Gå til innhold

Uncle Albert

Medlemmer
  • Innlegg

    484
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av Uncle Albert

  1. The Elephant Man (1980)

     

    Da jeg så filmen for første gang hadde jeg et lite håp om at dette faktisk var en Lynch-film, og under de første sekundene av filmen ble forventningene skutt til topps med den deilige klippingen og stemningen, før den brøt ut i sitt sanne vesen: En moralpreken. I sitt felt fungerer den, da den spiller på de rette hjertestrenger og gir seeren en god dose dårlig samvittighet, men å se Lynch i det samme feltet er jeg ikke helt komfortabel med. Kort fortalt handler filmen om John Merrick som på grunn av sitt noe spesielle utseende blir behandlet mer som en kuriositet enn et medmenneske. Skuespillerprestasjonene er gode, lyssettingen er til tider sinnsykt vakker, manuset inneholder desverre noen klisjeer og et par facepalmfremkallende stikkrepikker, men for det meste oser den av kvalitet. 7/10

    • Liker 1
  2. Jeg syns nå sjølvaste Ghandi gjør mange kloke retoriske grep i brevet til Hitler. Brevet til Orwell, derimot, virker tatt ut av kontekst i en mer omfattende og kjent diskusjon som kort oppsummert sier at en revolusjon i Tyskland var uunngåelig, og hadde ikke Hitler tatt makten så ville noen andre gjort det. Det er skrevet en bok om dette, men jeg husker ikke navnet på den :p Barnebarnet til Ghandi taler for seg selv, og jeg kjønner derfor ikke hvorfor han er tatt med i den videoen.

  3. Kan noen forklare meg hva som appellerer med Gaspar Noé? Jeg er ikke sarkastisk eller ute etter bråk - jeg er oppriktig undrende, og ønsker feedback fra noen som liker mannens filmer (som flere tydeligvis gjør, jfr. kommentarer ovenfor).

     

    Jeg har sett Irreversible, og syntes, for å være fullstendig ærlig, at det var et absolutt makkverk. Sterke scener, javel, men sterke scener alene gjør vel ingen god film. Jeg liker provokative arthousefilmer så godt som noen, men Irreversible var emm. ei hard nøtt og svelge rett og slett fordi det var fryktelig dårlig håndverk som film å regne (som ren provokasjon var den imidlertid fortreffelig).

     

    Hvem vil forklare hvorfor jeg tar feil (noe jeg er viden kjent for å gjøre)?

    Jeg vil ikke si du tar feil, siden man alle tolker filmer på ulik måte. Mine tanker før jeg så filmen var at konseptet var i overkant simpelt og noe pretensiøst, så da jeg først så filmen ble jeg slått i bakken over hvor mye mer filmen sier om sitt tema nettopp på grunn av måten historien blir fortalt på. Den ble ikke kun en samling provokative scener, og de "lykkelig" scenene ble i mine øyne derfor mye mer kvalmende enn voldsscenene.

  4. Det er lenge siden jeg så filmen, men hvordan i alle dager er filmen fremmedgjørende, jmf Brecht? Slik jeg husker filmens stil så er den jo svært straight forward uten tegn til å løsrive seeren fra involvering i historien.

    Altså, mulig verfremdung er feil begrep i denne sammenhengen, men siden jeg syns at stilen på filmen var veldig teatralsk, og jeg allikevel fikk en emosjonell nærhet til karakterene som jeg vanligvig kun får i mer sosialrealistiske filmer, så ble jeg også i overkant oppmerksom på mine følelser for karakterene. Jeg begynte nesten å le av meg selv fordi jeg ble rørt, og det fikk meg også til å tenke mer over hva filmen har å si for meg. Det var altså ingen direkte Brechtbrudd i filmen, men jeg brukte verfremdungseffekten som et eksempel for å beskrive hvordan jeg oppfattet filmen, og ser nå at jeg kunne formulert meg bedre.

  5. Ran (1985)

     

    Basert på skuespillet Kong Lear av Shakespear, forteller Ran historien om en konge som ønsker å fordele riket til sine tre sønner uten å miste sin makt og tittel. Dette ender selvsagt i tragedie da to av hans sønner konspirerer mot han for å overta makten. Filmen starter langsomt, med lange dialoger og fantastiske visuelle bilder, før den braker løs i noe som må være den mest brutale og storslagne krigsscene jeg har sett på film. Filmens stil bærer preg av verfremdungseffekten uten at det nekter seeren et følelsesmessig bånd til karakterene, og skuespillerne, som til tider presterer å overspille så til de grader, gjør allikevel karakterene troverdige. Ansiktsuttrykkene som hovedrolleinnehaveren presser frem gjør fremdeles vondt i sjelen å tenke tilbake på. Ran klatrer langt opp på listen over de vakreste filmene jeg har sett, og jeg anbefaler den på det varmeste. 9/10

     

    http://www.youtube.com/watch?v=PfUIxYWrVGE

    • Liker 3
  6. Inception

     

    Jeg elsker Memento, og har lenge ansett denne som Nolans beste film. Inception, som jeg nå har sett to ganger, er basert på en genial ide, men i motsetning til ideen som blir plantet i filmen, klarer den ikke å vokse seg ut av drømmestadiet. Filosofien er der, men i stede for flere dype tankeeksperimenter, har Nolan valgt å dedikere denne tiden til visuellt stimulerende scener (hvor 2001 mest sannsynlig har vært en stor inspirasjonskilde) og langtekkelige actionsekvenser. De fleste av karakterene, bortsett fra Cobb og Mal, er underutviklede og fungerer enten som produkter av protagonistens underbevissthet, eller dårlig historiefortelling, alt ettersom hvordan man velger å tolke filmen. Manuset, som helhetlig er godt skrevet, inneholder tidvis hårreisende dårlige dialoger og pinlige punchlines («Paradox!»). Fortellerteknikken er ikke ulik den i Memento, hvor filmen i begynnelse kan virke komplisert fordi essensiell informasjon holdes tilbake og blir frigitt i eller rundt filmens klimaks, men i motsetning til Memento, hvor denne teknikken var nøye gjennomtenkt og en del av filmens handling, er den her mer overfladisk og blir brukt som et hjelpemiddel for å skape spenning og forventning. Skal jeg vurdere filmen som det den er, en actionfilm, så er den mer enn god nok, men i forhold til det Nolan klarte med Memento så skuffer den. 6/10

  7. Black Sabbath: Vokalen til Dio gjør meg uvel. Ellers er Black Sabbath er band jeg lenge har prøvd å like, men jeg syns ofte at låtene mangler det lille ekstra. At basslinjene som regel er grusomme gjør det heller ikke bedre. Denne låta er intet unntak, og jeg blir litt frustrert siden det absolutt er et potensiale der, men for meg virker det som om bandet mangler kreativitet. 4/10

     

    http://www.youtube.com/watch?v=9rofczyq12s

  8. Midnight Prowlers: For det første vil jeg anbefale å skaffe dere en trommis. For det andre er dere blottet for særpreg, og kan fort bli borte i et hav av nye band. For det tredje mangler dere naturlig progresjon, og låtene deres høres ut som en samlig med melodier som ikke passer sammen. For det fjerde (og dette er veeeldig subjektivt fra min side) så handler ikke musikk (/kunst) om å imponere/behage andre og tjene penger, men å skape noe en selv kan stå inne for, og inntrykket jeg sitter igjen med er at disse låtene er både upersonlige og underutviklede. Skulle disse låtene stått for seg selv ville de begge fått 1/10 av meg.

     

    http://www.youtube.com/watch?v=0TLEPQZIVOg

×
×
  • Opprett ny...