heblilla

 

Fy fillern, føler meg så dum. Her har jeg gått i flere tiår og sagt til meg sjøl, jeg er jo deprimert, det er derfor alt går til helvete, det er derfor jeg lider og mangler venner/partner/penger/ambisjoner/energi/livsglede, derfor jeg syns at livet er kjedelig og uinteressant, derfor jeg mangler motivasjon til å stå opp og møte dagen.

Men egentlig har det vært min mangel på evne til å knytte meg til andre mennesker som har vært problemet/lidelsen/forbannelsen i mitt liv. Ensomheten min har vært kronisk, men jeg trodde alltid at det enten var noe galt med meg, eller de andre, at det var mangel på kjemi, eller at jeg ikke var god nok for de jeg likte. Men nå ser jeg jo at det var noe galt med meg hele tiden, at jeg ikke klarte å oppnå en god kontakt med noen basert på tillit, fordi jeg ikke klarte å stole på noen, jeg tenkte at de ville ikke like meg hvis de kjente meg, så det var best å prøve å være på en måte som de kunne like, men dumme meg, jeg er ingen god skuespiller dessverre,

I bunn og grunn ser jeg nå at grunnen til at jeg er aleine, er at jeg vil være aleine, for da slipper jeg å bli sett på som en taper. For som han sa i en kronikk i Aftenposten en gang, den godeste Lars Svendsen (filosof) Er man ensom, er man en taper, og ingen vil være venn med en taper.

Er det så håpløst? Da er det ikke rart at kronisk ensomme dør tidlig. Ikke lett å leve et helt liv med en så hard dom hengende over seg.

Det som er så tragisk er at også de kronisk ensomme (tenker ikke her på de såkalt "situasjonsbestemte ensomme" (de som har mistet en pårørende, eller har flytta til en ny by etc) tenker om seg selv at de er en taper. Og at ingen vil være venner med de av den grunn. Ikke mye å glede seg over for den ensomme gitt.

Hvorfor ikke innvilge assistert selvmord i hvert fall for de kronisk ensomme som er dømt til å vandre som zombier gjennom livet? For ingen skjebne er vel verre enn å være utstøtt av flokken? Jeg bare spør.

Tar gjerne tilbakemeldinger,:-)

Kjenner meg litt igjen, selv om jeg har et par gode venner (som ikke bor her jeg bor nå).

 

Men, en litt artig greie, er at siden jeg også har sett på meg selv som en taper, så har jeg sett på "alle" som har tatt initiativ ovenfor meg, som tapere, fordi hvem andre enn tapere vil være med en taper.

 

Nei, føler jeg til tider har vært litt falsk, men å innse at man er tidenes taper, om du virkelig greier det, er egentlig ganske deilig, for da må du gjøre noe. Og da er man heller ikke redd for å bli oppfattet som en taper, som igjen gir den paradoksale effekten av at folk heller ikke ser på deg som en taper.

 

Godt å høre at jeg ikke er aleine om å ha tenkt sånn:-)

Det siste avsnittet ditt syns jeg var tankevekkende, og det gjorde godt å lese.

Takk for tilbakemelding.

Du virker veldig klok og snill, Hebbelilla. Og ganske balansert/selvtilstrekkelig. Synes du skulle hatt noen venner.

Takk det var pent sagt:-)

Jo, jeg har vel vært snill ofte, men noen ganger er man snill bare for at andre skal like en. Vanskelig å si hvor grensen går mellom snill og sympatisøkende snill.

Fy fillern, føler meg så dum. Her har jeg gått i flere tiår og sagt til meg sjøl, jeg er jo deprimert, det er derfor alt går til helvete, det er derfor jeg lider og mangler venner/partner/penger/ambisjoner/energi/livsglede, derfor jeg syns at livet er kjedelig og uinteressant, derfor jeg mangler motivasjon til å stå opp og møte dagen.

Men egentlig har det vært min mangel på evne til å knytte meg til andre mennesker som har vært problemet/lidelsen/forbannelsen i mitt liv. Ensomheten min har vært kronisk, men jeg trodde alltid at det enten var noe galt med meg, eller de andre, at det var mangel på kjemi, eller at jeg ikke var god nok for de jeg likte. Men nå ser jeg jo at det var noe galt med meg hele tiden, at jeg ikke klarte å oppnå en god kontakt med noen basert på tillit, fordi jeg ikke klarte å stole på noen, jeg tenkte at de ville ikke like meg hvis de kjente meg, så det var best å prøve å være på en måte som de kunne like, men dumme meg, jeg er ingen god skuespiller dessverre,

I bunn og grunn ser jeg nå at grunnen til at jeg er aleine, er at jeg vil være aleine, for da slipper jeg å bli sett på som en taper. For som han sa i en kronikk i Aftenposten en gang, den godeste Lars Svendsen (filosof) Er man ensom, er man en taper, og ingen vil være venn med en taper.

Er det så håpløst? Da er det ikke rart at kronisk ensomme dør tidlig. Ikke lett å leve et helt liv med en så hard dom hengende over seg.

Det som er så tragisk er at også de kronisk ensomme (tenker ikke her på de såkalt "situasjonsbestemte ensomme" (de som har mistet en pårørende, eller har flytta til en ny by etc) tenker om seg selv at de er en taper. Og at ingen vil være venner med de av den grunn. Ikke mye å glede seg over for den ensomme gitt.

Hvorfor ikke innvilge assistert selvmord i hvert fall for de kronisk ensomme som er dømt til å vandre som zombier gjennom livet? For ingen skjebne er vel verre enn å være utstøtt av flokken? Jeg bare spør.

Tar gjerne tilbakemeldinger,:-)

 

Vær glad dere har venner i det hele tatt. Jeg har ingen venner og kommer antagelig aldri til å få det igjen. Jeg vet ikke hva det er, men jeg merker at folk skyr meg og blir ukomfortable i mitt nærvær. Jeg har riktignok sosial angst, men det er slettes ikke alltid jeg får noe ubehag når jeg er i mindre grupper, men selv da merker jeg at folk vil bort fra meg. Senest i butikken i går merket jeg hvordan mannen i kassen harket mens jeg var kunden slik man gjør når man er ukomfortabel og bruker hark som en distraksjon. På kundene som kom etter meg gjorde han ikke det. Antagelig lyser det sosial taper av hele meg og slike mennesker skal man helst holde seg et par hundre meter borte fra i dagens samfunn.

 

Anonymous poster hash: 8a893...c33

 

Å være ensom skaper mye stress. Det er ingen god tilstand å være i over lengre tid. Og du må være forsiktig med å trekke sånne konklusjoner som du trekker her. Antagelig er alt innbilning, men du overbeviser deg selv om at sånn er det. Etter hvert blir det en sannhet for deg. Og da blir det enda vanskeligere å komme bort fra det. Så jeg vil oppfordre deg til å være oppmerksom på hvilken makt det ligger i tankene dine. Og at du kanskje prøver å styre unna de verste framtidscenarier. Gi deg selv en sjanse. Har du drept noen liksom? Har du begått en utilgivelig handling? Hvis ikke er det håp.

Jeg føler med deg. Vet hvordan det er å være lettere paranoid....Men du er sikkert bare et menneske som alle andre, det er sikkert ikke noe alvorlig galt med deg, så ikke vær så pessimistisk, please..:-)

 

Jeg er så ensom. Jeg lever et isolert liv pga. at jeg er redd for negativ vurdering og har dårlig selvbilde. Men jeg er også veldig anderledes enn folk flest, så uansett hadde jeg ikke kommet overens med mange...

 

Men med tanke på resten av verden har jeg jo veldig lite å klage over igrunn...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Jeg er også ensom. Men ensomhet trenger ikke være så negativt som folk vil ha det til. Man venner seg til den. Lærer å glede seg over andre ting enn romantisk kjærlighet og vennskap.

I følge en undersøkelse fra USA, har kronisk ensomme 45% større sjanse til å dø for tidlig.

Men det er greit for meg, hadde ikke planer om et langt liv jeg da.

Så du har helt rett, det finnes større problemer i verden enn ensomhet.

 

Min bestevenn ignorerer meg. Jeg aner ikke hva jeg har gjort :/ Ikke hørt fra henne på mange dager. Hun tar ikke telefonen, har til å med lagt på. Blir jeg erstattet??.....

 

Det gjør så sinnsykt vondt. Jeg klarer ikke å tenke på annet.....

 

Anonymous poster hash: 05ebd...ffb

 

Å ha en bestevenn kan være helt himmelsk. Å miste sin bestevenn er forferdelig trist og vondt.

Men jeg tror ikke du skal tro det verste. Hvis ikke du har sagt eller gjort noe som har såret eller krenket henne, har hun ingen grunn til å disse deg uten forvarsel, hvis hun ikke er helt psycho da..

Det ordner seg nok skal du se:-)

 

Hvorfor ringer aldri vennene mine meg? Jeg ringer dem og da er de med på ting, men de ringer aldri meg? Om de ringer så er det aldri kun meg, noen andre må alltid være med. Hvorfor har jeg ikke, i midten av tyveårsalderen, aldri opplevd en eneste gang ei jente har vist noen form for interesse? Omså kun et hei.

 

Hvorfor er jenta jeg er interessert i så vanskelig? Kan ikke være alene med meg, vennene hennes må alltid være med. Er det andre der prater hun livlig, blir det kun oss så blir det stille. Hvorfor blir det alltid stille rundt meg? Hvorfor må jeg bære alle samtaler?

 

Anonymous poster hash: 2d5a4...8a1

 

Er redd du har feil venner.. Ikke finn deg i å bli behandla som en spedalsk. Du fortjener å bli behandla med respekt. Ignorer de folka der, og prøv å finne nye venner som får fram det beste i deg, og motsatt.

Den beste måten å få kontakt med jenter på er å si hei sjøl (ikke vente på at de skal si hei), og deretter er det opptil inspirasjonen hva du gjør. Men bare et hei er vel hyggelig det også, selv om det ikke fører til noe.

Den jenta (som du tror) ikke vil være aleine med deg.. Kanskje hun er sjenert, nervøs, usikker, kanskje føler hun seg tryggere og mer avslappet med vennene sine rundt seg. Kanskje er hun ikke klar for et tosomhetsforhold.

Jeg grubler litt på dette konseptet med "psykose i gjerningsøyeblikket", som kan gi frifinnelse i straffesaker i Norge.

 

For man sier jo på folkemunne at man ikke "vet hva man gjør", eller "ser hva man gjør".

 

Men jeg skjønner ikke helt det der. Hvis man begår vold mot en annen person, så vil man jo i de aller fleste tilfellene vel skjønne at man bruker vold? Jeg mener, det er vel de færreste som tror man bruker kniven mot aliens eller zombier (bare for å eksemplifisere...)?

 

Det jeg ikke helt skjønner, er konseptet "bevisstløshet". Jeg trodde, var man bevisstløs, så var man ikke i stand til å bevege kroppen?

 

For the record, så mener jeg at man absolutt ikke bør ha psykotiske i fengsel. Det mener jeg dreier seg om at da har man så dårlig helse at det ikke er forsvarlig og/eller hensiktsmessig.

 

Jeg har bare litt problemer med disse begrepene man bruker i denne sammenhengen.

 

Jeg husker det "trikkedrapet" for noen år tilbake. Personen ble erklært strafferettslig utilregnelig. Etter hva jeg husker/forstår, så dreide det seg om paranoia, og at vedkommende hadde opplevd det som bruk av selvforsvar. Men personen visste jo at han brukte vold. Han var også bevisst i den forstand at han registrerte at han var i fare.

 

Jeg sier altså ikke det er galt å ikke sende psykotiske i fengsel (for i Norge så trenger ikke psykosen være årsaken til den kriminelle handling for å være strafferettslig utilregnelig, slik det kreves i f.eks. USA). Jeg bare stusser litt på disse begrepene som brukes, jeg syns ikke de gir noen mening...

Hadde vært bedre å kalle det: psykotisk i gjerningsøyeblikket, enten psykosen da er en langvarig eller en kortvarig tilstand. Å gjøre noe i en bevisstløs tilstand gir ingen mening. Er man bevisstløs, ligger man passivt nede, og kan ikke gjøre noen ting. (eller?)

 

 

Det er fort gjort å føle selvforakt når man ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva det vil si å være et vel tilpassa individ i samfunnet. Alle trenger jo å vite at de betyr noe for andre og at livet deres har en hensikt. Det er tomt, trist og ensomt å føle seg avskåret fra omverdenen, og lett å tro at man er den eneste som føler det sånn. Sannheten er at mange mennesker sliter med akkurat det samme som deg, men i forskjellige grader og former. Alt fra total isolasjon, til mangel på nære vennskap utenom familien.

Du sier at du har prøvd alt i 6-10 år for å gjøre noe med det. Det er egentlig relativt kort tid, med tanke på hvor langt livet er. Syns ikke du skal gi opp så lett. Et sted der ute finnes svaret på ditt livs spørsmål. Det du må huske på er at ingen kan like deg, hvis du ikke liker deg selv. (syns det virker som at du har en negativ holdning til deg sjøl, noe som fører til at du fortsetter å gjøre de samme "feilene" om og om igjen, i forhold til andre mennesker= selvoppfyllende profeti.)

 

Jeg er klar over at det har vært i "kort" tid iforhold til et gjennomsnittlig langt liv, men det har nå vært slik siden ungdomskolen en gang (dvs jeg er midt i 20-åra). Selv om jeg prøver, så ender det opp likt.

Å melde meg inn i foreninger, eller bli frivillig og litt engasjert i studentting, så blir jeg sittende utenfor. Jeg klarer bare ikke bli følelsesmessig engasjert, men havner utenfor og ser på at folk danner vennskap og sosiale sirkler jeg ikke er en del av.

 

Og løsningen er så lett som bare det. "Bare la være å være sånn" eller noe piss. Vel, jeg klarer ikke det. Hva er mine alternaltiver da? "Ta meg sammen"? Klarer ikke.

Jeg.. har vel bare gitt opp, tror jeg. De fleste andre klarer det, hvorfor klarer ikke jeg? Hvorfor har jeg ikke nok tak i meg til det?

 

FØles som "løsningen" er som å foreslå for en anorektiker at de kanskje bare ikke har funnet noe mat de liker.

 

Jeg vil bare slappe av. Ikke hele tiden være på tilt for den minste ting som kan tolkes som negativ kritikk. Å kunne gjøre noe, og engasjere meg til den tingen uten at en billiard forstyrrelser dukker opp i hodet.

Å kunne ha et avslappet forhold til en annen person uten å være redd for kritikk og utnyttelse.

 

 

Anonymous poster hash: c2125...191

 

Det siste avsnittet du skrev sier meg noe om hvordan du ser på deg sjøl, med uhyre kritisk blikk. Hvorfor det er sånn, finner du sikkert svaret på i bakgrunnen din. Kanskje forlanger du for mye av deg sjøl, rett og slett, noe som virker forlammende........

Og en ting til, å melde seg inn i foreninger og sånne ting, må man gjøre fordi man interesserer seg sterkt for saken/aktiviteten, ikke i terapeutisk hensikt. Det har jeg lært av egen erfaring. Det tok meg fem år å innse at alt var forgjeves. (nei ikke helt, for jeg lærte jo DET:-/)

 

Det er ganske åpenbart at jeg ikke får til å "leve" eller hva enn en gjør i denne verdenen.

Alt er dritt, og daglig opplever jeg mer eller mindre bare negative opplevelser rundt interaksjon med andre mennesker. Får ikke til dette "få seg venner" eller "være sosial". Ender bare opp med at jeg er ubehagelig å være rundt og fælø og være med.

 

Prøver ikke å være ekkel eller ubehagelig, det bare skjer. At med en gang jeg prøver å slappe av så renner all dritten ut.

 

Har "prøvd" lenge nok - i 6-10 år eller noe sånt å gjøre noe med det, men ganske tydelig at jeg ikke får det til. Skulle gjerne "tatt meg sammen", hadde det vært så lett.

 

Hva skal jeg gjøre? Terapi hjelper ikke, medisin hjelper ikke, får ikke til å leve, får ikke til å slappe av og alt i alt ender jeg opp alene, trist, lei og bitter.

Det er den eneste virkeligheten jeg kjenner.

 

Verste er, j eg har ingen grunn til å være sånn. Ingen knagg å henge noe på, ikke annet enn at jeg er udugelig som ikke klarer å være menneske.

 

Hater det.

 

Anonymous poster hash: c2125...191

 

Det er fort gjort å føle selvforakt når man ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva det vil si å være et vel tilpassa individ i samfunnet. Alle trenger jo å vite at de betyr noe for andre og at livet deres har en hensikt. Det er tomt, trist og ensomt å føle seg avskåret fra omverdenen, og lett å tro at man er den eneste som føler det sånn. Sannheten er at mange mennesker sliter med akkurat det samme som deg, men i forskjellige grader og former. Alt fra total isolasjon, til mangel på nære vennskap utenom familien.

Du sier at du har prøvd alt i 6-10 år for å gjøre noe med det. Det er egentlig relativt kort tid, med tanke på hvor langt livet er. Syns ikke du skal gi opp så lett. Et sted der ute finnes svaret på ditt livs spørsmål. Det du må huske på er at ingen kan like deg, hvis du ikke liker deg selv. (syns det virker som at du har en negativ holdning til deg sjøl, noe som fører til at du fortsetter å gjøre de samme "feilene" om og om igjen, i forhold til andre mennesker= selvoppfyllende profeti.)

Faen ta. Jeg sitter våken i senga med tett nese og feber. Jeg har det også veldig vondt inni meg akkurat nå. Jeg nevnte noen sider tilbake at tante døde brått. Noen dager etterpå klarte jeg å fungere helt fint selv om tanken alltid var der. Men nå har det blitt vanskelig igjen.

 

Begravelsen var nylig og jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvor vondt det var å bære kista gjennom kirka og ut i bilen, vondere enn noe annet jeg har kjent i livet. Jeg var usikker på om jeg klarte det da jeg var i kirka. Jeg lurte på hva broren min og fetterne mine tenkte og følte akkurat da, da de også tok tak i kista. Hvis de hadde det like vondt som meg, var de flinke til å skjule det. Men jeg klarte ikke å se mye på dem eller på noen andre. Jeg fikk meg heller ikke til å si et ord til noen om følelsen. Jeg hadde og har lyst til å få ut all verden av vondskap, men det føles helt umulig. Og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal takle reaksjonen jeg får. Jeg vet ikke hvor vondt det er for resten av familien og jeg vet ikke hvor vondt det er å si det høyt for dem eller meg, så jeg orker ikke å vite det. Jeg fikk meg bare til å nikke og lavt si ja da mamma spurte på kvelden etter begravelsen om det var vanskelig og om det gikk litt bedre da. Jeg har prøvd flere ganger både før og etter begravelsen å bare si "jeg har det tungt nå" til et familiemedlem eller en venn, men jeg klarer bare ikke. Det som om taket skal rase over meg og gjøre det umulig for meg å bevege meg, se, høre eller si noe.

 

Under minnestunden etter seremonien i kirka, klarte jeg å ha det hyggelig mens jeg snakket med kusina mi. Det føltes bra å fortelle om den siste gangen jeg så tante og om de siste tekstmeldingene vi sendte. Og det var godt å høre at det ikke er så lenge siden hun traff tante og spiste på en restaurant som jeg også har vært på sammen med henne. Etter planen skulle jeg, tante og besteforeldrene mine dra dit igjen i løpet av året. Og det var godt å fortelle at Dexter var den klare favorittserien til tante, for jeg vet ikke om kusina mi visste det. Det er litt viktig for meg at familien ser den serien, for jeg vet at tante ville anbefalt den, men det sa jeg ikke.

 

Det er vondt å vite at jeg bare hadde tante de første 20 årene av livet mitt og at jeg skal være her i 60 - 80 år til uten. Jeg er redd for hvilke andre kister jeg kanskje må bære i løpet av de årene. Jeg vet jo at sorgen går over med tida, men tante er den nærmeste jeg har mistet og det føles ikke slik nå. Før hun døde, klarte jeg ikke å forestille meg følelser som er så vonde at det er vanskelig å røre seg eller bare være fysisk til. Det er vondt at huset hennes skal selges. Det er vondt at jeg bodde i den samme gata selv da jeg var liten og det er vondt at mamma bor like i nærheten og at jeg aldri mer kan gå forbi uten å huske tante og hva hun ville gjort på innsiden av huset hvis hun fortsatt var der. Og hvis jeg ser noen andre, fremmede i vinduet, vil det alltid føles som om de er i tante sitt hus og ikke bør være der og gjøre seg komfortable i stua eller på kjøkkenet.

 

Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men ønsker likevel at tante er på et annet sted som er mye bedre og at hun ikke er lei seg for at hun døde. Jeg vil så veldig gjerne se henne og snakke med henne. Men jeg vil gjøre det nå. Selv om det er et liv etter døden og vi ses igjen på den andre siden, er resten av livet for lenge å vente. Allerede da hun døde, hadde jeg nye ting jeg ville fortelle henne om. Men dem vil hun sikkert aldri få vite om og hun vil aldri få vite om de viktigste tingene som vil skje i livet mitt eller hvordan det går til slutt. Det gjelder også de andre tantebarna.

 

Dette ble litt lengre enn jeg trodde, men hjertet lettet litt mens jeg skrev det. Nå håper jeg at denne lange og vonde natta snart er over. Jeg vil bare sove og glemme.

Livet er ingen lek:-(

Syns det var godt skrevet:-)

 

Selv var jeg iferd med å få livet på kjør igjen, gjennom å utforde meg selv slik dere beskriver ovenfor. Så kom en kronisk skade tilbake, som ikke har vært å se noe til på over et år. Hadde endelig bestemt meg for å slutte med å sitte inne og se på serier hele dagen, og var faktisk meldt meg inn i noen dugnadsgrupper, men nå må jeg kanskje melde meg av før jeg engang fikk begynt. Bli-kjent fest måtte droppes, så nå er jeg sikkert igjen utenfor på mye av det sosiale. Hadde håpet veldig å kunne finne noen venner eller kanskje en jente. Trening, som normalt er min måte å holde tunge følelser i sjakk, kan jeg ikke drive med på kanskje flere måneder. Kanskje må jeg tilbake på krykker, kanskje blir jeg gående i store smerter de neste par månedene. Kommer til å falle helt utenfor sosialt og få vansker med å prioritere skolen.

 

Har ikke vært utenfor huset hele helgen nå, merkelig hvordan livet blir snudd på hodet på bare et par dager.

 

Anonymous poster hash: 597ec...196

 

Du kan ikke trene sier du, så dumt. Vet hvor viktig det er å få rørt på seg, vet hvordan det kan holde følelsene i sjakk som du sier. Hva med svømmehall da?

Det er typisk, livet blir aldri som planlagt, men kanskje det er noe du kan lære av dette også? Å ikke legge så mye planer, men leve litt mere i nuet, ta det som det kommer? Kanskje treffer du ei jente selv om du går med krykker fx? Du skal ikke se bort i fra det:-)

 

Hallo.

 

Kort foralt: 20 år gammel, hatt søsken som har begått selvmord, og har vært deprimert med det jeg vil kalle nedsatt livskvalitet en del år. Hatt mange år med SSRI, og sluttet for snart 3 år siden.

 

Her om dagen fikk jeg vite at bestefar mest sannsynelig hadde kreft, og det er helt forferdelig å si det, men jeg følte ingenting.

 

Jeg sa bare "Oja.", merka ikke tristhet, merka INGENTING.

 

Jeg har nesten "glemt" bestemora mi, som også døde av kreft forsåvidt, og jeg spøker ofte mer kreft i seg selv, selvom jeg såklart ikke burde det.

 

Hva kan være galt? Jeg har ingen problemer med å føle sinne eller angst, og jeg kan fint gråte av meg selv, men når jeg ikke føler noe mer når jeg får en sånn beskjed så skremmer det meg faktisk litt. Kan SSRI-behandlingen ha ødelagt seratonin-tilførsel eller noe?

 

Noen som har hatt det sånn?

 

Og til dere som skal nevne at jeg burde gå til psykolog, jeg har gått der flere ganger, det har ikke hjulpet, så vennligst hold oppfordringene vekk, takk.

 

Anonymous poster hash: 2b796...e40

 

Har du et nært forhold til bestefaren din? Hvis ja, er det rart at du ikke reagerer ja. Hvis nei, er det mindre rart. Med tanke på at han sannsynligvis er gammel og trett av dage, er det generelt tristere at yngre mennesker får kreft og eventuelt dør, enn at det skjer med ham (eller andre som ham). Hvis du er gutt/mann, vil jeg våge å påstå at det er vanskeligere for gutter/menn å føle umiddelbar tristhet/gråte enn for jenter/kvinner. Selv om likestilling har vært et tema i mange år, tror jeg likevel at det fortsatt at det gamle kjønnsrollemønsteret sitter igjen på mange områder. Ikke at vi egentlig er like, absolutt ikke!

Tror ikke du skal bekymre deg om hvorvidt du er "normal" i din reaksjon. Hvis du var "unormal" ville du sannsynligvis ikke engang ha stilt spørsmålet i første omgang.

 

Hørte på radioen i dag, Tommy Sørbø snakka om hvorfor Munch sitt "skrik" har blitt så populært. Jo fordi "angst" er folkesykdommen nummer 1, i den siviliserte verden. (det var cirka det han sa)

Hvorfor er det så mye angst? Ja hvem kan svare på det..

Noen teorier?

 

Tja... man er jo mer alene i den "siviliserte" verden, da... man driver med selvrealisering, i stedet for at fokus er på sterkt samhold...

 

Også omgir vi oss selv med maskiner, i stedet for mennesker (og dyr)... det er upersonlig og angstfremkallende.

 

Også er vi selvsagt mer bortskjemte - endel tror at hvis man ikke har det bra hele tiden, så er det en feil ved en, som da må "fikses".

 

Så det er mange forskjeller som hver for seg kan bidra... jeg har troen på mange ting, i alle fall alle de jeg kom frem til her...

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Kanskje flere skulle leve sånn som de to søsknene i filmen; søsken til evig tid. Å være omringet av natur og dyr, ha gjøremål fra soloppgang til solnedgang, bli skikkelig fysisk sliten, og sikkert sove veldig godt. Hva kan man føle angst for når man lever på den måten? At ei ku skal bli syk kanskje, men det blir vel mer som bekymringer. Likevel er det utrolig hvordan noen mennesker klarer å tilpasse seg fremmedgjørende omgivelser. Vi er nok født med forskjellige grader av indre smerteterskler. Tragisk med alle japanerne som ikke fikser presset forresten,( over 30 000 selvmord på år) men det beviser jo teorien om at mennesket i den moderne verden er mer alene, omgitt av maskiner, og at konkurransen om å klare seg bra er skrudd opp noen hakk. Japan er vel verdens mest moderne land, og Munch er jo over gjennomsnittet populær akkurat der. Jeg tror mange med angst kunne hatt hjelp av å forandre livsstil, men det er bare en generell antagelse...

 

 

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Vet ikke jeg, men er ikke selvbebreidelser et typisk tegn ved depresjoner? Det blir jo en evig runddans hvis man ikke får hjelp til å tenke på en måte som er konstruktiv for eget liv.

Hvis du sier til deg selv at du er lat, da blir du lat, hvis du sier til deg sjøl at du er åpen for å bli den du innerst inne har lyst til å bli, da blir du det kanskje lettere?

Men sånt er ikke så enkelt som det høres ut. Det vet jeg godt. :-)

 

Ser jo at jeg ikke gir verdi til meg selv. Tror alle er bedre enn meg, og det er jo ikke helt bra, for da er jeg lett å vippe av pinnen, og greier aldri å akseptere det gode. For eksempel om en attraktiv jente er interessert i meg, så greier jeg ikke å tro det, fordi jeg føler meg ikke verd en dritt. Andre ting også, som når jeg gjorde et bra kjøp av bil nå i høst (fortsatt ikke tidenes kjøp), så tenkte jeg i etterkant hva jeg hadde gjort for å fortjene det, som umulig kan være bra.

 

Skal til legen på tirsdag, og skal da spørre om henvisning til psykolog.

 

Det med at jeg føler meg mindreverd og tvangstanker om død er ikke helt bra i hvert fall.

 

 

Meeeen, for å være positiv, så har jeg faktisk blitt positiv igjen. Var på besøk hos søsteren min, etter å at jeg utsatte det først veldig lenge (kjørte 14 timer for 16 timer besøk ). Startet med at jeg leste i en bok (50th Law) om hvordan det er bra å oppleve noe nytt for å få "perspektiv" (husker ikke eksakt). Så jeg heiv meg i bilen.

 

Men, i hvert fall, så på veien hjem følte jeg meg jævlig dårlig ovenfor blant annet søsteren min, siden jeg var blitt et så trist menneske, så jeg fant ut at jeg måtte trå til for å bli bedre.

 

Så, starter nå på en 100 dagers challenge (tiden for vise om jeg greier det), hvor jeg skal fokusere på positivitet, sunn mat, trening, meditasjon og ingen rusing.

 

Hørtes ut som en sinnsykt god plan! All respekt for din matter of fact-måte å gripe an problemet på. Det viser at du har viljen til å lykkes. Lykke til

Jeg er en 15 år gammel gutt fra Ålesund. Jeg har hatt en perfekt og lykkelig barndom med den beste familien. Jeg bodde først i Tromsø, og så flyttet jeg og familien til Ålesund når jeg var 5. Vi flyttet i et flott og stort hus som jeg likte veldig godt som jeg husker. Jeg fikk flere venner og jeg var veldig aktiv hverdagen og helgene. Når jeg ble 10 så endret jeg meg veldig mye på en både positiv og negativ måte. Jeg ble mindre leken og følte meg litt eldre enn de andre vennene mine. Etter en stund så mistet jeg vennene mine og jeg satt mye alene og så på tv serier. Når jeg ble 13 så fikk jeg ett par venner som hadde like interesser som meg. Jeg var dum nok til å ta min første snus. Jeg ble svimmel og likte følelsen og det fikk meg til å kjøpe mer og mer helt til jeg ble avhengig. Jeg begynte å røyke en del også men det gjør jeg ikke den dag i dag. (Er fortsatt sterkt avhengig av snus). Når jeg ble 14 følte jeg at jeg ikke hadde noen ekte venner og jeg gjorde det dårlig på skolen. Jeg havnet i miljø der alkohol osv er innblandet. Jeg slet med forholdet til foreldrene mine og de var fortvilet. Jeg var ble veldig deprimert og aggresiv. Jeg følte meg veldig alene. Nå er jeg 15, snart 16 og er fortsatt deprimert og føler meg veldig alene. Jeg er fortsatt i miljø der alkohol er innblandet og jeg kommer oftere full hjem og ligger på golvet og spyr. Jeg er blitt veldig aggresiv og har dårlig forhold til foreldrene mine og jeg gjør de verre på skolen. Men siden jeg nå legger merke til at jeg har ett problem, er jo det ett bra tegn ? noen som har opplevd lignende eller har noen forslag ?

Kunne vært min tidlige tenåringstid det der, i den forstand at den besto av konflikter på hjemmebane, følelsesmessige svingninger, usikre venneforhold, nikotin-avhengighet, og alkoholmisbruk.

Ja, det er et godt tegn at du ser at du har et problem! Godt gjort å komme dit til å være så ung!

Vanskelig å gi råd, men er det noen på skolen som du kan prate med? En helsesøster eller noe? Hvis ikke, snakk med legen. Lykke til i alle fall! :-)

 

Eneste som hjelper meg med å få tankene bort fra håpløse ting, håpløst liv, vonde ting og sårende ting er trening..styrketrening. Hjelper voldsomt der og da, men er bare så synd at effekten gå bort så altfor fort.

Cannabis fungerer dessverre altfor bra for meg. Røyker ikke så mye, så det er derfor jeg føler meg dritt. Bestemte meg egentlig for 2 uker siden for å slutte, fordi det egentlig ikke bringer noe bra ved seg, men tviler på at jeg kommer til å gjøre det (forsåvidt 3 uker siden sist nå).

 

Har fått tvangstanker av typen "Jeg vil dø", som går på repeat dagen lang. Eller, ikke hele tiden, men sikkert 100+ ganger.

 

Huff da:-/ Det hørtes ikke godt ut. Håper det snur til det bedre for deg...

 

Lurer egentlig på om jeg virkelig har psykiske problemer, jeg. Finnes psykisk sykdom? Kunne jeg oppfyllt mine drømmer om jeg bare ville det? Er jeg bare en svak faen?

 

Syns det er så mye råttenhet blant menneskene. Ingen vil egentlig noen andre noe godt...

 

Så jeg er redd.

 

Anonymous poster hash: 7116f...56f

 

Hørte på radioen i dag, Tommy Sørbø snakka om hvorfor Munch sitt "skrik" har blitt så populært. Jo fordi "angst" er folkesykdommen nummer 1, i den siviliserte verden. (det var cirka det han sa)

Hvorfor er det så mye angst? Ja hvem kan svare på det..

Noen teorier?

Funnet ut at mine depresjoner er unnskyldninger. Fordi jeg er rett og slett lat, og mangler selvdisiplin. Mye er nok også i forbindelse med frykt.

 

Frykt og latskap er djevelen.

Vet ikke jeg, men er ikke selvbebreidelser et typisk tegn ved depresjoner? Det blir jo en evig runddans hvis man ikke får hjelp til å tenke på en måte som er konstruktiv for eget liv.

Hvis du sier til deg selv at du er lat, da blir du lat, hvis du sier til deg sjøl at du er åpen for å bli den du innerst inne har lyst til å bli, da blir du det kanskje lettere?

Men sånt er ikke så enkelt som det høres ut. Det vet jeg godt. :-)

 

Har i grunn samme problem som rett over. Null motivasjon, ikke lyst til noen ting. Jeg vil bare begrave meg under dynen og være i fred, Jeg klarer ikke se lyst på noe om dagen, vet jeg burde vært mer ute og sosialisert meg, men isteden finner jeg unnskyldninger for å la være hele tiden. Går bare på jobb og gjør ikke en dritt om dagene ellers. Jeg vet det er galt, men jeg klarer ikke gjøre en dritt med det. Det er jævlig frustrerende å gå sånn i lengden.

Jeg bare tror ikke det er vinterdepresjon, ettersom jeg blir sånn i perioder gjennom hele året. Blir veldig usosial/vil ingen ting/får angst, samtidig som en del av meg kjeder seg, føler for å gjøre alt, helst ekstreme ting, Men klarer aldri få gjort noe, og da blir jeg forbanna, og da er det en ond sirkel som man har gående. Skjønner ikke hva som er galt med meg, men det er ikke noemalt å få sånne ustabile perioder.

Er glad jeg har jobben og litt å gjøre der, holder på å bli gal når jeg får ledig tid til å tenke, så prøver å drukne meg med serier eller film når jeg kommer hjem, bare komme bort fra kjøret i hodet jmitt.

Jeg er en jævla taper. Har vært det hele livet. Jeg omringer meg med masse drittfolk, dvs. familien min, som bare gjør meg mer destruktiv. Jeg prøver å tvinge meg til å holde kontakt med noen på tlf, men kjenner at blodtrykket øker og får lyst til å kaste mobilen i veggen.

Jeg burde kanskje gått til legen med problemene mine, men hva faen skal han gjøre? Hva faen skal noen gjøre, ingen kan gjøre noe godt for meg, når jeg ikke kan hjelpe meg selv. Jeg vet det står bare på meg, om jeg ikke vil, så kan ikke de tvinge meg. Og jeg vil egentlig ikke hjelpe meg selv. Har bare lyst til å skade meg. Det er flere år siden sist, men nå har angsten og alt kommet tilbake.

 

Anonymous poster hash: 94772...078

 

Tror du må se din uvilje mot å få hjelp som et symptom på at du faktisk trenger hjelp. Ingen skal behøve å si om seg sjøl; "jeg er en jævla taper" etc. Å si sånt om seg sjøl, bidrar bare til at man blir enda mere nedslått.

Tror en del av deg sier at du ikke VIL ha hjelp, fordi en del av deg føler at du ikke fortjener det. Ambivalens er typisk ved depresjonstilstander. Ikke la de destruktive impulsene ta overhånd!!!

Jeg bruker vanligvis linser, men av og til er det greit å la øynene hvile og gå med briller. Jeg har et gammelt par som er litt dårlig og utdatert, og har ikke lyst å spandere så veldig mye penger på noe som blir svært skjelden brukt.

 

For en stund siden var jeg på Mekk og så helt kurante briller fra 100 til 200kr, men de hadde ikke min styrke, jeg trenger -3,5. Noen som vet om en butikk som har det jeg trenger, eller som vet hva jeg skal søke etter på ebay?

Nille ja. Koster 59,- og 99,- alt etter som. -3.5 har de helt sikkert, Prøv der. Nille på Linderudsenteret har veldig godt utvalg i briller for tida:-)

 

Det blir vel håpløst å prøver å forklare det til noen som ikke har vært der selv. Jeg hater det jeg ser i speilet, jeg vil mest kutte det opp, samtidig som en del av meg ser at varsellampene blinker og jeg ikke kommer noen vei om jeg fortsetter å tenke sånn. Men nå har jeg ikke energi, motivasjon eller lyst til å stå imot.

Jeg har vært borti psykolog tidligere, ellers hadde jeg kanskje ikke vært her enda. Men jeg gidder ikke det igjen, det er et helvete å finne noen man faktisk kan prate med, da må man gjerne vente mange mnd. først, så skal man bruke enda flere mnd. på å opparbeide en tillit til det ekle mennesket som sitter og hører på, som skal se meg sitte og gråte og synes synd på meg selv, jeg orker ikke tanken på det. Det funket en gang, men jeg kommer ikke til å åpne meg til noen, jeg klarer ikke.

Når jeg var innlagt for flere år siden satte jeg meg et mål, og det har jeg nå nådd, og jeg har ikke mål eller ambisjoner lengre. Jeg er sliten. Jeg har ikke noe behov for å reise rundt. Det som er galt med meg er at selv om jeg opplever nye ting, reiser nye steder, så klarer jeg ikke nyte noe likevel. Det er ikke noe igjen å hente.

Jeg har hatt mange runder med meg selv etter jeg var innlagt, og har vært jævlig sta med meg selv, klart å slutte helt å skade meg selv, Jeg har klart å holde meg gående på forskjellige måter tidligere, men nå kjenner jeg at jeg blir oppslukt av alt som er mørkt. Ingen kan, eller får, hjelpe meg.

Det som er mest patetisk er at det jeg er mest redd for er at noen på jobb eller noen skal finne ut at jeg sliter. Jeg kan ikke bli innlagt igjen, jeg orker ikke vise meg igjen for noen om det skjer igjen. Og selvskading er bare en mager trøst, jeg hater meg selv enda mer når jeg er full i arr som jeg må gjemme hele tiden.

Jeg måtte bare spy ut litt gørr her, ellers går jeg på veggen.

 

Anonymous poster hash: 94772...078

 

Hadde det ikke vært lettere hvis du slapp å skamme deg over at du sliter? Hvorfor skammer du deg over det? Du har en sykdom, og det kan du ikke noe for. Vær stolt av at du har kommet dit du er nå.

Ps. Nei, det hjelper ikke å reise, hvis man i utgangspunktet ikke har det noe bra psykisk. Da er det best å holde seg hjemme. Det er i alle fall min personlige erfaring. Ikke krev for mye av deg sjøl!!!

Mamma ringte for noen timer siden. Besteforeldrene mine har ikke fått tak i tante på et par dager, så de ba mamma om å kjøre bort. Og tante lå død på kjøkkengulvet, 53 år gammel.

 

Hun røyket og drakk mye, spiste mye dårlig mat og hadde en slitsom jobb. Hun levde et usunt liv, så jeg så vel aldri for meg at hun skulle bli veldig gammel. Og selv om besteforeldrene mine ikke røyker, har de heller ikke levd et fromt liv og de er blitt 85 år gamle. Så det var ikke hennes tur. Jeg vet at hun hadde sett for seg et lengre liv. Hun har jobbet mye og satt av penger til en behagelig pensjonisttilværelse.

 

Det hjelper heller ikke at hun sikkert døde redd og ensom og med mange ubesvarte tanker i hodet og mye ugjort. Hun har alltid bodd alene i huset sitt. Jeg skulle ønske jeg hadde besøkt henne da jeg var hjemme i juleferien. Det siste vi sa til hverandre var "ses igjen om ikke lenge" før jeg hoppet på en buss fra Bryggen i september. Hun ville komme tilbake til Bergen og besøke meg igjen. Hun hadde mange år på seg, trodde vi. Jeg vet at jeg var flinkere til å besøke henne og holde kontakt enn mange andre i familien, men jeg kunne likevel vært der oftere.

 

Det er vondt for meg, men dette kommer til å ta livet av bestemor, som allerede var full av angst og nerver.

Kondolerer. Hun var heldig som hadde en nevø (eller niese ev.) som brydde seg om henne. Jeg er sikker på at det var en trøst for henne i et ellers antagelig noe vanskelig liv. Du må ikke bebreide deg at du ikke fikk besøkt henne i juleferien. Heller se det positive i at du var så glad i henne at du faktisk gir henne en hyllest her på forumet. Det er flott:-) Take care

Noen som har tips til noen bra sovemedisiner på resept?

 

Jeg har Imovane og valergan på resept som jeg tar ved tilfeldig sövnvansker. Men bivirkningen til Imovane er sur smak i munnen.

 

For min del er dette litt plagsomt, da jeg er glad i god mat og drikke.. og at andre bismaker ikke skal plage meg.

 

Så noen som har noen tips på sovemedisiner på resept utenom disse?

 

Vet det er noen alternativer Stilnoct etc, men vet ikke hvordan de virker og hva de andre heter etc.

 

 

Har ingen råd i den forstand, ville bare si at jeg har brukt Zopiclone i mange år (samme som Immovane bare billigere), og har aldri merka noen bismak, tvert imot, takket være Zopiclone har jeg aldri problemer med appetitten (som jeg hadde før).Ca en halvtime etter å ha inntatt 7.5mg z. får jeg en veldig matlyst. Merkelig hvor forskjellig virkning samme medisin kan ha. :-)

 

Jeg er så lei av å være kjedelig og uattraktiv, spesielt når jeg er ute på byen med kompiser. Jeg har det som regel det veldig gøy på vors når jeg er med dem, men så fort vi kommer oss på byen blir vi alltid splitta fordi de andre absolutt må på damejakt uansett hva. Så da blir jeg som regel "forlatt" på utestedet mens de andre jakter. Skulle ønske jeg hadde den evnen selv, men det har jeg ikke, jeg er rett og slett en dritkjedelig person. Har i noen tilfeller selv blitt sjekket opp av jenter, men fasiten er at alle plutselig finner en unnskyldning på at de må gå, mest sannsynlig fordi jeg er så kjedelig å prate med.

 

 

Det var nøyaktig det som skjedde på lørdag. Lette lenge etter kameratene mine som forsvant, ga etterhvert opp og gikk rundt alene som en tulling, fant jo ut at det eneste jeg kunne gjøre var bare å peise på med drikke i baren før krana stengte. Etter stengetid ble jeg oppringt av den ene kameraten min som ba meg komme opp på nash. Hvorfor ikke, tenkte nå jeg. Kom inn i stua og der satt de med hver sin jente i armkroken, pluss et par andre som satt og fiklet med mobilen og som så ut som om de bare ville stikke hjem.

 

 

Spurte om jeg kunne sitte ved siden av hun ene, hvor jeg da bare fikk et iskaldt nei. Satt meg så i en stol på andre siden og prøvde å få kontakt med de to kameratene mine, men de var jo helt umulige å få kontakt med... Så stakk de andre, og jeg ble sittende kanskje et kvarter og stirre i lufta og drikke mens de klinte i sofaen, og så stakk jeg.

Og selvfølgelig tikker det inn meldinger på face dagen etterpå hvor digg det var å pule de jentene osv. Er det normalt av meg og ikke bli glad på vegne av kameraten min? Jeg vil ikke si jeg er misunnelig, men jeg klarer liksom ikke å gi den "brofisten" og si "jævlig bra" hvor jeg virkelig mener det. Det er nesten sånn at jeg blir litt lei meg fordi jeg ikke får oppleve sånt selv. Jeg satt bare og nikket, og nikket mens jeg blir fortalt i detaljer hva som skjedde.

 

Dette er sikkert ikke noe stor grunn å deppe for, men det gjør jeg altså. Livet er hardt.

 

Anonymous poster hash: c9d02...7a4

 

Er problemet bare at alle de andre får damer, men ikke du? I så fall kan jeg kjenne meg igjen, som den veggpryden jeg er, men har ikke løsningen, annet enn "skru på sjarmen" :-)