Alvorlig

Når det gjelder antall sexpartnere trenger du ikke tenke på hva som er normalt eller ikke. Det har ingen betydning, med mindre det har betydning for deg personlig, selv.

Jeg ville - ja, som poengtert noen ganger nå - droppet helt alkoholen.

Der har jeg sett alle utenom den der Synechdoche.

Jævlig bra filmer alle de andre der. Får se om jeg finner den også.

Her strømmer det jo bare på, tusen takk!

Takk for tipsene!

"Paris, Texas" har jeg sett. Samme med "Dancer in the Dark".

Da har jeg et lite knippe andre filmer å sjekke ut!

Tusen takk for tips!

Førstnevnte har jeg allerede sett. Sistnevnte har jeg mange ganger vært i ferd med å kjøpe, men av en eller annen grunn aldri gjort. Så da blir det å se den! Takk!

(Sier ikke nei takk til flere tips heller)

Hei!

Jeg elsker filmer som gir meg en litt sånn eerie følelse.

Litt distansert og fjernt, men kanskje med et snev av menneskelighet også.

Det kan godt være en lun film for all del (f.eks. Amelie), men jeg liker best noen som har tippet helt over. Enten det er science fiction (Donnie Darko) eller det er andre psykologiske thrillere (American Psycho). Jeg elsker også American Beauty og mange andre filmer.

Altså mye Hollywood går fint, men her tok jeg bare noen få eksempler.

Finnes det noe jeg kan like, mon tro? Kan vel nevne at jeg har sett en del norske filmer også, og jeg synes faktisk ikke norske filmer er så galt, jeg. Har sett veldig mange filmer (veldig mange, i sin rette betydning) og jeg er på utkikk etter noe som kan "forandre livet mitt" litt. Noe som kan blåse meg helt til sides uten at det må være vulgært eller være en snuff-tortur-aktig film (liker ikke Saw, men gamle grøssere slik som The Shining og Excoristen).

En av mine aller største favoritter av filmer er Waking Life.

Finnes det noe lignende den er jeg sjeleglad. Jeg forguder også Lars von Trier. Alt som kan fengsle min fokus duger, forsåvidt. Jeg lar meg ikke lett ledes.

Var jeg vanskelig nå?

Helt ærlig, så virker det som du selv mener du har et alkoholproblem, og at du separerer problemet som en slags annen personlighet du får.

Hvis det virkelig er tilfelle, er jo det beste å kutte ut drikkingen.

Enklere og mer rett-frem tips får du ikke.

Det at du har hatt 21 sexpartnere og er 21 er høyst uvanlig, skal man tro gjennomsnittet ifølge undersøkelser. Du kan jo trøste deg med at blant mannfolk flest så er dette noe man liksom fortjener respekt for?

Hvis du ikke bryr deg så mye om hva andre måtte mene, og du mangler selvrespekt fordi du lever det livet du gjør, så må du finne tilbake til selvkontrollen og kutte det ut. Spare deg til ei jente du virkelig synes det er verdt å satse på.

Og spør du meg bør du ikke ha for store kvaler med at du lå med ei jente på 17. En gutt på 21 og ei jente på 17 er da slett ikke noe stor aldersforskjell sånn egentlig - det er vel noenlunde vanlig også. Men alt dette daler ned til hvor "vanlig" du vil være eller hvor lite du bryr deg om denslags. Hvis du mangler selvrespekt foreslår jeg at du starter med å kutte ut alkoholen og at du ikke tar så lett på hvem du roter rundt med. Du svarer på mange måter på dine egne spørsmål, og det vet du sikkert selv

Gutt, 29 her.

Jeg er mer enn villig til å lytte til andre fordi jeg har et veldig trøblete følelsesliv selv. Har erfart mye vondt, trenger ikke ramse opp her. Er veldig ensom uansett hva jeg gjør og uansett hvor mye selskap jeg omringer meg med, og har en tendens til å isolere meg nettopp av den grunn (hvor enn ulogisk det høres ut).

Føler derfor at jeg vil kunne forstå ensomhet veldig godt, og kan absolutt gi konkrete råd til andre som trenger en hjelpende hånd eller bare noen å snakke med. Litt fordi jeg faktisk trenger det selv, men det betyr ikke at jeg vil belaste noen med alt jeg har på hjertet av den grunn. Her stiller jeg meg disponibel til å lytte. Enten det er gutter eller jenter, menn eller kvinner, uansett alder.

Send en PM isåfall

Det vil minst være én idiot som forteller om den ene idioten også.

Slik går dagan.

Du rakker ned på deg selv, det er kanskje den største ulempen din. Dette kan du gjøre noe med, men det er ikke sikkert du føler det stemmer at du IKKE er stygg som juling.

Da har du en utfordring og må jobbe med denne.

Livet er det eneste du har, og det er ingen grunn til å mistrives i det.

Et sted å starte er å jobbe med selvbildet ditt, for det har tydeligvis fått seg noen skrammer. Og så vet jeg hvor ufattelig vanskelig det kan være noen ganger. Det føles bare håpløst og det ser ut som om alt man gjør bare er forgjeves - sannheten er at noen ganger prøver man for hardt, andre ganger må man bare skifte taktikk, og andre ganger så faller man bare i et spor der man kun ser det negative og glemmer de positive små tingene som ligger rett foran nesen vår.

Det er disse små tingene som betyr noe. Og de kan bli store hvis man bare omfavner de. Kanskje vennene dine på skolen for eksempel kan bli bedre venner av deg også utenfor skolen? Og hva med noen du kanskje chatter med over nettet? Det er kanskje noen som er verdt å treffe!

Aldri gi opp håpet, for livet er fullt av positive overraskelser. Og når det ikke er sånn i perioder så kan man gjøre noe drastisk selv. Gjør noe du ikke tør - noe positivt

Og til slutt, jeg bryr meg, for jeg vet akkurat hvordan det er.

Hilsen en som kanskje er dobbelt så gammel som deg (for alt jeg vet).

Livet er ikke lett, og både sorger og gleder kommer gjennom hele livet.

Ta vare på det du har, og gi aldri slipp på noen som du har det bra med.

Det har i mange tilfeller vært feilene jeg selv har gjort.

Ha en fin kveld, og ikke vær deprimert! Det er bortkastet tid.

Lettere sagt enn gjort, ja - jeg vet det, men forsøk så godt du kan. Uansett.

• Jeg er alltid trøtt
  
• Jeg har taleproblemer
  
• Deprimert (mulig årsak for taleproblemer?)
  
• Undervektig
  
• Elendig selvtillit
  

 

Forferdelig mye lettere å lage en negativ liste i forhold til en positiv liste

Ja, depresjoner er en mulig årsak for taleproblemer og dårlig hukommelse. Dette kan forårsake tankeforstyrrelser, distraksjoner. Kanskje på et ubevisst nivå.

Har du vært hos lege og undersøkt deg?

Det er i de færreste tilfeller noe alvorlig, men jeg hadde disse problemene og legen sendte meg for sikkerhets skyld til røntgen av hjernen min bare for å utelukke eventuelle fysiske skader/forandringer. Og det var heldigvis ikke noen funn.

Saken er at jeg har gjennomgått en del tunge depresjoner gjennom livet mitt. Det har resultert i en del hukommelsesvansker og samtidig litt svekkelse av enkelte funksjoner. Det er ikke mindre alvorlig for det, og det er greit å ta et tak og få en forandring i livet ditt kanskje?

Det er så morsomt. Og klassisk.

Over hele internett finnes det folk som gir seg i kast med diskusjoner sammen med de som har tatt de mest fjerne standpunkter som er minst forenlig med de fundamentale standpunktene de selv har tatt.

En kan begynne å lure.

Og så er det alltid noen som faller for fristelsen av å ta de som har skrevet noe feil. Heldigvis har jeg rett i mine observasjoner, så jeg forventer ingen svar på dette innlegget. Dersom det skulle forekomme anser jeg det som en flåsete kommentar uansett hvordan responsen vil være utbrodert.

Jeg skal ta opp 1000 kroner i lån den 20. desember 2012, og så slipper jeg å betale det tilbake fordi hele verden dør dagen etter. Fantastisk, hva?

Notelitten og Tobben70...

Dere overdøyver hele jævla diskusjonen her inne.

Jeg drukner jo i disse eviglange sitatrekkene deres og ser knapt hva andre ønsker å bidra med, og kanskje det gjør at noen vegrer seg for i det hele tatt å engasjere seg også?

Hva med å dempe LITT?

Alvorlig: Høres normalt ut det. Jeg er enig med deg. På en annen side så tror jeg ONS er vanskelig å unngå så sant man er normalt sosial.

Da er jeg per din definisjon ikke normalt sosial.

Forøvrig er jeg vel kanskje enig i det, jeg har litt utfordringer sosialt sett.

Har hatt mine "sosiale perioder" hvor jeg har nærmest blitt omsvermet av mennesker, men det er lenge siden. Nå er jeg så deprimert og ensom at det sikkert lyser av meg. Går en del ut men har aldri i mitt liv hatt et ONS verken i forbindelse med fest eller byen.

Ond sirkel å komme ut av.

Skulle helst ønske jeg hadde hatt flere partnere. Jeg er ikke dårlig i senga, såvidt jeg har skjønt det, men har alltid ønsket litt mer variasjon å se tilbake på. Så hvis noen har noen bra tips for hvordan man "kommer seg utpå der", hadde jeg vært evig takknemlig

Mann (29):

8 stykker.

Alt i løpet av forhold minus 2 one night stands med venner.

Har vært i 6 forhold altså, og dette siden jeg var 17.

Er dette unormalt eller normalt?

Bra eller dårlig inntrykk?

Jeg tar ikke så lett på sex, mener det hører til mellom to mennesker som elsker hverandre. Sex utenom forhold kan også gå an, men det blir egentlig litt rart. Er heterofil, men høres sikkert homo eller gammeldags ut når jeg sier noe sånt. Har iallefall fått det stempelet før.

Jeg har aldri hatt sex med en sykkel.

Det har jeg, men jeg har aldri skrevet at jeg har gjort noe i en tråd som handler om at man skal skrive det man ikke har gjort. Jo, det har jeg visst sannelig gjort likevel nå.

Jeg har aldri sagt noe jeg mente.

Jeg har aldri drept en klovn med å stikke ut øynene hans med en rusten saks og så påstått at jeg gjorde det fordi han var pedofil og var kompis med Lommemannen.

Dere krangler fordi dere er usikre på deres egen sannhet.

Ekte sannhet gir ikke følelsen av behovet for å misjonere den.

Sannheten er stillferdig i sin natur og lar seg ikke beskrives med ord.

Jeg har aldri knivstukket en minstepensjonist for å leke med blodet og sjonglere med leveren og nyrene til vedkommende etter å ha tatt en iskald dusj.

Jeg har i en stund gått rundt å tenkt litt på dette med religion; hva er det som gjør at folk blir religiøse?

Troen på at det må være noe mer.

Og viljen bak denne troen er sterk, fordi det er i menneskets natur.

Alle tror.

Selv er jeg ikke-troende, og har problemer med å forstå hvordan folk kan dedikere sin levemåte, sine normer og sine ritualer etter noen gamle skrifter. Når det er sagt, har jeg dog forståelse for at det er sånn - og jeg har like mye respekt for religiøse folk. Jeg bare forstår det ikke.

Du forstår det ikke fordi du tvinger deg selv til å tenke rasjonelt fremfor dogmatisk. Logikk er noe du respekterer og dermed etterstreber å forene med ditt eget livssyn. Saken er at du ikke er helt ærlig med deg selv, fordi alle til en viss grad er religiøse. Og det sier jeg ikke for å jekke ned noen som helst og heller ikke for å kverulere.

Vi tror alt det vi ikke klarer å akseptere ikke finnes.

Og vi tror også alt det vi ikke vet. Og mye av det vi vet er basert på tro og dogmer det også, tro det eller ei, men det er hyppigheten som teller mange ganger. Observerbare ting som har rike mengder empiriske bevis er ikke nødvendigvis en større sannhet enn din egen.

Og det er her det blir viktig: fordi vi ikke klarer å komme utenom vår egen opplevelse av de tingene som skjer rundt oss. Derfor finnes det knapt noe som kan kalles verken objektivt eller vitenskapelig - men (et viktig men!) det er noe vi etterstreber!

Selv utelukker jeg at det finnes noen form for overnaturlige krefter. Jeg tror på at alt har en naturlig og logisk forklaring, men vi har bare ikke klart å finne svarene enda. Om vi noen gang vil finne svaret på det, vet jeg ikke.

Hvorfor mener du dette ikke er forenlig?

For meg virker det selvforklarende at vi kaller det overnaturlig nettopp fordi vi enda ikke har klart å finne et godt nok svar på det. Samtidig holder jeg tanken åpen for at det overnaturlige eksisterer, men jeg baserer ikke de viktige avgjørelsene i livet mitt på diffuse og mindre håndfaste ting slik jo det overnaturlige i de fleste tilfeller vil være. Ja, om ikke alle da. Men her møter du altså på et menneske som har opplevd for mye til å kunne avskrive det paranormale.

Jeg har nemlig fått bevis, håndfaste, på at både telekinese, clairvoyance og telepati eksisterer. Og ut-av-kroppen-opplevelser, astral projeksjon. Bare det at det astrale planet er noe ytterst reelt, er noe jeg har fått soleklare bevis for.

Likevel er jeg ikke tradisjonelt kristen, ikke religiøs i den forstand at jeg er tilsluttet noen som helst offisiell religiøs bevegelse heller. Ingen verdens ting. Men jeg vet hva jeg tror på - og jeg gjør med vilje ikke rede for hva det er fordi det ikke lar seg forklares med ord.

Det er i menneskennes natur å være nyskjerrige, og ville vite. Dersom vi ikke klarer å finne svaret på det, finner vi på noe som gir oss svaret. Religion mener jeg er en konsekvens av dette, og at folk ikke er mer skeptiske sjokkerer meg.

Folk er både skeptiske og troende.

Kall meg gjerne en skeptisk troende, eller en troende skeptiker.

Det finnes mye cold reading der ute, hyklere, kvakksalvere, folk som manipulerer og tjener på andres elendighet og usikkerhet. Saken er at jeg aldri i livet ville vært så blindt troende at jeg ville forsvart mennesker bare på deres rykte - jeg måtte ha opplevd det selv for å kunne dømme det, både godt omdømme og fordømmelse.

Men religion har i mange tilfeller et svar på noe som mennesker ikke finner i andre instanser. Dessuten bidrar det med et rikt fellesskap for mange. De slipper å føle seg alene, og kanskje attpåtil slipper de å gå med dødsangst. Og ikke minst prektigheten, budskapene de slavisk følger - som gjør at de (en klar ulempe) blir svært kontrollerbare innenfor rammene som er satt, men (en klar fordel?) også veldig klare i de valgene de foretar seg selv og måten de forholder seg til andre mennesker på.

Det er klart at samfunn er bygget opp på slike prinsipper som religion av en grunn: massen er lettere å kontrollere for de som sitter med makten (ja, vi blander fremdeles stat og religion over hele verden - se bare de neokonservative i USA, og statskirken her i Norge, Sharialover i muslimske land, etc.) - men samtidig ender man opp med et fellesskap der alle har noe å enes om og tro på sammen.

PS! Dette var, forhåpentligvis som du ser, ikke et forsvar til religiøs praktisering. Kanskje heller andre veien rundt...

Men det er klart: det er et bindende ledd! Og fellesskap er viktig.

La oss håpe at vi klarer den oppgaven uten akkurat religion.

Nå føler jeg at jeg har svart deg på det aller meste av det du spurte om, bortsett fra om jeg selv har vært religiøs. Det har jeg altså heller ikke. Foreldrene mine er ikke kristne, og selv om vi er døpte så var det nesten motvillig. Mamma er ikke engang døpt og ble i sin tid utsatt for systematisk mobbing for dette på barneskolen av lærerne.

Det var litt annerledes i den tiden. Pappa nektet å konfirmere seg fordi han ikke trodde på noen Gud, til stor forbauselse for familien sin. Likevel har jeg fått det man nok vil kalle en nokså streng, men sunn oppdragelse, med sterke verdier og sunn moral i fokus.

Jeg har kjent mye mindre at det faktisk var noen Gud der da jeg var liten.

Først når jeg ble eldre begynte jeg å innse at det er noe jeg mener eksisterer som en slags kollektiv bevissthet, en slags form for en dypere intelligens. Dette er fremdeles noenlunde udefinerbart for meg, noen kaller det "the akashic records", og betegnelsene er så mange. Jeg velger å la det stå litt åpent fordi jeg da får mer utav det.

Disse idéene lar seg ikke kombinere helt med noen religion jeg kjenner til.

Ikke vil jeg heller. Deler noen min "sannhet" så er det fint, men det vil ikke bety så mye for meg. Jeg kan også bære på den alene. Det spiller ingen rolle. Fellesskap er basert regelrett på moralske verdier for meg, og moralske verdier kan man også pønske ut sammen uten å sløse bort sin ære og skylde disse såkalte reglene på "Gud" som om de var gudegitte.

Vi mennesker er fantastiske nok som det er uten at vi skal måtte innsnevre vårt opphav til en slags Gud. Men dette er også en grunn til at folk er religiøse; de mener at vi må ha et opphav, og det har vi jo, men de er definisjonskåte. På lik linje som vitenskapsmenn og forskere som ønsker å patentere og oppdage og eie. Det er bare begjær alt sammen, og det vitner om manglende tålmodighet. Ikke minst er det så begrensende!

Ikke sant vel? Hvor mange begrensninger skal man orke å sette på seg selv? Ikke sex før ekteskapet? Ikke kunne spise på så så mange dager? Ikke kunne høre rock and roll? Herregud... listen kunne vært milelang... men det er ikke bare slikt man begrenser - man begrenser også sin egen intelligens ved å tro man har funnet opphavet til sin egen eksistens. Det er et mysterie med en god grunn, fordi livet ER et mysterie man skal leve og nyte for alt det er verdt. Det er sunt å tenke, filosofere, undre over ting - men det er ikke sunt å sette en merkelapp på alt.

Jeg mener de reglene og lovene vi har bør være basert på ren kjærlighet ovenfor hverandre, med omtanke og hensyn for et fellesskap. Og at disse bør endres på med tidenes løp når vi blir klokere og løsriver oss fra mentale rammer og idologiske fengsler, slik religion er et godt eksempel på.

Langt og fint innlegg du kom med.

Dette var kanskje hakket lengre, så jeg må beklage for de det eventuelt måtte være til bry for, men kjempehyggelig om noen leste alt sammen. Og uendelig hyggelig om noen har noen kommentarer, innvendinger, spørsmål, svar og alt annet på hva jeg skrev

Ha en fin dag!

Vi har drukket for mye alkohol og hatt for mye promiskuøs sex.

Dessuten har vi spillet vår sæd til marken og hørt rockemusikk.

Ikke rart Dommens Time snart kommer.

I ekstreme tilfeller burde man kunne ta abort etter også 57 år.

Ja, det er alltid best å gi etter for press og gi seg i kast med resten. Slik "de" vil du skal være, slik man føler at man må være. For å bli akseptert.

Dessverre er ikke livet sånn. Det er bortkastet.

Enhver av oss er vår egen lykkes smed.