Depersonalisering (mental lidelse)

[ponderer]

Hei! Jeg er ny her og lurer på om det er andre her som lider av denne forferdelige lidelsen depersonalisering/derealisering. Om du er nysgjerrig på hva det er, eller lurer på om du kanskje har det selv, så kan det være en god ide å sjekke ut et forum for denne lidelsen som heter www.dpselfhelp.com

 

Her er også en video som beskriver lidelsen greit:

(du kan spole til 01:30)

 

Ekstrem kort beskrivelse av lidelsen: Du føler deg fanget i din egen drømmeverden, det er en vegg mellom deg og resten av verden,alt du kan se og ta på, stiller du hele tiden spørsmål ved om det er ekte eller ikke, hvordan alt fungerer, hva alt betyr, hva i all verden betyr det å være et menneske etc. Det er konstant grubling på absolutt alt og en går i sirkler rundt seg selv dagen lang.

 

Jeg lager denne tråden i håp om at kanskje noen i nærheten (bergens området) lider av det samme og det hadde vert greit å kunne chatte eller kanskje møte opp og bare kunne dele opplevelser og måter å komme seg videre i livet med denne lidelsen. Ellers hadde det jo også vert veldig fint å kunne skape litt oppmerksomhet rundt dette og kanskje lage noe diskusjonsrom for de som lider av det.

[dag1234]

Dette er en sjelden tilstand, men en vanlig plage.

Alle kan oppleve depersonalisering, eller dens nevø; derealisasjon, ved stress, utmattelse eller andre former for overbelastning.

Den skal ikke ha spesiell behandling, utover hvile. Den skal vanligvis heller ikke diagnostiseres.

Som videoen sier er dette en følgeplage, et symptom, ved andre lidelser. Angst er det vanligste, men det kan også komme ved somatiske tilstander.

 

 

 

[ponderer]

Er sant det ja, men er fortsatt veldig vanskelig å ha med å gjøre. Poenget med denne tråden var å skape litt oppmerksomhet/diskusjon rundt temaet, og forhåpentligvis komme i kontakt med andre (nordmenn) som sliter med det samme.

 

Virker som du vet en god del om det, har du hatt erfaring med det selv kanskje? 

[Sir-Allistair]

Kjenner til denne veldig rare følelsen da jeg har opplevd det i store deler av livet. Å ikke kjenne seg igjen i speilet, men kun se et totalt fremmed menneske, er veldig ubehagelig. Men som alt annet blir man på sett og vis vant til det. Har hvertfall selv godtatt at sånn er jeg skrudd sammen.

En annen nokså vanlig opplevelse er å plutselig oppleve sine nærmeste som fremmede. En erkjennelse av at jeg egentlig ikke kjenner de eller at de i det hele tatt finnes.

Men har aldri sett dette som en diagnose i seg selv.

[Mir]

Kjenner til denne veldig rare følelsen da jeg har opplevd det i store deler av livet. Å ikke kjenne seg igjen i speilet, men kun se et totalt fremmed menneske, er veldig ubehagelig. Men som alt annet blir man på sett og vis vant til det. Har hvertfall selv godtatt at sånn er jeg skrudd sammen.

En annen nokså vanlig opplevelse er å plutselig oppleve sine nærmeste som fremmede. En erkjennelse av at jeg egentlig ikke kjenner de eller at de i det hele tatt finnes.

Men har aldri sett dette som en diagnose i seg selv.

Hei Sir-Allistari

 

1. Klarer du å gjenkjenne deg i speilet nå?

[bluebell]

Har også opplevd den rare følelsen..
Og søker som gal for å finne svar.

Kommer stadig i situasjoner der jeg burde reagere med empati, tegn på nervøsitet, glede, sinne eller sorg.
Men kjenner en stor mangel på følelser generelt. Alt jeg sier kommer på en måte fra en helt annen person.
Stort sett ser jeg på følelser som poeng løst, men vil gjøre noe med det.

Det var først da en venninne av meg og jeg kom i en diskusjon ang. forhold at jeg begynte å reage litt.
Hun mente at om du er i et forhold og det går dårlig bør du reagere og føle noe.
Jeg ser på det slik, går det ikke så går det ikke. Og det kan jeg leve med.
Senere døde en nær slektning, er ikke så mange av dem igjen. Men igjen så er det helt ok, jeg ser på livet som en film.



 

[AnonymDiskusjon]

Opplevde dette cirka et år etter å ha opplevd "ego death" på en LSD tur. 

Trodde på en måte at jeg døde den kvelden og levde i en simulasjon, om det er det samme videoen sikter til. Holdt meg langt unna alt av slikt etter den opplevelsen, kommer aldri til å gjøre det igjen...

Anonymous poster hash: 9dc9e...b79

[AnonymDiskusjon]

Har slitt med dette i flere år nå. Har alvorlig angstplager og depresjon. Prøver antipsykotika nå, og det hjelper litt.

 

Anonymous poster hash: eff5f...77e

[djgudleif]

Jeg hadde denne følelsen konstant i ca ett år for noen år sida, etter å ha drukket og festet for mye fire dager på rad.

Det har gått over nå, men har hatt perioder der det har kommet tilbake som følge av stress og angst. Senest i fjor hadde jeg det i ca 2-3 uker.

 

Med en gang jeg våknet etter siste dagen med drikking skjønte jeg at noe var galt, men kunne ikke sette fingeren på hva.

Avskrev det som normal bakrus først.

Det ble verre for hver dag i løpet av en uke, etter det var det en konstant følelse i et års tid.

 

Nabolaget mitt virket plutselig veldig ukjent og merkelig. Det kalles vel "derealisering" når kun eksterne miljøer virker ukjent, og ikke oppfattelsen av seg selv.

Noen dager senere slo også depersonalisering inn for fullt. Var helt sykt å se seg selv i speilet, da jeg ikke betraktet det som meg i det hele tatt.

Jeg kunne heller ikke relatere til egne barndomsminner eller bilder/videoer av meg selv.

Foreldre og søsken virket også som helt fremmede i ansiktet.

 

Det var utrolig skremmende den gang.

Hadde igjen rullegardina og satt foran PCen nesten hele dagen i lang tid fordi det var mindre tydelig i mørket.

Etterhvert tok jeg en annen approach og brukte det som avkobling. Forsøkte å se problemet på avstand og ikke være redd for det.

 

Gjorde noen forandringer i livet, som å si opp jobben jeg ikke likte, samtidig ble det slutt med dama som jeg hadde vært sammen med i 3 år. Mørketida var også på vei bort, så da det ble vår igjen så ble jeg meg selv i løpet av noen uker. Det skjedde så mange positive forandringer samtidig at jeg ble "frisk".

Husker enda godt det spesifikke øyeblikket jeg så sola titte fram gjennom et skydekke og for første gang på et helt år, så føltes ting ekte.

 

Jeg kom meg ut av det ved å:

 

Akseptere at det kan være sånn for alltid.

Slutte å gjøre "reality checks" (Som å se på hender, fingre osv for å se om det har blitt bedre. Man blir bare skuffet og mer redd)

Se på lidelsen fra avstand, som en kuriositet.

Nyte hvordan landskap, fjell og skyer virker mer som flotte maleri.

Ettersom livet kjennes ut som en film kan man like godt innta rollen man ønsker mest.

Bruke det som en "superpower". (Utrolig hva man tør å gjøre når man er apatisk)

Slutte helt eller moderere inntak av alkohol, selv om det ofte gir en midlertidig positiv virkning. Jeg rørte ikke alkohol på nesten to år.

 

Ikke sitt dag ut og dag inn å lese om det på forum.

Om man klarer å "glemme" det så eksisterer det plutselig ikke i det øyeblikket.

Å bekymre seg over lidelsen mater angsten, som igjen fører til at lidelsen er der da det kun er et angst-symptom.

Jo lenger man klarer å ikke tenke over det, jo mindre feedback loop blir det.

Da må man holde seg opptatt med aktiviteter som gir fokus på noe annet.

 

Det forsvinner ikke med mindre man gjør noe med underliggende angst, i følge en psykolog jeg hadde samt div artikler.

Generelt hjelper det å endre livssituasjon. (slitsom jobb, dårlig forhold, toxic venner)

Har man angstdiagnose så er det vel medisinering som kan være tingen.

 

Det er forresten laget en film om dette, som heter Numb. http://www.imdb.com/title/tt0795439/

Regissøren har visst selv hatt eller har denne lidelsen.

Artig å se hvordan hovedpersonen bare zoner ut og studerer henderne sine. Kjenner meg igjen.

Endret 13. mars 2018 av Edgelord

[djgudleif]

Interessant, har hatt ganske tydelig tilbakefall etter jeg skrev det der.

Trur det er best å ta så mye avstand som mulig fra tilstanden.

[Sir-Allistair]

 

Kjenner til denne veldig rare følelsen da jeg har opplevd det i store deler av livet. Å ikke kjenne seg igjen i speilet, men kun se et totalt fremmed menneske, er veldig ubehagelig. Men som alt annet blir man på sett og vis vant til det. Har hvertfall selv godtatt at sånn er jeg skrudd sammen.

En annen nokså vanlig opplevelse er å plutselig oppleve sine nærmeste som fremmede. En erkjennelse av at jeg egentlig ikke kjenner de eller at de i det hele tatt finnes.

Men har aldri sett dette som en diagnose i seg selv.

 

Hei Sir-Allistari

 

1. Klarer du å gjenkjenne deg i speilet nå?

Nå er det lenge siden jeg har opplevd dette heldigvis. Det forsvant sakte men sikkert i løpet av tjueåra.

[Pliscin]

Jeg kan se meg selv intenst i speilet lenge, helt til jeg ikke ser meg selv lenger. Jeg tror jeg har en form for depersonalisering og borderline personlighetsforstyrrelse, blandet med situasjonsbestemt panikkangst og til tider alvorlig depresjon, samt tendenser til OCD, ADD, ADHD, tvangsttanker, tvangslidelser, alt fra melankoli og nostalgi til sjeleroten, til å gi blanke faen i alt og alle.