mad.cat

Ja det er sant. Dette synes jeg var veldig fint skrevet. Jeg tror også mennesker har ett grunnleggende behov for å bli hørt. Når det er snakk om det brukeren over nevner: å gråte, så er jo det en følelsesmessig respons like normal som å le. Mennesker trenger å uttrykke begge deler og begge deler må kunne føles trygt og dermed sosialt akseptert.

Det er jeg enig med deg i, men det er jo noe annet enn hva som diskuteres her, er det ikke? Det jeg oppfatter var tema her er å få informasjon brukt mot seg. Det er jo noe som er smertelig for alle, uansett kjønn og alder. Jeg ser ingen grunn til å skape en slags konkurranse mellom kjønnene om hvem som eventuelt skulle oppleve noe slikt verst.

Jeg er ambivalent i forhold til dette. På en side skjønner jeg at absolutt alle kan oppleve å få ting brukt mot seg, men at det skal være verre eller mer vanlig for menn har jeg vansker med å se. For den andre siden av saken er jo at partneren anser noe som ett reelt problem og dermed er det ikke å «bruke» noe om en henviser til faktiske forhold som en mener har relevans i en gitt situasjon. Til eksempel nevner en bruker selv i tråden (kanskje var det deg? Jeg husker ikke) - at kona har brukt tidligere angst og depresjon mot ham i en skilsmissesak involverende barn. (Hvis jeg leste rett) - Uten å ha noe annen info om saken kan det selvfølgelig være slik at han har fått dette brukt mot seg. Det kan hypotetisk sett i en tilsvarende sak fra kona sitt ståsted; ha vært veldig synlig at han har hatt angst og depresjon, og ikke noe hun bruker mot ham, men ett grunnlag for at hun genuint mener barna har det bedre hos henne. (Synlige tegn på angst og depresjon kan blant annet være at en har nok med seg selv, kona kan ha opplevd i åresvis at hun er den som har tatt seg av mer eller mindre alt med ungene, og bekymrer seg for hvordan de vil ha det om far nå skal være den de er hos halvdelen av tida). - Dette er bare ett hypotetisk eksempel. Hvis vi først skal generalisere kjønn så er min erfaring at enkelte menn og kvinner kommuniserer også ulikt. Jeg mener å ha lest (pseudovitenskap her nå) - at kommunikasjon mellom menn kunne være mer preget av konkurranse (hvem fikk den største fisken) enn kommunikasjon mellom kvinner som var mer validerende (vi fikk fisk) - dette tror jeg også kan komme til syne i konflikt mellom kvinner og menn, og menn som har lært seg frasen : ja kjære, kommer langt nettopp fordi den validerer fremfor konkurrerer. Kvinner som drar opp fortiden i forhold tror jeg gjør det fordi de mangler validering på hva enn de driver å drar opp. Ja: i enkelte tilfeller kan det være dama aldri får nok validering (det finnes kvinnelige psykopater også) i mange hverdagslige tilfeller tror jeg kvinner har lettere for å slippe en hendelse/sak, om de møtes med : «ja kjære» (validerende) fremfor at det blir en angrep-er-beste-forsvar retorikk (konkurrerende)

Jeg er enig med deg her.

Jeg er enig med deg i alt dette. Min påstand vedrørende forskjeller har vært at vi har ulike hormoner som tydeligvis påvirker mennesket ulikt, og dette kan medføre forskjeller. At menn tar større risiko grunnet biologiske forskjeller er noe jeg også tror kan stemme, selv om det er basert på ren synsing. Mener du det er sexisme å hevde det?

Fint om du spesifiserer hva du mener jeg har «feil» i? - ( jeg har for øvrig ikke forsøkt å presentere noe sannhet som eventuelt kan være feil, jeg har ytret en mening, den kan umulig være feil da det er jeg som vet best hva min mening er..) hva er det du tror jeg troller med? Kanskje er begrepet feminist en rød klut men det betyr for de fleste som definerer seg som det at man ønsker likestilling (ikke at man skal være lik men være like verdig) - det er i alle fall definisjonen jeg forholder meg til som gjør at jeg kan stille meg bak begrepet. Med det sagt så skjønner jeg ikke hva jeg har bekreftet som stereotypiske roller annet enn hva du selv har argumentert for gjennom hele tråden, at det finnes biologiske ulikheter mellom kjønn og disse viser seg på ulike måter, blant annet risikovilje hos menn. Både ja og nei. Det er klart at sosiale normer forsterker og i noen tilfeller definerer mennesket så mye at en formes deretter, også fortolkes det dithen at dette er medfødte egenskaper. Samtidig vet vi at mennesket skiller ut ulike hormoner og vi vet at dette gjør noe med adferden vår. Det er vel unektelig? Er det ikke? Med det så mener jeg ikke at kvinner som menstruerer er hysteriske (som er den typiske assosiasjonen mange tar når en snakker om hormonelle forskjeller) - men heller at nivå av testosteron og østrogen blant annet tilsynelatende medfører adferds sammenheng, som eksempelvis kan sees når både kvinner og menn går inn i overgangsalder og disse endres, når tenåringer har ulik hormoner i ulike faser, når mennesker forelsker seg og enkelte blir tilnærmet sinnsyke av det.. for å sette det på spissen. Jeg har ellers hørt at en type forsking hevdet manne og kvinnehjernen var så ulik for en annen forskning å motbevise dette, den mest markante forskjellen var visstnok størrelsen, tror jeg. Ikke så mye annet. Ergo jeg tror menn og kvinner er mer like enn ulike men det er uansett forskjeller der som jeg mener man må erkjenne og kunne snakke om uten at den ene eller andre part krenkes eller mener det er noe sjåvinistisk med å påpeke (det åpenbare) - problemet er bare at man kan ikke med sikkert si at den ene eller andre personlige karakteristikken skyldes enten biologiske forhold/hormoner eller sosiale normer, - eller det er bare en personlighetstype.. - hva som skyldes hva hos det enkelte individ er klin umulig å differensiere. (Enda mer umulig er det å hevde at den ene typen er bedre egnet til bestemte oppgaver enn andre) 👏🏼 kunne ikke vært mer enig med deg. Antall selvmord er helt hinsides og uakseptabelt, mener også å ha lest at det har vært en økning. Også i måten vi velger å avslutte livet på er det kjønnsforskjeller da menn og kvinner har ulike preferanser også her.

Jeg (som moderne feministisk kvinne) må innrømme at jeg synes nesten de gjør litt vondt i egoet mitt å erkjenne at jeg mener du har fullstendig rett. Jeg tror det gjør litt vondt i egoet for som kvinne er det liksom noe med at en ønsker å understreke at kvinner og menn er stort sett mer lik enn ulik, det er noe jeg virkelig tror på (fordi motstridende argument har blitt brukt i åresvis for å hevde at det ene kjønnet er bedre egnet til ditt/datt grunnet sine forskjeller, samme er også hevdet vedrørende rase btw) men til syvende og sist mener jeg det er noen genetiske forskjeller hos menn og kvinner, mye tror jeg er hormonelt, som gjør eksempelvis at menn har høyere sannsynlighet for å ta en viss type risiko enn kvinner, noe vi som art trenger. Akkurat som at vi trenger at noen er forsiktige nok til å sørge for at vi ikke dreper oss selv over en lav sko også..

Jeg tenker likt med deg at hvis tanken er at i en så nære relasjon som ett samliv så skal man holde ting hemmelig av frykt for at det kan bli bruk imot en så er hele fundamentet for forholdet fucked. Det finnes absolutt folk (både kvinner og menn) som bruker ting imot partneren, ts spør vel om eksempel: (jeg bruker hen for å vise at dette kan gjelde både menn og kvinner ) Eksempel 1 : Hen forteller en ny kjærest om antall seksualpartnere da kjæresten spør om dette og synes det er viktig for forholdet. Hen går på byen med den nye kjæresten og får mye oppmerksomhet, hen blir anklaget for å være billig/ludder/hore med henvisning til tidligere seksualpartnere. Eksempel 2: Hen åpner opp om en barndom preget av vold og rus. Så blir hen foreldre òg på ett tidspunkt havner i en krangel med partner om barneoppdragelse, partner sier at hen er inkompetent som foreldre grunnet sin egen dårlige oppvekst. — poenget er at det finnes mange eksempel på at man får brukt informasjon mot seg, men er man først i ett slikt forhold så er ikke problemet at man delte informasjon som gjør en sårbar men at den man er sammen med ikke er empatisk nok til å behandle denne informasjonen på en forsvarlig måte. For å gi ett annet eksempel: 3.) Hen er overvektig. Det er ikke en hemmelighet. Det er synlig. ektefelle kommenterer konstant vekta til hen negativt. det er ikke evnen til å holde på hemmeligheter som er problemet i slike forhold, men at den ene trykker den andre ned, å bruke sårbare ting er bare en måte å gjøre det på. —- også en aller siste ting for å gi diskusjonen enda ett nytt lag: Noen ganger er det ikke at man «bruker» noe mot en: det er at man genuint er bekymra og trekker sammenheng. I eksempel nr 2: la oss si hen virka truendes til å utøve vold mot egne barn, så er det rimelig å ha en samtale rundt egen barndom som involverte vold om en selv gjentar samme feil. Det er ikke å bruke noe mot noen men å forsøke å få i gang en refleksjon og samtale. Så det er ikke svart/hvitt det her.

Hvis man absolutt skal dra inn selvmordsstatistikken til menn som en del av diskusjonen vil jeg heller hevde at manglende evne til å åpne opp om egne følelser og dermed forstå og bearbeide dem; er mer sannsynlig en bidragsyter til selvmord (enn damer som bruker gammel info mot menn).

Tror det er veldig vanskelig ut ifra den lille infoen vi har å konkludere med om barna til TS er over eller understimulert. Når barn blir sliten (overstimulert) havner de enklere utenfor toleransevinduet sitt. Jeg tror mange foreldre tenker det er en quick-fix å sende ungene ut for å leke/slite seg ut, også fortsetter egentlig den dårlige oppførselen bare utenfor foreldrenes rekkevidde. Det vi vet så langt er at far tydeligvis sliter med selvregulering og er fraværende, mor bruker alkohol som en krykke i hverdagen, barnevernet har tydeligvis vært innkoblet men er det ikke lenger (?) Det er besteforeldre inn i bildet men mor har ingen tillit til disse (beskriver frykt knyttet til relasjonen) Jeg tror denne familien har større problemer enn det som kan løses via fysisk aktivitet, og egentlig hadde det aller beste mest sannsynlig vært om disse barna hadde andre ressurspersoner de lærte normal selvregulering og familiedynamikk fra. Det kunne vært alt fra ett nabohjem de ofte besøkte, til onkler/tanter eller avlastningshjem/delvis fosterhjem. Jeg har nære bekjente som har fungert som sistnevnte i større og mindre grad. Og jeg har virkelig troa på at det er slike saker som det her som underbygger viktigheten av å kjøre ett åpent hus policy til ungene sine venner der hvor man er ressurssterk nok til å kunne være såpass raus.

Jeg leste dette nå. Det virker for meg veldig usannsynlig at basert på det lille vi vet så vil barnevernet ta fra deg barna, også har du liksom ikke noe mer støtte eller kontakt med de mer? Det er vel ikke sånn at de plutselig bare lar barna være om du sier nei? Jeg antar jo du kanskje da har noe støtte eller flere instanser er allerede kjent med deg, din familie og de utfordringene dere har?

Dette er jo ikke normalt. Dere trenger hjelp, du trenger ikke utlevere drikkingen din samtidig er det viktig at du vet at når du drikker så fucker du med ditt eget nervesystem; du vil ha lavere terskel for å bli agitert og irritert og la deg vippe av pinnen. Det gjelder først og fremst når du er edru. Du får også dårligere søvn som gjør at du faktisk klarer og orker mindre enn når du ikke drikker, alkoholen blir dermed ditt femte barn som egentlig suger mer energi fra deg enn de fire andre, du bare merker det ikke like tydelig selv fordi du finner en slags midlertidig trøst i at du nummes av alkoholen når du drikker. Hvis barna dine er så små og de har en viss grad av kontakt med barnefar antar jeg at du/dere har vært gjennom ett brudd ? Nylig..? (Altså etter femåringen ble født?) I så fall er dere jo alle ganske enkelt i en slags livskrise. Jeg skjønner at du mener det er lite å hente fra far, men så lenge han ikke er fullstendig ubrukelig eller skadelig for barna bør du virkelig gå inn for at de er mer hos ham. Det som bekymrer meg først og fremst er at vold har blitt så normalt i husholdningen din at det er måten barna dine kommuniserer på, hvordan håndterer du og barnefar egen frustrasjon når den oppstår? Er dere gode på selvregulering? Gir dere ungene reguleringsstøtte? Eller blir du/dere selv dratt inn i dragsuget med sinne, rop og frustrasjon ? Anbefaler deg denne videoen: