heblilla

Jeg trenger å dekke mine romantiske og seksuelle behov. De dekkes ikke. De har aldri vært dekket. Det er ingen "big deal" dette, alle vil jo selvsagt ha kjæreste. Det som er litt tungt, er tankene om at det aldri kommer til å skje noe (på dette området). Det er jo litt kjipt når man etterhvert mister potensen pga. alder - da er det for sent. Ikke for romantikk, selvsagt. Men lets face it; hvor god romantiker blir man om man aldri får prøvd seg. Har jo så og si ingen kontakt med damer. Jeg har prøvd meg, flere ganger, men jeg er en stor kløne sosialt sett. Tror jeg klarte å skremme vekk de få som faktisk kunne vært interesserte... og nå til dags er det bare enda verre - livet mitt har forfalt totalt.

 

Ja, ja. Det var kveldens tunge tanker.

Jeg krysser fingrene for at du snart skal få oppleve det som alle burde oppleve i livet. Det er ikke så håpløst som du tror. Gi deg sjøl en sjangse da, kom igjen esse!!!:-)

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

Det er leit å høre at du har det så vanskelig nå..Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen du gir, åssen en liksom fomler i blinde og ingenting vil falle på plass noe sted, og alt er bare vondt. Håper det går fort over, sånn at du kan få litt fred og ro. Jeg krysser fingrene for deg. Du er modig, som jeg har sagt før.

 

Hei, har sikkert vært forstoppet i 1 1/2 uke nå, og er helt sikker på at det er "fecal impaction". Har tatt 2 forskjellige avføringsmiddel (toilax + pursennid) på forskjellige dager, og ingen av de har gjort noe annet enn å få meg til å avføre noe slim og veske.

 

Jeg får ikke spist, har ikke spist på 50 timer, får nesten ikke drukket vann fordi det kommer nesten opp igjen.

 

Får også frysninger relativt ofte, humørsvigninger, ukontrollbart sinne, kramper av og til.

 

Modern sier at jeg bare skal ta flere tabletter, men usikker på om det ikke bare gjør det værre og lager en større blokkasje.

 

Hva skal jeg gjøre nå?

 

Anonymous poster hash: e96f0...47d

 

Hva slags liv lever du? Er du i fysisk aktivitet? Hva slags mat spiser du? Hvor mye drikker du?

Kan ikke se annet enn at du må gjøre noe med måten du lever på. Det er ikke mulig for et menneske som lever et normalt liv å bli så forstoppet, eller?

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

Men er du redd for din familie da? Jeg trodde at sosial angst var mest framtredende blant mennesker man ikke kjenner?

 

Om det er vanlig å se ned på mennesker som ikke jobber? Ja, jeg tror de fleste som er uføretrygdet ville si at ja, det er det. Men det er ikke noe å bry seg om, for mennesker elsker å finne feil hos andre, for da kan vi tro at vi er bedre enn dem:-/

Men synd at du lever såpass isolert, du hadde nok trengt å komme i aktivitet, går ut i fra at du er temmelig ung, og unge folk har masse energi..Ikke bra å ikke få utløp for energi.

Du får prøve å finne på noe å gjøre, det trenger ikke være en jobb, men alt er bedre enn å bli sittende og tenke, hvis du ikke har tenkt å bli poet da:-)

Du sier det klikka for deg, men du høres ikke sånn ut, du høres ikke gal ut, så ikke se på deg sjøl som en det har klikka for, du møtte kanskje veggen?

 

Jeg har visst ikke annet å finne på enn å gruble over hvor mye folk hater meg for tiden... og hisse meg opp (innvendig) over dette. I all min ensomhet...

 

Klikket og klikket... jeg ble ikke tvangsinnlagt, var ikke utagerende på noen måte, men når du tror det er meldinger til deg gjennom TV - da har du jo på en måte klikket... den rasjonelle delen av hjernen din har klikket litt.

 

Kanskje jeg bare skulle forsøke å ta meg en bolle...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Ok, såpass ja, men sånne tilstander kan skje med den beste. Jeg har innbilt meg mye rart i min tid, men for min del var det nok mest ønsketenkning, vet ikke hva det var for deg.

Husk at livet ditt som det er nå, ikke må bli en permanent tilstand. Det er alltid håp, du må gi det tid, og legge opp en strategi, vær din egen hærfører. Ta medisinene dine kanskje?

Ensomhet er roten til mye vondt, du må go out there og møte folk, likesinnede, bruke kreftene på noe konstruktivt, ikke la fortida hindre deg, du har ikke begått en forbrytelse, det er mange som går på en smell i livet, bedre å få det unnagjort nå enn seinere kanskje?

Ta deg en bollefaen:-) May the force be with you

 

PS I A-magasinet, i går (Aftenposten) er det en artikkel om "Kunsten å ta kritikk". Den kan kanskje være nyttig? Sitat; " Når folk sier noe du oppfatter som ubehagelig, vil du med en gang begynne å anta at de er ute etter deg. Det skjer helt automatisk" (så du reagerer helt normalt altså). OBs; jeg sier IKKE at du fortjener kritikk, men vi får det alle sammen, hvis vi ikke isolerer oss helt fra andre da, men det er jo ikke bra..

 

Jeg isolerer meg ganske mye...

 

Men jeg vet ikke jeg, er det vanlig at mange ser ned på en, om en ikke jobber? Jeg har aldri hatt en skikkelig jobb, hadde bare sommerjobber før i tiden, før jeg klikket...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

 

Om det er vanlig å se ned på mennesker som ikke jobber? Ja, jeg tror de fleste som er uføretrygdet ville si at ja, det er det. Men det er ikke noe å bry seg om, for mennesker elsker å finne feil hos andre, for da kan vi tro at vi er bedre enn dem:-/

Men synd at du lever såpass isolert, du hadde nok trengt å komme i aktivitet, går ut i fra at du er temmelig ung, og unge folk har masse energi..Ikke bra å ikke få utløp for energi.

Du får prøve å finne på noe å gjøre, det trenger ikke være en jobb, men alt er bedre enn å bli sittende og tenke, hvis du ikke har tenkt å bli poet da:-)

Du sier det klikka for deg, men du høres ikke sånn ut, du høres ikke gal ut, så ikke se på deg sjøl som en det har klikka for, du møtte kanskje veggen?

 

Frustrerende....mindreverdighetskompleks er forresten ikke "bare". Syns hun har en veldig lemfeldig holdning til deg og ditt. Men ok, hvis de ikke er helt gode sjøl, det forklarer jo mangelen på overskudd.

Trist at ingen tar deg på alvor, tar seg tid til å snakke med deg, at de er så blinde..

Huff ja, livet kan være tungt...har ikke noe godt råd til deg, annet enn at du får ta en dag av gangen, hvis det blir for ille. Du vet at det du sliter med, ikke er tull, det er betydningsfullt, og fortjener å bli tatt på alvor:-/

 

Jeg er bare så lei av de som bor her... det er ingen som kjenner meg, men de tillater seg likevel å snakke dritt om meg, og ha meninger om meg...

 

Jeg har ingen venner heller. Lever bare på utsiden...

 

Men. Å tro at vi lever i en perfekt verden, det er jo naivt.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

PS I A-magasinet, i går (Aftenposten) er det en artikkel om "Kunsten å ta kritikk". Den kan kanskje være nyttig? Sitat; " Når folk sier noe du oppfatter som ubehagelig, vil du med en gang begynne å anta at de er ute etter deg. Det skjer helt automatisk" (så du reagerer helt normalt altså). OBs; jeg sier IKKE at du fortjener kritikk, men vi får det alle sammen, hvis vi ikke isolerer oss helt fra andre da, men det er jo ikke bra..

 

Frustrerende....mindreverdighetskompleks er forresten ikke "bare". Syns hun har en veldig lemfeldig holdning til deg og ditt. Men ok, hvis de ikke er helt gode sjøl, det forklarer jo mangelen på overskudd.

Trist at ingen tar deg på alvor, tar seg tid til å snakke med deg, at de er så blinde..

Huff ja, livet kan være tungt...har ikke noe godt råd til deg, annet enn at du får ta en dag av gangen, hvis det blir for ille. Du vet at det du sliter med, ikke er tull, det er betydningsfullt, og fortjener å bli tatt på alvor:-/

 

Jeg er bare så lei av de som bor her... det er ingen som kjenner meg, men de tillater seg likevel å snakke dritt om meg, og ha meninger om meg...

 

Jeg har ingen venner heller. Lever bare på utsiden...

 

Men. Å tro at vi lever i en perfekt verden, det er jo naivt.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Ja det er jo naivt:-)

Men likevel, at de som bor rundt deg snakker dritt om deg, er du sikker på at det ikke er noe du innbiller deg? Jeg mener det rimer dårlig at folk rundt deg snakker dritt om deg uten grunn. Hva mener du med "dritt"? Mener du at du oppfanger kritikk, fiendtlighet, avvisning, eler lignende? Det kan jo hende at du i din sårbare tilstand er ekstra ømfiendtlig og kanskje misforstår deres signaler?

Jeg vet at jeg har en tendens til å gjøre det, og selv om jeg vet det, gjør jeg det likevel, fordi det passer inn i mitt selvbilde.Men selvfølgelig kan man legge litt opp til det sjøl, ved å trekke seg vekk, da kan man vel fort bli oppfatta som arrogant av andre, de skjønner ikke alltid at man trekker seg vekk fordi man er usikker..

Vanskelig dette her:-/

Har du noe å fordrive tida med, noe meningsfullt, som kunne få deg til å glemme bort dagliglivets plager?

 

Har du snakka med mora di om det? Hjelper det?

Har du ikke noen andre du kan snakke med om det, fx en mormor, farfar etc?

Det er ikke godt å gå rundt med sånne tanker aleine. Du skulle ikke ha følt deg så aleine i familien. Det burde ha vært noen i familien som hadde "sett" deg, det er ensomt å ikke bli sett..Jeg vet det av egen erfaring, fælt å føle seg ensom blant sine egne..

Hva med faren din, er ikke han i bildet?

Og hvorfor i all verden må du gå på 6 forskjellige medisiner?

Unnskyld at jeg graver...

Hilsen graveren:-)

 

Hjelper ikke å snakke med noen om det... de mener jeg snakker tull. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de er så "blinde"... men de er vel ikke helt gode de heller. Moren min sier jeg bare har "mindreverdighetskompleks" - hva nå det skulle bety.

 

Jeg bruker 4 medisiner for somatiske ting, og 2 for psyken. Men fra i kveld av blir det bare 1 for psyken, for jeg kutter ut den ene. Den har jo ingen effekt, dessuten så får jeg utslett...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Frustrerende....mindreverdighetskompleks er forresten ikke "bare". Syns hun har en veldig lemfeldig holdning til deg og ditt. Men ok, hvis de ikke er helt gode sjøl, det forklarer jo mangelen på overskudd.

Trist at ingen tar deg på alvor, tar seg tid til å snakke med deg, at de er så blinde..

Huff ja, livet kan være tungt...har ikke noe godt råd til deg, annet enn at du får ta en dag av gangen, hvis det blir for ille. Du vet at det du sliter med, ikke er tull, det er betydningsfullt, og fortjener å bli tatt på alvor:-/

 

Er det det du føler, at han ikke liker deg fordi du er naver? Og gjør narr av deg pga det?

Bor du hos dem? (din mor og samboeren hennes)? Håper du slipper det da, at du er gammel nok til å bo for deg sjøl.

ja, folk kan være veldig hyggelige, men det kan være et spill...sikkert ikke så uvanlig. Jeg kan også spille en rolle (tror jeg) særlig overfor folk jeg ikke kjenner. Tenker; hvis jeg er meg selv, blir jeg mislikt, men egentlig er det jo motsatt. Komplisert dette med omgangsformer du..

Hvis du klarer å være ekte, setter du en standard for andre, og kanskje gjør du det da lettere for andre å være ekte.

Nå klarer jeg ikke å konsentrere meg mer, har tatt sovepille, men stå på:-)

 

Vet ikke hvorfor. Men han snakker dritt om meg, og skjuler dette for moren min. Ganske irriterende. Hver gang jeg besøker moren min, så får han mer fuel for sladderet han sprer...

 

Skulle gjerne bare flyttet langt vekk - men det er ikke så enkelt det heller...

 

Alle spiller jo spill, selvsagt, det er ikke noe galt i det i seg selv - jeg selv er en mester på å late som ingenting, f.eks... kommer jo an på hva hensikten en har med "spillet"...

 

Håper du fikk sove. :-)

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Har du snakka med mora di om det? Hjelper det?

Har du ikke noen andre du kan snakke med om det, fx en mormor, farfar etc?

Det er ikke godt å gå rundt med sånne tanker aleine. Du skulle ikke ha følt deg så aleine i familien. Det burde ha vært noen i familien som hadde "sett" deg, det er ensomt å ikke bli sett..Jeg vet det av egen erfaring, fælt å føle seg ensom blant sine egne..

Hva med faren din, er ikke han i bildet?

Og hvorfor i all verden må du gå på 6 forskjellige medisiner?

Unnskyld at jeg graver...

Hilsen graveren:-)

 

Skjønner godt at du får lyst til å hevne deg, når noen sårer deg, som samboeren til mora di. Vanskelig det der, når mamma får en samboer, kan jeg tenke meg....Han burde trå varsomt i forhold til deg, han burde oppføre seg respektfult. Kanskje han bare føler usikkerhet, ikke vet hvordan han skal bli venner med deg, og så blir han så ivrig at han sier noe dumt, kanskje...håper i hvert fall at han ikke bevisst går inn for å såre deg, men du opplever det sånn skjønner jeg. Skikkelig enerverende...ikke spøk det derre med relasjoner, særlig når du ikke har bedt om dem. Ikke la deg "kue". La fornærmelsene prelle av. Da mister han antagelig lysten, enten det er bevisst eller ikke.

 

Han er veldig hyggelig, problemet er at jeg føler det bare er et spill...

 

Men, men. En gang gal, alltid gal. Uansett ikke noe å gjøre noe med. Og - er man "naver", må man regne med at noen ikke liker deg...

 

Også, det spiller _egentlig_ ingen rolle hva de mener. Det er ikke min type mennesker uansett. :-)

 

(Ikke at jeg er noen som helst sin type menneske.)

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Er det det du føler, at han ikke liker deg fordi du er naver? Og gjør narr av deg pga det?

Bor du hos dem? (din mor og samboeren hennes)? Håper du slipper det da, at du er gammel nok til å bo for deg sjøl.

ja, folk kan være veldig hyggelige, men det kan være et spill...sikkert ikke så uvanlig. Jeg kan også spille en rolle (tror jeg) særlig overfor folk jeg ikke kjenner. Tenker; hvis jeg er meg selv, blir jeg mislikt, men egentlig er det jo motsatt. Komplisert dette med omgangsformer du..

Hvis du klarer å være ekte, setter du en standard for andre, og kanskje gjør du det da lettere for andre å være ekte.

Nå klarer jeg ikke å konsentrere meg mer, har tatt sovepille, men stå på:-)

 

Så bra at det kom en liten lysning der. :-)...det beviser kanskje at alt har sin rot i tankene? og at logisk tenkning kan hjelpe en til å finne frem i livet?

Syns det er vanskelig med naboer sjøl. Vil helst være usynlig, føler at de vet for mye om meg og mitt liv. Rare greier, tror jeg er en over gjennomsnittet privat person eller noe...Men men, den angsten eller hva jeg skal kalle den, er vel til for å bli utfordra. Ser fram til den dagen da jeg give a shit i hva andre tenker om meg:-) (for det er absolutt et mål)

 

Det hadde vært deilig, ja.

 

Jeg er litt sånn at jeg "filosofisk" sett ikke bryr meg om hva andre mener om meg. Men når alt kommer til alt sliter jeg med angst for det, om andre skulle mene noe negativt. Sånn sånn sett har jeg kanskje litt splittet personlighet...

 

Men nå vet jeg at noen mener noe negativt. Har opplevd litt av det i dag... det er jo ganske naivt da, å tenke at selv om man har en tendens til å overdrive skikkelig, så finnes ingenting slikt...

 

Samboeren til moren min, han lyver jo for meg. Han lyver om alt... jeg vet hva han mener nå.

 

Hvorfor er jeg tvunget til å ha sånne i livet mitt...

 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor jeg er så hyggelig mot slike folk - når de gjør narr av meg. Skulle ønske jeg kunne tatt hevn, eller noe...

 

Jeg får voldelige fantasier...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Skjønner godt at du får lyst til å hevne deg, når noen sårer deg, som samboeren til mora di. Vanskelig det der, når mamma får en samboer, kan jeg tenke meg....Han burde trå varsomt i forhold til deg, han burde oppføre seg respektfult. Kanskje han bare føler usikkerhet, ikke vet hvordan han skal bli venner med deg, og så blir han så ivrig at han sier noe dumt, kanskje...håper i hvert fall at han ikke bevisst går inn for å såre deg, men du opplever det sånn skjønner jeg. Skikkelig enerverende...ikke spøk det derre med relasjoner, særlig når du ikke har bedt om dem. Ikke la deg "kue". La fornærmelsene prelle av. Da mister han antagelig lysten, enten det er bevisst eller ikke.

 

"selvkorrigeringen" var et godt ord. Nei, vi er jo ikke alle bare bra mennesker heller, sant det. Av og til fortjener vi vel den kritikken som enten kommer utenfra eller innenfra. Men vi fortjener ikke fordømmelse for å ha gjort feil i hvert fall. Skjønner at du er på et litt vanskelig sted, med dårlige vaner, det kan være destruktivt, og da er kanskje din selvkorrigering en måte å pushe deg sjøl i en bedre retning. Det kan sikkert fungere det, veldig bra at du ikke ønsker å dø, bare tenker på døden, og ensomme, det er vi vel alle på et vis, noen mere enn andre, men man kan jo også være så heldig at man treffer noen som blir glad i en og vis versa, livet er langt og fult av muligheter.

Vi er mange "slasker" i verden, men du mangler kanskje en plan, eller har mista troen på at det det er noen vits..melankolien har grepet deg.. Og forresten, det å gå på 6 forskjellige medisiner gjør vel også noe med hodet ditt (og kroppen) skulle jeg tro..

hilsen nok en slask (fordi jeg kunne ha gjort så mye mer ut av livet enn det lille jeg gjør:-/)

 

Takk for svar.

 

Nå fikk jeg inn tanker om at alle kanskje ikke misliker meg likevel... tenker mye over hva naboene mener - de kan jeg jo risikere å møte i oppgangen.

 

Liksom - en kriminell kan jo føle skam for det h*n har gjort - det er helt naturlig. Men for min del så kan det jo komme av dårlig selvbilde, også, da. Får prøve å tenke sånn...

 

Er vel ikke kriminell, jeg lever bare et liv som ikke helt er mitt ideal for hvordan livet bør leves...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Så bra at det kom en liten lysning der. :-)...det beviser kanskje at alt har sin rot i tankene? og at logisk tenkning kan hjelpe en til å finne frem i livet?

Syns det er vanskelig med naboer sjøl. Vil helst være usynlig, føler at de vet for mye om meg og mitt liv. Rare greier, tror jeg er en over gjennomsnittet privat person eller noe...Men men, den angsten eller hva jeg skal kalle den, er vel til for å bli utfordra. Ser fram til den dagen da jeg give a shit i hva andre tenker om meg:-) (for det er absolutt et mål)

 

Ja, det tror du nok. Men det betyr ikke at de er riktige. Når du sier til deg sjøl at sånn er det mange nok ganger, blir det sant for deg. Det er derfor det mennesker sier til hverandre, er så viktig i forhold til hvordan det former oss, fx, hva foreldre sier til ungene sine, hva de formidler ubevisst eller bevisst. Verbalt misbruk kan fx bryte ned selvfølelsen og ødelegge livet til sårbare sjeler. Sier ikke at du har blitt utsatt for det, det vet jeg ingenting om, men et eller annet sted kommer tankene dine fra, et eller annet sted i livet bestemte du deg for at du var mindre verdt enn andre. Men det er du altså ikke, selv om du tror det. Du har ikke utvikla en sunn måte å se deg sjøl på, og dette skal du ikke bare godta, for da blir livet mye tyngre og vanskeligere for deg enn det behøver å være. Livet er vanskelig nok med en sunn selvfølelse..

 

Det er jo ikke noe fasitsvar på hvor "bra" jeg er. Subjektiv greie. Jeg tror de fleste er enige med mine tunge tanker. Så sånn sett er de jo riktige.

 

Jeg er bare så elendig til å gjøre det jeg langsiktig sett vil... før var jeg motsatt, da hadde jeg kanskje problemer med å belønne meg selv. Men det er jo nå som teller. Kan ikke unnskylde dårlig oppførsel med at jeg oppførte meg bra for noen år tilbake... og ja, det er dårlig oppførsel å sitte oppe om natten og se på serier. Parasittisk... i alle fall når man ikke har en jævla unnskyldning, slik som jeg ikke har.

 

Eller, jeg får så mange vonde tanker når jeg ligger i sengen og skal sove. Så det er i alle fall en forklaring på adferden. For jeg blir jo liggende ganske lenge før jeg sovner. Må jo selvsagt sove, og det gjør jeg og, men jeg kvier meg sånn.

 

Jeg blir sinnsykt ensom, og jeg tenker på døden. Dødsangst, altså, ikke sånne "selvmordstanker" akkurat.

 

Nei, dø, det har alltid vært mitt minste ønske... det er jeg selvsagt glad for. Men det betyr ikke at man ikke kan slite...

 

Men "selvkorrigeringen" sier meg at jeg ikke sliter. Den sier at jeg velter meg i luksus som en gris som ikke gjør noe annet enn å velte seg i luksus.

 

Ikke at jeg er rik. Eller - jeg bor jo i Norge - alle nordmenn er rike.

 

I alle fall materielt.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

"selvkorrigeringen" var et godt ord. Nei, vi er jo ikke alle bare bra mennesker heller, sant det. Av og til fortjener vi vel den kritikken som enten kommer utenfra eller innenfra. Men vi fortjener ikke fordømmelse for å ha gjort feil i hvert fall. Skjønner at du er på et litt vanskelig sted, med dårlige vaner, det kan være destruktivt, og da er kanskje din selvkorrigering en måte å pushe deg sjøl i en bedre retning. Det kan sikkert fungere det, veldig bra at du ikke ønsker å dø, bare tenker på døden, og ensomme, det er vi vel alle på et vis, noen mere enn andre, men man kan jo også være så heldig at man treffer noen som blir glad i en og vis versa, livet er langt og fult av muligheter.

Vi er mange "slasker" i verden, men du mangler kanskje en plan, eller har mista troen på at det det er noen vits..melankolien har grepet deg.. Og forresten, det å gå på 6 forskjellige medisiner gjør vel også noe med hodet ditt (og kroppen) skulle jeg tro..

hilsen nok en slask (fordi jeg kunne ha gjort så mye mer ut av livet enn det lille jeg gjør:-/)

 

Nei nei, feil tankegang. Prøv kognitiv terapi. Går på å identifisere de auomatisk genererte tankemønstrene i hodet. Som ofte er utrolig destruktive og villedende. Du må få ut av hodet ditt ord som "slask". "dårlig personlighet" "at jeg burde vært mislikt" osv., bort bort bort, med dem...

 

Hadde det enda vært "automatiske tanker"... tror de er riktige, jeg.

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Ja, det tror du nok. Men det betyr ikke at de er riktige. Når du sier til deg sjøl at sånn er det mange nok ganger, blir det sant for deg. Det er derfor det mennesker sier til hverandre, er så viktig i forhold til hvordan det former oss, fx, hva foreldre sier til ungene sine, hva de formidler ubevisst eller bevisst. Verbalt misbruk kan fx bryte ned selvfølelsen og ødelegge livet til sårbare sjeler. Sier ikke at du har blitt utsatt for det, det vet jeg ingenting om, men et eller annet sted kommer tankene dine fra, et eller annet sted i livet bestemte du deg for at du var mindre verdt enn andre. Men det er du altså ikke, selv om du tror det. Du har ikke utvikla en sunn måte å se deg sjøl på, og dette skal du ikke bare godta, for da blir livet mye tyngre og vanskeligere for deg enn det behøver å være. Livet er vanskelig nok med en sunn selvfølelse..

 

Jeg tror de fleste misliker meg. Det syns jeg er dumt. Jeg liker ikke å bli mislikt. På en annen side, så tror jeg de har "rett" i å mislike meg - at jeg burde være mislikt. Det fordi jeg kanskje har en dårlig personlighet. Jeg føler at folk rundt meg er skikkelige. Jeg derimot, er bare en umoralsk slask. Jeg bruker 6 typer medisiner, for ulike lidelser, men det er vel ingen unnskyldning. Jeg kunne nok fungert bedre om jeg anstrengte meg mer... men jeg har angst for å treffe folk som vet hvem jeg er. "Der kommer slasken", liksom. Jeg bruker ikke rusmidler annet enn et par pils i helgen, men hadde jeg gjort det hadde jeg kanskje hatt en grunn for å være en slask? Jeg vet ikke om dette er sannheten eller bare dårlig selvbilde, jeg...

 

Anonymous poster hash: d52cf...89f

 

Nei nei, feil tankegang. Prøv kognitiv terapi. Går på å identifisere de auomatisk genererte tankemønstrene i hodet. Som ofte er utrolig destruktive og villedende. Du må få ut av hodet ditt ord som "slask". "dårlig personlighet" "at jeg burde vært mislikt" osv., bort bort bort, med dem...

 

Veldig bekymra for broren min nå. Han har snakket om alle nederlagene han har hatt, og at verden ikke hadde vært noe annerledes hvis han ikke hadde vært født. Han har virket veldig deprimert i dag, og jeg håper at han ikke kommer til å gjøre noe dumt. Jeg har prøvd å ringt han, men han tar ikke telefonen. Han er heller ikke online på Steam eller i favorittspillet sitt (han pleier å være online der nesten hele tiden).

Mamma prøver å ringe han nå for å prøve å få kontakt med han, og skal ringe meg tilbake. Han sa tidligere i dag, at han har hatt det sånn i en god stund nå. Jeg er veldig glad i broren min, og jeg tror ikke at jeg klarer meg uten han..

 

Anonymous poster hash: c69f5...ce8

 

Håper det går bra med broren din. Kan du ikke be ham om å få en ekstra nøkkel til leiligheten hans, så kan du dra til ham, hvis du er bekymret for hva han kan komme til å gjøre. Det er jo frustrerende å bare kunne ringe....kommer ikke så langt med det, hvis han ikke vil ta telefonen. Men hvis du dukker opp hos ham, da vet han at du virkelig bryr deg om ham og passer på ham. Ingen kan vel annet enn å bli litt glad for at ens nære familie er villig til å gjøre alt de kan for at deres bror ikke skal forlate dem?

Tit

 

 

Det er ex dama di som har problemer tydeligvis, siden hun må skjelle på deg. Hørtes ikke helt god ut..Jeg håper hun ikke gjør det mens sønnen din er tilstede.?

 

Hvis hun får deg til å føle deg som en taper, da har hun altfor mye makt over deg. Ikke tillat henne å ha det. Ta makta tilbake:-)

 

takk. Regner med at sønnen min var der jo, hun har jo alltid han rett ved seg. Hvis han ikke sov da...

Ja, trist å få sånne mindreverdige tanker om seg selv.

Stort sett har dette gått greit, men nå en liten stund, har jeg slitt litt med litt tunge tanker.

Lei meg for å ha mistet dem og sånn, kanskje særlig at jeg ikke ser sønnen min mer.

Men sånn er det når mamma'n får automatisk alle rettigheter.

Det hele begynte jo med at hun eksploderte over at jeg så på andre mennesker, og hun mente jeg så på andre damer. Det er normalt å se andre mennesker når man er ute blant folk, prøvde jeg å forklare.

Hun ville styre meg helt, helt ned til hvor jeg skulle feste blikket. Det går bare ikke.

Og så kom sønnen vår, enda mer krangling. Og hun vil ha full kontroll på absolutt alt, og alt det jeg sier og gjør er bare idiotisk, enda jeg hjalp henne med å pusse opp kjøkkenet hennes, eu godkjenne bilen, fikset ting og tang i leiligheten hennes.... Hjalp ikke.

Og når hun var sur på meg, ble jeg sur på henne også... Det er sånn det bare blir.

Godt det finnes flere jenter der ute!

 

My god, det ser ut til at du har vært uheldig med denne eks-dama. Hun er tydeligvis ekstremt usikker på seg selv. Synd for henne. Håper hun etter hvert kan få noe hjelp mot dette, for det kommer til å gå ut over alle forhold i livet hennes. Hvorfor fikk hun automatisk foreldreretten? Er det sånn det alltid er, at kvinner får det ved samlivsbrudd, eller er det fordi dere ikke var gift kanskje? Synd, for du virker som en bedre forelder, i og med at du virker mere fornuftig og avbalansert. Kanskje ikke lurt å få barn utenfor ekteskap, av den grunn. Men du kommer sikkert til å få mye glede ut av barnet ditt. Og jeg håper du ikke lar eksen ødelegge den gleden for deg. Det er bare å holde hodet kaldt og ikke la henne få styre deg dit hun vil. Og hvis hun bruker ungen din mot deg, er det noe hun seinere kommer til å angre på. For ungen blir en gang stor og vil i sin tur bruke det mot henne. Jeg håper du klarer å gjøre deg tykkhudet i forhold til henne. Ungen er heldig som har deg:-)

mye kjipt å lese her. Går litt i bølger med meg og. Har hatt det litt trist etter at jeg "mistet" dame og sønn ifjor.

Sønnen min var bare noen mnd gammel.

Nå har jeg faktisk pappaperm. litt hver uke. Det er så koselig å være sammen med sønnen min. Skulle vi ønske vi kunne bodd sammen og jeg kunne sett han hver dag.

 

Men jeg orker ikke å bli skjelt ut mer.

Sist gang jeg snakket med min eks og moren til min sønn, ble jeg skjelt ut flere minutter i strekk. Hun kalte meg 5 år i huet, dum og tragisk.

Ord kan såre! Veldig! Endte med at jeg ba henne la meg sitte alene i huset mitt og være tragisk. Ba henne pent om at vi kan være venner og hun smalt på røret. For en samtale. Dette er 3 uker siden nå, men sitter oppi hodet mitt enda. Den uken her har vært verre enn på lenge, men jeg tenkte å begynne å trene litt igjen, kose meg utendørs.

 

Hvorfor må andre mennesker skjelle ut andre? Har følt meg ekstra verdiløs disse ukene.... Som en taper innimellom. Enda jeg har jobb og hus osv.

 

Det som ikke knekker folk, gjør dem sterkere, så jeg får bare kjempe på, dere andre også!

Det er ex dama di som har problemer tydeligvis, siden hun må skjelle på deg. Hørtes ikke helt god ut..Jeg håper hun ikke gjør det mens sønnen din er tilstede.?

Hvis hun får deg til å føle deg som en taper, da har hun altfor mye makt over deg. Ikke tillat henne å ha det. Ta makta tilbake:-)

 

 

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)

Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

 

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

Jeg er diagnostisert med Aspergers Syndrom, men sliter også med angst og (lettere) depresjon i perioder (udiagnostisert).

 

Det er det som er problemet jeg har vært i arbeid, men problemet er at jeg blir veldig angstfylt og stresset når jeg jobber, og det ender opp med hyppige angstanfall eller med en sykemelding, da jeg blir slitt ut etter et par timer. Og etter et par måneder med jobbing, så er jeg såpass utslitt (og angstfylt) at jeg blir sykmeldt i over 6 måneder.

 

Edit: Får å si det på en annen måte; jeg er ikke i stand til å jobbe pga angstproblematikk (sosial angst, angst for offentlig transport (ikke så mye akkurat det lenger)).

 

Jeg hadde innvilget taxi transport til å fra jobb, men så ble angsten forverret og jeg ble sykemeldt (igjen). Jeg har vært på to forskjellige arbeidsplasser hvor den samme problematikken oppsto (forverret angst, sykmelding osv).

 

Ok, da kan jeg forstå det at du ikke kan jobbe. Det blir for komplisert. Hadde du hatt en arbeidsgiver som var fleksibel og forståelsesfull kanskje, men slike finnes vel ikke.

Men du kan jo ha et godt liv likevel. Venner er kanskje viktigere enn jobb. Håper du har noen og kan få noen.

Jobb er ikke alltid positivt. Det finnes andre måter å være aktiv på.

Er sikker på at du har mye å bidra med i samfunnet, bare ved å være til. Fortsett med det :-)

 

 

Nå skriver du ikke hvor du bor, men her i Bergen har i alle fall studentsamskipnaden tilbud om både lege og psykolog.

 

Anonymous poster hash: a67da...569

 

 

Bor i Trondheim. Vet at SiT også har tilbud om det, men det er fortsatt en liten egenandel og jeg er rimelig blakk..

 

 

 

Har virkelig studenter så dårlig råd? Hva med å ta seg en ekstrajobb en periode? Det er veldig viktig at du søker hjelp, kanskje viktigere enn å studere. Hvordan skal man kunne fullføre et studium hvis man sliter psykisk? Tror du at du skal greie det?

 

Du må prioritere din mentale helse!

 

 

Jeg har i hvert fall det, men det er en annen historie. Går på et ganske krevende studie, så tviler på at jeg klarer en ekstrajobb i tillegg.. Jeg vet ikke om jeg klarer meg gjennom studiet, men jeg føler ikke at jeg kan gi opp før det virkelig ikke går lenger.. Jeg vil ikke gi opp! Jeg har endelig fått meg en vennegjeng, og kan ikke risikere å miste den, det er ikke sikkert jeg er så heldig senere. Føler også at jeg kommer til å skuffe familien. Har alltid vært "flink pike" på den måten at jeg har fått gode karakterer. Jeg tenker ofte at jeg ikke er "syk nok" siden jeg klarer å holde det skjult for alle at jeg sliter. Prøvde også å spørre om noe her på forumet, men det var ingen som mente at det var noe alvorlig.. (ja, det er jeg som har ADHD-tråden)

 

Jeg må jo prøve å grave meg ut av dette hølet her, så i dag bestemte jeg meg for å gå en tur i marka i det fine været. Det var godt å komme seg ut å få rørt seg litt, men da jeg kom inn igjen ble jeg helt utslått Fikk en skikkelig tristhetsfølelse, verre enn på lenge. Ble bare liggende på senga, orket ikke å gjøre noe annet.. Har ikke fått gjort noe ordentlig resten av dagen. Så dagen som begynte bra, endte opp med å bli dritt..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Trist at en tur i marka ikke hjalp da...kanskje det har noe med at du tenkte triste tanker der du gikk. Noen ganger er det sånn, at uansett hva man gjør så kommer de tunge tankene likevel. Det er noe ordentlig dritt...

Så bra at du har fått en venne gjeng da!

Det er da noe å glede seg over.

Krevende studier sier du. Imponerende, ta det fra en kroppsarbeider. Prøvde å forstå den politiske utviklingen fra Sovjetunionens oppløsning til Russland i dag, men det ble for komplisert, hjernen strakk ikke til. Og jeg er ikke en gang blondine...uff:-/

Ikke slutt å gå i marka, selv om den turen du fortalte om ikke ga noe positivt utslag.

Og lykke til videre, med eller uten psykolog:-)

Har ikke glede av programmering, spillutvikling, lese bøker (og mer) lenger. Må prøve å finne noe nytt, som jeg kan glede meg over. Noe jeg kan slappe av med å klare å fokusere på. Jeg ligger i senga 80% av dagen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke har glede av ting lenger. Jeg spiser ikke middag hver dag lenger, spiser bare et par ganger om dagen, og da bare 2-4 brødskiver, uten pålegg.

 

Jeg har prøvd å finne nye spill, men har ikke økonomi til å kjøpe nye. Har spilt litt Guild Wars 2, men har kun glede av spill når jeg spiller med brodern. Aleine så starter bare tankekjøret og grublinga igjen. Jeg blir så frustrert når jeg ikke får til ting, så jeg ender opp med å utagere (for å få ut følelser og frustrasjon); rive ned hyller, knuse tallerkener, glass, skrape opp huden på fingrene mine med neglene.

 

Jeg er tydeligvis ikke stand til å gjøre noe fornuftig eller produktivt, blir ufør om ca en måned, og går da over til ung ufør fra arbeidsavklaringspenger.

 

Jeg kan egentlig bare legge meg ned, og vente på at jeg sakte dør (det kommer til å ta 40-50 år, men jeg har god tid).

Hva er diagnosen din? (hvis det er lov å spørre)

Syns du er modig som skriver innlegg med bilde av deg selv, det skal du ha ros for. Hadde aldri turt det selv. Så du er frimodig, det skal du ha.

Er det lurt av deg å gå over i ung uføretrygd? Hva gjør det med framtidshåpet ditt liksom. Hva skal du bruke livet ditt på da, bare spill og grubling? Er det ikke noen form for arbeid du kan utføre tross alt? Deltid eventuelt? Unnskyld hvis jeg virker moraliserende, det er ikke meningen, syns bare det er meningsløst når unge folk blir uføre, i hvert fall hvis det er pga psykiske forhold. En frisk kropp trenger å bli brukt.

 

 

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..Anonymous poster hash: d1579...9b6

Du må absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog.

 

Hvis du har råd til å gå til privatpraktiserende og bor i Oslo, anbefaler jeg Psykososialt Ressurssenter, et felleskap av psykologer (pr time ca 7-800) og de har fleksible åpningstider. Jeg gikk der i flere år, og følte meg vel ivaretatt, selv om mitt hovedproblem nok var ensomhet..

 

Så lenge du har den redselen (for å åpne deg, eller for å ha en alvorlig psykisk sykdom, eller for å innrømme "nederlaget"), vil ingen behandler le av deg, eller si du overdriver. De behandler alle med den samme respekten.(skulle bare mangle) At personkjemi kan stikke kjepper i hjulene en sjelden gang, er bare noe man får ta i betraktning.

 

 

Men i alle fall, du skal ikke være redd for å oppsøke hjelpeapparatet. Det at du får snakket med noen profesjonelle hjelpere kan kanskje gjøre det lettere for deg og etter hvert åpne deg for dine venner også.

 

Nei, kom deg av gårde, ikke noe å vente med, livet er kort vet du.

 

Lykke til:-)

Jeg bor verken i Oslo eller har råd til privat psykolog. Jeg er en lusefattig student som ikke en gang har råd til å gå til fastlegen, for da har jeg ikke råd til mat resten av måneden..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Har virkelig studenter så dårlig råd? Hva med å ta seg en ekstrajobb en periode? Det er veldig viktig at du søker hjelp, kanskje viktigere enn å studere. Hvordan skal man kunne fullføre et studium hvis man sliter psykisk? Tror du at du skal greie det?

Du må prioritere din mentale helse!

Jeg klarer ikke å åpne meg for andre. Men jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Jeg har aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg har noen alvorlige psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot egentlig. Poenget er i hvert fall at jeg er livredd for å åpne meg. Og det blir ikke akkurat noe bedre av at da jeg spør om hjelp her på forumet, så blir jeg avfeid og ikke tatt seriøst. Det er ingen som tar meg på alvor..

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

Du må absolutt gå til legen og få en henvisning til psykolog.

Hvis du har råd til å gå til privatpraktiserende og bor i Oslo, anbefaler jeg Psykososialt Ressurssenter, et felleskap av psykologer (pr time ca 7-800) og de har fleksible åpningstider. Jeg gikk der i flere år, og følte meg vel ivaretatt, selv om mitt hovedproblem nok var ensomhet..

Så lenge du har den redselen (for å åpne deg, eller for å ha en alvorlig psykisk sykdom, eller for å innrømme "nederlaget"), vil ingen behandler le av deg, eller si du overdriver. De behandler alle med den samme respekten.(skulle bare mangle) At personkjemi kan stikke kjepper i hjulene en sjelden gang, er bare noe man får ta i betraktning.

Men i alle fall, du skal ikke være redd for å oppsøke hjelpeapparatet. Det at du får snakket med noen profesjonelle hjelpere kan kanskje gjøre det lettere for deg og etter hvert åpne deg for dine venner også.

Nei, kom deg av gårde, ikke noe å vente med, livet er kort vet du.

Lykke til:-)