folk holder kjeft for mye. Det som har skjedd er at folk har fått drømmer, men så passer de ikke inn, noe ingen gjør over alt. Men da ble det slik det er nå, skriking og hyling om at kravene må reduseres. Reduserer slik at folk uten disiplin skal oppnå målene sine. Eller at en tilfeldig «skrikerunge» skal få det han ønsker seg. Ting jobbes ikke for lenger. Man skal heller gråte og spille på hvor slemme og diskriminerende alle andre er som ikke slipper dem til. 

Synes vi mister mer og mer av identiteten vår. Det er liksom ikke så mye lenger som har krav. Det blir mer og mer slik at man skal føle seg krenket, og liksom få et krav om å få en jobb eller passe inn ett eller annet sted. 
Det er mye fokus på at vi ikke skal diskriminere nå. Jeg har aldri slitt med at jeg misliker noen på bakgrunn av forskjellig. Men nå begynner jeg faktisk, for jeg føler at de ødelegger også for meg.

Jeg var en av disse «annerledesbarna» på skolen og har selv kjent på diskriminering. Men jeg tenker at vi alle kjenner på det av og til, og at vi har fordeler på steder mange andre ikke har. Kanskje var jeg ikke heldig i oppvekstmiljøet, men jeg fant plassen min i mer voksen alder. Jeg fant hvor jeg hadde naturlig innpass. Men også der merker jeg krenkafolka hekte seg på. De ødelegger alle verdier! Man kan kanskje si at jeg fremdeles er en smule «annerledes» og føler meg ikke helt tilpass i samfunnet. Så jeg har funnet noe jeg trives i, der er det en liten fordel å være litt annerledes. Men gleden var ikke så lang, dette er nemlig urettferdig for de som var for «vanlige». 
Jeg trivdes i et miljø der vi kunne være med de vi naturlig klaffet med, at vi ikke måtte ta ALT så JÆVLA ALVORLIG men det må vi jo nå, noen kan bli krenka av hva vi ser på TV. Og ja, jeg savner å se på TV uten å måtte ta så jævla hensyn til hvem som er rundt! 
Nå blir det bare slik at alle skal passe inn. Det skal bli «en av hver» alle steder. 
Hvorfor kan ikke folk innse at diskrimering alltid vil eksistere? Når dette her er i orden vil samfunnet finne noe nytt å skrike om. 
Og kan ikke folk innse at de ikke kan passe inn over jævla alt?! 
Du er ikke bra nok eller passer inn akkurat DER, men det finnes noe annet! En setning jeg egentlig har lyst å si flere ganger!

Hvis jeg vil melde meg i et fag og lese på egenhånd. Hvor nytt bør pensum være? Vil ta psykologi 2, men boken ble kjøpt i 2012.. 

Søk på produktet. Gå inn på sider du stoler på. Altså, ligger en vare på 500-700 kr men så er det en eneste side som har den til 30kr så er det neppe seriøst

Så må du se på fraktkostnad. CDON feks, du må legge varen i kurven før frakt kommer. Noen ting er gratis, andre ting kan være 39kr. 
 

Rabatter, medlemsfordeler osv. Har du feks Trumf kan du logge inn via dette og faktisk tjene litt penger på kjøpet. Når det kommer til CDON må du uansett være obs på at selv om det står at du tjener x% i bonus, så er dette delt inn i grupper. Er forskjellig tjening på feks elektronikk og møbler.

Baranladion skrev (1 time siden):

Jeg tror det er ganske mange mennesker som er, kall det ensomme. Dersom man er i 30årene, og ikke har etablert seg med feks kone og barn, så blir man fort sittende mye inne, uten å ha så mye å finne på, spesielt i disse corona tider. 

Men, jeg tror dette er helt vanlig. altså, andre mennesker, er ikke til enhver tid ute og finner på ting med venner osv, mange sitter nok endel inne og styrer med sitt, men de er kanskje flinkere til å finne gleden i det, enn det du er. 

Å begynne å få nye venner i voksen alder, det er ikke så veldig lett, jeg kan ikke annet enn å anbefale å prøve noen nye ting, slik at man får innpass i nye miljøer. Prøv å se etter ting du tenker er morsomt eller kunne vært interresant å lære mer om. Bli med i et kor? Bli med i ett korps? Begynn med fotografering, og søk etter grupper som driver med dette? Den beste måten å få nye venner på, er å finne noen som har felles interesser som seg selv, da har man noe å prate om, og noe å drive med sammen om. 

 

 

Jeg vet hva jeg vil med livet. Jeg har prøvd mye forskjellig. Jeg har ikke bare gått en vei hele livet. Jeg har hatt jobber, også som jeg mistrivdes i. Holdt ut, for jeg så arbeidserfaring som viktig, i tillegg inntekt. 
 

Så holdt jeg på å bli psykisk syk av jobben og miljøet. Så jeg ville flytte. Aner ikke hva jeg holdt på med men jeg flyttet bare for å flytte. Kjente tilfeldigvis en som hadde et fint sted jeg kunne bo for å nesten ikke betale noe. Spennende med miljøskifte tenkte jeg. Fikk avslag på alle jobbene, men fikk jobb til slutt. Det samme som jeg hadde hatt før. Slet meg gjennom noen år til og lurte på når livet startet. 
 

Så flyttet jeg igjen pga sterk mistrivsel. I tillegg ble jeg utrygg pga rotet meg bort i litt feil «venner». Dette har var farligere folk enn jeg trodde. Nokk om det. Jeg kjente en annen som hadde en leilighet som skulle leies ut. I en av Norges større byer. Jeg flyttet, men beholdt jobben intil videre. Pendlet mye, ble lei av jobben og ledelsen. De truet med å ikke betale meg en ukes arbeid fordi han som var ansvarlig for det ikke hadde ført timene mine! Jeg truet med å henge dem ut, og si til kollegaene at forrige arbeidsgiver betalte lønn. Da fikk jeg pengene mine. Sa opp likevel, uten ny jobb å gå til. Men så ringte en, han ville ansette meg. Hadde ikke erfaring med dette før men jeg fikk jobben. Viste ikke helt hva jeg gikk til og trivdes ikke første tiden. Men jeg tenkte at en må gi ting en sjanse den første tiden. Trivsel kom etter hvert, selv om jeg i perioder følte meg ensom, engstelig og håpløs. Så fant jeg ut hva jeg virkelig ville. Veldig bra forutsetninger. Endelig hadde jeg bra forutsetninger! Men så kom det. Smell etter smell. Det var «noe galt» med meg. Erter hvert blir jeg veldig sint, og konfronterer de jeg føler går bak ryggen min. Ikke at jeg tror de bokstavelig talt gikk bak, men jeg fikk alltid høre noe fra noen andre enn den jeg hadde vært med. Det betyr at folk snakker... og jeg har tenkt «det er lov å konfrontere dirkete»!!! Men det er folk for feige til. 
Og så konfronterer jeg vedkommende, men da blir det brukt mot meg at jeg er aggressiv som kommer direkte på denne måten. Jeg kjeftet og smelte ikke. Det var ikke en alvorlig ting liksom, men dette er hverdagen min blandt folk. Jeg aner fred og ingen fare. Så får jeg høre noe fra en tredje part om noe jeg enten har gjort, sagt eller noe jeg ikke har gjort eller er. Så blir jeg irritert over at jeg ikke får høre det der og da. 
Jeg blir jo veldig lei meg. Når jeg selv sitter igjen fornøyd med dagene sammen med folk jeg følte tilhørighet med, men så får jeg alltid høre igjen via tredjepart at det er noe som har vært negativt eller ikke til forventningene. Så ender jeg der at ingen lenger svarer på meldinger. Plutselig ringer noen eller jeg får melding, og jeg får inntrykk at vi har et godt forhold. Men så er de borte igjen og jeg føler meg så lite respektert. I går ble jeg sint igjen. Sendte en melding til ene personen, og sa at jeg kanskje tar feil; men at jeg har fått inntrykk av at jeg er en person de kan kontakte og ignorere som de vil, fordi jeg er så lett tilgjengelig. Dette står som «lest» men ikke besvart. Jeg forventer ikke svar heller. Men det klaustrofobiske er jo at jeg kanskje ikke har en dårlig oppførsel akkurat, men at jeg rett og slett bare har den forbannelsen over meg at jeg ikke kan bli likt. Jeg er født for å være ensom.. men jeg klarer ikke godta det

Subara skrev (9 timer siden):

Å stenge ned er kanskje litt drøyt. Formidle noe samtidig med showet?

Det handler også om min subjektive opplevelse som norsk. Jeg reagerte ikke noe spesielt da det ble sendt for, ca. 10 år siden? Av en eller annen grunn gjør jeg det nå.

Ellers ler jeg godt av Jespersen når han spiller karrierekvinnen og den uføretrygdede.

Vel... dette blir neste gruppe eller? Ingen humor om uføre? Karrierefolka de blir vel ikke like støtt da de på en måte skrytes av.

unicorndeath skrev (9 timer siden):

Men burde det være grunnlag for å stenge ned ett tv show? det er mange humor program som feks mine foreldre ikke liker/skjønner bæra av, men hvorfor skal de som ikke skjønner seg på humoren sette premissene for hva som kan kringkastes ?

Nei. Det er MANGE filmer og serier som er diskriminerende på en eller annen måte.

Det er opp til oss hvor alvorlig vi tar en film/serie. Og som kvinne har jeg også følt på diskriminering. Men tidene forandrer seg. Man må tenke litt selv hva man fjør ut av ting i stedet for å prøve å skjule og tilintetgjøre det... 

Heiti skrev (1 minutt siden):

Jeg sitter med mye av de samme tankene selv. 

 

Har to fagbrev og en god utdannelse. Samboer, hund og hus. Føler a likevell at jeg ikke strekker til,og burde gjort ting bedre. 

 

Men når jeg går disse som jeg føler har mer suksess en meg litt i sømmene, har de somregel like mange feil og mangler som meg. En får sjeldent hele bildet fra utsiden. 

 

Hvordan måler du din suksess, hva vil du oppnå? 

 

Og angående ensomheten, så tror jeg det er noe du må leve med en så lenge. Jeg har opplevd det samme. Har du kjæreste? 

Min suksess måles vel med inntekt, arbeidserfaring, hva jeg har mestret. En jobb man kan stå opp til å glede seg eller bare føle man har noe å fylle dagen med. Eller gjør noe nyttig.

Har ikke kjæreste, men det er bl.a pga at jeg føler meg for lav status for alle menn jeg liker. Jeg er faktisk veldig sikker på at det er mulig å kanskje date han, men det er garantert en annen kvinne som er mer suksessfull og har flere venner som han er mer interessert i. Så går jeg der teit og tror vi har blitt noe. Men plutselig blir det slengt i trynet at det var ei annen han ville ha.. det er det som skjer  jeg er bare ikke en vagt person! Jeg har like forvirra planer som da jeg var 15. Men har gjort mye i livet og sett en fremtid. Nå gjør jeg det ikke lenger. Tiden er vel inne for å innse at man er født med den statusen man er født med. Jeg fikk ensomhetskortet osv. Og så er jeg for talentløs til å kaste det fra meg

Heiti skrev (11 minutter siden):

Det kan se ut som du har litt urealistisk høye krav til deg selv? 

 

Kan du fortelle litt om disse jobbene du har hatt? Hvilket yrke har du? 

Nei vil ikke. Ikke at det er såååå spesielt altså, men vil holde meg litt anonym. Plutselig kan noen klare å sette sammen innleggene mine og skjønne hvem jeg er, hvis du skjønner.

Hvordan da det være urealistisk dersom andre klarte det? Men dette er slike som er mer vanlige og har følt seg ønsket hele livet. Jeg har alltid vært slik avvist person, men så har jeg en diagnose som har gjort det sosiale utfordrende. 

Men skulle ikke forundre meg om du får rett. At jeg har urealistiske krav til meg selv.. for de som gir svarene en ikke vil har jo alltid rett -_-   Jeg lurer bare på hvordan det føles å være ønsket men så ender du plutselig på samme plassen igjen, den plassen der du er litt nedprioritert.. når dette skjer hele livet og du blir 30 og det fremdeles skjer så kanskje det begynner å gå innover en eller? Jeg er ikke sint på de som «gjør» det. De vet ikke hva jeg føler. Men så er jeg idiot nok til å ta til meg kritikk og da. Dum og dårlig hjerne

Men greia er at jeg blir liksom ikke kvitte»plassen». Jeg er født som valgt bort, så kom livet dit at jeg følte det var over...altså jeg begynte å mestre ting. Men så tok problemet meg igjen, og jeg er valgt bort rekordmye. Jeg er ikke sint på de som velger bort, jeg er sint på meg selv fordi jeg er for talentløs. Jeg kan møte verdens største interesse. Men så er eksistensen min også helt glemt etter en stund mens andre lever videre sammen. 
Dette er også en grunn til at jeg ikke tør satse på kjærligheten. Er vi flere damer om en mann blir garantert jeg den bortvalgte. Ikke at jeg er i slike drama altså, men jeg har en jeg beundrer, men det har jeg gjort siden 2016. Han var interessert. Jeg var avvisende fordi jeg var redd at det samme ville skje der som alle andre steder, at han er interessert men så begynner han avvise ikke sant.. 

Men jeg opplever fremdeles mye av det samme som da jeg var barn og ungdom. Nemlig at jeg blir valgt bort. Men nå av andre grunner, for jeg kjenner ofte ikke folk som jeg møter nytt. Og interessen er ofte kjempe stor, men den blir helt borte etter hvert. Og nå har jeg opplevd det så ofte at jeg virkelig føler det må feile meg noe. Jeg får bare ikke til denne flyten. I stedet går jeg rundt og føler mange krefter er bortkastet fordi jeg er ikke noen som egentlig har noe å gjøre der. Er mer eller mindre statist i eget liv. Altså, ALT er vanskelig. 

Jeg er sint på meg selv for at jeg har empati og sympati, at jeg tar til meg kritikk. Jeg beundrer psykopater fordi de durer frem, mens de svake havner i psykistrien. Jeg tilhører jo sistnevmte. Klarer ikke komme meg frem noe sted, jeg klarer meg der det er lav konkurranse. Men det begynner å bli jævla kjedelig. Så hver kveld er jeg sint på meg selv pga ass burger diagnosen. Jepp, jeg kaller det "rumpe berger" som broren min sa en gang. Er veldig frisk ellers, så lurer på om ass.burger er noe jeg fikk for å ikke bli for bra. I tillegg ble diagnosen så rosemalt, vi hadde spesielle evner og bla bla... men jeg innser at dette var en forsvarsmekanisme. 

Og så er jeg sint på meg for at jeg er for taltenløs til å klare noe særlig..