Føler jeg ikke lykkes i livet, ser ikke noe mening i ting mer

[Gjest e26c2...540]

Hei, lykkes ikke i livet hvor alle andre gjør det; 

1. ingen partner, ingen barn.

2.ikke noe sosialt nettverk og nære venner

3.ingen karriere å være stolt av. Vært en del arbeidsledig.

4. liten familie som jeg ser sjeldent, veldig overfladiske relasjoner.

Jeg er nå snart i midten av 40 årene og har skjønt at det er slik livet mitt kommer til å bli, men tar det meget tungt til tider. Redd denne vinteren kommer til å bli bly tung.

Hvordan skal jeg klare å se mening i livet når man ikke lykkes og man føler alle andre er "bedre" og mer likt og respektert? Når man til tider rett og slett føler seg mindre verdt?

Ellers så har jeg en lidenskap/ hobby som gir meg glede og jeg trener mye, så prøver å holde meg "ung" og frisk så lenge som mulig, sånn fysisk. Men mentalt så har ting vært en nedoverbakke i flere år og vet ikke om jeg orker særlig mer. 

Vet det finnes mange som har alt dette men som fortsatt sliter og kanskje hadde savnet den friheten jeg har? Så handler vel om å sette ting i perspektiv og at man alltid vill ha det man ikke har?

Hva tenker dere?

Mvh mann 43 år.

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Sjørøver]

Har du fundert noe pp hvorfor drt har blitt som det har blitt? Er det noe som går igjen? 

[Vokteren]

Gjest e26c2...540 skrev (6 minutter siden):

Hei, lykkes ikke i livet hvor alle andre gjør det; 

1. ingen partner, ingen barn.

2.ikke noe sosialt nettverk og nære venner

3.ingen karriere å være stolt av. Vært en del arbeidsledig.

4. liten familie som jeg ser sjeldent, veldig overfladiske relasjoner.

Jeg er nå snart i midten av 40 årene og har skjønt at det er slik livet mitt kommer til å bli, men tar det meget tungt til tider. Redd denne vinteren kommer til å bli bly tung.

Hvordan skal jeg klare å se mening i livet når man ikke lykkes og man føler alle andre er "bedre" og mer likt og respektert? Når man til tider rett og slett føler seg mindre verdt?

Ellers så har jeg en lidenskap/ hobby som gir meg glede og jeg trener mye, så prøver å holde meg "ung" og frisk så lenge som mulig, sånn fysisk. Men mentalt så har ting vært en nedoverbakke i flere år og vet ikke om jeg orker særlig mer. 

Vet det finnes mange som har alt dette men som fortsatt sliter og kanskje hadde savnet den friheten jeg har? Så handler vel om å sette ting i perspektiv og at man alltid vill ha det man ikke har?

Hva tenker dere?

Mvh mann 43 år.

Anonymous poster hash: e26c2...540

Hverdagen din er dessverre symptomatisk for mange i den vestlige materialistiske verden hvor «vellykketheten» og overfladiskheten gjennomsyrer nyhetsbildet.
Det er verdt å huske på at dette bildet oftest er et glansbilde av skryt. De fleste med et skjørt selvbilde eller tung ballast er avhengig av denne forsvarsmekanismen og selvdyrkingen som består i å bevise for seg selv og andre at alt er «på stell».

Det beste er å ta tak i dine egne utfordringer og utvikle mestringsfølelse ved å gjøre mer av det du liker og mindre av det du misliker, samtidig som du viser fingeren til alt som er nedverdigende arroganse.
Hvis du ikke klarer å ta tak i utfordringene dine selv, bør du kontakte fastlegen eller psykolog.

[Salvesen.]

Kom deg på gruppetimer som er sosiale, snakk med folk. Og hva med hobbyen? Kan den gjøres i sosiale settinger? Gjør det.

 

Plutselig har du både venner/nettverk, barn og partner.

[oppdager]

Jeg tror du allerede har noe å være stolt av. Det å ha en hobby er jo kjempefint. Og det å drive med sport er mer enn mange andre får til.
Karriere og familie har i dag blitt sett på som selve symbolet på et lykkelig liv. Men må det være sånn? Nei! Prøv å endre perspektiv litt. Hva betyr egentlig «karriere»? I verste fall mange overtidstimer i en jobb man ikke engang liker, og kanskje får man lite anerkjennelse for det også. Vær heller glad for at du har tid til hobbyene dine og at du ikke må bruke all energien din på jobb.
Ingen barn? Supert – da har du tid for deg selv, hobbyene dine og sport. Du kan reise, du er uavhengig og sparer penger.
Jeg har satt det litt på spissen her. Men i stedet for å spørre seg hvorfor man ikke har lykke i livet, kan man jo velge å se det positive i situasjonen.

[Gjest e26c2...540]

Sjørøver skrev (40 minutter siden):

Har du fundert noe pp hvorfor drt har blitt som det har blitt? Er det noe som går igjen? 

Jeg er nok bare litt annerledes. Også fått påvist ADHD nå i voksen alder, men er ikke hardt rammet. Så mulig min personlighet har skremt bort folk ved at jeg er direkte og for mye "på". Men vet egentlig ikke, da jeg er også veldig åpen og lett å prate med. Så burde i teorien burde jeg hatt ett større sosialt nettverk. Alltid jeg som måtte ta kontakt med gamle venner for å finne på noe, men de virker ikke særlig interessert nå i voksen alder.

Også vært mye avvisninger fra motsatte kjønn som har påvirket meg negativt, lengste forholdet jeg har hatt er vel på litt over 1 år. Aldri opplevd ekte "kjærlighet" osv. Føler også et stort savn her!

Kunne også ønske jeg hadde søsken som brydde seg mer, men igjen, de virker heller ikke særlig interessert. Bare overfladiske relasjoner når vi møtes i selskap osv.

Min hobby eller lidenskap har nok "reddet" meg litt og det å være ute i naturen gir meg glede, så prøver å få til det så mye som mulig.

Jobbmessig, så har jeg prøvd å lykkes innen det jeg ønsker å jobbe med, men pgr av dumme valg tidligere i livet, så har jeg ikke lykkes her heller. Jeg har verken økonomi eller kapasitet til å ta opp mer utdanning. Mulig ADHD har spilt inn her, at jeg har gjort litt dumme impulsive valg tidligere i livet;  ikke tenkt nok langt fremover, selv jeg en på en måte alltid har hatt bekymringer for hvordan fremtiden blir!

Ting ser litt mørkt ut dessverre, for hvem har jeg når foreldrene  mine går bort?

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Gjest e26c2...540]

oppdager skrev (Akkurat nå):

Jeg tror du allerede har noe å være stolt av. Det å ha en hobby er jo kjempefint. Og det å drive med sport er mer enn mange andre får til.
Karriere og familie har i dag blitt sett på som selve symbolet på et lykkelig liv. Men må det være sånn? Nei! Prøv å endre perspektiv litt. Hva betyr egentlig «karriere»? I verste fall mange overtidstimer i en jobb man ikke engang liker, og kanskje får man lite anerkjennelse for det også. Vær heller glad for at du har tid til hobbyene dine og at du ikke må bruke all energien din på jobb.
Ingen barn? Supert – da har du tid for deg selv, hobbyene dine og sport. Du kan reise, du er uavhengig og sparer penger.
Jeg har satt det litt på spissen her. Men i stedet for å spørre seg hvorfor man ikke har lykke i livet, kan man jo velge å se det positive i situasjonen.

jo, takk jeg prøver. Vet mange er i ulykkelige forhold med små barn, som sikkert hadde gitt mye for å ha den friheten jeg har. Men de har i det minste noen som liker de, de føler seg i det minste likt, elsket og respektert ville jeg tro!? 

Men ja, må prøve å sette ting i perspektiv, men er ikke så lett. Blir også mindre natur nå i vinter, så redd vinteren blir veldig tung for meg.

Anonymous poster hash: e26c2...540

[oppdager]

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Å komme seg ut av det er sikkert en del jobb, men det er verdt det. Har du mulighet til å snakke med en terapeut eller en lege? Jeg tror det kunne hjulpet deg mye i situasjonen din. Selv om man har forbehold mot å gå til lege eller psykolog, må man noen ganger bare ta steget – og i ettertid er man glad for at man gjorde det. Det er jo ikke et tegn på svakhet, tvert imot!

Det er nok også bedre å se fremover og prøve å finne nye venner og bekjentskaper. Forholdet til venner fra skoletiden eller til familien kan endre seg i løpet av livet, og det er helt normalt, tror jeg. At folk fra fortiden ikke viser interesse for deg lenger, trenger altså ikke å ha noe med deg å gjøre. De har sannsynligvis sine egne problemer eller ikke plass til noe nytt (eller gammelt) i livet sitt. Det må man bare akseptere.

Kanskje finnes det noe du kan gjøre i vinter for å forberede deg til neste utendørssesong? Da får du noe å se frem til, i stedet for å føle tristhet. Eller kanskje en ny hobby? Noe du kan glede deg til hver dag.

[Gjest e26c2...540]

oppdager skrev (31 minutter siden):

Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Å komme seg ut av det er sikkert en del jobb, men det er verdt det. Har du mulighet til å snakke med en terapeut eller en lege? Jeg tror det kunne hjulpet deg mye i situasjonen din. Selv om man har forbehold mot å gå til lege eller psykolog, må man noen ganger bare ta steget – og i ettertid er man glad for at man gjorde det. Det er jo ikke et tegn på svakhet, tvert imot!

Det er nok også bedre å se fremover og prøve å finne nye venner og bekjentskaper. Forholdet til venner fra skoletiden eller til familien kan endre seg i løpet av livet, og det er helt normalt, tror jeg. At folk fra fortiden ikke viser interesse for deg lenger, trenger altså ikke å ha noe med deg å gjøre. De har sannsynligvis sine egne problemer eller ikke plass til noe nytt (eller gammelt) i livet sitt. Det må man bare akseptere.

Kanskje finnes det noe du kan gjøre i vinter for å forberede deg til neste utendørssesong? Da får du noe å se frem til, i stedet for å føle tristhet. Eller kanskje en ny hobby? Noe du kan glede deg til hver dag.

Jeg har snakket med legen om det for 2 år siden og fikk snakket litt med en via kommunen jeg bor i. Hjalp å lufte ting, men var begrenset hvor mange timer man fikk.

Angående gamle bekjente og venner, forstår ikke hvorfor ikke de viser interesse!? Det er jo de man har opplevd mye sammen med under oppveksten og har dypere relasjon til, en feks "ferske" bekjentskap!? Men uansett, aldri vært en populær type, så har alltid vært nødt til å jobbe hardt for å opprettholde de få vennskapene jeg har hatt. Har fortsatt litt kontakt med min beste kompis gjennom oppveksten, men vi møtes så og si aldri, selv om jeg innimellom foreslår å finne på noe. Interessen fra hans side er ikke stor nok, rett og slett.

Samme gjelder motsatte kjønn, vært mye avvisninger der også. Ikke nødvendigvis for at jeg er unormalt uattraktiv fysisk, men mer om hvordan jeg er som person antar jeg.

Jeg skal også nå begynne i ny jobb innenfor en bransje jeg ikke egentlig ønsker å satse på, men det er den jobben jeg fikk og jeg er helt avhengig av bedre økonomi!

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

[Gjest f938e...abb]

Gjest e26c2...540 skrev (1 time siden):

Blir også mindre natur nå i vinter, så redd vinteren blir veldig tung for meg.

Har du mulighet til å få deg et avbrekk i Syden i løpet av vinteren? Det kan hjelpe på en eventuell "vinterdepresjon". 

Anonymous poster hash: f938e...abb

[oppdager]

Gjest e26c2...540 skrev (58 minutter siden):

Jeg har snakket med legen om det for 2 år siden og fikk snakket litt med en via kommunen jeg bor i. Hjalp å lufte ting, men var begrenset hvor mange timer man fikk.

Angående gamle bekjente og venner, forstår ikke hvorfor ikke de viser interesse!? Det er jo de man har opplevd mye sammen med under oppveksten og har dypere relasjon til, en feks "ferske" bekjentskap!? Men uansett, aldri vært en populær type, så har alltid vært nødt til å jobbe hardt for å opprettholde de få vennskapene jeg har hatt. Har fortsatt litt kontakt med min beste kompis gjennom oppveksten, men vi møtes så og si aldri, selv om jeg innimellom foreslår å finne på noe. Interessen fra hans side er ikke stor nok, rett og slett.

Samme gjelder motsatte kjønn, vært mye avvisninger der også. Ikke nødvendigvis for at jeg er unormalt uattraktiv fysisk, men mer om hvordan jeg er som person antar jeg.

Jeg skal også nå begynne i ny jobb innenfor en bransje jeg ikke egentlig ønsker å satse på, men det er den jobben jeg fikk og jeg er helt avhengig av bedre økonomi!

 

Anonymous poster hash: e26c2...540

Mitt alvorlige og velmente råd, selv om det kanskje høres litt klisjé ut: Du bør oppsøke profesjonell hjelp igjen. Det finnes både terapier og medisiner. For meg er ropet om hjelp du skriver her et tydelig tegn på at du ikke bør ta dette lett.

Du virker intelligent og reflektert og vet hva du savner. Situasjonen din er ikke håpløs, og med litt hjelp kommer du helt sikkert tilbake på sporet og finner mening i livet. Kanskje kan nettopp dette være motivasjonen din for vinteren?

Til spørsmålet ditt om venner: Ja, du har rett i at man skulle tro at barndomsvenner er de beste vennene. Men jeg har selv bare kontakt med én venn fra ungdomstiden. Med alle de andre har jeg vokst fra hverandre. Vi tok forskjellige utdanninger og har ulike jobber. Alle møtte nye folk, og dermed endret også interesser, holdninger – og vi selv forandret oss. Med de fleste gamle skolevennene mine ville jeg ikke engang vite hva jeg skulle snakke om lenger. Til gjengjeld har jeg fått nye venner som passer bedre til livet mitt nå. Sånn er det bare.

Den nye jobben vil jeg se på som en mulighet. Du kommer til å møte nye folk, og hvem vet hvilke muligheter som kan åpne seg der. Kanskje liker du til og med den nye jobben. Og hvis ikke, så tjener du i det minste penger.

Kanskje kunne det også være et alternativ å flytte sørover og starte på nytt? Det trenger ikke skje med en gang, men det å tenke på det og utforske mulighetene kan allerede være til hjelp.

Endret 14 timer siden av oppdager