Uncle Albert
-
Innlegg
484 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
Innholdstype
Profiler
Forum
Hendelser
Blogger
Om forumet
Innlegg skrevet av Uncle Albert
-
-
The Elephant Man (1980)
Da jeg så filmen for første gang hadde jeg et lite håp om at dette faktisk var en Lynch-film, og under de første sekundene av filmen ble forventningene skutt til topps med den deilige klippingen og stemningen, før den brøt ut i sitt sanne vesen: En moralpreken. I sitt felt fungerer den, da den spiller på de rette hjertestrenger og gir seeren en god dose dårlig samvittighet, men å se Lynch i det samme feltet er jeg ikke helt komfortabel med. Kort fortalt handler filmen om John Merrick som på grunn av sitt noe spesielle utseende blir behandlet mer som en kuriositet enn et medmenneske. Skuespillerprestasjonene er gode, lyssettingen er til tider sinnsykt vakker, manuset inneholder desverre noen klisjeer og et par facepalmfremkallende stikkrepikker, men for det meste oser den av kvalitet. 7/10
- 1
-
Teräsbetoni: Power-metal er ikke noe for meg. I mine ører er låta veldig forutsigbar og blottet for kreativitet, og jeg får sterke Melodi Grand Prix-assosiasjoner. 1/10
-
Friends, Lovers and Family: Dette er ikke dårlig, men kanskje litt intetsigende, i mine ører. Syns også at det midtøstenske preget var litt out of place. 4/10
-
Jeg syns nå sjølvaste Ghandi gjør mange kloke retoriske grep i brevet til Hitler. Brevet til Orwell, derimot, virker tatt ut av kontekst i en mer omfattende og kjent diskusjon som kort oppsummert sier at en revolusjon i Tyskland var uunngåelig, og hadde ikke Hitler tatt makten så ville noen andre gjort det. Det er skrevet en bok om dette, men jeg husker ikke navnet på den Barnebarnet til Ghandi taler for seg selv, og jeg kjønner derfor ikke hvorfor han er tatt med i den videoen.
-
Popol Ace: Låta inneholder mange interessange elementer og til tider en fin melodi, men sounden og teksten faller ikke smak. 5/10
-
Example/Bar9: Veldig irriterende beat, og fikk ikke noe ut av å se videoen. Tok en hør på originalversjonen, og på tross av en litt bedre beat fallt heller ikke den i smak. Jeg syns det er mye spennende i moderne rap, men dette var ikke min kopp te. 3/10
-
Kan noen forklare meg hva som appellerer med Gaspar Noé? Jeg er ikke sarkastisk eller ute etter bråk - jeg er oppriktig undrende, og ønsker feedback fra noen som liker mannens filmer (som flere tydeligvis gjør, jfr. kommentarer ovenfor).
Jeg har sett Irreversible, og syntes, for å være fullstendig ærlig, at det var et absolutt makkverk. Sterke scener, javel, men sterke scener alene gjør vel ingen god film. Jeg liker provokative arthousefilmer så godt som noen, men Irreversible var emm. ei hard nøtt og svelge rett og slett fordi det var fryktelig dårlig håndverk som film å regne (som ren provokasjon var den imidlertid fortreffelig).
Hvem vil forklare hvorfor jeg tar feil (noe jeg er viden kjent for å gjøre)?
Jeg vil ikke si du tar feil, siden man alle tolker filmer på ulik måte. Mine tanker før jeg så filmen var at konseptet var i overkant simpelt og noe pretensiøst, så da jeg først så filmen ble jeg slått i bakken over hvor mye mer filmen sier om sitt tema nettopp på grunn av måten historien blir fortalt på. Den ble ikke kun en samling provokative scener, og de "lykkelig" scenene ble i mine øyne derfor mye mer kvalmende enn voldsscenene.
-
Det er lenge siden jeg så filmen, men hvordan i alle dager er filmen fremmedgjørende, jmf Brecht? Slik jeg husker filmens stil så er den jo svært straight forward uten tegn til å løsrive seeren fra involvering i historien.
Altså, mulig verfremdung er feil begrep i denne sammenhengen, men siden jeg syns at stilen på filmen var veldig teatralsk, og jeg allikevel fikk en emosjonell nærhet til karakterene som jeg vanligvig kun får i mer sosialrealistiske filmer, så ble jeg også i overkant oppmerksom på mine følelser for karakterene. Jeg begynte nesten å le av meg selv fordi jeg ble rørt, og det fikk meg også til å tenke mer over hva filmen har å si for meg. Det var altså ingen direkte Brechtbrudd i filmen, men jeg brukte verfremdungseffekten som et eksempel for å beskrive hvordan jeg oppfattet filmen, og ser nå at jeg kunne formulert meg bedre.
-
Basert på skuespillet Kong Lear av Shakespear, forteller Ran historien om en konge som ønsker å fordele riket til sine tre sønner uten å miste sin makt og tittel. Dette ender selvsagt i tragedie da to av hans sønner konspirerer mot han for å overta makten. Filmen starter langsomt, med lange dialoger og fantastiske visuelle bilder, før den braker løs i noe som må være den mest brutale og storslagne krigsscene jeg har sett på film. Filmens stil bærer preg av verfremdungseffekten uten at det nekter seeren et følelsesmessig bånd til karakterene, og skuespillerne, som til tider presterer å overspille så til de grader, gjør allikevel karakterene troverdige. Ansiktsuttrykkene som hovedrolleinnehaveren presser frem gjør fremdeles vondt i sjelen å tenke tilbake på. Ran klatrer langt opp på listen over de vakreste filmene jeg har sett, og jeg anbefaler den på det varmeste. 9/10
- 3
-
Tori Amos: Veldig søt låt. Er ikke så glad i vokalen, men den vokser på meg. Fikk en og annen klump i halsen. 7/10
-
Inception
Jeg elsker Memento, og har lenge ansett denne som Nolans beste film. Inception, som jeg nå har sett to ganger, er basert på en genial ide, men i motsetning til ideen som blir plantet i filmen, klarer den ikke å vokse seg ut av drømmestadiet. Filosofien er der, men i stede for flere dype tankeeksperimenter, har Nolan valgt å dedikere denne tiden til visuellt stimulerende scener (hvor 2001 mest sannsynlig har vært en stor inspirasjonskilde) og langtekkelige actionsekvenser. De fleste av karakterene, bortsett fra Cobb og Mal, er underutviklede og fungerer enten som produkter av protagonistens underbevissthet, eller dårlig historiefortelling, alt ettersom hvordan man velger å tolke filmen. Manuset, som helhetlig er godt skrevet, inneholder tidvis hårreisende dårlige dialoger og pinlige punchlines («Paradox!»). Fortellerteknikken er ikke ulik den i Memento, hvor filmen i begynnelse kan virke komplisert fordi essensiell informasjon holdes tilbake og blir frigitt i eller rundt filmens klimaks, men i motsetning til Memento, hvor denne teknikken var nøye gjennomtenkt og en del av filmens handling, er den her mer overfladisk og blir brukt som et hjelpemiddel for å skape spenning og forventning. Skal jeg vurdere filmen som det den er, en actionfilm, så er den mer enn god nok, men i forhold til det Nolan klarte med Memento så skuffer den. 6/10
-
Mørkgjemsel: Er vanligvis ingen fan av parodier, men denne appellerte litt siden jeg syns sjangeren er/har blitt en parodi på seg selv. 3/10
Jeg er ikke så glad i Pink Floyd, men:
-
The Beatles: Ble våt i øynene, gitt. Litt out of place med John Lennon-klippet, men det er greit siden han er så digg. 10/10
-
Black Sabbath: Vokalen til Dio gjør meg uvel. Ellers er Black Sabbath er band jeg lenge har prøvd å like, men jeg syns ofte at låtene mangler det lille ekstra. At basslinjene som regel er grusomme gjør det heller ikke bedre. Denne låta er intet unntak, og jeg blir litt frustrert siden det absolutt er et potensiale der, men for meg virker det som om bandet mangler kreativitet. 4/10
-
Neil Young: Jim Jarmusch har alltid kvalitetsmusikk i filmene sine. Jeg er ingen stor tilhenger av Neil Young, men av filmmusikk så er dette blandt mine favoritter. 9/10
-
Guns N' Roses: Hørte mye på dette da jeg var yngre, men det jeg hører nå er kjedelig sound og tekst, og en grusom vokal. Karakteren heves litt pga nostalgi. 3/10
-
-
Gorky's: Spennende lydbilde og en ellers veldig kreativ låt. 7/10
-
Midnight Prowlers: For det første vil jeg anbefale å skaffe dere en trommis. For det andre er dere blottet for særpreg, og kan fort bli borte i et hav av nye band. For det tredje mangler dere naturlig progresjon, og låtene deres høres ut som en samlig med melodier som ikke passer sammen. For det fjerde (og dette er veeeldig subjektivt fra min side) så handler ikke musikk (/kunst) om å imponere/behage andre og tjene penger, men å skape noe en selv kan stå inne for, og inntrykket jeg sitter igjen med er at disse låtene er både upersonlige og underutviklede. Skulle disse låtene stått for seg selv ville de begge fått 1/10 av meg.
-
Loreen McKennitt: Jeg er ingen fan av keltisk folkemusikk, men jeg setter pris på den midtøstenske inspirasjonen. Vokalen hadde heller ingen særpreg, og sounden var litt for folkelig. 4/10
-
Six Feet Under er jeg kjent med og har vært over listen over serier jeg absolutt skal se, men det blir litt sånn som med The Wire. Jeg mistenker det er en litt tidkrevene serie.
Det kan jeg bekrefte. Six Feet Under er ikke lett underholdning, men man får mye igjen for tiden man bruker på den.
-
Manowar: Ikke min kopp te. Teksten er forferdelig, og alle fordommer jeg har mot sjangeren blomstrer når jeg hører denne låta. 2/10
Men det finnes noe bra i metal òg:
http://www.youtube.com/watch?v=OvE19oCCPmw
Det må du tåle når du poster på nettet slik
At folk ikke liker musikken jeg hører på er ikke noe jeg ikke er vant til
-
Nåmmen. Tålte du ikke kritikken?
Jeg sitter og griner
-
Knutsen og Ludviksen: Fine barndomsminner strømmer på, og jeg syns fremdeles låta er en godbit. 8/10
http://www.youtube.com/watch?v=5HfueUL2LeY
kvasi-intellektuel visesang for kule besserwissere, elendig vokalist, dårlig låt. "Don't mistake lack of talent for genious".
Spoken like a true besserwisse: Deg om det.
Ranger sangen over deg!
i Musikk
Skrevet · Endret av Uncle Albert
Gregorian: Jeg trudde lenge låta var en tullelåt, og det sier i grunn sitt. Forutenom sin pretensiøse fasade var den fôret med elementer fra 90-tallspop, deriblant introen til Baywatch-låta, og sounden var mildt skrevet forferdelig. 1/10
http://www.youtube.com/watch?v=aMfkVGCU_BA