Urealistisk

Bjerknez skrev (4 timer siden):

En ting er sikkert. Nicket ditt passer deg utmerket virket det som 😄

Hva mente du med dette?? Urealistisk fordi jeg går i tilbudsdisken? 

Kris85 skrev (3 minutter siden):

Nå har jeg vært på leiemarkedet en stund. Det gjelder å være "på hugget". Det er mange som leier ut til under markedspris med det ønske om å beholde en stabil leietaker over lengre periode. De som ønsker å kapitalisere mest på utleie, har også hyppigste inn og utflyttinger. 

Jeg leier i Stavanger sentrum og betaler 6500 for en helt OK nyere leilighet på 45 kvm. Attraktiv sted. Jeg ringte 20 minutter etter at annonsen havnet på Finn, og utleier kunne fortelle om 25 stk som allerede hadde tatt kontakt. Han avtale visning med fire aktuelle, og jeg fikk leiligheten etter å ha vært ganske pågående. 

Legg ut egen annonse, opprett push-varsel på Finn. Spre ordet om at du søker etter en ny plass å bo gjennom venner, familie, kjente og eventuelt kolleger. Før jeg flyttet hit, leide jeg for 5500 kr,- inkl strøm (!). Fordi jeg fikk leie gjennom et familiemedlem av en kollega. 

Også er det noe som heter "man kan ikke få i pose og sekk".
Trangt er nesten synonymt med Oslo dersom du ønsker å bo alene til en overkommelig pris.
Romslig og rimeligere utenfor Oslo. 

Dette gjelder hele utleiemarkedet. 

Mange studenter flytter ut rundt juni-måned. Da legges gjerne boligannonsene ut rundt mai-måned, mange gjør det veldig tidlig... allerede rundt februar/mars - med overtakelse i juni. 

Du kan jo også forsøke å søke om kommunal bolig. Men da får du ofte ikke de hyggeligste og mest stabile naboene. 

Har egne penger og aap. Tror man skal være helt blakk da. 
Men så er jeg veldig nedfor. Vet ikke hva jeg vil. Det tærer veldig på motivasjonen, at jeg på en måte bare møter avvisninger i livet. Ikke at jeg blir bedt om å gå vekk men at jeg blir glemt hele tiden. Så nå går jeg rundt kjempe ensom. I tillegg er jeg sint på meg selv fordi jeg liksom ikke klarer å «imponere» nokk. Med det mener jeg å føle at jeg klarer noe. 

Mange fine svar jeg har fått. Men så er det likson hva jeg skal da. Hadde dere flyttet nå? Men jeg vet ikke hva jeg vil heller. Har blitt en helt random.  Er helst noe innen reise jeg vil da, men det er jo faen meg ingenting å få nå.

Buddy Dakota skrev (1 time siden):

Klart du gjør. Mange billige sokkelleiligheter på Oslo Vest/Bærum Øst, f.eks. Bodde selv på ca. 40 kvm. for 7,5 i måneden for en tid tilbake. Men hvis du MÅ bo i relativt nyoppusset leilighet mitt i sentrum så ser det fort annerledes ut, da konkurrerer du jo med alt av studenter og deltidsarbeidere. 

Jeg må ikke bo i nyoppusset i sentrum. Frister ikke å bo i sentrum, med mindre det er der jeg får jobb. Jeg vil ha et sted å gå uten å måtte se meg for/kræsje med en annen stresset person, ha litt annet enn asfalt  ingen hard konkurranse om bosted i Oslo virker det som. Hører alltid tilbake fra utleier. De skriver alle at jeg er av de de kan si «ja» til, men det er tankene om hvor lenge jeg blir som stopper. Nok om det. Dukker alltid opp nytt i Oslo. 
Viktigst for meg er at det er rent og lyst. Hater mye forskjellige farger. Og at det ikke er et partysted.

Taake89 skrev (9 timer siden):

At det er umulig å få noe levbart til under 10.000,- i Oslo er jeg uenig i. P.t betaler jeg 9500,- for 35 kvm med god standard på tåsen, alt inkludert. Ingenting felles og har oppvaskmaskin og stekeovn.

Enig. Sist jeg bodde i Oslo leide jeg for 5500,- mnd. Stor helt ny leilighet i velstående strøk på vestkanten. Knøttlite rom, 8 km2 eller noe, men delte med pendlere så hadde alt for meg selv 4 dager i uken. Var jo ikke så sentralt, var ikke nedi gryta. Der og da festet jeg litt mer og syntes det var avsides, men nå ville jeg heller bodd slik. Midt nedi byen frister ikke lenger. Går ut så er du midt nedi trafikken.

Kris85 skrev (14 timer siden):

Hvorfor må du bo i Oslo by? 

Lillestrøm ligger kun 10 minutter med tog unna sentrum. Fint sted, nærme natur og alt du trenger + mer til. 

Jeg hadde funnet meg et kjekt lite småsted sentralt langs toglinjen mellom Oslo og Hamar. Det å by midt i gryta er som du sier dyrt. Dessuten tror jeg det er bedre for psyken din dersom du bor litt mer "landlig". 

Kollektiv bør du holde deg unna dersom du sliter med depresjon, ocd og lignende.

Mange små steder rundt Oslo sliter med fraflytning. Du har litt egenkapital, så det er ikke utenkelig at du kan du et svært gunstig boliglån gjennom Husbanken. Hvis du er villig til å flytte en time eller to fra Oslo kan du faktisk få deg en ganske flott plass for litt over millionen.

Lillestrøm, Lørenskog og det der er dyrt!! Ikke noe billigere enn Oslo. Jessheim er aktuelt, men er dyrt der og. Jeg har bodd i noen av de nevnte mindre byene her i tråden før, og det vil forsterke depresjonen å flytte tilbake. Fordi jeg er ferdig med det kapittelet. Men på alle måter føler jeg at jeg går veldig i retur. Tilbake til de samme stedene, osv. Jeg skulle jo egentlig fortsette reisen fremover. Et par andre byer ønsker jeg ikke å flytte til fordi så mange av mine tidligere mobbere flyttet dit. 
Så det blir å se hvor det er muligheter for en uutdannet. Og det må være Oslo området? Jeg skal behandles hos psykolog også. Men så er jeg ensom i Oslo også. Det er bare folk som løper rundt, rekke jobb, rekke banen, trikken, skolen osv. 

Bjerknez skrev (2 minutter siden):

Det regnestykket må du vise meg som viser at du spiser for under 1000 kroner i måneden, inkludert kjøpt av husholdninsartikler. I løpet av en måned kjøper man veldig mye mer enn man tror når dte gjelder mat og ting til husholdningen som dasspapir, tannkrem, deodorant, sjampo, vaskemidler oppvasktabletter, lørdagskos med pizza etc. brus osv. osv. 

Nei. Jeg har fått ting av bekjente. Og da jeg var i utlandet kjøpte jeg en del der som var billigere enn i Norge.

I tillegg så selger jeg mye. 
 

min absolutt eneste utgift er mat. Går ofte i 50% og 40% disken. 
 

Vil ikke dele metoder. Er sjelden er god ide. Da begynner alle og så er det ødelagt. Gjør ikke noe ulovlig altså, går ikke rundt og nasker, dealer osv  

Dubious skrev (12 timer siden):

Hvor mye betaler du i renter på lånet ditt?
Hadde kanskje vært en fordel å betale det ut da du uansett vil få tilsvarende mindre i lån

Jeg betaler ned på lånet. Renter husker jeg ikke, men det står på skatteetaten. Var hos banken for en stund siden og de sa at de anbefalt ikke å kaste inn alt?? At det bør trekkes gradvis. Har også hørt at det kan lønne seg å ha lån for da får du mindre skatt eller noe slik. Men folk sier alt, så jeg vet ikke hvem jeg skal høre på. 

Corp Por skrev (2 timer siden):

Hva studerer du? Hva er alternativene? Skole er veldig ødeleggende for mange av oss. Det eneste offentlig skole har gjort for meg er å lære meg til å være veldig negativ ovenfor meg selv og mine evner. Akedemiske studier har igjennom årene lurt meg til å tro at jeg er dum. Selv om jeg senere gjør det veldig bra i arbeidslivet så merker jeg at jeg sliter med en voldsom prestasjonsangst som antagelig stammer fra mange år med indoktrinering fra et udugelig offentlig skolesystem.

 

Skolen er nødvendig, den gjør at vi er flinkere enn de i mange andre land til så mye. Men jeg skjønner hva du mener. Måten skolen er på er ekstremt ødeleggende. Men det vil alltid være en «normal» som alle må rette seg etter. ALLE må vel egentlig lære seg å gjøre kjedelige ting og å rette seg/ta hensyn. 
 

Skolen har vært i forandring i mange år. Da bestemor var i live snakket vi jo om den tiden. Noe helt annet enn hva jeg kjente på. Det var andre verdier. Nå er det annerledes igjen fra da jeg gikk på skolen. 
Men er fremdeles mye mobbing, problemer.. så da kan vi lure på om vi egentlig hadde hatt det best i skogen hvor vi drepte for å overleve. Jaktet, spiste, sov, jaktet, spiste, sov. Selv om jeg ikke har lyst å ha det slik.For slik vi lever blir tydeligvis ikke bra uansett.

Skogslik skrev (På 14.11.2020 den 20.13):

Huff, mye jeg kjente meg igjen med her....
Fikk liksom lyst til og gi deg en ''virtuell klem'' 

Bortkastes er du ikke, saken er bare at du ikke har funnet det som fungerer for deg!
Ingen er mer ''fantastisk'' en andre.
Livet er, naturen.

BTW: Skriv gjerne en pm om du vill, jeg er bare glad for og skrive  

Takk. Men du tar litt feil. Noen er mer «fantastisk enn andre». Men det er forskjellige folk, så andre kan være mer fantastiske enn meg for noen, mens andre synes jeg er fantastisk. Det er kanskje bra.. for hadde blitt slitsomt om ALLE syntes det samme. 
 

unicorndeath skrev (19 minutter siden):

Da får du bare slutte å handle ting om det er så ille, shopping er terapi for mange, det er det som gjør at mange av oss holder ut med dritt, det er gulrota som henger i det fjerne, tar man bort dette så tar man også bort mye av motivasjonen for å prestere, vi skal alle ned i bakken til slutt, men man kan ha det mye moro inntil den tiden kommer, hva man vil ha ut av livet er opp til hver enkelt, noen søker det åndelige og andre søker lindring i materielle ting, du høres litt for opphengt i dette temaet, gå til psykolog eller prat med en god venn.

Jeg skal til psykolog. Jeg har samtalepartner. Ja vi skal ned i bakken, det er litt demotiverende på samme tid befriende. Demotiverende å bruke ressurser fordi jeg er død en gang, men ingen andre er noe bedre der heller. hvem skal jeg ta så hensyn til liksom? Befriende fordi det gjelder alle... 

Orket ikke lese hele innlegget ditt Ts. Men jeg kjenner meg helt igjen. Jeg er 29, og har Dystymi. Det er moderat tilbakevennende depresjon. Har slitt sosialt hele livet, selv om har hatt noe venner. Jeg har fått meg jobber uten hjelp fra nav. Jeg fullførte videregående selv om jeg satt oppe om nettene fordi jeg ville ha gode karakterer. Jeg var mye sliten. Skole fra jeg kom hjem. Var jo på fest og sosial, men noen ganger måtte jeg takke nei fordi jeg måtte sitte hjemme og lese. 
Fikk 1 6’er på vitnemålet da, men uflaksen var også på min side. Jeg kom opp i matteeksamen, mitt verste fag. En jævla sopp fant ut at teori skulle inn i kroppsøving også. Denne skulle telle en del, så læreren ville sette 5 på meg, men fikk 4 da jeg ikke gjorde det så bra på den idiotiske skriftlige prøven!! 
Angst ødela også en del. Jævla muntlig eksamen, fikk hjernteppe. Strøk i matte og måtte ta opp igjen. Skaffet meg lærer privat og hadde matte i helgene. Jobbet ved siden av og det var 7-12 timers vakter ofte. Vanligst var 10. Så var det hjem om kvelden, spise litt og så matte til man la seg. Stod med en ussel 2’er til tross for hardt arbeid. 
Så har jeg hatt jobber. Så satset jeg på det jeg virkelig følte var riktig og så gikk det såklart ikke like bra som jeg håpet. Så er det tilbake til det kjedelige vanlige og jeg lirer på hva jeg egentlig skal med livet. Føler ikke jeg stiller noe bra i arbeidslivet selv om jeg har erfaring. Er alltids noen som har mer eller kjenner sjefen osv. Jeg har ikke verdens største nettverk akkurat. 

Som noen skriver så er vi mennesker belønningsorientert. Når man er deprimert så er ingenting belønnende nok. Det er det som er skummelt med depresjonen. Den tar all livsgnist. Du løper rundt for å slippe å være alene med den. Går tur, går rundt og ser på ting, ser på mobilen, ting i butikken, trener, og går mer tur bare for å distrahere meg vekk. Men så må du jo hjem og legge deg og slik..så er du der alene igjen. 
 

Ma blir «ond» av depresjon og. Isåfall jeg. Det går så lang tid alt føler jeg. Samfunnet er ikke tilpasset sånne som meg. Jeg har ressurser, men samfunnet er tilpasset akademiske rumpesittere! 
 

Jeg heller skjønner ikke hva jeg skal satse på. Det som for meg er enklest å få er de dårligst betalte. Skal man ha noe godt betalt må en ta en laaangt studie og ofre bosted og tid. 😕 så blir du eldre da... så er det snart ikke vits da de yngre utdannet seg før deg og står foran i køen pga mer erfaring. 

Ser det har blitt litt slutt på svarene her. Jeg skriver likevel. Vi er narkomane, bare at det er ikke stoff vi sprøyter eller spiser. Det er dopamin, i form av å kjøpe nytt, se på Internett. Folk stresser rundt. Hver jul klages det over stresset med gavene. Jeg fatter ikke at det er noe å stresse med. Bare fordi det har blitt en norm at folk skal ha gaver, skal naturen få svi. «De har alt, men vi må nesten kjøpe en gave likevel så de ikke blir fornærmet». Julen er ikke kos lenger. Det er butikk. 
 

Jeg høres nok ut som jeg er skikkelig ekstrem på dette. Kanskje jeg er det. Hvordan VET vi at naturen får svi, eller er det mye propaganda? Synd om jeg ofrer så mye om det er slik, da. Men jeg blir stresset av å ha mye likevel, for det blir bare mer å flytte med seg, eller samle opp. Kan selges eller god bort, men er ikke alltid folk vil ha ting heller. Så da blir det kastet til slutt da. 
 

men hva skal vi om vi ikke lenger skal kunne kjøpe ting? Hva skal være våres motivasjon? 

Begynne å leve som i steinalderen? Nei takk. Noen ganger kjennes det bortkastet at jeg lar være å kjøpe osv, men jeg føler vi trenger selvdisiplin og. 

Reg2000 skrev (1 time siden):

De fattige i Norge er ikke sultne.

Det har ikke jeg skrevet heller. Ts skrev det. 

PgUp skrev (12 timer siden):

Vi alle er jo forskjellige, så du er nok de 1/10 som heller ønsker å være på jobb enn hjemme. Da er ikke finansiell uavhengighet så aktuelt for deg. Er ikke så enkelt som å bare flytte nærmere, og kollektiv er ikke nødvendigvis så raskt. Uansett, 30 minutt til jobb og 30 minutt tilbake er fremdeles ganske mye tid. 

Jeg er ikke i jobb. Jeg er søker, så det er kanskje en av grunnen. Om helgen skjer ingenting. De 2 siste jobbene jeg hadde var også slik at jeg ofte jobbet helger, så for meg var ingenting som het helg. Og når det først var helg så kjedet jeg meg fort. 
 

Jeg skulle ønske jeg fant en måte å tjene på jo. Som ikke er vanlig jobb og penger. 

knutinh skrev (58 minutter siden):

Hvem er «han staten» i denne sammenhengen? Erna? Kongen? Henrik Asheim?

Jeg tror at de fleste som blir politikere bryr seg om folk. Det hindrer ikke at systemet kan framstå som kaldt noen ganger, men det tror jeg er vanskelig å unngå.

-k

Politikere vil ha makt. De ser det store samfunn. Individene vet jeg ikke

Hingst55 skrev (På 8.11.2020 den 19.45):

Burde ikke mat vært gratis? For hvis man ikke spiser så dør man. Og man dør ikke uten skolegang feks, og utdannelse er gratis i Norge. Ønsker myndighetene at de som er fattige skal være sultne, mens millionærer og milliardærer ikke har betalt en krone for skolegangen?

Mye av maten er kontrollert og behandlet. Og hvor mye fråtsing blir det ikke om det skulle blitt gratis? 

Myndighetene driter i at de fattige er sultne, på samme måte som de driter i at de med psykiske problemer ikke får utdannet seg. 

djgudleif skrev (På 8.6.2020 den 11.06):

Hadde en deltidsjobb i 2009 der jeg lagde nettsider for et firma. Dette, kombinert med prosjekter på fritiden gjorde at jeg fikk jobb som PHP-utvikler gjennom et bemanningsbyrå noen år senere. Deretter ble jeg fast ansatt som utvikler. Har bevegd meg mot JavaScript og frontend stuff nå.

Jeg har nå jobbet 5-6 år som utvikler. Forsøker å bruke dette for å søke ny utviklerjobb, da vil jeg tro det baller på seg hvis jeg klarer det. Eller bør jeg studere f.eks 2 år frontend på Noroff? Dataingeniør/informasjonsteknologi Bachelor er ikke noe jeg tenker på nå. Da må jeg bruke et år på å forbedre snittet eller søke på grunnlag av realkompetanse. Jeg er snart 30 og må sikkert flytte til en annen by for å komme inn.

Vil en grad fra Noroff hjelpe med å lande høyere, fancy stillinger? Eller skal jeg bare fortsette å få mer realkompetanse nå som jeg er i gang?

Realkompetanse tror jeg. Studier er vel stort sett bare svada for at noen fant ut man kunne tjene penger på studenter. Tror ikke det hjelper. 

Fransk, italiensk eller spansk. Men spansk er litt kjedelig fordi «alle» i Norge har det som 3.språk. 
Tysk er et litt kult språk, men så er det ikke så vanskelig å forstå og tyskere skjønner stort sett engelsk. 
Arabisk eller persisk er imponerende, men bortkasta energi kanskje? Dersom du ikke får bruk for det.

Polsk, russisk? Russisk er isåfall et kult språk. Mye polakker i Norge, så kanskje kjekt? 
 

Jeg missunner så de med foreldre fra forskjellige land. Har gått på skole med andre som har en norsk forelder, men mor/far er polsk, spansk, brasiliansk, tyrkisk, tysk osv... de kan språket flytende og har forhold til begge land. Selv er jeg norsk kjedelig potet som kan norsk og engelsk. Vi hadde tysk på ungdosskolen da men jeg har alltid hatt konsentrasjonsproblemer. Må vedlikeholde engelsken også. Irriterende med en hjerne uten kapasitet til noe særlig. 

Uderzo skrev (På 28.7.2020 den 14.07):

Mannfolk bor hjemme hos mamma og pappa altfor lenge f.eks ?

Har ingenting å si når det er vanlig der. Italia vinner over Norge på det meste annet. God mat, mer sosiale, holder ikke tilbake følelser like mye osv. Noen gang shoppet der? 😅 helt vanlig at ansatte viser at de blir irriterte. i Norge skal vi behandle kunder som kongelige og dette vet kunden. De er superviktige og klager så fort de ikke blir behandlet som kongelig. Satt på spissen såklart,

Norske menn er femi. Isåfall generasjonen som vokser opp nå. Broren min sier han ser det samme, han er 19. 
Jo mer velstand jo mer femi menn. Og Norge er jo et velstandsland. På Oslo vest har de blitt jenter med utovertiss alle sammen. Smale i kroppsbygningen, ser ut som guttunger i ansiktet. Slik blir det når de ikke trenger å være menn og bare får alt av pappa. 

Gjest 8e429...6ba skrev (På 11.10.2020 den 0.37):

Jeg er en mann som nærmer meg 50 som er ganske nyseparert. Har ett barn under skolealder.

Det jeg lurer på, er hvordan dere som har vært single i lang tid takler mangel på nærhet og kroppskontakt? Jeg er i alle fall typen som trenger det.

Joda, jeg får jo noe kroppskontakt med barnet mitt når det er på besøk, men det er jo bare litt her og der, også er det igang med leking igjen e.l. Også er det jo forskjell på det, og voksen kroppskontakt og nærhet.

Anonymous poster hash: 8e429...6ba

Er 29 år, aldri hatt sex eller kjæreste. Det skal mye til før jeg faller for noen, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg er nysgjerrig på hvordan sex føles, har jo aldri blitt fylt opp inni der. 
Jeg får følelser sjelden, men da tør jeg ikke vise dem. Jeg elsker kontakt når jeg er tent/forelsket. Men jeg missliker det med bekjente og familien. Har ei søster og flere bekjente som skal drive med denne forbanna klemminga hele tiden. Helsikkes uvane! Det er bare stress. 

PgUp skrev (1 minutt siden):

Man må da finne ting å gjøre som innebærer noe meningsfylt å fylle tiden med. Det kan f.eks. være å drive med frivillig arbeid. Kanskje man kan lage ting på fritiden som en hobby og dele med andre. Eller ta del i politisk arbeid. Bli fotballtrener. Mange muligheter. 

Er det virkelig mange som tenker "endelig mandag, jeg skulle ønske helga ikke var så lang"? For min del synes jeg det er merkelig at vi fremdeles jobber 7,5 - 8 timers dag. For mange er det i realiteten 9,5 - 10 timer dagen mtp reisevei og forberedelser.

På mange måter virker det som vi har en tilnærmet religiøs tilknytning til 8 timers dagen som de-facto optimal

Jeg tenker "endelig mandag!" For det er en ny uke, du kan få telefon om jobb eller hva som helst, du kan få post. Fredag er jeg ikke så glad i fordi det er starten på helgen. Søndager er grå og triste. 

Da får de kanskje flytte nærmere jobben om mulig. Hvis de er enslige så er det kanskje bare å flytte nærme jobben så en kan gå eller ta kollektivt. Verre med familie sikkert og hvis begge foreldre jobber på hver sin kant. Evt få seg jobb nærmere der de bor. 

Problemet er når for mange får til noe. Så om du finner noe du tjener på, som kanskje ingen andre har tenkt over så bør du ikke si det. 
 

Finnes jo andre typer tjeninger enn penger, men de er kanskje ikke like sikre på en måte. Jeg har vært i arbeidslivet og jeg har vært helt ledig (med penger nok til å gjøre litt det jeg vil likevel). Men det å ikke ha rutine, å bare kunne gjøre hva du vil når du vil er faktisk veldig kjipt. Føles tomt. Man setter ikke pris på friheten lenger når man har det hele tiden. Tror ikke mennesker er skapt for å være helt fri. 

Jeg glemte hva jeg egentlig skulle skrive! 
 

Jeg bare irriterer meg over at vi er så begrenset. Vi stoppes av økonomi, papiret, karakterer på skole. Hele jævla greia er bare rangering! Lærere som gir oss karakterer ut fra hvordan de liker oss! Ei med Asperger er kanskje ikke den heldigste der..? Så de er med å stoppe meg fra hva jeg vil. Jeg kunne fagene mine og, men jeg hadde så angst for å snakke foran mennesker!! 
 

Nå begrenses jeg av at andre får jobbene. Finnes mange jobber jeg kan gjøre, men det er for mange om dem. 
 

Men får jeg noe også, så analyserer jeg hvorfor de velger meg... 

Det skal ingenting til før stemninga mellom meg og mamma blir dårlig heller. Jeg har mistet helt motivasjonen for alt jeg vil. Og jeg blir lett sint. Er hos de nå. Humøret mitt var bra og god stemning. Kaffe og frokost. Mer kaffe før trening. Men så begynner søsteren min å mase, tar ikke nei for et nei. Jeg blir mer og mer irritert. Dette skjer fordi hun er blitt vant med at hun får det som vil bare hun maser nok. Så blir mamma irritert på meg fordi jeg blir så irritert. 
 

Så spør hun om jeg har fra utleieren jeg var på visning hos. Så sier jeg at jeg ikke har, men at jeg ikke stresser. Jeg vet ikke hva jeg vil likevel. Jeg blir trist, fordi jeg flytter bare, ingen studier, ingen jobb eller nettverk. Så blir det jo diskusjoner om det å begynne et sted, om det er andre steder jeg ser for meg osv. Så blir jeg nedfor bare på tanken, fordi jeg føler aspergersen er mye av årsaken til at det har gått denne veien. Så går mamma inn på det at livet har utfordringer og at en av og til må innse at det ikke blir som man ønsker. «Av og til?!» det er slik hele tiden. Jeg har ikke hatt vansker med å gå nye veier. Jeg har alltid møtt det nye med motivasjon, men etter hvert føler man kanskje at en burde finne hovedveien sin. Så finner du den, men så kommer aspergeren og ødelegger det. Så man liksom bare tilbake og eksistere. Så starter slavefølelsen. Jobbe og slite med null motivasjon for at samfunnet skal gå. Alt annet er bonus. Dette var alt liksom.. og jeg også skulle dit, selv om jeg trodde jeg kunne klare å stå imot.  Jævla demotiverende.

Og så blir det til at jeg sier at skal jeg bare godta at aspergeren ødela alt? Og så blir hun enda mer frustrert over at jeg ikke kan bli mer realistisk, finne litt ro. Så sier jeg at jeg er lei av den vanlige tankemåten til folk. Vi skal alltid være så bekymret. Jeg irriterer meg over at alt skal være vanskelig. Bare å få en vanlig jobb er vanskelig. All motivasjon forsvinner og jeg forstår veldig godt bitre eldre mennesker nå. De fleste av oss inkludert meg selv husker sure/bitre eldre mennesker, som vi syntes virket så kjipe. Men jeg er allerede der. Livet var oppskrytt. Når vi er barn tror vi at vi skal bli noe stort. Jeg ble mobbet og kom til og med over artikler i blader om at mange som blir mobbet blir stjerner i voksen alder. Den tiden var det mye fokus på at mobbeoffere er de som virkelig blir noe. Så trodde jeg dette og (som barn,tenåring). Så gikk årene og jeg fullførte vgs, jobbet uten at jeg tenke så over det. Så la alt seg til rette. Jeg flyttet uten å ha ny jobb å gå til, men fikk det ganske fort. Jeg følte at det var motivasjonen og/eller livsplanene som tilrettela alt. Så satset jeg etter hvert på det jeg ville. Men det gikk ikke så bra. Så jeg stod på i flere år, men nederlagene ble flere, depressive peridoer lenger. Men det føltes så riktig at jeg visste hva jeg ville. Men nå.... er det kanskje på tide å innse at det er over. Allerede. Så jeg går rundt forvirriet. Føler plutselig jeg bare er en av mange. Totalt ubetydelig. 
Mener ikke jeg skal ha en spesiell betydning for alt og alle, men at man har det for sine nærmeste og de man blir kjent med. 
Jeg føler ikke jeg har fylt opp til kravene jeg hadde til meg selv. Gleden til alt er så halv. Og så ser jeg at mamma blir dratt i trynet hver gang jeg nevner hva jeg vil. 
 

Jeg er skapt for å reise. Jeg blir nesten syk av å være samme sted over tid. Men jeg liker ikke å reise for morro skyld. Det er som å belaste miljøet unødvendig. Kanskje tvangstanke, for flyene går selv om jeg ikke kjøper billett. 
 

Men jeg føler meg stengt inne inne i meg selv. Mange folk rundt meg, jeg kan ha lyst til å si noe, men jeg kommer liksom ikke ut.