heblilla

 

Det kan helt sikker hjelpe på motivasjonen å prate om det som er vondt. Jeg tror de fleste mennesker blir trykk-kokere hvis de ikke har noen å prate med om det som foregår inni en. Det gjelder vel både om det er godt eller vondt? Men kanskje særlig hvis det er vondt..

Enig i at man må gjøre noe for å komme ut av passiviteten/apatien. Tvinge seg sjøl til å gjøre noe aktivt. Men det kan være veldig vanskelig å komme i gang. Tror det blir lettere etter hvert. Se på deg sjøl som (delvis) en maskin, som trenger vedlikehold for å holde det gående...kanskje...:-)

 

Enig i at det er en bra sammenligning.

 

Jeg er ganske god på å begynne å gjøre ting... problemet er at jeg slutter.

 

Men sånn tror jeg de aller fleste er... variabelt. Perioder hvor ting går bedre, og perioder hvor det går dårligere. Også de som er regnet som friske.

 

Enig, dumt å sykeliggjøre alltid. Du begynner, men slutter fordi du kjeder deg, eller fordi du blir sliten? Jeg håper du får skylt vekk shampooen fra håret:-)

Neida, oppturer og nedturer, det er sånn det skal være.....

 

Nei, det er ikke bra hvis man bare har en behandler å prate med...

Det skulle ikke være noe i veien for å innvie en venn eller familiemedlem i det man sliter med. Man finner i alle fall ut hvem som er ens venn eller ei. Og det kan det være verdt å finne ut.

Tror man kan bli positivt overraska også:-) Det er befriende med ærlighet:-)

 

Det er godt mulig det ofte kan skje... selv er jeg veldig redd for å prøve... beskytte seg selv.

 

Men, det er ikke alt det har noen hensikt å prate om da. Sånn som mitt aktivitetsnivå. Det må sies å ligge på et bunn-nivå... en ond sirkel, siden det frembringer mer selv-loathing, og gjør det bare tyngre... eller en har sikkert nytte av å prate om tingene rundt, de andre tingene, men på et visst punkt så må man bare gjøre noe og. Komme seg i aktivitet. Jeg har ikke gjort noenting i dag. Blir motløs av tanken på å dusje. Motløs av tanken på å lage mat... ikke minst motløs av tanken på mosjon. Jeg vet jeg må gjøre noe selv, men det er så tungt... selv om det går litt opp og ned fra dag til dag.

 

Men vonde tanker er det smart å prate om. Kanskje det kan gjøre en mer motivert til å gjøre noe?

 

Det kan helt sikker hjelpe på motivasjonen å prate om det som er vondt. Jeg tror de fleste mennesker blir trykk-kokere hvis de ikke har noen å prate med om det som foregår inni en. Det gjelder vel både om det er godt eller vondt? Men kanskje særlig hvis det er vondt..

Enig i at man må gjøre noe for å komme ut av passiviteten/apatien. Tvinge seg sjøl til å gjøre noe aktivt. Men det kan være veldig vanskelig å komme i gang. Tror det blir lettere etter hvert. Se på deg sjøl som (delvis) en maskin, som trenger vedlikehold for å holde det gående...kanskje...:-)

 

Godt poeng det.

Vi lever vel i en kultur (og sånn er det vel over alt i verden) som ser på negative følelser og tanker som noe som skal skjules, mens positive skal flashes. Problemer eksisterer liksom ikke så lenge de feies under teppet. Men de blir jo bare større av å feies under teppet. Derfor er jeg glad det finnes "proffer"...Men det hadde vært bedre hvis folk flest hadde akseptert at et menneske er en komplisert blanding av styrke og svakhet kanskje...

 

Helt enig her.

 

Det er jo ikke bra om det bare er behandleren du kan snakke med noe som helst om...

 

Nei, det er ikke bra hvis man bare har en behandler å prate med...

Det skulle ikke være noe i veien for å innvie en venn eller familiemedlem i det man sliter med. Man finner i alle fall ut hvem som er ens venn eller ei. Og det kan det være verdt å finne ut.

Tror man kan bli positivt overraska også:-) Det er befriende med ærlighet:-)

Er viktig å huske at å prate med noen ikke betyr akkurat det samme som å gå i terapi. Kogntiv terapi (f.eks.) er jo en metode for å angripe det som er vondt (av tanker) på en systematisk måte. En vil aldri få den samme effekten bare ved å prate med noen, uansett hvor god kjemien er. Men selvsagt, i mange tilfeller er det vel sånn at det man trenger er noen å prate med som har god kjemi, f.eks. en venn, ikke terapi. Men i alle fall... hjelper det ikke med en god samtale med en venn, er vel terapi det neste en kan forsøke... finnes selvsagt selvhjelpsteknikker og, da.

 

Yeah... nei jeg er ikke så optimistisk selv, altså. Bare repeterer standardsvaret jeg har fått av andre...

Godt poeng det.

Vi lever vel i en kultur (og sånn er det vel over alt i verden) som ser på negative følelser og tanker som noe som skal skjules, mens positive skal flashes. Problemer eksisterer liksom ikke så lenge de feies under teppet. Men de blir jo bare større av å feies under teppet. Derfor er jeg glad det finnes "proffer"...Men det hadde vært bedre hvis folk flest hadde akseptert at et menneske er en komplisert blanding av styrke og svakhet kanskje...

Samme for meg hva du sa, men uansett hvem det nå er, så hjelper det ikke.

Jeg i det minste forventer at ting blir borte når man prater om noe, noe det ikke gjør.

Ting blir vel ikke borte, man får kanskje et annet forhold til dem. Man kan ved å bearbeide dvs snakke om ting, få mere avstand til ting, se mere objektivt på ting...Eller kanskje du har et bedre forslag?:-)

Er jo bare tull å fortelle ting eller åpne seg for folk.

Jeg har prøvd, ting blei ikke bedre.

Det å prate om ting har samme effekten som å si at man har vondt i hodet, det går bare ikke bort før du enten legger deg til å sove eller tar en paracet eller hva faen smertestillende heter i alle disse forskjellige pakningene nå om dagen.

Så ergo, prate om ting, er nyttesløst.

Skjønner veldig godt hva du mener. Å prate med feil person er bare tull. Man må velge med omhu hvem man åpner seg for. Tror det tryggeste alternativet er en "proff" noen ganger. Andre kan bruke det du sier mot en. Så jeg skjønner godt tankegangen din.

Føler jeg bare graver meg lengre og lengre ned i ett stort hull av faenskap og depresjoner igjen. 23 år, ingen skolegang, ingen jobb og ingen ambisjoner. Jeg klarer ikke ansvar, alle forventer så mye fra meg, men bare å forlate huset for en snartur på butikken eller lignende tar mer enn nok energi for en dag.

Atter en dag har gått med på å gjøre ingenting. Akkurat som alle andre dager før, og mest sannsynlig også alle dager som kommer.

 

Vurderer å prøve å komme i kontakt med psykolog igjen, men det er skummelt, vet ikke om jeg tør, eller klarer.

Det er viktig å åpne seg for noen. Hvis du har noen andre å åpne deg for, så er det bra. (Men OBS, vær varsom med hvem) Hvis ikke, ville jeg ha vurdert psykolog ja. Selv om det ikke alltid funker, det kommer litt an på kjemi og flaks, trur eg. Det er i hvert fall min erfaring. Alle har perioder i livet som ikke føles bra. Livet suger innimellom. Men det er håp. Gud hjelper den som hjelper seg selv, heter det. Ikke at jeg er "kristelig", det vil jeg ikke ha på meg :-) Men ingen hjelper deg, hvis du ikke hjelper deg selv først. (eller tar jeg feil?)

Hadde et slags depressivt anfall i går. Helt nedbrutt, depressiv, frustrert, aggressiv og engstelig.

Det endte opp med en natt på DPS Akutt seksjonen (frivillig, mitt forslag) til i dag. Skal hjem snart.

Jeg avtale at jeg skulle prøve å fylle dagene sammen med andre mennesker. Jeg tenker på å starte med korps igjen.

 

Når jeg først får et tilbakefall så går jeg på en skikkelig smell. Skulle ønske at det var noe jeg kunne gjøre for å unngå å gå på en sånn smell.

Det med å begynne i korps igjen syns jeg var en veldig god ide. Hvis du kan spille et instrument, er jo det fantastisk i seg sjøl, og enda bedre hvis du kan glede omverdenen med det.:-)

 

 

Sier du det? Da er du en type som trenger struktur. Få deg en karriere i militæret. Bedre enn fengsel

 

hadde en karriere i millitæret, kan ikke si det var så mye bedre...

ga meg der for noen år siden.

 

millitæret er ikke sånn man ser på film, langt ifra.

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Nei, det tror jeg så gjerne at militæret ikke er...mye som ikke er som på film. Fremmedlegionen? (neida, bare tulla:-)

 

Ja, da er det vel en form for utbrenthet da. Kan hende at du har såkalt gått på akkord med deg sjøl på et eller annet område av livet? Eller ikke tatt vare på dine egne behov av en eller annen grunn? Eller opplevd noe vondt? Tror det er typisk for depresjon å bli initiativløs. Du bør i alle fall finne ut hvorfor du har det sånn, for sånn skal du ikke ha det, ikke over lengre tid, det er helt sikkert!:-/

 

 

Er ikke sikker på hva du mener med å gå på akkord med meg selv. Ellers har jeg dekket behovene jeg har, mat, drikke, sove...

er hovedsakelig det jeg har behov for.

 

Har faktisk vurdert en kriminell karriere, fengsel høres helt ok ut egentlig.

har ikke opplevd noe spesiellt vondt nei,

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Sier du det? Da er du en type som trenger struktur. Få deg en karriere i militæret. Bedre enn fengsel

 

Det er ganske normalt å ha perioder da man ikke gidder noenting. (hvis det var du som nesten ikke gadd å stå opp) Se på det som et naturlig fenomen, ikke noe du trenger å gjøre til et problem. Nyt passiviteten hvis du klarer, da er den i alle fall ikke bortkasta:-)

Vært sånn lenge.

Jeg klarer ikke nyte noe som helst, verken å være passiv eller aktiv...

 

 

er vel normalt sånn over noen dager, men er mer eller mindre permanent her. har dager der jeg står på, men er skjedent.

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Ja, da er det vel en form for utbrenthet da. Kan hende at du har såkalt gått på akkord med deg sjøl på et eller annet område av livet? Eller ikke tatt vare på dine egne behov av en eller annen grunn? Eller opplevd noe vondt? Tror det er typisk for depresjon å bli initiativløs. Du bør i alle fall finne ut hvorfor du har det sånn, for sånn skal du ikke ha det, ikke over lengre tid, det er helt sikkert!:-/

sant det du sier der. Takk for tips(og svar). skal nevne det for legen på mandag!

Bra! Du må gjerne fortelle hva som kom ut av legebesøket, mht søvnlaboratoriumet:-)

har lest mye på denne siden i det siste... spesielt på tråder som dette..syns selv det høres snodig ut...men har hørt att det ikke er dumt , selvom jeg har tenkt til å gå til en psykolog..så jeg kommer sikkert til å skrive masse dumt her..klokka er mye og jeg har en tendens til det på denne tiden av døgnet..haha

 

"kort oppsumering?"..

 

Fremtid?

er i kjellern å har vært det lenge..møter veggen stadig vekk, som om jeg er i en labyrint jeg ikke kommer ut av.

mye mørke tanker om meg selv & framtid. har hatt det siden jeg var 14 men det var egentlig bare småtteri..sikkert pga alderen.så trodde det skulle gå over.. idag er det helt på trynet..søvnløshet har jeg hatt hele lievet men nå er det ille..jeg er våken i 2 dager så sover jeg på den 3..jeg går på skole for 3 gang har prøvd alt men interssen er ikke der.dette er siste sjanse. men den linja jeg går nå har jeg VIRKELIG ikke intersse for..resturant & matfag.glad i og lage mat hjemme..men å jobbe med det går bare ikke.. jeg har kronisk migrene itilegg å ved stress så kicker det til.. er sjeldent på skolen for kroppen henger ikke med..nettene blir lange..søndag til mandag er helt ille. sovner noen ganger 1 time før jeg skal opp..å er helt uopplagt. kjenner jeg får vondt i magen kroppen er uggen osv..får bare lyst til å dra hjem..men blir stressa av tanken på fremtid å fravær.. som er opp i 50 dager

 

Fritid,hjemme?

 

de iste åra har gått fryktelig fort..eller sakte?

har vært inne på rommet(kjellern) siden 2011 ca..så å si isolert meg

mista kontakt med enkelte..venner blir bekjente på en måte. husker knapt hva som har skjedd de siste åra

har tatt mange feilvalg. glad for de enkelte feilene jeg har gjort for det har gjort meg til den perosnen jeg er idag. men i lengden er ikke det akuratt nøkkelen til ett lykkelig liv..

ser for meg død ensom..tanken er der, men det vil tiden vise..

jeg ser på folk fra ett HELT annet perspektiv enn det de fleste gjør..jeg driter i dem er kraftige, tynne,høye,lave, gutter har ofte tendens til å peke ut jenter med små pupper å "hate" på det..eller noe annet..jeg sier bare (samma det vel ho er like mye menneske som oss uansett) jeg bryr meg ikke om det heller..jeg bryr om hvordan det menneske er...det som teller i mine øyne(hodet).

er ganske lav selv å det har drept all confidence fra da jeg var på barneskolen..var underernært hele ungdomstiden spiste bare drit..droppa middager osv..så fort jeg fant ut att det minska veksten stoppet jeg..det var 2 år siden..spiser bare sunt nå..gjort om alt..lever veldig sunt den dag idag. selvom jeg aldri har vært overvektig, kan kanskje høres sånn ut.

 

kan dra på fest. sitte i en sofa.. få god kjemi med en jente.. så fort jeg reiser meg så blir alt bare kleint.. å jeg vet allerede hva hu skal si og jeg vet hvordan det ender (true story) det skjedde faktisk..ender ofte opp med at jeg drar hjem alene samme hvor det er(ingen koompiser tar følge).føler meg ukomfertabel på fester å på byn..så sjeldent jeg er på det..selvom jeg er 19..kunne ramset opp ett par historier men det blir litt mye å skrive.

sånn sett tenker jeg at jeg ikke kommer til å få no dame...eller familie.

kanskje greit.. jeg trives i eget selvskap..å det er deilig å være alene noen ganger

er litt som en ulv, men det er jo ikke sunt..virker også som kompiser ikke vil ha meg med enkelte steder..å jeg har mistanker om att det er pga høyden min..men ellers så ser alle på meg som en morro klovn å morsom person. er stille av meg men når jeg først sier noe så ler alle:)

vurdert opperasjon faktisk..vurderer det enda..livet hadde vært mye lettere med noen cm til.

selvtilliten hadde blitt mye bedre. å tror andre ting kunne rettet seg opp av det åsså.

er hemmelighetsfull i forhold til kompiser..sier jeg noe til dem..tar dem det ikke akuratt seriøst..å dem har fortalt ting videre før så jeg tar ikke sjangsen lenger.. jeg er en person som ikke liker at andre fortelle ting på andre BEKOSTNING!..skjønner ikke hvorfor folk gjør det men de har vel en trang til å fortelle det de hører

 

rus har vært en enkel vei ut av labyrinten..drakk litt..men mest røyket jeg weed fikk 3 forfedelig badtrips(dårlig rus(nedtur/opptur) .slutta før jeg begynte med noe annet for det har fristet enkelte ganger..

samtidig har jeg sosial angst, angst & panikk angst...vær gang bussen kommer tenker jeg (please si det ikke er mange på bussen idag) å angsten har jeg bare jeg skal gå inn på skolens område hvorfor vet jeg ikke føler meg nervøs å rar..å panikk angsten..fått det 3-4 ganger å det er som om lungene beveger på seg og blodet i kroppen virrer kjenner hjertet i hodet.. blir helt gal og tror jeg skal død..dette skjedde sist på ferie i utlandet med familien..lå og sov plutselig så kicka det til uten videre. tok flere timer føre jeg til slutt svima av ellernoe..neste dag så var det helt fint, å skjønte ingenting av nattensom hadde vært. jeg var rett og slett ikke meg selv.. hva dette kommer av vet jeg ikke

 

Sikkert ingen som leser det her men for det hvertall ut haha

 

har nok av "demoner" og hanskes med føles det som..tankene mine til tider er bare helt sinnsyke..prøver å fortrenge dem men dem bare popper opp..er der i kanskje 2 sekunder åsså borte..mørke tanker som vanlig. men det klarer jeg meg med. har blit mentalt sterk de siste 2 årene.

 

skal inrømme men jeg høres ut som en litttt gal person nå men det er jeg Absolutt ikke..

prøver å ta alt med ett smil. gjør beste ut av det værste..nevner den for meg selv ofte..

føler meg lite versatt..ser kanskje glad ut..ser normal ut..men hvem vet hva som er på innsiden..de enste som spør om åssen det går er mamma..å pappa.. men deler ikke alt med de..vet mamma blir helt gal av det å mamma har nok med seg selv med tanke på sykdomsbildet hennes som er uvitent.. skapet er fullt av medikamenter. så jeg belaster henne ikke med for mye..skulle heller hatt en kompis med fortsåelse. eller i samme situasjon.. men nå orker jeg rett og slett ikke skrive mer.. virker helt desperat her..kanskjer jeg er det uten att jeg vet det.haha. imorra kommer jeg til å lese det her å ville slette det...sikkert underbevistheten min som skriver nå

 

noen som er i samme situasjon? eller noe i den duren?

Det høres ut som at du har en veldig fin personlighet i hvert fall

Og de søvnproblemene må du gjøre noe med. Få sovetabletter, og legg deg inn til utredning på et "søvnlaboratorium" (de overvåker søvnmønsteret ditt mm) fx. Hvis du får nok søvn, bør resten av livet ditt bli betraktelig mye lettere...Synd for deg, med høyden din, dumt at folk bryr seg om sånt. Men det er ikke høyden som definerer et menneske, det er hvem de er. Og heldigvis fins det små jenter. Du treffer sikkert ei som passer perfekt til deg .

 

Det er ganske normalt å ha perioder da man ikke gidder noenting. (hvis det var du som nesten ikke gadd å stå opp) Se på det som et naturlig fenomen, ikke noe du trenger å gjøre til et problem. Nyt passiviteten hvis du klarer, da er den i alle fall ikke bortkasta:-)

 

Det er jo et problem om det pågår over uker og måneder (år?), og oppleves som vondt/smertefullt...

 

Okey, bøyer meg for den...

 

har jobb, men er ikke alle som jobber fra 8-16...

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Det er ganske normalt å ha perioder da man ikke gidder noenting. (hvis det var du som nesten ikke gadd å stå opp) Se på det som et naturlig fenomen, ikke noe du trenger å gjøre til et problem. Nyt passiviteten hvis du klarer, da er den i alle fall ikke bortkasta:-)

 

bare så vidt jeg gidder stå opp av senga om dagen.

dørstokkmila for å gå ut av senga, kle på meg og inn på stua er lang og meningsløs

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Er du utbrent?

 

 

 

 

Hei!

 

Jeg er så flat i bakhodet.... Født sånn, er nå 24 år gammel mann.

Hvordan skal e skjule det. den dag e ikke har mer hår igjen på hodet?

Evt. at e får måne der?

 

Bekymrer meg hele tiden for det... Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, kan jo ikke akkurat noe for det... er jo født sånn

På avstand ser det faktisk nesten ut som e mangler bakhodet, men nå som e har hår på hodet kan ingen se det...

 

Hei. Ble du liggende for mye på ryggen da du var nyfødt? Har hørt at man kan bli flat av det. I noen kulturer er det faktisk ansett for å være pent, derfor lar de babyene ligge kun på ryggen.

Du må bare akseptere deg sjøl som du er. Du har sikkert en herlig personlighet, som kan oppveie for bakhodet ditt. :-)

 

Vet ikke, forelderene mine husker ikke... Men min far er litt flat i bakhodet også.

 

Hjelper vel ikke med personlighet når folk dømmer folk som oftest etter utseende?

Nå som e har hår på hodet, legger ingen merke til det, men det e har å vente i fremtiden skremmer meg

 

Hvis folk dømmer deg pga dette, er de helt idiotiske...tror ikke det er mange som vil dømme deg pga det, folk tenker vel bare, javel, han er vel skapt sånn...vi har alle våre skavanker. Skjønner at tanken på å miste håret skremmer deg, men du kan faktisk ta en hårtransplantasjon i verste fall. :-)

 

Hadde alle bare vært som du

 

Jamen du, hårtransplantasjoner fungerer jo, du kan ta en hvis det blir for ille vet du, ikke bekymre deg for dette, nesten alle er som meg:-)

 

 

Hei!

 

Jeg er så flat i bakhodet.... Født sånn, er nå 24 år gammel mann.

Hvordan skal e skjule det. den dag e ikke har mer hår igjen på hodet?

Evt. at e får måne der?

 

Bekymrer meg hele tiden for det... Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, kan jo ikke akkurat noe for det... er jo født sånn

På avstand ser det faktisk nesten ut som e mangler bakhodet, men nå som e har hår på hodet kan ingen se det...

 

Hei. Ble du liggende for mye på ryggen da du var nyfødt? Har hørt at man kan bli flat av det. I noen kulturer er det faktisk ansett for å være pent, derfor lar de babyene ligge kun på ryggen.

Du må bare akseptere deg sjøl som du er. Du har sikkert en herlig personlighet, som kan oppveie for bakhodet ditt. :-)

 

Vet ikke, forelderene mine husker ikke... Men min far er litt flat i bakhodet også.

 

Hjelper vel ikke med personlighet når folk dømmer folk som oftest etter utseende?

Nå som e har hår på hodet, legger ingen merke til det, men det e har å vente i fremtiden skremmer meg

 

Hvis folk dømmer deg pga dette, er de helt idiotiske...tror ikke det er mange som vil dømme deg pga det, folk tenker vel bare, javel, han er vel skapt sånn...vi har alle våre skavanker. Skjønner at tanken på å miste håret skremmer deg, men du kan faktisk ta en hårtransplantasjon i verste fall. :-)

 

Den første halvdelen i november har jeg merket min kone har vært helt merkelig. Til å begynne med virket hun nærmest hyper og pratet fort og høylytt nærmest uten opphold. Hun har vært aggressiv og skjelt både meg og barna for ingenting. Da jeg tok min kone for å være aggressiv mot vår 11 årige datter, stilte jeg meg imellom dem og sa tydelig fra at sånn kan hun ikke behandle sin egen datter så respektløs. Min kone tok det ille opp, jeg så det mørke i øynene hennes, hun reagerte på å bli enda mere forbanna på meg fordi jeg forsvarte datteren i huset. Pga dette, tok hun plutselig ut skilsmisse og har siden det bodd på 7 forskjellige plasser på ca en måned. Hun har oppført seg totalt hensynsløst og respektløst på de plassene hun har bodd og vært helt rabiat når hun ikke fikk viljen sin igjenom. Jeg fikk lønn 27000 den 8 november. Den 20 november var det bare 1700 igjen på konto. Det har med andre ord gått ut over 25000 på konto på bare 12 dager. Jeg merket at hun var shoppegal. Gikk inn i nettbanken og sjekket. Fikk bekreftet at hun har gått berserk med kortet. Jeg ble tvunget til å sperre kortet hennes til vår felles konto og utelukke hennes tilgang til vår felles konto og barnas sparekontoer. Hun har tigget meg om penger og vil at jeg skal fø på henne og betale både husleie der hun bor, maten, hennes regninger osv, men jeg har slått ned foten og sagt tydelig nei. Hun må skylde seg selv, jeg er ikke ansvarlig for å forsørge henne. Hun vil på liv og død ta ansvar for ungene og krever at jeg må flytte ut av kåken som til og med står i mitt navn, men jeg har sagt tydelig nei. Barnevernet står på min side og har grepet inn gitt meg eneretten til å ta hånd om barna. Hun har reagert med å skrike og skjelle ut barnevernet og spydd ut veldig stygge ord. Hun sendte meg en trussel pr SMS og har truet meg med å gå i strupen på meg. Hun har ellers bombardert med mange stygge SMS og skjelt meg huden full i telefonen. Ble tvunget til å sperre av min telefon for innkommende sms og samtaler fra henne. Heldigvis har jeg spart på disse stygge SMS som kan brukes imot henne i en evt rettsak om foreldrerett. Hun har forfølgelsesvannvidd og vrangforestillinger og innbiller seg at jeg og hennes venninner kun er ute etter å ta livet hennes, men i virkeligheten er vi ute etter å hjelpe. Det endte med at vi ble politianmeldt. Hun har gjort seg til uvenner med sine venninner og har nesten ingen igjen av dem nå. I hennes øyne er vi noen store idioter og tapere som er helt på bærtur men ser ikke at det er noe galt med henne selv. En manisk/biplar ser ikke at han/hun er syk, så det er det store problemet i saken. Jeg og hennes venninner har prøvd å få henne innlagt, men det er ikke lett. Jeg har faktisk mistet kona mi og barna har mistet sin mamma. Sånn som jeg ser det, opplever jeg meg som en enkemann og barna som morløs. Dette er på en måte sant. Denne tiden har gått hardt innpå meg og barna.

 

Hilsen fortvilet far.

 

Anonymous poster hash: 64bde...6fe

 

Her er det bare å applaudere deg for den måten du har takla dette på. Veldig bra at du gikk mellom henne og barnet, da hun ville gå løs på barnet. Jeg er imponert over din konsekvente handlingsmåte. Du gjør alt riktig. Synd at hun har blitt syk, håper hun får kompetent hjelp. Lykke til videre:)

 

For nærmere et halvt år siden opplevde jeg å bli grovt manipulert og "lekt" med, samtidig som jeg ble kastet ut hjemmefra.

Dette endte med et heavy alkoholforbruk som varte i 2-3 måneder.

I denne perioden hadde jeg ganske bizzare tanker.

Jeg planla å kutte strupen på alle som enten hadde manipulert meg eller på noen måter gjort meg vondt.

Noe jeg også planla var å plassere eksplosiver i offentlige kommunebygg, og faktisk stjele et lite fly fra den lokale flyplassen, og kaste eksplosiver over sentrum.

Det å bli skutt av politiet etter at jeg hadde fullført "oppdragene", var også en tanke.

Samtidig hadde jeg store problemer med å føle empati og alvoret ved å faktisk drepe noen.

Når jeg tenker tilbake på denne tiden, setter jeg spørsmålstegn ved om jeg var psykotisk.

Hva mener dere? Var jeg under denne tiden det som kan kalles psykotisk?

 

Ja, eller kanskje dypt desillusjonert og bitter på en verden som du oppfatta som fiendtlig mot deg. Godt å høre at den perioden gikk over. En del liv ble spart:-) Og takk for det;-)

Hei!

 

Jeg er så flat i bakhodet.... Født sånn, er nå 24 år gammel mann.

Hvordan skal e skjule det. den dag e ikke har mer hår igjen på hodet?

Evt. at e får måne der?

 

Bekymrer meg hele tiden for det... Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, kan jo ikke akkurat noe for det... er jo født sånn

På avstand ser det faktisk nesten ut som e mangler bakhodet, men nå som e har hår på hodet kan ingen se det...

 

Hei. Ble du liggende for mye på ryggen da du var nyfødt? Har hørt at man kan bli flat av det. I noen kulturer er det faktisk ansett for å være pent, derfor lar de babyene ligge kun på ryggen.

Du må bare akseptere deg sjøl som du er. Du har sikkert en herlig personlighet, som kan oppveie for bakhodet ditt. :-)

Acla/ Doncre

Det var ikke bra, det med unge suksessrike som tar selvmord:-(

Ikke vært hos legen på 10 år? Aldri fysisk syk heller da..

Du vil gjøre det på din måte, og det er jo bra.

Ja, noen må man måle seg etter....(verre for meg da, som er 50, barnløs og med en shitty delstidsjobb eh..)

Lykke til, hva enn du gjør, men ser du ikke mulighetene i livet ditt? Håper det:-)

 

Jeg er 31 år gammel. Aldri hatt en fast jobb, utdannelsen er halvgjort og mislykket. Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og alvorlig somatisk kronisk sykdom. Jeg har hatt én kjæreste, som gikk fra meg fordi jeg ikke klarte å leve opp til hennes forventninger angående karriere og inntekt. Vennene faller fra én etter én ettersom de får familie og etterhvert barn. Jeg har søkt jobb i over et år nå, etter at utdannelsen havarerte, men uten erfaring og referanser har jeg ikke fått et eneste intervju engang.

 

Jeg orker snart ikke mer av dette. Jeg har prøvd behandling, deltatt i en gruppe i snart tre år, men det fører ingensteds. Det er ingenting behandlerne forteller meg som jeg ikke allerede har tenkt over hundre ganger, og situasjonen har bare blitt verre og verre med årene. Det er jo ikke som om jeg ikke prøver; jeg trente meg opp igjen etter at jeg havnet på sykehus sist, stiller opp for venner og familie, har søkt på dusinvis av jobber og generelt gjort alt både NAV, sykehus og DPS har bedt meg om. Det er bare det at ingenting hjelper. Hvor lenge må man prøve, før man uten skam kan tømme BSU, sette seg på flyet og dø på en sydhavsøy?

Anonymous poster hash: b595f...26c

 

Anonymous poster hash: b595f...26c

 

Hvor lenge må man prøve, spør du. Jeg mener så lenge som mulig, et helt liv om nødvendig. Man kan være en taper i egne øyne, men,--- en ekte taper er du bare hvis du gir opp. En helt er en som aldri gir opp, til tross for motgang på motgang på motgang....

Syns altså ikke at du skal gi deg som 31-åring...(stå på:-)

 

Så bra at du fungerer da (på et vis). Du føler deg som en "outsider" blant andre mennesker altså. Så synd at du føler deg sånn. Og treningen er bare et ork. Og likevel kaster du ikke inn håndkleet, men står på. Det er godt gjort!!! Og sikkert det eneste rette å gjøre. Er du kanskje litt tilbakeholdende av natur, litt innadvendt, eller føler du at det er noe "galt" med deg?

har kastet inn håndkle for lengst. Hørte det skulle bli rutine etter 3 mnd, men ble aldri det. tror det er noe galt ja, hører jo alt det folk driver med på jobb, de gjør mer på jobb, og alikevel sykler de flere mil til og fra jobb, trener 4 dager i uka og enda har overskudd til å bygge garasje. Mens jeg kanskje lager middag i løpet av dagen og thats it.

 

Er tilbakeholde og innadvent ja.

 

Ja, helt enig, utrolig hva folk har energi til. Er sjøl sånn at jeg er imponert hvis jeg både dusjer, støvsuger og får laga middag på samme dag. Og planer for framtida, glem det liksom. Tør ikke, kan ikke, orker ikke, tusen unnskyldninger for å bare la det skure og gå. Ikke noe liv å skrive hjem om her heller. Men det er sikkert ingen trøst...har ikke noen gode råd å gi deg, men men,. eller kanskje ett: få diagnostisert tilstanden din, så vet du hva du har å bale med i hvert fall, ok? :-)

Dessuten, å sammenligne seg med andre er ikke bra for en. Du er deg, og ingen er som deg, du har din stil, ditt liv, din måte å takle livet på. Du er unik, husk det!

 

Titiboy sier det er feil, "kall" betyr ikke det. Orker ikke å slå det opp, sikkert ikke viktig likevel...men beklager at det var feil altså:-)

Ikke depresjon heller? Klarer du å fungere i hverdagen? (i så fall kan det ikke være en DYP depresjon da)

Sorry at jeg graver og spør

Fungerer jo, er i jobb, handler, og gjør det meste andre gjør.

Unviker ikke store folkemengder, er ikke så vanskelig å få med på en fest selv om det skjeldent drar dit av helt fri vilje. Gjør stort sett kun det jeg trenger å gjøre, drar aldri noen steder for å se etter noe. Men mens de andre på jobb snakker om hva de har gjort, planlegger trening sammen osv, så står jeg på sidelinjen. Kan åpenbart være med og har vært med også, men når trening fra dag 1 er ett ork, og etter ett halvt år er det fortsatt ett ork er det fort gjort å gi seg. Kort og godt, savner noe som interesserer.

 

Så bra at du fungerer da (på et vis). Du føler deg som en "outsider" blant andre mennesker altså. Så synd at du føler deg sånn. Og treningen er bare et ork. Og likevel kaster du ikke inn håndkleet, men står på. Det er godt gjort!!! Og sikkert det eneste rette å gjøre. Er du kanskje litt tilbakeholdende av natur, litt innadvendt, eller føler du at det er noe "galt" med deg?