Gå til innhold

Lord Augustface


Anbefalte innlegg

Nei og nei, nå henger jeg etter!

 

1993: Liz Phair - Exile in Guyville

 

Det ser ut til at det blir dårlig med xx-kromosom i lista, så dette får bli alibiet mitt. Og jeg tror det rekker lenge, for det er et skikkelig jentete album som høres så ektefølt ut som bare det. For oss uinnvidde er det nesten som å få høre hemmeligheter.

 

 

1994: Shellac - At Action Park

 

Steve Albini er den mest kjente i denne trioen, og han har kalt Liz Phair for en “pandering slut” og “the modern Rickie Lee Jones, more talked about than heard, a persona completely unrooted in substance, and a fucking chore to listen to,” så jeg tenkte det passet bra å få disse to i samme post. Shellac har mye samme sound som Slint (Albini produserte Tweez), bare aggresivt og hardt som faen, og jeg er ganske sikker på at det er verdens kuleste band.

 

http://www.youtube.com/watch?v=C_i1McYq38A

Endret av Lord Britishface
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

1996: Erik Satie - Gnossiennes; Gymnopédies; Ogives; Trois Sarabandes; Petite ouverture à danser - Reinbert de Leeuw

 

Dette er kanskje litt juks, siden stykkene ble komponert for godt og vel hundre år siden og har blitt spilt inn mange ganger siden den tid, men den friheten tar jeg meg. Nydelig minimalistisk pianomusikk, hvorav Trois Gymnopédies har blitt betraktet som forøperne til ambient. Og med Leeuw ved tangentene går det fra minimalistisk til mini-minimalistisk; han spiller saaaaakte.

 

 

Takk til CypheroN for anbefalingen!

 

1997: Hum - Downward Is Heavenward

 

Drømmende og vakker vokal over en gigantiske vegg av feedback og fete riff – en halvpart space rock, en halvpart post-hardcore. Gigantisk, men samtidig skjørt og personlig. Jeg skjønner ikke hvordan dette bandet bare forsvant, husket for lite annet enn en låt i Cadillac-reklame.

 

Endret av Lord Britishface
Lenke til kommentar

Det ble et lite avbrekk mens jeg var på flyttefot, men nå er jeg igjen klar til dyst.

 

1998: Refused - The Shape of Punk to Come

 

Et av tidenes beste hardcore-album, og den viktigste influensen for hele den moderne post-hardcore-scenen. Det er ikke én låt som ikke inneholder noe helt nytt og overraskende. Revolusjonær musikk av noen av de flinkest musikerne i bransjen (særlig trommis David Sandström er en åpenbaring).

 

 

1999: Les Rythmes Digitales - Darkdancer

 

Dette har vært sommer/gla’-albumet mitt i flere år nå. Plettfri electro/house som TAR OVER KROPPEN DIN.

 

Endret av Lord Britishface
Lenke til kommentar

Jeg har det for travelt!

 

2000: Arovane - Tides

 

Phat beats og nydelige melodier, side om side, og i stedet for den akustiske gitaren, som er vanlig kost i sjangeren, går det mest i barokkinstrumentet cembalo. Og det er så mye luft mellom instrumentene at man nærmest automatisk fyller tomrommet med egne bilder. Sånn cirka så bra som ambient techno/downtempo kan bli.

 

http://www.youtube.com/watch?v=0LnzQPAOEkU

Litt treg start for de utålmodige, men hold ut i tre-fire minutter, det er definitivt verdt det.

 

 

2001: Converge - Jane Doe

 

Jane Doe er det verste albumet jeg elsker. Det er støyende og ubehagelig og jeg skjønner knapt et ord som blir sagt. Det er et gigantisk og ugjennomtrengelig monument over pur vrede, og det vil ingenting annet enn å fortære deg.

 

Endret av Lord Britishface
Lenke til kommentar

2002: Acid Mothers Temple & the Melting Paraiso U.F.O. - Univers Zen ou De Zéro à Zéro

 

Det blir litt tilfeldig hvilket hvilket AMT-album jeg velger, for de gir ut plater raskere enn det er fysisk mulig for noen å høre dem.

 

På hjemmesiden deres, som forøvrig ser ut som noe lillesøsteren din lagde på GeoCities rundt årtusenskiftet, beskrives det som "archangels thunderbird brings the New Rock from the cosmos...", og jeg vet ikke helt om det kan sies bedre. "Hvis Glenn Branca spiste fleinsopp til frokost, middag og kveld", kanskje.

 

Endret av Lord Britishface
Lenke til kommentar

2003: SikTh - The Trees Are Dead & Dried Out, Wait for Something Wild

 

\m/ METØØØØHL! \m/

 

Progressive/metalcore med Mike Patton-ish vokal (à la Dillinger Escape Plan, ikke kjip nu-metal). Det må selvfølgelig to vokalister til for å få det til, for det finnes bare én Patton, men resultatet er upåklagelig. Vilt og komplekst, men usedvanlige stødige musikere får det til å funke. En personlige favoritt er coveret av Nick Caves "Tupelo", noe av det roligere på albumet, som jeg faktisk synes overgår originalen.

 

 

tuleo
Lenke til kommentar

Acid Mothers Temple er småkult. Aldri brukt nok tid på å sette meg inn i bandet, så har ikke fått helt taket på det. Er kanskje på tide og slippe tilet par skiver.

 

Vet ikke om jeg tør å sjekke ut Sikth. Driter alltid på meg når jeg ser noe nevne "metalcore". For all del, jeg liker flere metalcoreband, men løper alltid unna når det blir nevnt uansett,og alt er Killswitch Engage og andre moderne drittband sin skyld.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...