Gå til innhold

Satyricon - albumguide og diskusjonstråd


JPNord

Anbefalte innlegg

satyricon.jpg

 

Satyricon er et norsk svartmetallband som startet opp i 1990. Satyricon regnes som et av de aller største innenfor sjangeren, og blir regnet blant de aller største innenfor norsk black metal sammen med Darkthrone, Emperor, Mayhem, Burzum og Immortal. Satyricon var blant de aller første som brukte middelalder-inspirasjon i svartmetallen, noe vi finner gode eksempler på fra de to første platene. Bandet består idag av Satyr (vokal, gitar, keyboard og bass) og Frost på trommer, og har per i dag gitt ut seks studioalbum. Jeg har tatt for meg studioalbumene, da jeg synes disse er viktigst. Kanskje jeg skriver noen om EP'er, Singler, DVD'er og slikt senere, men studioalbumene får holde for denne gang.

 

Diskografi:

  • 1993 – Dark Medieval Times
  • 1994 – The Shadowthrone
  • 1996 – Nemesis Divina
  • 1999 – Rebel Extravaganza
  • 2002 – Volcano
  • 2006 – Now, Diabolical

Dark Medieval Times (1993)

 

1993_dark_medieval_times.jpg

 

Dark Medival Times er Satyricons debutalbum, og albumet er kjent for å være sterkt inspirert av middelalderen. På platen spiller som vanlig Frost og Satyr, men har også en innleid session-keyboardist ved navn Torden. Tekstene på cd'en er ukjent for de aller fleste, og har aldri blitt offisielt utgitt av Satyricon, verken i bookleten eller på hjemmesidene deres.

 

Konklusjon

Dark Medieval Times inneholder mye typisk for den brutale svartmetallen som ble gitt ut på begynnelsen av 90-tallet: Rå og grov produksjon, hissig gitarlyd og Frosts herlige trommer. I tillegg til dette inneholder den noe så spenstig som akkustisk gitar og fløytetoner. Tittelsporet reflekterer lydbildet på en god måte, der den beinharde svartmetallen er kombinert med de rolige tonene fra de litt mer utradisjonelle instrumentene. Dette albumet sitter veldig bra hos meg, og godbitene kommer på rekke og rad: Walk the Path of Sorrow, Dark Medieval Times, Min Hyllest til Vinterland og Taakeslottet. Albumet er en klassiker innenfor norsk black metal, og burde være en selvskreven skive i platehylla til alle Satyricon-fans. Det er likevel noe som trekker ned, produksjonen er ikke optimal i mine ører, og det bærer plata en del preg av. Er det bare meg, eller er det utrolig lite bass i lydbildet? Jeg synes det er veldig mye diskant, og lite bass, men det kan være det faktum at lydutstyret mitt ikke er optimalt. Dette blir selvsagt veldig subjektivt, mange setter stor pris på produksjonen av Dark Medival Times.

 

Sporliste:

 

 

1. Walk the path of sorrow

2. Dark medieval times

3. Skyggedans

4. Min hyllest til vinterland

5. Into the mighty forest

6. The dark castle in the deep forest

7. Taakeslottet

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: Taakeslottet, Dark Medieval Times,

Karakter: 9/10

 

The Shadowthrone (1994)

 

1994_the_shadowthrone.jpg

 

The Shadowthrone er Satyricons andre album, og fortsetter i samme stil som debuten. Viking/middelalder-preget er fortsatt viktig og denne gangen har de også fått med seg flere instrumenter i form av synth og piano.

 

Konklusjon

Dette er virkelig en perle, og i mine øyne Satyricons beste album. Det hele er melodiøst og vakkert, samtidig som det er herlig brutalt. At de har fått med seg Samoth på bass er heller ingen ulempe, og innslagene av synth og piano er virkelig passende. Albumet innledes av Hvite Krists Død, som er en av Satyricons mest kjente sanger. Spor nummer fem er også verdt å merke seg, Dominions of Satyricon, som har en herlig intro som bygger seg opp til høydepunktet nås. Sangen har også et rolig parti med synth mot slutten. Dette albumet mangler absolutt ingenting, vokalen til Satyr har «vokst» siden Dark Medieval Times, trommene er glimrende og produksjonen er som det skal være på et black metal-album. Den herlige synth-sangen som avslutter albumet trekker ytterligere opp, I En Svart Kiste er virkelig en spesiell låt med en utrolig stemning.

 

Sporliste:

 

 

1. Hvite Krists Død

2. In the Mists by the Hills

3. Woods to Eternity

4. Vikingland

5. Dominions of Satyricon

6. The King of the Shadowthrone

7. I En Svart Kiste

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: Hvite Krists Død, Dominions of Satyricon, I En Svart Kiste

Karakter: 10/10

 

Nemisis Divina (1996)

 

1996_nemesis_divina.jpg

 

Nemisis Divina er for mange høydepunktet av albumene til Satyricon. Med seg på albumet har de også Kveldulv (Mest kjent som Nocturno Culto fra Darkthrone)

 

Konklusjon

Nemesis Divina er et fantastisk album, og er sammen med The Shadowthrone Satyricons beste utgivelser. Dette albumet har faktisk ingen svake partier, og alle låtene sitter som hånd i hanske. Vikinginspirasjonen vi finner mye av på de to første albumene er det mindre av her, men samtidig finner vi mer rett-på-sak tekster som Forhekset og Du Som Hater Gud. Sistnevnte er forøvrig skrevet av Gylve Nagell (også kjent som Fenriz fra Darkthrone) som en hyllest til Satyricon, resten av tekstene er skrevet av Satyr. Lydbildet er som et svartmetallalbum skal være, samtidig som det ikke blir like skittent og grovt som for eksempel enkelte Darkthrone-album (les: Transilvanian Hunger). Jeg husker første gangen jeg hørte Mother North for mange år siden, den slo meg som så skummel at jeg ikke våget å høre gjennom hele sangen. Det sier litt om hvor fantastisk stemning dette albumet klarer å formidle. Sammen med Satyr og Frost er også Kveldulv som trakterer ulike gitarer på cd'en. Det er utrolig mange bra låter på denne skiva, men jeg vil spesielt trekke fram Forhekset, Mother North og Transcentental Requiem of Slaves. Kort sagt så er Nemesis Divina en virkelig perle innenfor norsk svartmetall og en obligatorisk del av enhver black metal-samling med respekt for seg selv.

 

Sporliste:

 

 

1. The Dawn of a New Age

2. Forhekset

3. Mother North

4. Du Som Hater Gud

5. Immortality Passion

6. Nemesis Divina

7. Transcendental Requiem of Slaves

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: Forhekset, Mother North, Transcendental Requiem of Slaves

Karakter: 10/10

 

Rebel Extravaganza (1999)

 

1999_rebel_extravaganza.jpg

 

I 1999 kom Satyricons fjerde studioalbum, etter en periode på tre år siden forrige album. Rebel Extravaganza er et grimt, skittent og iskaldt album.

 

Konklusjon

For å være helt ærlig er Rebel Extravaganza Satyricons svakeste album i mine øyne. Albumet treffer meg ganske enkelt ikke skikkelig. Lyden er grim og skitten, og burde være en perfekt atmosfære for et skikkelig kaldt black metal-album, men det er noe jeg savner. Det som mangler på dette albumet er etter min mening det som jeg liker best hos Satyricon, veldig fengende sanger med herlige riff og refrenger. Sangene på Rebel Extravaganza treffer meg ikke skikkelig, riffene på platen sett under ett er ikke like sterke som på tidligere utgivelser. Men når det er sagt, så er ikke dette et dårlig album. Finnes det noe mer kaldt og jævlig enn å hørre Havoc Vulture på en iskald vinterdag? Rebel Extravaganza er ikke akkurat et kommersielt album, og ingen kan i hvertfall si at dette er sell-out. For å kort oppsummere, dette albumet er det minst spilte Satyricon-albumet hos meg, men samtidig et album som fortjener mer oppmerksomhet enn det jeg har gitt det.

 

Sporliste:

 

 

1. Tied in Bronze Chains

2. Filthgrinder

3. Rhapsody in Filth

4. Havoc Vulture

5. Prime Evil Renessaince

6. Supersonic Journey

7. End of Journey

8. A moment of Clarity

9. Down South, Up North

10. The Scorn Torrent

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: Havoc Vulture, Supersonic Journey

Karakter: 6/10

 

Volcano (2002)

 

2002_volcano.jpg

 

Etter nok en treårig pause kom Satyricon endelig ut med et nytt album i 2002. Denne gangen med et album som er litt mindre grovt og skittent, men fortsatt solid svartmetall.

 

Konklusjon

Mye har skjedd musikalsk sett siden Rebel Extravaganza, og Volcano fremstår som et album som er litt mer polert i kantene enn det forrige albumet. Volcano er kanskje «breakthrough-skiva» til Satyricon, og har solgt i massevis. Likevel er dette en kjempebra skive der Satyricon leverer nok et solid produkt. Lydbildet er helt annerledes enn Rebel Extravaganza, som var skikkelig skittent, uten at det virker negativt på lyden, skiva er fortsatt iskald og herlig. Her finner man sanger med skikkelig trøkk i, som for eksempel Repined Bastard Nation og Possessed, i tillegg til at man finner de litt roligere sangene som Suffering the Tyrants og Black Lava. Noe annet som trekker denne skiva opp er de gode tekstene, jeg synes Satyr virkelig har tatt steget videre med tekstene. Volcano er et album som virkelig fenger undertegnede, selv om det ikke når opp til de samme høydene som de tre første albumene. Volcano kan trygt anbefales, Satyricon har gjort en skikkelig jobb med denne plata.

 

Sporliste:

 

 

1. With Ravenous Hunger

2. Angstridden

3. Fuel for Hatred

4. Suffering the Tyrants

5. Possessed

6. Repined Bastard Nation

7. Mental Mercury

8. Black Lava

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: Repined Bastard Nation, Black Lava

Karakter: 8/10

 

Now, Diabolical (2006)

 

2006_now_diabolical.jpg

 

Etter suksessen med Volcano var det store forventninger til Satyricons til dags siste album, og de skuffet ikke undertegnede. Albumet er mektig og isnende kaldt, samtidig som det er sterkt preget av rock n' roll-elementer.

 

Konklusjon

«Now, Diabolical - Kald og koselig hitliste-black-metal!», slik oppsummerer Mefisto dette albumet. Dette er jeg veldig enig i, sett bort ifra at dette er langt i fra koselig. Satyricon har fått mye pes for dette albumet, da det har solgt i bøtter og spann. Kanskje er Satyricon blitt «kommerse» når de opptrer på VG-lista og gir ut 2-3 singler fra sitt siste album, men hva gjør vel det når de fortsatt leverer musikk i toppklasse? Now, Diabolical er et mektig album som holder høy kvalitet. Her er det fengende riff og refreng sterk inspirert av rock n' roll ala Motörhead kombinert med pompøse blåseinstrumenter og annen moro. Albumet har en moderne produksjon og en upåklagelig lydkvalitet. Spesielt vil jeg anbefale sistesporet og A New Enemy, som virkelig viser hva dette albumet står for. Det som imidlertid trekker ned for Now, Diabolical er at det kan bli noe ensformig, sanger som Now, Diabolical, The Rite of Our Cross og That Darkness Shall be Eternal kan kanskje bli litt like i lengden? Jeg har i hvertfall problemer med å skille noen av sangene fra hverandre. Uansett, Now, Diabolical er et knakende godt eksempel på at Satyricon fortsatt lever i beste velgående.

 

Sporliste:

 

 

1. Now, Diabolical

2. K.I.N.G

3. The Pentagram Burns

4. A New Enemy

5. The Rite of Our Cross

6. That Darkness Shall be Eternal

7. Delirium

8. To the Mountains

 

 

 

Sjanger: Black metal

Høydepunkt: A New Enemy, To the Mountains

Karakter: 7/10

 

Liste over andre utgivelser:

[*] 1992 – Satyricon (demo)

[*] 1993 – The Forest is My Throne (demo, også utgitt i 1995 som en splitt sammen med Enslaved med navn The Forest Is My Throne / Yggdrassil)

[*] 1997 – Megiddo (EP)

[*] 1999 – Intermezzo II (EP

[*] 2001 – Roadkill Extravaganza (DVD)

[*] 2002 – Ten Horns, Ten Diadems (Samle-cd)

Endret av Arrosiach
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Takk for konstruktiv kritikk. Grunnen til at Rebel Extravaganza ikke får bedre karakter hos meg er at den rett og slett ikke fenger meg på samme måte som de andre albumene, som skrevet i guiden. Men jeg vet det er mange som setter stor pris på dette albumet, og det fortjener sannsynligvis mer spilletid hos meg også.

Lenke til kommentar
Så når Satyricon spiller live, så leier de inn lokale helter til å stå for de instrumentene Satyr  ikke klarer å gape over på en gang? (eller spiller dem live i det hele tatt)

8320685[/snapback]

De spiller live ja, de leier inn folk til å spille instrumenter. Satyr står kun for vokalen under konserter. Men selv om de leier inn folk, er de som spiller for dem rimelig faste fra konsert til konsert.

Endret av Arrosiach
Lenke til kommentar
Nemesis Divina er jo det beste albumet de har gitt ut, de overgår aldri den.

8321497[/snapback]

 

Nå ble det riktig.

 

Og pila har forøvrig pekt rett ned etter den skiva. Greit at Satyr liker og være rockestjerne for tida, men han kunne da i det minste fortsatt og skrive gode låter... :roll:

 

Et av Norges beste band på 90-tallet. Synd det ikke varte.

Lenke til kommentar
Tja, på Rebel viste de jo at de (I motsetning til mange andre BM-band) turte å være progressive, plata er et mesterverk i mine ører.

8323858[/snapback]

 

Setter også Rebel desidert høyest. Måtte baller til for å gjøre den skiva. Avslutningen på Scorn Torrent kunne gjerne vart i ti minutter til for min del. Dessuten har jeg til gode å bli lei av denne. I motsetning til deres andre skiver. Selv om jeg er veldig glad i Shadowthrone, Nemesis og delvis Volcano.

Lenke til kommentar

Fin guide! ...Og fantastisk band.

Jeg har på en mystisk måte aldri fått meg til å kjøpe Rebel Extravaganza men jeg burde kanskje få tak i den snart.

 

De driver vel forresten med et nytt album nå, om jeg ikke tar helt feil? Håper likevel det blir tid til noen konserter, hadde vært utrolig kult å se dem live igjen. Haha, når de kjører allsang i Mother North er det nesten til å få tårer i øynene av. Stor opplevelse.^^

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...