Verste episode i livet ditt - hva er det?

[Gjest]

Militæret: Skulle rykke ut for å stoppe noen biltyver. Kom i handgemeng med de og brukte mye makt. Vi viste de var fra tveitagjengen så vi viste jo ikke hva de kunne gjør om de fikk mulighet... Derfor ble det kanskje brukt litt mye makt.

uansett. Jeg fikk beskjed en uke eller to etter at han jeg hadde slengt i bakken og holdt fast hadde dødd av skadene, og jeg ble anklaget for uaktsomt drap... Det var en ganske jævlig periode i livet mitt. Ble frikjent, og har det engeltig ganske bra nå. Men episoden forandra livet mitt MYE. Jeg er blitt en mer seriøs og mindre livat person nå, og sliter på meg. Jeg merker også at vennene mine har registrert forandringen. Jeg er ikke den samme personen jeg var i det heletatt.

Det er interessangt å høre en historie fortalt fra din side, siden vi hører ofte om politivold og slikt, men det må ha vert forferdelig for deg å føle at du er den slemme og føle at folk kan misforstå deg. Hvem som heldst kunne ha hendt med det samme som deg. det er bra at du fortaller andre om det.

[Kong_Tom]

Første episode må være når jeg fikk telefon om at begge brødrene mine hadde hatt en trafikkulykke. Reiste til stedet som var ca 5 minutter hjemmefra, og så at de prøvde å gjennopplive den minste broren min(som døde), mens den elste var helt nervevrak der han lå(ble fløyet til ullevoll med helikopter grunnet skader), Føltes som å "gå rundt i en film" der og da. Kommer aldri til å glemme den telefonen, og når jeg kontaktet mutter og fatter...

 

Andre episode var at jeg var på jobb utenlands, da min datter fant bestemora si (min mor) død. Lille frøkna var vel ca 4 år da, og overnattet hos besteforeldrene for at jeg var på utenlandsreise. Muttern hadde følt seg litt uvell kvelden i forrveien, men ikke verre en at hun gjerne var barnevakt, men iløpet av natta hadde hun blitt dårligere og gått i stua og døde på sofaen. Fatter hadde våknet av at dattera mi hadde grini i stua. Fikk telefon om dette klokka 6 om morgenen, og merkelig nok gikk turen både med taxi, fly og bil hjem igjen som på skinner. Det som var det sterkeste med dette var at når jeg kom hjem hadde jenta mi sittet og tegnet til bestemor som var død. Engler og greier.... Hun fikk med seg de tegningene i graven.

 

Siste (som gikk bra) var når jeg var på tur til Kiel i fjor, og fikk telefon (atter igjen) fra bruttern, som hadde funnet fattern mer eller mindre død hjemme bak en anleggsmaskin. Hadde hatt en hjerneblødning, men det var ikke noe særlig å være utenlands atter igjen mens ting skjer hjemme.

 

Det skal også nevnes at jeg er 34 år, og disse tingene i en eller annen form er en del av livet. Satt også og holdt bestemora mi i hånda når hun gikk bort for 4-5 år siden, men det var av alderdom så ingenting tragiskt med det.

 

Til dere som har opplevd tragiske bortganger av venner, familie, eller andre dere har hatt bånd til er det viktig at dere har noen å snakke med, og ikke sitter med følelsene innesperret. Det er i slike tilfeller dere virkelig finner ut hvem som er venner i nøden og ikke.

[Gjest Guest_Jens_*]

oiii! så fælt folk har det : /

 

Kan vell fortelle litt.

Begynte når jeg var liten, mamma å pappa gikk fra hverandre. det var jo ikke noe spess morro, så sleit litt med det egentlig. har ikke noe god kontakt med min far, noe som jeg ønsker jeg kunne hatt "/. Kompis av meg tok livet av seg for noen år tilbake.. har slitt noe helt forferdelig med det i ettertid, har hatt konkrete planer om å ta livet mitt...

 

Prøvd å tatt livet av meg i fylla... heldigvis var jeg så full at jeg ikke greide det...

Men ja, jeg er forsatt veldig ung... å har mye å lære... men jeg klarer meg så sykt mye bedre nå, har så sykt mange bra venner som har støttet meg : )

[knetrom]

Den følelsen av at noe må skje, for det har ikke skjedd enda kjenner jeg.. I fjor slo det til.

 

Så den verste episoden, si heller perioden, håper jeg var i fjor vår. I januar eller februar dør min kusine, hun var ca 35, mangeårig narkoman og hadde en jentunge som jeg tror komfirmerte seg i fjor. Folk trodde det gikk bedre med henne, hun hadde blant annet hatt slag og mistet et øye i 20-årene og hun var jo som sagt narkoman. Tror ikke hun døde av overdose, men hun døde om natten i leiligheten til en bekjent.

 

I mai kjører en kamerat lastebilen sin i sjøen, ligger under vann i 45 minutter med tilskuere på land som ikke svømmer ut til han, og dør dagen etter uten å ha våknet. 21 år gammel. Helt uvirkelig. Begravelsen ble utsatt i noen uker, for han fikk en lillebror noen dager etter at han døde. Var på graven hans på julaften, veldig rart å se bildet av han på steinen. Har vel aldri sett en fin gravstein før heller.

 

Og kort tid etter sier min far at han har fått kreft, samme typen som det viste seg at tok livet av min bestefar et år tidligere. Da hadde pappa sjekket seg, han hadde ikke kreft, men hadde fått i løpet av vinteren. Kreften kunne opereres, han slapp operasjonskøen pga en avlysning heldigvis.. Dagen før operasjonen var han helt fraværende, ikke sånn jeg kjenner han. Da jeg besøkte han på sykehuset etter operasjonen var det blod i sengen og han kunne så vidt gå 2 skritt med rullator før han var utmattet. Besøkte han hjemme en uke etterpå, da så han ut som en gammel mann, måten han sto og gikk på, veldig sliten og ikke sånn som jeg kjenner han. Men en uke etterpå var han oppe igjen, ute og travet i hagen for han måtte gå men pga operasjonen kunne han ikke gå så langt. Tror vi gikk fram og tilbake der i 30 minutter, hehe. Operasjonen var vellykket hvertfall, all kreften er vekke. Men siden den regnes som arvelig må nok jeg og min bror inn til faste undersøkelser om noen år og ut vår tid..

[Kenny McCormick]

kondolerer for kusina og kameraten din som døde, er kjipt å miste folk man er glad i

men var godt det gikk bra med faren din da

[Douglas Quaid]

Då eg fekk beskjed om at hunden min skulle avlivast...men det er ein bagatell i forhold til alt det andre eg har lese her. Har vore heldig so langt i livet (16 år).

[Gjest Guest_gjest_*]

Det verste.. Det er å oppdage at de man trodde var venner ikke er de vennene du trenger i en meget vanskelig tid!

At de heller vil vite fakta enn om hvordan det faktisk GÅR med deg, eller ER der for deg.

[SurfingElite]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

Broren min, Aleksander. Han var fæl mot meg. Han tok tingene mine. Enten gjemte han de, eller så kastet han de. Han kom med trusler som ”hvis du ikke legger deg nå, så kutter jeg hodet av deg!”

Jeg la meg. Årene etterpå bedret han seg litt, men så var det problemene med foreldrene mine som var det største problemet.

 

Mamma & pappa? Da jeg var 4 ble jeg veldig kvalm av melk og yoghurt. Mamma sa jeg MÅTTE spise/drikke det, for næringsstoffer og slikt. Hun tvang ofte i meg mat og drikke, fordi det skulle være så sunt osv. Men jeg gråt. Hver gang jeg spiste noe. For i alt jeg pleide å få så var det melk, og det har nå i de siste årene vist seg at jeg har sterk melkeintoleranse.

 

Pappa likte ikke at jeg gråt når jeg var kvalm og brakk meg. Så han stengte meg inne. På badet. Jeg var 4-5 år da. Sov ofte på badet, med spy rundt meg. Gikk ikke i barnehage, for mamma jobbet jo ikke, så da kunne jo hun ”passe på meg.” Jeg ble behandlet som en hushjelp.

 

Så var jeg 6 år. Tid for å begynne på skole? Ja. Men så var det jo det problemet da; at jeg omtrent aldri hadde vært rundt andre folk. Pappa kjørte meg i den fine røde bilen sin. Da han parkerte foran skolen, var ordene jeg fikk ”jeg henter deg etterpå!”

 

Jeg gikk bortover til inngangsdøren. Husker fortsatt de store vinduene og all pynten i vinduene. Jeg synes det var pent, hadde aldri sett noe slikt før. Så kom jeg meg tilslutt inn den tunge døren som de andre gikk inn. Ble møtt av en glisende dame med trønderdialekt. ”Hardu ikke mamman eller pappan din me dæ?” Jeg tror ikke jeg svarte hun engang. Jeg bare så meg rundt. Husker det som om det var fra i går.

 

Husker for så vidt ikke noe mer fra den dagen, men dagen etterpå skulle jeg tilbake på skolen. Jeg husker at jeg gikk i Aleksander sine klær. Måtte det, siden vi ikke hadde noe god økonomi for å si det slik. En stor svart genser, som jeg selv synes var STYGG, med en gutt som skatet og noe. Og en shorts. Etter skoledagen gikk jeg ut på parkeringsplassen. Men pappa kom ikke. Han kom aldri. Husker ærlig talt ikke hvordan jeg kom meg hjem, men da jeg kom hjem satt mamma i hjørne av sofaen og så ut vinduet. Jeg kunne jo se at hun var trist. Det var pappa. Overdose. Død. Borte. For alltid.

 

Jeg tok det ikke inn på meg. Hadde lært meg selv at det var det beste. Men så kom Aleksander hjem. Han ble sint. Veldig sint. Knuste, slo, sparket, hylte og grein. Mamma satt der fortsatt.

 

Jada. I en alder av 12 år var broren min lenket til dataen. Han var svært attraktiv blant jentene, og alkoholen ble slukt.

 

På dette tidspunktet var jeg blitt 8 år. Mamma var aldri hjemme lenger nå. Men èn dag kom hun hjem. Hun ville ta meg med til byen. Jeg pleide sjelden å være ute, så jeg ble jo hoppende glad, for èn gangs skyld. Men mamma var ikke edru. Bilulykke. Jeg fikk et STORT kutt på ene siden av ansiktet, og mange blåmerker. Mamma fikk noen små sår og ett blåmerke.

 

Jeg kom meg tilbake på skolen mye fortere enn jeg skulle. Mamma ville ikke ha meg hjemme for hviletiden jeg egentlig skulle hatt. På skolen ble jeg mobbet. Hver dag dynket de meg i sølepytter eller noe annet som man nå ser på film. Jeg lærte at mennesker var onde. Og på dette tidspunktet nektet jeg å gå på skolen. Men mamma ville jo ikke ha meg hjemme. Så i en alder av 9 år bestemte jeg meg for å flytte hjemmefra. Men DA protesterte mamma. Jeg sa hva de gjorde mot meg, og hva de kalte meg pga såret i ansiktet. Vi kranglet. Hun sa ”ja vel, om du har det så dårlig så får du ringe barnevernet og se om det er noen der som vil ha deg”

 

Og slik ble det. Jeg fikk kontaktet barnevernet! Ble plassert hos et par i 50-årsalderen. De hadde et lite hvitt hus, og hagen var FLOTT. Damen var hyggelig, men jeg likte hun ikke. Mannen var veldig snill.

Endelig skulle jeg få det fint. Aleksander har jeg ikke kontakt med. Har ikke hatt kontakt med han siden jeg var 10 (det er 6 år siden nå). Men jeg skulle ikke få være lykkelig så lenge. Nei. For mannen fant plutselig en økende interesse for meg. Jeg fikk ikke lov å dusje uten at han fikk være med. Jeg fikk ikke lov å legge meg uten at han hadde fått ”klem” først. Og dagen før 11-årsdagen min var jeg ikke jomfru lenger. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Hvorfor skulle JEG oppleve dette?

 

På dette tidspunktet av livet gjorde jeg ikke noe. Kjente ingen, orket ikke være med noen, ville ikke være med noen. Var alene. Men så fikk jeg datamaskin av ”tanten” min til 11årsdagen. En rik og snill dame. Hvorfor ville ikke hun adoptere meg?

 

Jeg begynte å utforske datamaskinen. Hun lærte meg det grunnleggende. Da hun hadde reist ble jeg bare sittende å stirre på skjermen. Startsiden.no. Jeg trykket på litt av hvert, det var morsomt. ”Spill.”

 

Jeg ble fort avhengig av datamaskinen. Hadde jo ikke noe annet å gjøre på. Jeg nektet å gå på skole. Hatet mennesker. Ble et nervevrak bare jeg måtte ut å hente posten. Etter en stund klarte jeg å skaffe meg MSN. Kan ikke huske hvor jeg fikk kontaktene fra, men det ble en god del gamle griser innpå, men det skjønte jo ikke jeg. Jeg snakket med en mann. Han var flink å spørre spørsmål, og jeg var flink å svare ærlig. Han sa han var 13, og at han likte meg. Etter noen dager var det bestemt at han skulle møte meg. Jeg møtte han. Han var 19. Ble voldtatt. Somlet meg hjem igjen. Fikk kjeft av Damen, som sa at jeg ikke kunne forsette slik. Hun ville skaffe meg psykolog, og hun kjeftet meg huden full om at jeg måtte bry meg mer om livet og menneskene rundt meg(wtf?!). Men ja, så røpte hun også at hun selv var hjertesyk.

 

Jeg ble sendt på rommet mitt. Kanskje like greit, jeg klarte jo aldri å si noe imot uansett. 2 måneder senere døde hun. Det var operasjon med 20 % sjanse for å overleve. Nå følte jeg meg FORLATT. Mannen begynte å drikke. Jeg holdt meg ute. Bodde på gaten, gikk ”hjem” for å finne mat. Det var da jeg ble kjent med Cato. 16 år gammel gutt med blågrønne øyne. Han hadde vært på fest. Han kom bort til meg, for ene hånden over skulderen min, og på dette tidspunktet var jeg i sjokk. Var ikke vandt til sånn ”kontakt.” Jeg skjønte ikke hva han sa, men han tok meg i hånden og leiet meg med seg.

 

I tiden etter skjedde det ikke noe spesielt mer enn at jeg bodde litt på gaten og litt foran datamaskinen. Var livredd folk. Mannen hadde vært snill nå. Ikke gjort meg noe som helst. Han var begynt å komme seg. En dag kom han bort til meg. Jeg forventet det verste, men han sa det var på tide å kontakte barnevernet. På dette tidspunktet var jeg 14.

 

Sliter fortsatt med mange traumatiske minner. Er 16. Har hjelp fra barnevernet. Holder på å skaffe meg jobb. Har leilighet for meg selv. Har begynt å bli mer vandt til andre folk[har vært totalt innesluttet].

 

Happy endig?

 

 

 

Utrolig trist historie og håper livet ditt virkelig kommer til å bedre fra nå av.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Frohman]

Mistet min jevnaldrene nevø og nærmeste venn i går. Et velykket selvmordsforsøk.

Vanskelig å si det på en god måte, men jeg tror vennen din har det bedre nå.

[Tmz]

Har dessverre en god del å velge i.. kan jo ta en kort oppsummering..

Har tatt uthevet skrift på "stikkordene" for de som ikke gidder å lese alt.

 

 

Broren min, Aleksander. Han var fæl mot meg. Han tok tingene mine. Enten gjemte han de, eller så kastet han de. Han kom med trusler som ”hvis du ikke legger deg nå, så kutter jeg hodet av deg!”

Jeg la meg. Årene etterpå bedret han seg litt, men så var det problemene med foreldrene mine som var det største problemet.

 

Mamma & pappa? Da jeg var 4 ble jeg veldig kvalm av melk og yoghurt. Mamma sa jeg MÅTTE spise/drikke det, for næringsstoffer og slikt. Hun tvang ofte i meg mat og drikke, fordi det skulle være så sunt osv. Men jeg gråt. Hver gang jeg spiste noe. For i alt jeg pleide å få så var det melk, og det har nå i de siste årene vist seg at jeg har sterk melkeintoleranse.

 

Pappa likte ikke at jeg gråt når jeg var kvalm og brakk meg. Så han stengte meg inne. På badet. Jeg var 4-5 år da. Sov ofte på badet, med spy rundt meg. Gikk ikke i barnehage, for mamma jobbet jo ikke, så da kunne jo hun ”passe på meg.” Jeg ble behandlet som en hushjelp.

 

Så var jeg 6 år. Tid for å begynne på skole? Ja. Men så var det jo det problemet da; at jeg omtrent aldri hadde vært rundt andre folk. Pappa kjørte meg i den fine røde bilen sin. Da han parkerte foran skolen, var ordene jeg fikk ”jeg henter deg etterpå!”

 

Jeg gikk bortover til inngangsdøren. Husker fortsatt de store vinduene og all pynten i vinduene. Jeg synes det var pent, hadde aldri sett noe slikt før. Så kom jeg meg tilslutt inn den tunge døren som de andre gikk inn. Ble møtt av en glisende dame med trønderdialekt. ”Hardu ikke mamman eller pappan din me dæ?” Jeg tror ikke jeg svarte hun engang. Jeg bare så meg rundt. Husker det som om det var fra i går.

 

Husker for så vidt ikke noe mer fra den dagen, men dagen etterpå skulle jeg tilbake på skolen. Jeg husker at jeg gikk i Aleksander sine klær. Måtte det, siden vi ikke hadde noe god økonomi for å si det slik. En stor svart genser, som jeg selv synes var STYGG, med en gutt som skatet og noe. Og en shorts. Etter skoledagen gikk jeg ut på parkeringsplassen. Men pappa kom ikke. Han kom aldri. Husker ærlig talt ikke hvordan jeg kom meg hjem, men da jeg kom hjem satt mamma i hjørne av sofaen og så ut vinduet. Jeg kunne jo se at hun var trist. Det var pappa. Overdose. Død. Borte. For alltid.

 

Jeg tok det ikke inn på meg. Hadde lært meg selv at det var det beste. Men så kom Aleksander hjem. Han ble sint. Veldig sint. Knuste, slo, sparket, hylte og grein. Mamma satt der fortsatt.

 

Jada. I en alder av 12 år var broren min lenket til dataen. Han var svært attraktiv blant jentene, og alkoholen ble slukt.

 

På dette tidspunktet var jeg blitt 8 år. Mamma var aldri hjemme lenger nå. Men èn dag kom hun hjem. Hun ville ta meg med til byen. Jeg pleide sjelden å være ute, så jeg ble jo hoppende glad, for èn gangs skyld. Men mamma var ikke edru. Bilulykke. Jeg fikk et STORT kutt på ene siden av ansiktet, og mange blåmerker. Mamma fikk noen små sår og ett blåmerke.

 

Jeg kom meg tilbake på skolen mye fortere enn jeg skulle. Mamma ville ikke ha meg hjemme for hviletiden jeg egentlig skulle hatt. På skolen ble jeg mobbet. Hver dag dynket de meg i sølepytter eller noe annet som man nå ser på film. Jeg lærte at mennesker var onde. Og på dette tidspunktet nektet jeg å gå på skolen. Men mamma ville jo ikke ha meg hjemme. Så i en alder av 9 år bestemte jeg meg for å flytte hjemmefra. Men DA protesterte mamma. Jeg sa hva de gjorde mot meg, og hva de kalte meg pga såret i ansiktet. Vi kranglet. Hun sa ”ja vel, om du har det så dårlig så får du ringe barnevernet og se om det er noen der som vil ha deg”

 

Og slik ble det. Jeg fikk kontaktet barnevernet! Ble plassert hos et par i 50-årsalderen. De hadde et lite hvitt hus, og hagen var FLOTT. Damen var hyggelig, men jeg likte hun ikke. Mannen var veldig snill.

Endelig skulle jeg få det fint. Aleksander har jeg ikke kontakt med. Har ikke hatt kontakt med han siden jeg var 10 (det er 6 år siden nå). Men jeg skulle ikke få være lykkelig så lenge. Nei. For mannen fant plutselig en økende interesse for meg. Jeg fikk ikke lov å dusje uten at han fikk være med. Jeg fikk ikke lov å legge meg uten at han hadde fått ”klem” først. Og dagen før 11-årsdagen min var jeg ikke jomfru lenger. Jeg gråt som jeg aldri hadde gjort før. Hvorfor skulle JEG oppleve dette?

 

På dette tidspunktet av livet gjorde jeg ikke noe. Kjente ingen, orket ikke være med noen, ville ikke være med noen. Var alene. Men så fikk jeg datamaskin av ”tanten” min til 11årsdagen. En rik og snill dame. Hvorfor ville ikke hun adoptere meg?

 

Jeg begynte å utforske datamaskinen. Hun lærte meg det grunnleggende. Da hun hadde reist ble jeg bare sittende å stirre på skjermen. Startsiden.no. Jeg trykket på litt av hvert, det var morsomt. ”Spill.”

 

Jeg ble fort avhengig av datamaskinen. Hadde jo ikke noe annet å gjøre på. Jeg nektet å gå på skole. Hatet mennesker. Ble et nervevrak bare jeg måtte ut å hente posten. Etter en stund klarte jeg å skaffe meg MSN. Kan ikke huske hvor jeg fikk kontaktene fra, men det ble en god del gamle griser innpå, men det skjønte jo ikke jeg. Jeg snakket med en mann. Han var flink å spørre spørsmål, og jeg var flink å svare ærlig. Han sa han var 13, og at han likte meg. Etter noen dager var det bestemt at han skulle møte meg. Jeg møtte han. Han var 19. Ble voldtatt. Somlet meg hjem igjen. Fikk kjeft av Damen, som sa at jeg ikke kunne forsette slik. Hun ville skaffe meg psykolog, og hun kjeftet meg huden full om at jeg måtte bry meg mer om livet og menneskene rundt meg(wtf?!). Men ja, så røpte hun også at hun selv var hjertesyk.

 

Jeg ble sendt på rommet mitt. Kanskje like greit, jeg klarte jo aldri å si noe imot uansett. 2 måneder senere døde hun. Det var operasjon med 20 % sjanse for å overleve. Nå følte jeg meg FORLATT. Mannen begynte å drikke. Jeg holdt meg ute. Bodde på gaten, gikk ”hjem” for å finne mat. Det var da jeg ble kjent med Cato. 16 år gammel gutt med blågrønne øyne. Han hadde vært på fest. Han kom bort til meg, for ene hånden over skulderen min, og på dette tidspunktet var jeg i sjokk. Var ikke vandt til sånn ”kontakt.” Jeg skjønte ikke hva han sa, men han tok meg i hånden og leiet meg med seg.

 

I tiden etter skjedde det ikke noe spesielt mer enn at jeg bodde litt på gaten og litt foran datamaskinen. Var livredd folk. Mannen hadde vært snill nå. Ikke gjort meg noe som helst. Han var begynt å komme seg. En dag kom han bort til meg. Jeg forventet det verste, men han sa det var på tide å kontakte barnevernet. På dette tidspunktet var jeg 14.

 

Sliter fortsatt med mange traumatiske minner. Er 16. Har hjelp fra barnevernet. Holder på å skaffe meg jobb. Har leilighet for meg selv. Har begynt å bli mer vandt til andre folk[har vært totalt innesluttet].

 

Happy endig?

 

 

 

Det der må være noe av det jævligste jeg har hørt, at du har klart deg gjennom alt det der står det respekt fra.

 

Jeg derimot har kun mistet en bestefar i en alder av 6 år, jeg hadde et veldig godt forhold til han og ble jo lei meg, men jeg tok det veldig fint. Så døde bestemoren min også, som jeg ikke hadde så mye kontakt med, gikk jo litt inn på meg, men gikk ikke så veldig inn på meg. Ellers så har jeg en periode på 1-2 år jeg ble plaget av et par klassekamereater.

[Gjest anonym89]

Verste episoden i livet mitt må ha vært når jeg og bestevennen min var på vei hjem fra fest i fjort sommer. Jeg gikk inn på shell for å kjøpe noe å drikke mens kameraten min gikk i forveien. Brukte lang til inne i butikken men da jeg kom ut igjen så jeg en mann som sto over kameraten min og såarka løs på han. Jeg løp bort og rev mannen over ende og startet å slå løs på han. Kameraten min ble lam fra midjen og ned. Etter at jeg hadde fått ut agresjonen ringt jeg sykebil, både til kameraten og drittsekken som hadde banka han. Kommer aldri til å glemme den kvelden... Hender ofte at jeg tenker: "hvis jeg hadde brukt litt mindre tid i butikken hadde ikke det skjedd"

[.Butthead.]

Tenker selv mye på sånn anonym89, du bør glemme det og tenke på andre ting. Det hjelper ikke å klandre seg selv, du kan ikke gjøre noe med det nå, til nå i livet har både jeg og søstera mi gått igjennom en lang tid med slik tenking.

 

Forresten, kanskje litt dumt/tåpelig å spørr, men vet du eller kompisen din hvorfor han drittsekken gjorde det?

[Empire of the Sub]

Må være når en god venninne av meg døde for ca 4-5 år siden. (Dereka, mulig dere har lest om det i VG/Dagbladet). Kun 17 år gammel var hun, og hun ble drept hjemme. Var så gruelig forelska i den dama også, noe som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre. Helt sykt å tenke på, bygda her var preget av depresjoner i 2 år i etterkant. Alle kjente hu..

 

Det neste jeg tror vil påvirke meg mest er når hunden min dør, han har så mye sjel og liv

[relaps3]

For noen år siden, ble jeg mobbet på skolen.

Ble banket opp på skolen, endte opp med 2 knekte ribbein, og en ødelagt kjeve.

Endte med et selvmordsforsøk (prøvde å henge meg o.l), og andre skumle ting.

Livet har blitt bedre da, men det må være en av de verste tingene jeg har opplevd.

 

Utrolig hva folk kan gjøre med livet til noen andre bare ved å mobbe de.

 

Når man leser det dere skriver, så setter det ting i perspektiv.

Ordtaget "Det finnes andre der ute som har det vanskligere en deg" stemmer jo faktisk.

Endret 5. mars 2008 av Halogen

[Quote]

Veit at dette er ein litt gammal topic, men eg trur eg skriver her allikavel.

 

Eg mista min beste venn..

 

 

 

Stadig høyrar ein om 14-åringar som drikker seg full på byen. Men få aner kor farleg det eigentlig kan bli.. Eg skal fortelle historia om ein av bestevennane mine. Nemlig Tomas.

Tomas gjekk vekk 24. Februar i fjor, berre 14 år gamal. Han hadde heile livet sitt framfor seg. Men døydde på ein ytterst tragisk måte.

 

Det heile begynte at vennegjengen skulle på fest, alle gleda seg til å ha det kjekt den fredags natta. Spesiellt Tomas, for han hadde knabba ein 60% spritflaske av foreldra.

Tomas fekk eigentleg ikkje lov på festen av foreldra, men han reiste til ein kamerat og han sa at dei skulle på biljardturnering.

Men han reiste sjølv om han ikkje fekk lov.

 

Vi tok alle saman bussen inn til plassen der festen var. Vi gjekk av i sentrum. Vi skulle først opp på ein hybel der kjæresten min var, og på den 20 minutter lange turen drakk Tomas den 60% flaska. Var litt blanda ut sjølvsagt.

Når vi kom opp var Tomas drita full, og han begynte å sovne veldig fort. Han snorka som søren. Vi blei redd for at han skulle begynne å kaste opp over heile stova, so me tok han på badet.

Så gjekk me ned til sentrum der sjølve festen var mens nokon passa på Tomas. Eg og kjæresten min kom opp igjen litt etter tolv. Og då hadde Tomas spydd over heile badet og urinert på seg.

Klokka nærma seg eitt, og folk begynte å reise heim. Til slutt var det bare meg, kjæresten min og venninna til kjæresten

 

min som heiter Silje igjen på hybelen. (Silje bur saman med dama mi)

Vi bestemte oss å ta Tomas inn i stova på sofaen sånn at han kunne få sove rusen ut. Vi tok han i stabilt sideleie sånn at han forhåpentligvis ikkje skulle drukne i sitt eige spy, og ei bøtte ved sidan av han.

Dermed hoppa vi til køys, då var klokka rundt 02:00.

 

Neste morning våkna eg og kjæresten min opp rundt 10:00 og skulle sjå til Tomas. Når vi gjekk inn i stova forventa vi å sjå ein snorkande Tomas, men det var ikkje eit vakkert syn som møtte oss.

På sofaen var det fullt av spy, og Tomas låg halvveis på bøtta. Han låg med ryggen på bøtta sånn at hovudet hang laust bakover.

Vi drog han opp og prøvde å riste i han sånn at han skulle våkne.

Eg vart urolig og kjende om han hadde puls. Eg tok på halsen og kjende ingenting. Halsen var begynt å bli kald. Blant kaoset så så såg eg at leppene var blå..

 

Vi sprang inn og vekte Silje, ho vart forskrekka og vi kom fram til at vi måtte ringe 113. Først ville dei at vi skulle prøve å ta munn-til-munn metoden og brystkompresjoner. Men vi klarte ikkje det sidan munnen var full av spy. Vi var i sjokk.. Men etter kvart sendte dei ein ambulanse, og så gjekk kjæresten min og Silje ut for å finne ambulansepersonalet.

Eg vart aleine i stova, og snakka med fyren i 113.

Han sa at eg måtte ta 30 brystkompresjoner, og måtte telle høgt sånn at han kunne høyre om eg gjorde det i riktig tempo.

 

Eg begynte, og når eg var komt til 20 begynte eg å bli gråtkvalt.. Etter kvar kompresjon tenkte eg at sjangsane blei mindre og mindre for at Tomas, som var ein ganske god kamerat ville overleve.

Dei 30 brystkompresjonane var noko av det vanskeligaste eg har gjort..

 

Ambulansepersonalet kom til slutt. Saman med eit luftambulansehelikopter. Men etter dei hadde prøvd å gjenopplive i ein time gav dei opp.

Tomas blei erklært død. Det vart eit sjokk for alle. Korleis kunne ein fest som skulle bli so morosam, bli eit mareritt?

 

Resten av dagen blei det politiavhøyr for blant anna å sjå om noko kriminellt hadde skjedd.

Når eg kom heim var alle vennane til Tomas og presten samla for å snakke om det som hadde skjedd. Det som hadde skjedd hadde ikkje gått heilt inn for meg.

 

Men det må ha vore verst for foreldra;

Tenk deg at du har ein son som først spør deg om han kan på fest, men du gjer han ikkje lov. Og so gjer du han lov til å reise til ein kamerat istadenfor for å reise på biljardturnering. Og neste morning får du melding om at sonen din er død, fordi han var på den festen han ikkje fekk lov til å vere på.

Dei trudde jo at han skulle på biljardturnering. Tomas skulle det og. Mange av vennane til Tomas spelte biljard, og somme trakk seg fra turneringa.

 

 

 

Eg personlig trur at Tomas blei kvelt i sitt eige spy, men ingen unntatt foreldra veit den heilt sikre grunnen frå obduksjonen. So bortkasta at eit så ungt liv skal gå tapt på denne måten.

 

So til slutt vil eg sei at alkohol er farligare enn du trur. Eg kan høyrast ut som ei bestemor når eg seier det, men eg har opplevd akkurat det på veldig kloss hold.

 

 

Link til nyheit: http://www.firda.no/nyhende/toppsak_framsi...icle2606712.ece

 

 

Vart ein litt lang historie her, men eg håper at nokon lærer av det her.

Viss noko virker uklart så er det berre å spørre.

 

Dette er nå litt over 1 år sidan det skjedde. Men ein merker det fortsatt. Det har ikkje vore lett å komme over det heller..

[Marte]

Hele oppveksten min til jeg ble 16 og flyttet ut.

[Platium91]

Quote:

 

En utrolig strist historie du fortalte her. Det er nok umulig for oss andre å sette oss inn i den situasjonen du var oppi med å prøve å redde din kamerat. Jeg håper du klarer å gå videre å tenke på at kompisen din aldri glemmer deg og det du gjorde den kvelden. Han må ha vært stolt.

[Trollen]

En av dem jeg husker var :

 

For 1 år siden jeg og vennene mine gikk Oppover gaten da vi sluttet. En 17 åring kom å sa Dere stå der (Vi kjente ham)

Han skulle skyte oss med luftpistol for morroskyld. Da han skjøt.hørte jeg at vennen min Skrek. Jge trudde han bare ble truffet på beinet ellns;( mEn når han Snudde seg holdt øye på å dette av;(

Det var et forferdelig syn;( han skrek i circa 10 min før ambulansen kom,8

Endret 5. april 2008 av Trollen

[Gjest Slettet+6132]

Eg mista min beste venn..

(...)

Historien din er noe av det tristeste jeg har lest på lenge