Alvorlig

Ja, jeg lurer også på det noen ganger.

Hvorfor er jeg våken nå? Og er jeg egentlig det?

Hei!

Jeg driver litt med musikkproduksjon på hobbybasis.

Har lekt meg med diverse midi og trackere i mange herrens år, har noen synthesizere, et trekkspill, et par gitarer og sånt. Kjøpte meg nylig en Roland VP-550.

Spørsmål:

Er det noen som har hørt Space Raiders? Bare for å ta et skarve eksempel.

Det er mange flere jeg har hørt som bruker gammeldagse text-to-speech vokaler.

Jeg lurer på om noen av dere vet om en slik "crappy-med-intensjon"-software som jeg kan bruke, da jeg synes det høres dritfett ut? Slik stemme ala Amiga/Commodore-speech-synthesis anno 1980-tallet. Det hadde vært perfekt for meg!

Noen forslag?

Kubjelle,

Det faller ned til at du ønsker å forfekte at fri vilje eksisterer. Hvilket er en motsigelse i seg selv, mener jeg. Du kan godt tenke at det er en illusjon, fordi tanken om det er spennende. Nå bruker jeg et enklere språk enn deg, og jeg er ikke så kjent med determinismen annet enn et visst overblikk, men jeg tror vi får det beste utav livet dersom vi tar i bruk det vi faktisk kan gjøre noe med istedenfor å slavere frivillig til onde tankesirkler som ikke fører noen vei

(ment litt mer humoristisk enn det kanskje oppfattes eller ser ut som)

Når alt kommer til alt, blir de spørsmålene du stiller av filosofisk karakter.

Vi har per dags dato ingen vitenskap som kan avsløre noen gjennombruddsfunn som kan bevise vårt opphav og en felles mening for oss alle; spesielt ikke hva angår fri vilje kontra determinisme. Du sier at selv i et kvantemekanisk perspektiv trenger ikke fri vilje være eksisterende, men jeg forutsetter den. Selv har jeg i lange tider basert meg på at alt er forutbestemt og at skjebnen (om jeg får kalle den det) råder over mitt liv.

Jeg innså hvor hjelpesløs dette gjorde meg, og jeg følte meg på lik linje med andre som rettferdiggjør alle de grusomme situasjonene de havner i - og forårsaker(!) - med at det var ment å skje og at det finnes en mening bak alt. Velger vi heller å se alt som tilfeldigheter som kan rokkes ved når man først er oppmerksomme over dem, får vi mye større kontroll over skuta vår og kan seile den i den retning vi trenger.

Vår frie vilje blir da (beklager romantiseringen, men jeg gjør det med håp om at det skal ses på som litt humoristisk) vårt "kompass" for hvor vår skjebne enn måtte lede oss. Og skjebnen er det vi selv som bestemmer.

I en verden som dette er det vanskelig å tro at ting bare er tilfeldig når alt interagerer så fint, men jeg tror det finnes en kollektiv bevissthet. Dette er noe jeg setter mye større lit til enn at det liksom er en slags "Gud" eller en stor overrådende Intelligens som overstyrer det hele fra bunnen av. Om det er arrogant av meg å leve etter slike prinsipper, vet jeg ikke, men jeg ser det som at vi har evne til å fokusere bredere og dypere og med større engasjement - ikke minst - over de tingene vi vil få utført, både i fellesskap og som et fritt individ.

Sånt pleier å gå i arv.

Det ligger litt i familien.

Finnes likevel ting du kan gjøre som stimulerer veksten av brystene dine

En ting er å få i deg litt øl. Helt seriøst!

Hvis du drikker øl (som inneholder humle), så øker østrogennivået i kroppen din. Altså de kvinnelige kjønnshormonene. Og samtidig legger du nok kanskje på deg litt, hvilket igjen også hjelper litt på størrelsen på puppene dine. Svært mange feitblubber har jo store pupper.

Sannsynligvis er du slank, og hvis du har søsken så var kanskje de også litt treige i utviklingen? Foreldrene dine også? Uansett så vil det jo komme med tiden, og du kan også prøve litt sånn asiatisk brystmassasje. Jeg har hørt fra venninner av meg at dette skal hjelpe litt (jeg er gutt selv), og jeg synes det virker som om de har rett i det

Uansett, de fleste jukser jo med push-up og annet.

Det er jo også en ting du kan gjøre for å ta en snarvei til litt bedre selvtillit.

Best er det jo om du er fornøyd med den du er. Jeg kjenner mange gutter som liker "mindre pupper", og jeg synes pupper i alle størrelser er fint.

Det beste er å være stolt av dem uansett størrelsen - det er mest attraktivt med god selvtillit og en bra og jordnær holdning

Det mest pirrende du kan gjøre er kanskje å gå i lårkort skjørt, uten truse... bøye deg ned på kne foran ham midt på stuegulvet, slik at det fuktige skrittet ditt strutter mot ham sammen med den deilige rumpa di, for så å se forlokkende på ham med verdens kåteste blikk og spør:

"Hva venter du på?"

Føler andre det slik?

Føler? Vel, følelser er noe av det vakreste vi har.

Her snakker du vel heller fornuft. Jeg lo litt for meg selv når jeg leste innlegget ditt.

Fordi det var bra

Du er iallefall svært begavet med ord i forhold til gjennomsnittet.

Jeg ser innlegget ditt som svært pessimistisk, men også veldig reflektert og realistisk. Dette er likevel bare et perspektiv du har inntatt, og slik jeg ser det er det flere ting du kan ta med i bildet her som du selektivt utelukker:

Tenk heller på at alt kan forbedres og videreutvikles.

Det gjelder bare å ta ansvar for sitt eget liv i den grad at du faktisk aktivt, dog ikke anstrengt, stiller deg bak valgene du tar og går helhjertet inn for hver eneste avgjørelse. Du er et tenkende individ, og du har ingenting å tape på det. Faktisk er vi gitt frihet og fri vilje - bare se hvordan vitenskapen og forskningen utvikler seg; vi er i ferd med å bli guder. Ingen andre skapninger kan manipulere omgivelsene på nanonivå slik vi mennesker kan. Iallefall ikke på denne planeten. Men så spørs det jo igjen hva slags perspektiv du vil ha på det hele...

Vi kan skape og vi kan ødelegge, vi har en kollektiv bevissthet og vi er mange sammen, mens vi alle er alene på sett og vis - og vi fremmedgjøres oftere på emosjonell basis enn vi finner hverandre. Veldig rart hvis man velger å ikke forstå det, men på den annen side veldig logisk når man tenker på at vi alle ønsker å verne om en viss individuell frihetsfølelse, et privatliv, et selvstendig vesen - som vi jo faktisk er!

Du kan si hva du vil om hvor lite begavede noen av oss er dømt til å være, men sannheten er at alle bare må finne sine sider og legge vekt på de fordelene de har, og selektivt se bort ifra de tingene de føler de absolutt ikke kan få gjort noe med. Men det er likevel verdt et forsøk: å forbedre selv de dårligere egenskapene sine.

Selv driter jeg i plastisk kirurgi. Det er for meg en dårlig kultur, men jeg vil ikke hindre andre i å gjøre hva de vil med kroppen sin. For meg er den et tempel, den er hellig, man er født slik og jeg elsker å se hvordan naturen selv får lov å utfolde seg uten menneskers inngripen - uansett hvor enn fascinerende det er.

Jeg setter grenser og kan nok av mange oppfattes som konvensjonell eller konservativ, men andre mennesker vil på sin side si jeg er ultraliberal og så radikal at jeg provoserer dem. Dette indikerer hvor forskjellige synspunkter vi mennesker har på ting, nettopp pga. de faktorene du beskriver, slik som arv og miljø preger. Likevel er jeg en person, et menneske, og jeg velger i veldig, veldig stor grad til hvordan jeg selv kan bli den jeg vil være - og ikke minst akseptere at jeg er den jeg er - til både det verre og det bedre!

Det du egentlig snakker om er perspektiv.

Og det gjør vi alle, uansett hvordan vi vender og vrir på det. Eventuelt forsøker å vri oss unna det. Vi har alle en tendens til å søke en slags flukt fra den vi vet vi er, og vi fyller livene våre med alle slags distraksjoner fremfor å søke utvikling av oss selv på et mer indre plan.

Vi glemmer at det er viktig å starte innenfra, med oss selv.

Ingenting er umulig, grenser er til for å tøyes - og omsider brytes.

Jeg hater smalltalk, men jeg er flink på det.

Saken er bare at jeg "detter ut" fordi jeg ikke bryr meg nok, men jeg lytter alltid selv om det ikke bryr meg. Du kommer langt med å bare stille noen basic spørsmål, om helt vanlige ting - og kanskje vri det inn på litt mer spesifikke ting.

Jenter elsker å prate, iallefall mange av dem. Og mange av disse mange elsker å prate om seg selv også. Så det er bare til å forsiktig spørre noen spørsmål i et vennlig toneleie. Dere kan sikkert snakke om nesten hva som helst etter hvert, og da er du jo i gang?

Regner med dette er ei jente du synes godt om. Og at du er gutt selv?

Hvis du er jente selv, så snakker du bare om deg selv, så gjør hun det samme.

Hadde 3 års Trondheim-Bergen, med besøk ca 1 gang/1,5 mnd + hele sommerferie, vinterferie, påskeferie og juleferie.

 

Dette funket. Grunnene var:

-Hadde hele tiden avtalt neste besøk, hadde noe å se frem til

-Hadde hele tiden "målet" i sikte, dvs når vi kom til å bo i samme by. Det som skal sies er at vi hele tiden trodde at dette var "om et år", men det forskjøv seg. Hadde vi visst at det kom til å bli 3 år da vi begynte spørs det om det hadde funket.

-Telefon og webcam. Vi hadde neste 1 time telefonsamtale fast for dagen. Også litt webcam, men var egentlig enklere med telefon, da kunne vi snakke mens vi holdt på med andre ting, trengte ikke å sitte og se på hverandre

-Vi spilte multiplayer nettspill over internett. Nå er det selvsagt ulikt hvor interessert damer er i det, så gjelder å legge listen riktig. For vår del var det minigolf på jippii.no

Bortsett fra siste punktet ditt der, så var dette akkurat som å høre om et av avstandsforholdene jeg hadde. Det funket også bra - til tider. Og varte i nesten 3 år. Og var ikke helt Trondheim-Bergen, men Trondheim-Stavanger.

Jeg syntes trådstarter fikk noen gode tips her fra deg.

Jeg mener det er en gutt på et kjøretøy.

Jeg har ikke hatt et åpent forhold, men jeg har en mening om det, og det er at det ikke er et ordentlig forhold. Det er basert på feighet.

Folk som er redde for å stå igjen alene. Tenk på den eventuelle smitten man får og gir videre, tenk på følelsene. Kunne man fungert som ansvarlige foreldre f.eks. dersom det var meningen at flere kunne være i såkalte "åpne forhold"?

Har ikke et barn nok med to foreldre, osv.

Det er greit at man eksperimenterer med slikt når man er ung, men da er ikke forhold noe særlig seriøse greier heller i mange tilfeller. Man må jo få lov å brenne seg og leke litt ifra seg. Så som sagt, et åpent forhold er ikke et seriøst forhold. I mine øyne.

Jeg er en typisk en-til-en. Jeg har elsket jentene jeg har vært i forhold med.

En om gangen. Det er nok. Kan ikke skjønne at noen takler mer enn et kvinnfolk heller.

Hei!

Jeg har nettopp gått til innkjøp av en Roland VP-550 Vocoder.

Noen som har erfaring med den?

Fikk tak i en billig demo-modell, som jeg har siklet i over to år etter. Først kosta den 11250,- og ble siden nedsatt til 9900,- i lange tider, før den nå sto til 5490,- og da slo jeg til.

Nå må det sies at det er lenge siden jeg sist kjøpte en synthesizer, og det var vel i 1998 antageligvis. Jeg spiller ikke så ofte lengre, men har både trekkspill, gitar og en del keyboards hjemme. Har lagt det såpass på hylla at jeg bare kan basic og har verken teknikken eller kreativiteten helt i behold lengre. Men jeg leker mye etter at jeg kjøpte det nå rett før helga

Det er så fantastisk gøy! Men det jeg lurer på er om noen andre har erfaringer med vocodere, eventuelt denne typen? Jeg vil mer enn gjerne høre om tips til hva jeg kan gjøre og hvordan jeg kan få mest utnytte av dette herlige leketøyet.

Link her: http://www.vintagesynth.com/roland/vp550.php

Jeg har ikke kjæreste lengre.

I en alder av nærmere 30 har jeg på mange måter egentlig vært veldig uerfaren og hatt veldig få kjærester, men jeg har vært i langvarige forhold. Nå har det helt snudd. Forholdene varer kort og jeg har hatt flere sexpartnere det siste året enn jeg har hatt mellom jeg var 18-28.

Hver dag tviler jeg mer og mer på at kjærlighet egentlig fungerer noe særlig utover det å tilfredsstille trygghet som kompensasjon for at et menneske ikke tør å være alene, samt en helg haug med egoistiske motiver i tillegg. Seksuell tilfredsstillelse på "regular basis" for eksempel. Jeg er møkk lei og fed up av slik livet behandler meg, for det eneste jeg vil er å være lykkelig og finne meg til rette.

Alt er så løst på tråden der ute. Horer og mannehorer.

Og noen later som de er prektige. Det er kanskje hakket bedre. Ingen virker som å ha særlig verdighet lengre, de eier ikke selvrespekt, de frasier seg alt og roper etter sex.

Det er egentlig ganske trist. Iallefall for meg.

Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil finne meg ei jente å være glad i igjen. Slik som det var før i tiden. Tidene har forandret seg uten meg en stund nå.

Jeg skal forsøke å gjøre historien kort.

Har nemlig en tendens til å skrive veldig utbroderende og detaljert, men jeg tar det heller siden hvis anledningen byr seg.

Hvor skal jeg starte?

Jo, altså... jeg er en gutt som er nokså nærme 30 år.

Hele mitt liv har jeg hatt en del sosiale utfordringer, mye pga. mistillit til voksne som barn fordi det var en del rusmisbruk fra fars side og ei farmor som psykisk brøt meg ned pga. sitt eget pille- og alkoholmisbruk.

Føler jeg starter der, fordi det gir et slags grunnlag å gå utifra når jeg forsøker å forstå meg selv. Men jeg har i alle år også vært veldig analytisk og kritisk til hvordan jeg selv er, hvordan jeg opplever omverdenen og menneskene rundt meg. Jeg får til stadighet høre at jeg er veldig reflektert og at folk jeg kjenner tør å åpne seg til meg. Spesielt folk som vanligvis holder ei maske tør først å ta den av i samvær med meg. Jeg lar folk åpne seg, jeg virker som å ha den effekten på folk. Jeg er veldig åpen selv, men på mange andre måter har jeg store problemer:

Jeg er i grunnen veldig innesluttet sosialt sett, og jeg er også veldig deprimert. Nærmest avstøtende på folk jeg IKKE allerede har opparbeidet et tett bånd med. For det er det som er hovedproblemet mitt her - noe som ødelegger meg helt og river hele humøret mitt i stykker. For jeg feiler gang på gang:

Jeg slipper folk tett innpå meg, og jeg ender opp med å bli en veldig nær og god venn av vedkommende. Så skjer det alltid noe. De oppdager sider ved seg selv som de ikke liker at jeg plutselig forstår, og så virker det som om de ønsker å rygge unna. De begynner å virke skeptiske til meg, og i andre tilfeller ender jeg alltid opp som kjæreste med jenter jeg egentlig bare ønsker å være venn med. Det høres kanskje rart ut å si det for meg som er gutt, men jeg er kanskje ikke noen "typisk gutt" på den måten da..?

Setter veldig pris på dyp kontakt med andre mennesker, men det slår alltid tilbake på meg. Jeg har brent meg så mange ganger nå og sitter igjen med nesten ingen venner. Guttekompisene mine blir sjalu fordi jeg får god kontakt med damene deres og fordi de syns så godt om meg, og så nærmest dropper de meg. Andre venninner skjærer det seg med fordi enten har de gått rundt og vært forelsket i meg uten at jeg har enset det eller skjønt det, og i andre tilfeller er selvsagt JEG den som har ønsket noe mer, men så har de rygget unna.

I ALLE tilfeller er det slik...

Mennesker jeg blir kjent med kommer jeg for tett innpå. Vi blir oppriktig glad i hverandre. Ja, faktisk så var det slik at en kollega av meg hadde en affære med meg også. Andre kvinnelige kollegaer er på mange måter flørtete med meg og jeg er nok kanskje å anses som flørtete tilbake, men dette er gifte kollegaer. JEG personlig mener ikke noe med det, og jeg kan bare ikke for det.

Jeg blir oppriktig glad i folk, men jeg står igjen alene og ensom. ALLTID.

Jeg hater dette her og jeg feiler fullstendig. Gang på gang. Jeg er så ulykkelig. Nå hadde jeg nylig en kjæreste som det virket å gå så fint med, men hun trakk seg fordi vi gikk for fort frem, vi var ikke sammen særlig lenge. Og sånn er det også med meg... jeg blir fort glad i mennesker, men jeg klarer snart ikke å vise det lengre. Jeg føler jeg utstråler en intens misnøye og ulykkelighet... en stor hengende depresjon som skygger over meg som alle merker. En gang fikk jeg faktisk spørsmålet av en kamerat av en kamerat da vi var på byen:

"Er du tungt og uhelbredelig deprimert eller?"

Jeg ble selvfølgelig veldig paff og nesten litt såret bare av kommentaren i seg selv og sa nei, hvilket førte til et nytt utsagn fra vedkommende: "Da ser det bare sånn ut..."

Ønsker veldig å "komme tilbake til meg selv", men føler at jeg ikke klarer det alene. Ei av eksene mine klarte til og med å ødelegge en hel sosial omgangskrets for meg. På den tiden omtrent den eneste jeg hadde, men dette var fordi hun var så ekstremt sjalu, og dette dreide seg om en stor vennegjeng bestående av jenter jeg hadde kjent i mange år.

Ei av disse jentene hadde jeg kjent i 7 år og vi hadde aldri vært i nærheten av å gjøre noe annet enn kanskje småflørting og bedyre til hverandre hvor glade vi var i hverandre. En dag skjedde det etter alle disse år at vi begynte å rote med hverandre, men da dukket eksen min opp i livet mitt igjen, og jeg vet ikke om det var det eller det at vi "gikk over streken" i seg selv som gjorde at denne venninna mi gjennom så mange år i tykt og tynt ikke ville ha noe med meg å gjøre lengre. Uansett så gnager det den dag idag, og jeg har aldri klart å komme helt over det. Jeg blir bare helt fortapt hver gang jeg ser et bilde av henne på Facebook eller på nettet gjennom felles venner, og tenker bare på hvor slem jeg var ettersom jeg tror hun har vært lenge forelsket i meg, og at vi nå ikke lengre har kontakt i det hele tatt. Og når jeg tenker etter så har jeg, gjennom 3 forhold hun har kjent meg, sikkert dessverre også vært forelsket i henne. Men vi var venner - og det fungerte.

Nå er det samme leksa som går igjen.

Hver gang blir jeg hjemsøkt av samme "skjebne":

Står igjen alene og vet ikke egentlig helt hva som har skjedd.

Får aldri noe svar, og folk kutter helt båndet de har med meg og kontakten de har med meg. Til tider har jeg "søkt trøst" hos andre mer eller mindre desperate kvinnfolk som bare har vært ute etter å få seg noe. Jeg vet jeg høres utrolig teit ut nå, og jeg føler meg nesten høy på pæra som skriver sånt som dette - for det er ikke typisk meg, men det er snarere slik virkeligheten har blitt. Men jeg trekker meg helst unna den slags type kontakt med "sånne mennesker". Jeg orker det bare ikke, og jeg tror jeg viser dette også ganske tydelig. Så disse jentene går også vekk ifra meg, en etter en... fordi jeg helst ikke vil selv...

Hva skal jeg gjøre? Jeg er noen ganger så deprimert at jeg klarer ikke komme meg videre og sitter hjemme og får ikke tankene over på noe annet. Det går utover jobb, jeg gjør ikke husarbeid i perioder, og alt blir mye tyngre å gjøre. Vil helst ikke ha tips om psykolog og annet, for jeg har allerede snakket med lege om depresjoner i flere år og vært hos nevropsykolog til en utredning en gang også. Det har alltid vært sånn at jeg har vært litt "loner", men jeg er helst nå ute etter tips til hvordan jeg kan forbedre situasjonen min i relasjoner med andre.

Jeg klarer ikke å inspireres og blir til tider bare overtynget med melankoli og dypsindige, tunge og depressive tanker om alt jeg går glipp av og alt jeg en gang hadde som jeg ikke lengre har. Dessuten kommer jeg ikke helt over en eks-eks-eks heller (altså den tredje-siste), uansett hvor ille hun har tilredt livet mitt. Dette er den dama jeg nevnte som har ødelagt for en omgangskrets av meg, men hun har i tillegg også lagd mye unødvendig opprør i familien min.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Kommer meg ikke videre... MÅ jeg virkelig ha det sånn?

Jeg er så ensom og alene.

Det beste er at man får utelukket sånn at folk klarer å spore opp folk. For eksempel sånn at man vet at de sitter på Paranormal.no og sånt.

Jeg kan virkelig det å rote livet mitt til.

En av bagatellene om dagen som bare fikk det hele til å tippe over var oppførselen til moderatorene (iallefall admin) på paranormal.no - men det er ikke noe unntak fra resten av den bedritne perioden jeg går gjennom.

Det virker som om det går mot lysere tider iblant, men noen ganger møter virkeligheten meg i døra igjen - gang på gang - og sier "Nei, nei"...

I virkeligheten er det verre. Her klarer jeg å rote til hverdagen såpass at andres liv også plutselig får en vending. Det er jo på en måte hyggelig, siden jeg har vært alene en stund nå, men alle bånd blir brutt med tiden tydeligvis, og når det først er nye bånd - ja, så blir det sånn rotete bånd som jeg ikke kan eller klarer å bli trygg på.

Virkelig slitsom fyr jeg må være, altså.

Ingenting er statisk, forutenom vår persepsjon av såkalt materialisert energi, som forøvrig da blir noe vi kan kalle statisk. Nettopp fordi det fremtrer slik for oss.

Saken er at energi er uendelig og aldri kan tappes tom, men at den kan endre struktur i alle varianter. Universet er uendelig og har en kjerne, men samme regel gjelder også her; kjernen er ikke statisk og kjernen er ikke fysisk. Den er slik for vår skues skyld. Vi er mennesker og kan kun definere utifra våre subjektive perspektiver. Vi kjenner intet annet, uansett hvor mye vi prøver. Men vi kommer stadig nærmere en slags sannhet - eller gjør vi?

Poenget er at vi alle er "fanger" av den fysiske virkeligheten vi lever i. Inntil vi blir sluppet fri. Da er vi igjen en del av denne uendelige energistrømmen.

Fundamentalistisk tro og ta noe som gitt for å være en sannhet er noe av det farligste man kan gjøre.

Alltid vit at du kan ta feil og at alle kan gjøre det også. Vurder om det finnes en Gud, og lev med undring. Du vil se livet som noe vakkert. Pris deg for det livet du lever, og ikke tenk på etterlivet. Det er her og nå du lever. Handle i god tro og gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot dem - men ikke alltid, noen ganger kan du overgå deg selv og være et enda bedre menneske.

Den største gleden du kan ha er å gjøre andre glad.

Bekymre dere ikke. Vi vet ikke når vi skal dø, men vi er alle på vei mot samme sted. I mellomtiden skal vi ha det trygt og godt - sammen.

Jeg blir flau over å leve i en verden som ser ut til å bry seg mest om penger, kjendiser og helt fjerne ting fordi alle deres primære behov er oppfylte, og at de derfor ender opp som virkelighetsforstyrrede individer med vrangforestillinger og sosiopatiske tendenser.

Portveien 2 Theme Song

^

Herregud da, dette er en humortråd for kvinnfolklogikk, ikke en sutretråd for bitre gutter.

Typisk kvinnfolk å ikke kunne se det humoristiske i hvor tragisk og patetisk oppførsel de har! (sagt med en veldig upbeat og munter tone)!

Poster enda en smiley for å understreke det jeg!

Olga Marie - Hurra for deg

Typisk kvinnfolk:

-å ville vite at noen vil ha dem, og at det blir nok med det... derav uttrykket luremus

-å lyve; sminke, høyhælte sko, silikon og botox og løgner ala "Jeg venter ditt barn"

-å gjøre seg til offer og et "svakt kjønn" i situasjoner der hun kan ta utbytte av det, mens i andre situasjoner der det gagner seg er det bedre å si at hun er stemplet som "det svake kjønn" fordi hun vil fremstille mannen som voldelig, sjåvinistisk osv.

Etter nærmere ettertanke;

dropp begge.

Nei, jeg kan holde på ei stund etter at jeg har kommet jeg, men den dabber fortere av da, og jeg får veldig veldig sjeldent til å komme igjen da.

Saken er at en pause fikser biffen

Hvem er din far?