Livet mitt går egentlig bra, men jeg er ulykkelig og uten retning. Hvordan finner man lykke når en dras i alle retninger?

[Gjest b3b3c...2f3]

Putter denne under "Helse" siden det nok handler mest om min mentale helse. 

Mann 31. I mange år nå føler jeg at jeg blir gradvis mer og mer ulykkelig til tross for et liv som egentlig går bra. Jeg har en god utdanning, en jobb som betaler godt og ikke er særlig stressende, god fysisk helse og en del venner. Foreldre og søsken som er glade i meg har jeg også.

Men, folk er så opptatte. Folk får barn, folk flytter i ulike retninger, det tar tid mellom hver gang vi sees. Det ble slutt med eksen i vår, og jeg var og er nedfor av det, jeg savner henne enda selv om det er gode grunner til at det ikke funket. Og siden det ble slutt tenkte jeg at jeg endelig kunne kjøpe større og finere leilighet siden jeg jo har råd til det, men dess nærmere jeg kommer flytting dess mer føles det som et skikkelig dårlig kjøp og at jeg har kastet bort mange hundretusener på å flytte et sted som ikke vil øke trivselen min noe nevneverdig. Det er i samme by, finere og større, og mer sentralt, men mindre natur og utsikt, mindre stillhet, mer støy. Jeg klandrer meg selv for å ha blitt grådig og ønske dyrere bolig for mer verdistigning, men regnestykket mitt i etterkant viser at jeg ikke tjener nevneverdig på det om ikke prisene går veldig mye opp de neste årene (jeg bor i en større norsk by, ikke Oslo).

Det er ikke nytt at jeg føler meg nedfor. De siste 5+ årene har vært av og på med insomni, familiekonflikter, venner som glir fra hverandre, og diverse mentale helseutfordringer. Jeg er så lei av å ikke være lykkelig. I teorien burde jeg kunne være det. Økonomien er bra, relasjonene er på plass, damer vil date meg. Jeg har alt jeg burde trenge, men bruker tiden på å savne eksen, angrer/gråter over at jeg kjøpte ny bolig, føle at jeg vokser fra vennene mine... Siden jeg står midt i en boligsalgsprosess er det det som tar mest tid og krefter, og jeg tenker hvor dumt det var økonomisk og at jeg heller burde kjøpt noe i Oslo for å få mer gevinst for pengene, og fått med en utleiedel. Det føles litt som om grådigheten min tar overhånd, da jeg er vant med å leve veldig sparsommelig. Jeg er på ingen måte rik, men føler meg litt som rikfolkene som stadig vil ha mer, mer, mer...

Jeg vil ikke være slik. Aller helst vil jeg leve et rolig og tilbaketrukket liv i utkanten av en by, med ei ålreit dame, familie i nærheten, venner ikke altfor langt unna, brenne bål med eventuelle barn og generelt leve et nøkternt liv. Samtidig har jeg en djevel i meg som nekter å slutte å plage meg for suboptimale økonomiske valg, eller føle at jeg burde gjort det bedre i livet. At jeg burde ta valg som får formuen til å vokse fortere, ikke ta valg som gir meg nytelse og tilfredshet her og nå (som å bo et stykke utenfor byen i mer landlige omgivelser når jeg har råd til å bo i sentrum hvor verdistigningen skjer mest).

Jeg føler kort sagt at livet mitt mangler retning. Jeg vet ikke hva jeg vil. Det ene øyeblikket vil jeg ligge med flest mulig damer, det andre øyeblikket vil jeg ha dame. Eller så vil jeg bo i Oslo en periode, før jeg plutselig vil bo midt i gokk. Eller jeg vil en periode bytte jobb for å tjene mer, andre perioder gå ned i lønn for å leve så enkelt og tilbaketrukket som mulig. Det er så mange muligheter, og det å velge en kurs og holde seg til den, er for meg tilnærmet umulig virker det som. Det var enklere i forhold, men jeg har ikke vært så mye i forhold i livet mitt. Jeg blir så ulykkelig av alle livene jeg gjerne skulle levd, alle valgene jeg skulle gjort annerledes, alle valgene jeg kunne gjort bedre enn jeg gjorde. De eneste tingene jeg ser for meg jeg kan gjøre er noe i retning av psykolog eller mindfulnes/meditasjon, men i det kaoset jeg er i nå med flytting så klarer jeg ikke tenke klart.

Jeg ser for meg at jeg har levd et altfor godt liv altfor lenge. Jeg har egentlig ingenting å klage på syns jeg. Det er hodet mitt som er problemet, vel, bortsett fra at det selvfølgelig gjør vondt å kanskje ha kastet bort en halvmillion eller mer på nytt boligkjøp da. Klandrer meg selv mye for det, sliter med søvnen, men blir nok boende en del år da leiligheten er fin og det er kostbart å flytte.

Er det andre her inne som har eller har hatt det likedan? Og kanskje aller best, har klart å endre mentaliteten eller komme seg videre fra dette eller verre problemstillinger? Tusen takk for alle svar.

 

Anonymous poster hash: b3b3c...2f3

[Milhouse85]

Det virker som du har en stor indre uro som plager deg. Kanskje skyldes det at du innser at livet dreier seg om mer enn penger og fin kåk. For meg virker du veldig åpen, undrende og spørrende. Det er ikke sjeldent at begavet og intellektuelle mennesker føler på en slik ulykke som du beskriver. Spesielt dersom man gjennomgår en større livsendring, der faste rutiner og relasjoner brytes opp - og man blir plassert tre skritt bakover. 

Det å endre et tankesett er svært vanskelig. I dagens samfunn er de fleste konstant pålogga, og eksponert for titusenvis av inntrykk daglig. Jeg tror det kan få de fleste av oss til å bli deprimert. Da man tenker at lykke handler om hvor vellykket man er, og det måles i penger og eiendeler - slik forbrukersamfunnet styrt av kapitalisme skal ha det til. Jeg tror mange får en liten åpenbaring i løpet av livet. Der man innser at penger, bolig og verdier ikke betyr så mye. Men at det er gode relasjoner, og tja, det er vel en klisje å si det. Men at kontakten med naturen er viktigere. 

Mitt tips er å bare komme deg ut, snakke med folk - alle slags folk. Lese bøker om andre mennesker. Eksponer deg selv for medier du normalt ikke gjør. Utfordre deg selv. Gjør noe helt nytt og motsatt av det du vanligvis gjør.

Jeg har selv gått en pilegrimstur fra Frankrike til Santiago i Spania tre ganger. En rute på drøyt 800 km. Det er en religiøs tur, men det er ikke mye religion over det. Mange gjør det av spirituelle grunner - og veldig mange, gjør det nettopp fordi de går gjennom en større endring i livet. Eller at de trenger å "finne seg selv". Dette er en tur som jeg tenker er balsam for sjelen. Men som ikke er så velkjent her i Norge. Det artige; er at du vil møte all slags mennesker på turen... og ha lange, gode, dype samtaler som virkelig setter seg. Du får rett å slett et bedre syn på livet. Vil jeg påstå. Turen tar 4 uker, og de fleste sier de kommer inn i en "sone" etter ca 10 dager. Kanskje er det noe for deg? Du kan jo søke litt på nett... "camino santiago". 

Ellers er det mye man kan gjøre her i Norge også. Gå fra hytte til hytte med DNT. Få litt avstand på det kjente og nære. Det kan høres litt skremmende ut. Men det å sitte hjemme å tenke, er ikke bra. Det kan du like gjerne gjøre mens du er ute å vandrer....

Men alt i alt. Så har du vel et luksusproblem. Har du ikke? ;p
 

[Fatninja]

Om du vil ha hjelp, les dette nøye:

Hvis du vil ha det vondt og vil du at folk som orker å ha noe med det å gjøre skal tappes for energi og ha det vondt:   Finn ting i livet ditt som du ikke har og vær bitter for det.  Vær bitter på folk som du syns har gjort det urett.

Hvis du vil ha det bra og du vil at folk som har med deg å gjøres skal fylles av energi og være glade, finn ting i livet å være takknemlig for.  Tilgi alle og innse at livet ikke er lett for noen.

Jo lenger jeg lever og jo fler mennesker jeg snakker med jo flere eksempler får jeg på at dette stemmer.

Det offentlige stjerneeksemplet på dette er på Harry og Megan.  De har alt de måtte ønske seg i livet og mer til.  Likevel er de bitre og sure og laver livet surt for familien sin.

Jeg kommer ikke på et like tydelig offentlig eksempel på det motsatte i farta, men enken til Charlie Kirk, comes to mind.   Hun stod umiddelbart stod fram og tilga morderen av faren til barna hennes.