heblilla

På Youtube finnes det bra videoer med foredrag om alt mulig som har med sinnets helse å gjøre. Søk på TedX, Mark Henick (nb engelskspråklig)

Alle er rar.

Ja, godt du sa det. Å prate med seg selv er ikke rarere enn mye annet. Og mye mindre rart enn det såkalt oppegående, normale mennesker driver med. (overdriver kanskje litt for effektens skyld..)

Alle har feil.

(Du er ikke aleine Pratsom!)

Om vi har noen quirks ekstra...

Ja, det stemmer nok. No offence taken.

Men det er ofte de som har det, som vet hva det innebærer å slite med noe.

De andre har mer enn nok med å ha det det bra. Og gud velsigne dem for det. Men det er godt at vi kan hjelpe hverandre, når det trengs. Vi er mennesker vi også.

God Jul til alle "raringer". :-)

Nei, du er ikke unormal. Det som er unormalt er at du ble foreldreløs så tidlig og at du ble mobbet,(fanden ta de tankeløse mobberne). Du har vist en fabelaktig evne til å tilpasse deg etter forholdene. Hvis det at du snakker med deg selv er din største last, kan du være stolt av deg selv. God Jul:-)

Jeg syns du skulle få deg en hund. En bekjent fortalte meg at etter han fikk hund, hadde han ikke lenger problemer med å være alene.(Hans problem var at han alltid måtte ha folk rundt seg, hvis jeg husker riktig, en litt annen problemstilling da) Hvis du fikk en hund, ville du vel snakke til den, men det er jo akseptert. Alle snakker til kjæledyra sine. Tro om ikke en hund kunne vært noe for deg. Har du hatt kjæledyr før?

ps. Jeg har stor glede av å "kommunisere" med mine dyr. Det beste ved dyr er at de trenger din oppmerksomhet, for å trives. Også det at de er vakre å se på, og gode å ta på.

• Ok, du verden, bare 21 år.Må si du har vært uheldig som mista foreldrene dine så tidlig. Du er tapper.

Du kan prøve å skrive ned tankene/ føre dagbok, for på det viset å overføre "snakket" til skriverier.

Vær åpen om det. Folk vil forstå.

Hei Pratsom, syns Horten M. skriver veldig fornuftig om saken. Det stemmer sikkert at alle mennesker egentlig helst vil prate med andre. Men livet gjør noe med noen av oss, sånn at å prate med andre blir utilfredstillende, man får ikke de svarene man gjerne hadde sett man fikk, andres meninger er så ulike ens egne, en har forskjellig mentalitet, en er tilbakeholdende/sky, sjenert, har liten selvtillit. Det å finne noen å snakke tilfredstillende med, kan for noen av oss virke som en uoppnåelig drøm. Og det er ikke andres feil altså.

Derfor syns jeg det du driver med, ikke er så å forakte, du snakker med en du er på bølgelengde med. Ikke dårlig å være sin egen venn.. Men helt enig, målet må jo være å finne noen å prate like utvunget med. Det er vel bare å stå på, du er vel ikke så gammel at du kan tillate deg å resignere, håper jeg.

Jeg har mange venner, jeg har en kjæreste som elsker meg. Så hvorfor føler jeg meg som verdens mest ensomme person hele tiden da..? Hvorfor klarer jeg ikke sove om kvelden og blir liggende våken i mange timer hver eneste natt og bare føler meg helt forferdelig. Hvorfor gråter jeg hver dag hun ikke er sammen med meg... Jeg burde vært lykkelig, hvorfor klarer jeg ikke være det...

Tror jeg snart kommer til å bli gal... Hvis jeg ikke allerede er det,

Fordi du er hodestups forelsket?

Pratsom skrev (På ‎21‎.‎12‎.‎2013 den 4.00):

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

Jeg snakker nemlig til meg selv (høyt/lavt) konstant hele døgnet. Snakker aldri til meg selv foran andre, og snakker lavt slik at andre ikke hører meg (hvis jeg er på besøk ol.). Det er ganske flaut å innrømme det, men hva jeg snakker om kan være alt fra været til hendelser. Ser jeg på film snakker jeg gjerne høyt til meg selv om vittigheter eller emner filmen tar opp, og tar jeg avgjørelser eller planlegger ting diskuterer jeg lenge med meg selv. Ellers småprater jeg til meg selv konstant. Det ligner egentlig godt på fullverdige samtaler som man har med andre mennesker, bare at jeg har de med meg selv i steden. Snakker også endel med meg selv om hvordan jeg har det og (!) hva jeg har bedrevet dagen med (!) Kan til og med fortelle om innkjøp eller f.eks. spill til meg selv. (Noe som er helt idiotisk fordi jeg var jo der når jeg kjøpte tingene/gamet, og vet jo hva som skjedde).

 

Denne snakkingen begynte i barndommen og har etter dette vært kontenuerlig frem til nå. Tror det kan ha noe med at jeg ble veldig mobbet og hadde lite venner, og at jeg mistet familien min som barn. Har hatt mange ensomme stunder alene og begynte å snakke til meg selv slik at jeg hadde noen å snakke til. Hvis jeg ville fortelle noen om ting som hadde skjedd eller bare mette behovet for å være sosial måtte jeg, der andre kunne snakke med venner og/eller familie, henvende meg til meg selv. Har egentlig vært veldig ensom i mange år.

 

Greia er i hvert fall at jeg synes dette er utrolig flaut og pinelig, og skammer meg ganske mye for at jeg ikke klarer å slutte. Jeg vet ikke om det er normalt eller unormalt, men tror jo at det heller mot unormalt. Dessuten bor jeg nå i kollektiv og kan ikke skjule det like godt som før.

 

Er det andre som snakker slik til seg selv? Og er det noen som noen tips til hvordan jeg kan slutte? Problemet er at når jeg prøver å slutte blir det jo helt stille, og da har jeg jo ingen å snakke med lenger. Tror jeg må være verdens mest patetiske person, synes det er ganske flaut å skrive dette. Glad jeg er anonym.

 

Edit: Kan nevnes at når jeg er offentlig bytter jeg om fra å snakke høyt til å snakke i tankene i steden. Noen ganger kan jeg glemme meg litt og plutselig si noe til meg selv lavt før jeg raskt oppfatter hva jeg akkurat gjorde.

 

Pratsom skrev (På ‎21‎.‎12‎.‎2013 den 4.00):

Jeg lurer egentlig på om det er normalt å snakke med seg selv? Er det mange som gjør dette?

 

Jeg snakker nemlig til meg selv (høyt/lavt) konstant hele døgnet. Snakker aldri til meg selv foran andre, og snakker lavt slik at andre ikke hører meg (hvis jeg er på besøk ol.). Det er ganske flaut å innrømme det, men hva jeg snakker om kan være alt fra været til hendelser. Ser jeg på film snakker jeg gjerne høyt til meg selv om vittigheter eller emner filmen tar opp, og tar jeg avgjørelser eller planlegger ting diskuterer jeg lenge med meg selv. Ellers småprater jeg til meg selv konstant. Det ligner egentlig godt på fullverdige samtaler som man har med andre mennesker, bare at jeg har de med meg selv i steden. Snakker også endel med meg selv om hvordan jeg har det og (!) hva jeg har bedrevet dagen med (!) Kan til og med fortelle om innkjøp eller f.eks. spill til meg selv. (Noe som er helt idiotisk fordi jeg var jo der når jeg kjøpte tingene/gamet, og vet jo hva som skjedde).

 

Denne snakkingen begynte i barndommen og har etter dette vært kontenuerlig frem til nå. Tror det kan ha noe med at jeg ble veldig mobbet og hadde lite venner, og at jeg mistet familien min som barn. Har hatt mange ensomme stunder alene og begynte å snakke til meg selv slik at jeg hadde noen å snakke til. Hvis jeg ville fortelle noen om ting som hadde skjedd eller bare mette behovet for å være sosial måtte jeg, der andre kunne snakke med venner og/eller familie, henvende meg til meg selv. Har egentlig vært veldig ensom i mange år.

 

Greia er i hvert fall at jeg synes dette er utrolig flaut og pinelig, og skammer meg ganske mye for at jeg ikke klarer å slutte. Jeg vet ikke om det er normalt eller unormalt, men tror jo at det heller mot unormalt. Dessuten bor jeg nå i kollektiv og kan ikke skjule det like godt som før.

 

Er det andre som snakker slik til seg selv? Og er det noen som noen tips til hvordan jeg kan slutte? Problemet er at når jeg prøver å slutte blir det jo helt stille, og da har jeg jo ingen å snakke med lenger. Tror jeg må være verdens mest patetiske person, synes det er ganske flaut å skrive dette. Glad jeg er anonym.

 

Edit: Kan nevnes at når jeg er offentlig bytter jeg om fra å snakke høyt til å snakke i tankene i steden. Noen ganger kan jeg glemme meg litt og plutselig si noe til meg selv lavt før jeg raskt oppfatter hva jeg akkurat gjorde.

 Litt eksentrisme har aldri skadet noen. Tvert imot.

hm

Ta den på alvor.

Ikke la depresjonen din fortelle deg hvem du er. Da blir du i hvertfall aldri fri

Hva mener du med et stygt ansikt? Ligner du på elefantmannen? Mangler du nese? Har du øyne på stilk? Tenna på tørk? I så fall ; plastisk kirurgi

Eller lider du av BDD (Body dysmorphic disorder)

Da trenger du dyp og intensiv terapi.

Bare litt kjedelig? Ny hårsveis.

 

Stygt utseende, hva er det?

Spesifiser hva du mener!

Jeg ville ha pakka sekken og dratt på telttur

Antaklig er det en indre tomhetsfølelse..

Du minner meg om hovedpersonen i Dostojevski`s "lyse netter" Faktisk er du skummelt lik ham. Les den (den er lettlest) og møt deg selv:-)

 

 

 

 

Jeg tror at det hjelper å innrømme at man er ensom.

slettet