heblilla

Frustrert, depressiv, destruktiv..

 

Flashbacks fra angstanfall, mobbing, vonde og vanskelige situasjoner og mye mer.

 

Jeg hater meg selv. Hvorfor kan jeg ikke unngå disse flashbackene/marerittene og tilbakefallene. De kommer ALLTID når jeg er på bedringens vei. Jeg hater det. Jeg vil bli permanent mentalt frisk, synd det ikke blir gjort noe lobotomering lenger..

 

Redd for å være aleine, så jeg presser meg veldig sosialt, så jeg blir helt utslitt. Har pleid å ta en tur til brodern når jeg trenger sosial kontakt (og hvis ikke noen av personalet er tilgjengelig (jeg bord i en døgnbemannet psykiatrisk bolig)). Men han har tydeligvis blitt ganske utslitt av det. Og det er MIN feil. Det var ikke meningen at han skulle bli utslitt pga meg.

 

Jeg har fått ut frustrasjonen med å slå den ene knyttneven flere ganger inn i veggen. Den er ganske vond, og det øverste hudlaget er nesten borte (jeg har ikke slått meg til blods, enda).

Jeg ble sliten i hånda av å slå den i veggen, så jeg gikk meg en tur (de pleier å hjelpe). Satt meg ned på en benk å begynte å skrive, for å få ut tankene.

Jeg ønsker ikke å legge ut det jeg har skrevet, da det kan fremstå som suicidale tanker.

Jeg har ingen planer om å gjøre noe "dumt". Da de tankene var bare der og da.

Etter å ha skrevet ned tankene og tekstet litt fram og tilbake med ansvarsvakta der jeg bor, så ble jeg etterhvert litt bedre og gikk da hjem.

Jeg fikk da pratet ut med denne personen, ble i litt bedre form og jeg får ekstra tilsyn i kveld.

Det går bedre med meg nå og jeg håper at det går enda bedre med meg i morra.

 

Beklager hvis jeg ikke alltid svarer når noen siterer ett av mine innlegg, det er ikke meningen å fremstå som "ovenpå", men det er rett og slett fordi jeg er veldig tilbaketrukket (selv på det store Internettet), og ønsker ikke alltid å svare, da det kan trigge angsten og de depressive tankene.

Skjønner at du ikke orker å svare alltid, ikke noe problem

Du kjemper en heltemodig kamp. Bra at du er på et sted som kan tilby deg hjelp. Hold ut, du er ung, og har et langt liv foran deg, og sikkert mye bra i vente, tommelen opp:-)

Nei kall betyr ikke det, slå det opp. Har tatt en visdomstann til i dag, vondt i noen dager fremover

Takk for oppklaring:-) Spis chili, det virker bedøvende..

 

Kall er når mennesker ofrer seg for en høyere sak. Nei, det var sikkert dumt spurt...

Å være helt følelsesmessig død, hm...en slags disassosiasjon? Et forsvar mot noe? Bare spekulerer, sikkert ikke noen hjelp i ...

trenger ikke noe kall nei, det er vel bare noe som kommer av seg selv vel tror jeg. følelsesmessig død er kanskje feil ord, kanskje heller manglende entusiasme eller manglende intersse for alt.

 

Titiboy sier det er feil, "kall" betyr ikke det. Orker ikke å slå det opp, sikkert ikke viktig likevel...men beklager at det var feil altså:-)

Ikke depresjon heller? Klarer du å fungere i hverdagen? (i så fall kan det ikke være en DYP depresjon da)

Sorry at jeg graver og spør

 

interessant tilstand....

trenger du et "kall"?

Har du alltid vært sånn?

Kall?

Nei, tror ikke det, litt usikker på hva du egentlig mener.

 

var mer interessert i ting før ihvetfall Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Kall er når mennesker ofrer seg for en høyere sak. Nei, det var sikkert dumt spurt...

Å være helt følelsesmessig død, hm...en slags disassosiasjon? Et forsvar mot noe? Bare spekulerer, sikkert ikke noen hjelp i ...

Betro meg?

Om hva da egentlig?

er ikke sånn at jeg har masse problemer jeg problemer jeg trenger å lufte, har egentlig veldig lite å lufte. I teorien har jeg det veldig bra, ingenting konkret å klage på. ingenting å være glad for heller, eller trist, eller bekymret osv.

 

følelsesmessig død er vel mer riktig, selv om jeg kan f.eks le av noe morro men blir ikke glad av den grunn

 

 

Tviler på at jeg finner ut av noe, ikke på lang sikt. Anonymous poster hash: 9a793...159

interessant tilstand....

trenger du et "kall"?

Har du alltid vært sånn?

 

 

Eneste måten å komme videre i livet på er å legge fortida bak seg, bare en tanke jeg fikk....

Joda, enig i det, men problemet er ikke fortiden, men nåtiden.

Anonymous poster hash: 9a793...159

Ok, ja ja, du finner nok ut av det, skal du se.....

Du må bare sende PM, hvis du trenger noen å betro deg til.....

 

Eneste måten å komme videre i livet på er å legge fortida bak seg, bare en tanke jeg fikk....

Joda, enig i det, men problemet er ikke fortiden, men nåtiden.

Anonymous poster hash: 9a793...159

Ok, ja ja, du finner nok ut av det, skal du se.....

 

Det var jo litt barnslig å skulle glede seg over et eple i lomma og en eventyrbok der hjemme da...skulle tro diktet var til et barn..

Nei, jeg skjønner at det er ingenting som gir noen grad av tilfredshet, bare tomhet, som det står i bibelen "alt er tomhet og jag etter vind", (jeg er ikke troende da). Kanskje er det likevel noe du kan gjøre, fx få en time hos legen, fortelle legen at du syns livet er meningsløst, det må da være noen han/hun kan gjøre for å hjelpe deg? Eller åpne ditt hjerte for noen som står deg nær, kanskje hvis du gjør det, at du vil bli hørt og forstått?

Åpenbart ikke ett dikt man tar bokstavlig, men ok.

 

Ja, kan dra til legen og sikkert få piller som gjør at jeg kan glise meg i søvne hver natt, men tror ikke det er løsningen. Ei heller psykolog. Hadde jeg hatt noen jeg følte stod meg nære hadde vel allerede mye vært gjort... Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Eneste måten å komme videre i livet på er å legge fortida bak seg, bare en tanke jeg fikk....

 

Jeg prøver, men jeg klarer aldri å få meg noen andre venner enn de to jeg har og som jeg mistrives med. Føler meg sosialt handicappet. Helvete ...

 

Anonymous poster hash: 80338...095

Ta deg sammen. Vennene du har er ikke gode nok for deg. Finn noen som er gode nok, da. Kanskje du i samme slengen burde gjøre deg selv god nok?

 

Å gud, hvor innsiktsfullt. Har ingenting med at de ikke er gode nok, vi passer bare ikke sammen.

 

Jeg prøver, men jeg klarer aldri å få meg noen andre venner enn de to jeg har og som jeg mistrives med. Føler meg sosialt handicappet. Helvete ...

 

Anonymous poster hash: 80338...095

Joda, du klarer helt sikkert å finne noen venner som du trives med, men først må du trives med deg sjøl. Lykke til, og ikke gi opp:)

 

Jeg trives ikke med meg selv sosialt. Klarer ikke å komme i kontakt med folk eller å ta initiativ. De gangene jeg tar kontakt blir jeg uinteressant, vet ikke hva jeg skal si. Under en samtale med fremmede er jeg konstant usikker og er redd for å støte dem eller gi et feil inntrykk. Denne følelsen kan til og med henge igjen med personer jeg har kjent lenge, selv om det avhenger av personen.

 

Min sammenkomst med folk jeg ikke kjenner så godt er vel det eneste jeg ikke liker ved meg selv, og det hele er bare en ond sirkel jeg ikke klarer å komme ut av. Fikser jeg dette fikser jeg alt.

 

Anonymous poster hash: 80338...095

 

Helt normalt med sjenanse i forhold til nye mennesker. Mange er sjenert og tilbakeholdne da.Jeg er det også. Det er frykt for å bli avvist, sikkert. Å bli avvist er jo en forferdelig ubehagelig ting da, som kan ødelegge mye av det en har prøvd å bygge opp. Prøv å akseptere at avvisning er en naturlig del av et menneskes liv, at det alltid vil være vondt, men at du aldri kan gardere deg helt mot det. Du vil også måtte avvise andre, fordi du heller ikke er (antar jeg) helt åpen for alt og alle. Du har også dine preferanser. (Men da mener jeg ikke at man skal sky de man ikke liker som pesten. Det kan godt være at de også har noe å lære en, hvis man gidder å gi de en sjanse.)

Gi deg sjøl tid...du kan klare å komme videre, det er jeg sikker på

Jeg prøver, men jeg klarer aldri å få meg noen andre venner enn de to jeg har og som jeg mistrives med. Føler meg sosialt handicappet. Helvete ...

 

Anonymous poster hash: 80338...095

Joda, du klarer helt sikkert å finne noen venner som du trives med, men først må du trives med deg sjøl. Lykke til, og ikke gi opp:)

 

Det er et spørsmål som jeg stiller meg nesten hver dag, ikke noen god tilstand å være i du...Men stort sett hver dag klarer jeg likevel å finne en liten ting som gjør at dagen ikke er helt bortkasta. Det er bare små små ting. Helt ubetydelige ting. Som likevel gir en liten følelse av tilfredshet. Jo mindre grunn til å leve, jo mindre mål, Ikke press deg sjøl til å prestere noe stort, når du er langt nede.

er ingen små ting som gir følelse av tilfredshet, hovedsakelig ingen følelser i det hele tatt stort sett, bare tomhet Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Det var jo litt barnslig å skulle glede seg over et eple i lomma og en eventyrbok der hjemme da...skulle tro diktet var til et barn..

Nei, jeg skjønner at det er ingenting som gir noen grad av tilfredshet, bare tomhet, som det står i bibelen "alt er tomhet og jag etter vind", (jeg er ikke troende da). Kanskje er det likevel noe du kan gjøre, fx få en time hos legen, fortelle legen at du syns livet er meningsløst, det må da være noen han/hun kan gjøre for å hjelpe deg? Eller åpne ditt hjerte for noen som står deg nær, kanskje hvis du gjør det, at du vil bli hørt og forstått?

 

Hva er egentlig grunnen til å leve når man i praksis uansett ikke lever?

 

Anonymous poster hash: 9a793...159

 

Det er et spørsmål som jeg stiller meg nesten hver dag, ikke noen god tilstand å være i du...Men stort sett hver dag klarer jeg likevel å finne en liten ting som gjør at dagen ikke er helt bortkasta. Det er bare små små ting. Helt ubetydelige ting. Som likevel gir en liten følelse av tilfredshet. Jo mindre grunn til å leve, jo mindre mål, Ikke press deg sjøl til å prestere noe stort, når du er langt nede.

"orkar du inte ett steg mer,

inte lyfta ditt huvud,

dignar du trøtt under hoppløs gråhet--

takka då nøjd de vennliga små tingen,

trøstande, barnsliga.

Du har ett eple i ficka,

en bok med sagor der hemma--

små, små ting, foraktade

i den tid, som strålade levande,

men milda festen under de døda timmarna." Karin Boye

Nå har jeg begynt å være redd for å være alene. Sosialiserer meg ganske mye, såpass mye at det sliter meg ut. Bare for å ikke være alene med tankene..

Du skulle kanskje hatt en hund Gnalern. Tror mange har det fordi de er redde for å være aleine, og jeg tror det er sundt. Jeg ville hatt en hvis jeg hadde kunnet. :-)

 

Beklager at teksten min gikk i ett med din, skulle bare ha kursiv...

Du tror selv at du har borderline, da var det litt dumt av meg å foreslå sosial angst..

Er nok litt seint oppe, best å legge seg:-)

 

Det går bra du.

 

Tror jeg svartmaler og rakker ned på meg selv, endel, når jeg føler meg sliten og deppa... er nok bare oppspinn det over her.

 

Føler meg faktisk bra nå.

 

Det er ikke så lurt å selvdiagostisere...

 

Så bra du:-)

Ja, man har sine mørke stunder. Livet er litt berg og dalbane noen ganger, kan være slitsomt gitt:-)

Jeg forstår meg ikke på folk. Jeg forstår ikke det sosiale spillet. Kodene. Eller, dvs, jeg har veldig mange "teorier" om hva som skjer. Jeg er veldig våken. Men jeg føler meg bare ikke sikker på noe. Jeg tviler på alt, så jeg blir bare gående i uvissheten. Pga. dette er jeg ganske isolert. For jeg klarer ikke "agere" på noe av det. Hvis jeg gjør det, av og til, så begynner jeg bare å tvile og angre i ettertid. Kjipe greier.

 

Jeg kan lage de villeste teorier om hva andre mener om meg. I positiv og negativ retning.

 

I kveld var det en dame som virket til å like hva hun så. Når hun så på meg. En totalt fremmed person altså. Spiller egentlig ingen rolle hva hun egentlig følte, men jeg tenker, hvis hun likte det hun så, kanskje jeg faktisk har kvaliteter? Men hvis følelsen min var feil, betyr det at jeg ser helt rar og ekkel ut? Følte meg faktisk veldig hot der og da. Etterpå begynte jeg å tvile, og tenkte at hun syns jeg var latterlig.

 

Får liksom aldri noe svar på ting.

 

Men jeg tror jeg har et ganske ustabilt selvbilde i alle fall. Det "svaret" har jeg funnet...

 

Egentlig så er jeg totalt fucked up som person! Skulle ønske jeg kunne få hjelp med det.

 

Føler meg ganske destruktiv nå. Det fordi jeg var på selskap i kveld, før dette. Det var jævla slitsomt, for jeg var så hyper. Jeg sa så mye teit.

 

Jeg klarer ikke beskrive den følelsen jeg har. Jeg var liksom "fyllt" med noe da jeg var sosial. Nå er alt av det borte. Det var deilig de 5 første minuttene etter at jeg kom hjem, for jeg var sliten. Nå er jeg "ingen". I stad var jeg mange - eller en jeg ikke er. Jeg er aldri meg selv, om jeg i det hele tatt har noe "selv".

 

Har lest litt om psykologi. Psykopatalogi. Tror nok jeg har borderline personlighet... ja, ja, kjipt for meg. Ingen andre bryr seg, for jeg er ikke en person det lønner seg å bry seg om.

Beklager at teksten min gikk i ett med din, skulle bare ha kursiv...

Du tror selv at du har borderline, da var det litt dumt av meg å foreslå sosial angst..

Er nok litt seint oppe, best å legge seg:-)

Jeg forstår meg ikke på folk. Jeg forstår ikke det sosiale spillet. Kodene. Eller, dvs, jeg har veldig mange "teorier" om hva som skjer. Jeg er veldig våken. Men jeg føler meg bare ikke sikker på noe. Jeg tviler på alt, så jeg blir bare gående i uvissheten. Pga. dette er jeg ganske isolert. For jeg klarer ikke "agere" på noe av det. Hvis jeg gjør det, av og til, så begynner jeg bare å tvile og angre i ettertid. Kjipe greier.

 

Jeg kan lage de villeste teorier om hva andre mener om meg. I positiv og negativ retning.

 

I kveld var det en dame som virket til å like hva hun så. Når hun så på meg. En totalt fremmed person altså. Spiller egentlig ingen rolle hva hun egentlig følte, men jeg tenker, hvis hun likte det hun så, kanskje jeg faktisk har kvaliteter? Men hvis følelsen min var feil, betyr det at jeg ser helt rar og ekkel ut? Følte meg faktisk veldig hot der og da. Etterpå begynte jeg å tvile, og tenkte at hun syns jeg var latterlig.

 

Får liksom aldri noe svar på ting.

 

Men jeg tror jeg har et ganske ustabilt selvbilde i alle fall. Det "svaret" har jeg funnet...

 

Egentlig så er jeg totalt fucked up som person! Skulle ønske jeg kunne få hjelp med det.

 

Føler meg ganske destruktiv nå. Det fordi jeg var på selskap i kveld, før dette. Det var jævla slitsomt, for jeg var så hyper. Jeg sa så mye teit.

 

Jeg klarer ikke beskrive den følelsen jeg har. Jeg var liksom "fyllt" med noe da jeg var sosial. Nå er alt av det borte. Det var deilig de 5 første minuttene etter at jeg kom hjem, for jeg var sliten. Nå er jeg "ingen". I stad var jeg mange - eller en jeg ikke er. Jeg er aldri meg selv, om jeg i det hele tatt har noe "selv".

 

Har lest litt om psykologi. Psykopatalogi. Tror nok jeg har borderline personlighet... ja, ja, kjipt for meg. Ingen andre bryr seg, for jeg er ikke en person det lønner seg å bry seg om.

 

Grunnen til at jeg skriver så mye her, er selvfølgelig at jeg ikke har noe liv , da kan jeg jo like godt låne et øre til andres problemer. Det er i hvert fall ikke helt bortkasta tid:-)

 

Høres ut som sosial fobi det der. Kjenner meg grasat godt igjen i den tomhetsfølelsen som velter over meg, etter at jeg har vært sosial. Spiller også en rolle føles det som, og gjør det ganske frenetisk. Men du spiller flere roller skjønner jeg. Er det ikke bare det at du tilpasser deg til forskjellige mennesker? Det må man jo.

 

Jeg tror tomhetsfølelsen eller ingentingfølelsen kommer av at du har anstrengt sinnetditt for mye under sosialt samvær, fordi du har sosial angst. Du slapper ikke av og koser deg, som du kanskje ville ha gjort under normale forhold. Du er ikke deg selv, men prøver å være bedre kanskje, eller god nok, fordi du ikke føler at du er god nok.Mulig du prøver å være perfekt.

 

Oj, der skjedde det noe med skriften som ikke var meningen skulle skje,og får ikke til å reversere det, ja ja..

 

 

Takk

Ja kravene mine er store, men jeg er dyktig, og av den grunn er ikke kravene for høye da det er fullt oppnåelig. Men å tillate meg feil får jeg ikke lov til å gjøre. Jeg har klare vrangforestillinger på verden, det er jeg blitt kjent med. Nei jeg har en lang vei å gå på dette temaet, men veien får jeg ikke lov til å gå enda.

Kravene er ikke for høye da det er fullt oppnåelig, sier du. Men i forrige innlegg sier du også at det tapper deg for krefter. Slurvete skal man jo ikke være, det er klart. Der er jeg helt med. Og å tillate seg å gjøre feil, blir feil. Feil gjør man ikke bevisst. Feil oppstår fordi man ikke er helt "med".

Godt at du er i behandling, regner med at det er de som forbyr deg å "gå veien", fordi du ikke er klar for det enda. Du er på vei til veien :-)

 

Det tapper meg for krefter ja, men ikke grunnet kravene er umenneskelige, for høye eller hvordan man vil se det. (må poengtere at dette i liten grad dreier seg som jobbrelaterte krav.) Er på grunn av alt rundt, alle inntrykkene, detaljene. Dette er meget innviklet og skal ikke gå inn på dette, men meget kort og grovt fortalt, jobber jeg et sted og det er fem personer som prater, så hører jeg og registrer alt hva de sier. Jeg må høre hvor alle er til en hver tid og kontinuerlig 'plotte de inn på et 3D kart av rommet' i hodet. Full kontroll til en hver tid mens jeg utfører jobben eller hva nå enn jeg gjør.

 

Det er meg selv som nekter meg. Tankestyring og stemmer. Det er ikke så enkelt dessverre at jeg ikke er klar for videre sted i behandlingene.

Dessverre har jeg alt for god innsikt i psykiatrien, diagnosene, alt av type behandlinger og hvordan de skal gjøres +++ Jeg vil bare være en død fisk som følger strømmen og gjør det jeg får beskjed og og lever på placeboeffekten.

 

Generalisert sosial fobi altså. Virker som at du er litt overfølsom ja. Det med at du tar inn alle inntrykk forbinder jeg med autisme. Sjekk ut Temple Grandin, hun er autist, men har klart seg bra i livet. Har rockestjernestatus innenfor storfeindustrien i USA. (ekspert på ku/ okse-atferd)

Hun konstruerte en "klemmemaskin" for eget bruk. Den roet henne ned under angstanfallene. Samme mekanisme som roer ned kuer (de fleste av dem) når de skal vaksineres fx. Selv om du ikke er autistisk, kan det muligens være interessant å lese om likheter..

Med min kunnskap (og holdning til) Islam frykter jeg at dette blir en kort tråd.

Så, her kommer lengden an på dere!

Obs! Ansvarsfraskrivelse:" Hver gang jeg skriver:" Islam er," er det mine tanker som følger. De deles nødvendigvis ikke av andre og representerer hverken Diskusjon.no's eller den eieres holdning til Islam. (Har jeg nevnt at jeg er med på "GatesOfVienna", og erklærte meg som "Fjordmannist av 3dje klasse på Verdidebatt.no?) {Nytter ikke å sjekke opp den siste påstanden, Jeg ble sparka ut derfra og regner med at min profil freser i ildsjøen}). But I digress

 

Hvorfor finnes det kvinnelige muslimer?

Islam er en veldig macho mannereligion. Sånn som kristendom var inntil for 53 år siden.

Nå som bøker, aviser, ukeblader, radio, internet, fjernsyn og flymaskiner finnes, hvorfor finner kvinnene seg i det?

Hvorfor fantes det kvinnelige kristne her for 53 år siden?

Islam er sikkert en fin relegion, sikkert like fin som kristendommen, hvis man ikke tar alt bokstavelig, som noen gjør, innenfor begge relegionene. (det står jo i bibelen at kvinner ikke skal snakke i forsamlinger fx.)

Takk

Ja kravene mine er store, men jeg er dyktig, og av den grunn er ikke kravene for høye da det er fullt oppnåelig. Men å tillate meg feil får jeg ikke lov til å gjøre. Jeg har klare vrangforestillinger på verden, det er jeg blitt kjent med. Nei jeg har en lang vei å gå på dette temaet, men veien får jeg ikke lov til å gå enda.

Kravene er ikke for høye da det er fullt oppnåelig, sier du. Men i forrige innlegg sier du også at det tapper deg for krefter. Slurvete skal man jo ikke være, det er klart. Der er jeg helt med. Og å tillate seg å gjøre feil, blir feil. Feil gjør man ikke bevisst. Feil oppstår fordi man ikke er helt "med".

Godt at du er i behandling, regner med at det er de som forbyr deg å "gå veien", fordi du ikke er klar for det enda. Du er på vei til veien :-)

Du river meg i filler, fysisk og psykisk, og bare grunnet tre kommende arbeidsdager.

Generalisert sosial fobi. Usikkerheten rundt alt, det minste ting.

Vil det være noen ute når jeg går til bilen på vei til jobb?

Vil de dømme om arbeidsklærne mine er for skitne?

Om høyre skoen min som knirker?

Hva om jeg ikke får låst opp døren på bilen hvis de fortsatt ser på, eller noen andre i vinduet?

Jeg må time det rett og sette over hovedlyset mens jeg starter, kan ikke gjøre det i ettertid, det ser bare dumt ut. Må sjekke om fjernlys står på eller vindusviskeren. Hva om de ser viskeren går på uten at det er regn? "faen for en idiot som ikke skrudde den av i går når han parkerte"

 

Alt dette er bare noen av de få scenarioer angsten river meg i filler for. Og dette er bare et lite utdrag av de 57 skrittene til bilen. 32 sekunder av den resterende dagen.

 

Jobber som håndverker, profesjonell sådan, og den personen alle kunder vil ha tilbake. Det tapper meg for krefter.

24 år tok det så rant begeret over. Foreldrene mine skjønner ikke hvordan jeg har klart å lyve for de og holde det skjult i alle år. Et halvt år har jeg vært innlagt. Bak åpne dører og bak låste dører. Tvangsinnlagt av politiet for beskyttelse av mitt eget liv.

To uker har jeg nå vært i jobb og jeg er livredd for å falle ned igjen. For bena svikter mer og mer. Glasset er aldri fullt før det renner over, jeg har aldri lært å stoppe rett før.

 

Jeg har søvnproblemer, alltid hatt, og det er kanskje ikke så rart.

#deppa

stakkars deg, som har det sånn...

For en pine det må være. Og være så bevisst på hvert eneste steg du tar, føle at alle følger med deg. Jeg har det bare litt sånn, føler meg litt "naken", litt gjennomsiktig. Tenker over hvordan jeg tar meg ut når jeg går forbi naboene. Det er lettere lengre vekk fra heimen, puster lettere..

Håper du finner veien til fred og glede, du skal ikke måtte ha det sånn, livet blir for strevsomt når du har det sånn. Du stiller for store krav til deg sjøl. Altfor store krav. Du må ikke være årests håndtverker. Det holder at du gjør en god jobb, så god jobb som du klarer der og da. Og av og til må du gjøre feil i jobben, og noen må klage, fordi ingen er perfekt, og skal ikke være det heller...Da er det bare å si beklager så mye, og rette feilen, og det var det.

 

ja det er jo sånn for alle, au au:-)

 

Ja, men noen har lavere smerteterskel enn andre...

 

Sant det. Håper du blir mere tykkhudet:-)

 

Ja, men du kan vel få både begge deler :-), men da må du skjerpe deg ja. Prøv å forsone deg med tanken på det verste som kan skje hvis du stikker hodet fram og prøver deg på noen. Hva er det verste som kan skje?

 

Eneste som skades er egoet.

 

ja det er jo sånn for alle, au au:-)

 

"Kåtskap" er vel en urkraft som du bør passe på å få en del av. Men egentlig tenker du vel på et kjærlighetsforhold eller? For det andre fins det jo "substitutter" for. Det finnes sikkert noen for alle, det er bare å gå i gang å leite, høyt og lavt. Det hjelper nok å være aktiv sosialt, være der mennesker møtes.

Nei, lett er det ikke, når selvtilliten er på bånn:-( Men er det noe du kan gjøre for å styrke deg sjøl?

 

Altså hvis en hot dame hadde banket på døren og sagt at hun vil ha sex med meg, så hadde jeg med glede takket ja, jeg.

 

Men er et forhold som er målet.

 

Men da må jeg skjerpe meg...

 

Ja, men du kan vel få både begge deler :-), men da må du skjerpe deg ja. Prøv å forsone deg med tanken på det verste som kan skje hvis du stikker hodet fram og prøver deg på noen. Hva er det verste som kan skje?

 

 

Jeg tror den sosiale angsten er på vei tilbake. Har vært på hytta med mamma, pappa og brodern. Jeg har vært angstfylt fra Fredag, og er det fortsatt nå. Jeg har sovet ganske dårlig natt til i dag, og bestemte meg til slutt å bare stå opp. Jeg er helt utslitt etter helga, selv om det har vært en ganske rolig helg, og jeg har kunnet være litt alene hvis jeg har ønsket det.

 

Øynene mine har begynt å reagere kraftig på lys, jeg klarer ikke å fokusere og synet blir bare tåkete. Synet mitt har også generelt blitt dårligere, og jeg har begynt å fått problemer med å klare å b.l.a lese priser på ting i butikken. Bøker er umulig å klare å lese, jeg har skalert opp alt på pc'n 200%, det har hjulpet ganske godt.

 

Jeg er redd for at jeg begynner å bli blind, men det er nok bare katastrofetankene som tar overhånd (håper jeg).

 

Har vært hos fastlegen, og han sa at det kan være pga synet at jeg ikke klarer å konsentrere og fokusere på hobbyene mine. Så jeg ble anbefalt å få sjekket synet hos en optiker eller hos en øyelege.

 

Jeg skal til en øyelege seinere denne uka, men er redd for hva konklusjonen kommer til å bli.

 

Jeg er redd for at den sosiale angsten er tilbake. Jeg er redd for at jeg kan bli depressiv og destruktiv igjen.

Men er du redd for din familie da? Jeg trodde at sosial angst var mest framtredende blant mennesker man ikke kjenner?

 

Er ikke redd for min familie, nei. Min sosiale angst, går på angst for sosiale situasjoner, hvor jeg kan bli midtpunktet, direkte pratet til/om, jeg er redd for å si noe for å "dumme meg ut", jeg er redd for å si/gjøre noe flaut. Jeg er som oftest veldig fokusert på måten jeg svarer, både med kroppsspråk, ansiktsuttrykk og talemåte. Slik at jeg ikke gir intrykk over å være dum, frekk, kald osv.

Jeg blir også veldig sliten å være sosial, enten det er med noen jeg kjenner ganske godt (familie, nære venner). Jeg må alltid ha en mulighet for å trekke meg tilbake hvis jeg har behov for det.

 

Sosialangst er et vidt begrep hvor mange reaksjoner og symptomer inngår. Det er ikke bare én og samme ting for alle mennesker heller.

 

Det kan være angst for å gå på butikken, det kan være at man blir sliten av å omgås mennesker man har kjent hele sitt liv over lenger tid. Det er forskjellig for alle og tross navnet betyr det ikke alltid frykt for sosiale sammenhenger. Begrepet betyr så mangt og ikke den samme tingen for alle som har det.

Du har nok mange forskjellige diagnoser inne i begrepet "sosialangst".

Takk for en forklaring om hva sosial angst kan innebære. Det er mest det som jeg har uthevet som jeg sliter med, når det kommer til sosial angst.

 

 

Jeg er fullstendig ubrukelig. Angsten er for for fullt tilbake, samme med de destruktive og depressive tankene. Jeg har bare lyst til å gi opp! Hvorfor sitter jeg ute sammen med andre på fellesstua, uten mål og mening? Hvorfor sitter jeg der når jeg uansett ikke snakker med folk? Ting virker veldig meningsløst. Har bare lyst til å kaste ting rundt meg. Hvorfor ba jeg om ekstra tilsyn, når jeg helst vil være aleine?! Jeg vil ikke gjøre noe dumt, men er redd for at frustrasjonen, angsten og de depressive tankene vil eskalere seg..

Det er leit å høre at du har det så vanskelig nå..Jeg kjenner meg litt igjen i den beskrivelsen du gir, åssen en liksom fomler i blinde og ingenting vil falle på plass noe sted, og alt er bare vondt. Håper det går fort over, sånn at du kan få litt fred og ro. Jeg krysser fingrene for deg. Du er modig, som jeg har sagt før.

 

Takk for at du syns jeg er modig, syns selv jeg kan være ganske feig innimellom, men de rundt meg sier det samme som deg.

 

Det går mye bedre med meg i dag, tror jeg bekymra meg veldig over resultatet fra øyelegen (var hos øyelegen i går).

Jeg har dårligere syn enn det jeg hadde for 2 år siden, mest på det venstre øyet, og litt på det høyre øyet. Men ingen øyesykdommer (utenom skjeling, som jeg har hatt 5-6 år). Så er ganske lettet.

 

Jeg fikk også svar på noen blodprøver idag. Jeg har ingen vitaminmangel, nok jern, ikke høyt blodsukker (med andre ord ingen avvik). Så regner med at det å få nye brilleglass vil fikse litt på motivasjonen og konsentrasjonen. Fastlegen sa ihvertfall at jeg burde få sjekket synet, pga svimmelhet, hodepine, konsentrasjons og motivasjonsproblemer, tåkete syn osv, da det ikke var noe psykisk (da jeg sliter ikke så veldig mye som før om dagen), og at det forhåpentligvis ikke var noe kostholdsrelatert, da jeg har hatt et ganske godt kosthold.

 

Godt å høre at det går bedre med deg. Det du sa om at du var redd for å reagere feil når du er med andre mennesker; det virker på meg som at du er veldig sjølkritisk, du gir ikke deg sjøl mye slingringsmonn. Da er det ikke noe rart at du blir sliten rundt folk. Kjenner meg igjen i det også, men det var verre før heldigvis, var redd for andres kritikk egentlig, derfor prøvde jeg å komme andre i forkjøpet, ved å hele tida passe nøye på hva jeg sa/gjorde. Slitsomt, såpass slitsomt at det ødela gleden ved sosialt samvær:-(

Men det er bra at du er så modig:-) (ikke redd for å bli gjenkjent)

 

Jeg krysser fingrene for at du snart skal få oppleve det som alle burde oppleve i livet. Det er ikke så håpløst som du tror. Gi deg sjøl en sjangse da, kom igjen esse!!!:-)

 

Jeg tror det er håpløst. Det er totalt urealistisk, med mindre noe dramatisk skjer.

 

[EDIT]

 

Men det spiller egentlig ingen stor rolle. Det er ikke så farlig. Mistenker at det bare er kåtskapen som snakker - men den går jo over.

 

"Kåtskap" er vel en urkraft som du bør passe på å få en del av. Men egentlig tenker du vel på et kjærlighetsforhold eller? For det andre fins det jo "substitutter" for. Det finnes sikkert noen for alle, det er bare å gå i gang å leite, høyt og lavt. Det hjelper nok å være aktiv sosialt, være der mennesker møtes.

Nei, lett er det ikke, når selvtilliten er på bånn:-( Men er det noe du kan gjøre for å styrke deg sjøl?