Kan jeg som mann oppnå det som jeg ser som umulig for meg?

[Gjest 4dd6a...ff6]

En gubbe som runder snart halvveis til 90. Jeg er snart ufør men ikke 100%. Jeg skal ut i VTA som betyr varig tilrettelagt arbeid. Per dags dato bor jeg hos mine foreldres leilighet som de har leid ut til meg. Jeg betaler akkurat som en vanlig leietaker gjør med strøm, husleie, depositum til tross for at jeg er deres sønn. Men målet er å få plass i en kommunal bolig neste år. 

Når det gjelder kjærlighetslivet mitt så finnes den ikke. Jeg har aldri hatt kjæreste i hele mitt liv. Barndommen min var noe drit. Jeg ble mobbet på ungdomskolen og i videregående var jeg rett og slett en outsider. Det har hemmet utvikling min. Å få kjæreste høres ut som å vinne lotto etter mitt syn. Men er det helt umulig for meg? Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønsker. Er ikke en sånn typisk aseksuell mennesket. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Gjest a0665...b00]

Like barn leker best? 
Vet om flere "solskinnshistorier" hvor uføre folk finner hverandre.

Har til gode å høre at det er sunt for noen, for det tror jeg genuint ikke det kan være kun basert på egen erfaring med folk som er uføre ( mye syting, klaging over egen situasjon og generelt mye negativitet) 

Men til spørsmålet ditt, ja alt er jo mulig.
Kan det være mulig at du kommer deg ut av uførekjøret du er i ? 

Prøv å se for deg hvordan livet ville vært i Nord Korea eller Russland, hva ville du måtte gjort da? 
Litt grovt det der selvfølgelig, men kun for å gi et nytt bilde av ting.

 

Selv hjelper jeg til frivillig på et sted som jobber med å få uføre ut i jobb. 
3 år inn og 82 stk har jeg "jobbet" med, alle som var villige til å endre tankesettet sitt og utfordret seg selv har fått jobb, og med det har det etter min viten også fulgt det typiske A4 livet med partner ++

Er lett å si uten å vite din situasjon så klart, jeg ville bare tatt en lang gåtur i skogen og virkelig analysert meg selv hvis jeg var i dine sko. 
Er jobb ( som igjen gir mening/mestring/tilhørighet ) Uaktuelt, så blir det selvfølgelig vanskeligere.

Men som jeg har sett selv
-Gravemaskinarbeider som slet med konstante ryggsmerter og avhengig av piller -> Klarer seg i dag som telefonselger
-Kontorarbeider med ekstrem prolaps og beinskjørhet, stråler i ny jobb som barnehagearbeider ( Legen skjønner ikke hvordan selv) 
-Tidligere selger med kronisk migrene og ME -> Resepsjonist på hotell deltid og bokoversetter på nett når alt står som på verst.
- Butikkansatt med ME -> Regnskapsmedarbeider med delvis hjemmekontor.

 Lista er jævlig lang over eksempler hvor folk finner noe som passer de bedre. 
Det er ikke nødvendigvis noe som gir den beste følelsen, men alle som en sier at det å føle at de har noe å gå til, føle på mestring ( man må tillate seg selv å føle på det uansett hvor små ting det gjelder )  Alle blir slitne, alle har dårlige dager/uker++ 
men det er noe med mentale å holde ut og prøve også.

Og som en ekstra bonus, de med diagnosen ME, 8 stk som jeg har hjulpet i hvertfall.
Hvorav alle endret kosthold, begynte å trene, og sosialisere seg. ( Hver som en!)
Er nesten "symptomfri" bare noen mnder senere. Og når de snakker om gjenværende symptomer, så får jeg liksom på følelsen av at det er "fantomfølelser"  Altså de tror de må føle det sånn og sånn fordi det ikke gir mening og det er det som er forventet siden folk er så skeptiske, DOG! ingen går rundt å sier de er friske selv om det de sier til meg er at de ønsker å si det nå som det har gått lengre perioder uten at de føler på noe tilsvarende som de gjorde før..men de tørr rett å slett ikke si " jeg er frisk" i frykt for at de i framtiden igjen skal bli syke igjen og vil bare folk si " Men gjør det du gjorde sist da, det funker jo" 

Nei skeiet som faen ut her. Beklager!  Er veldig lidenskapelig for å få folk "up and going" igjen skjønner du..Spesielt når du har et system som så enkelt lar folk falle ut av vogna..

Alt starter med deg og dine holdninger! Negativitet er din fiende.

Anonymous poster hash: a0665...b00

[Gjest 4dd6a...ff6]

Gjest a0665...b00 skrev (6 timer siden):

Like barn leker best? 
Vet om flere "solskinnshistorier" hvor uføre folk finner hverandre.

Har til gode å høre at det er sunt for noen, for det tror jeg genuint ikke det kan være kun basert på egen erfaring med folk som er uføre ( mye syting, klaging over egen situasjon og generelt mye negativitet) 

Men til spørsmålet ditt, ja alt er jo mulig.
Kan det være mulig at du kommer deg ut av uførekjøret du er i ? 

Prøv å se for deg hvordan livet ville vært i Nord Korea eller Russland, hva ville du måtte gjort da? 
Litt grovt det der selvfølgelig, men kun for å gi et nytt bilde av ting.

 

Selv hjelper jeg til frivillig på et sted som jobber med å få uføre ut i jobb. 
3 år inn og 82 stk har jeg "jobbet" med, alle som var villige til å endre tankesettet sitt og utfordret seg selv har fått jobb, og med det har det etter min viten også fulgt det typiske A4 livet med partner ++

Er lett å si uten å vite din situasjon så klart, jeg ville bare tatt en lang gåtur i skogen og virkelig analysert meg selv hvis jeg var i dine sko. 
Er jobb ( som igjen gir mening/mestring/tilhørighet ) Uaktuelt, så blir det selvfølgelig vanskeligere.

Men som jeg har sett selv
-Gravemaskinarbeider som slet med konstante ryggsmerter og avhengig av piller -> Klarer seg i dag som telefonselger
-Kontorarbeider med ekstrem prolaps og beinskjørhet, stråler i ny jobb som barnehagearbeider ( Legen skjønner ikke hvordan selv) 
-Tidligere selger med kronisk migrene og ME -> Resepsjonist på hotell deltid og bokoversetter på nett når alt står som på verst.
- Butikkansatt med ME -> Regnskapsmedarbeider med delvis hjemmekontor.

 Lista er jævlig lang over eksempler hvor folk finner noe som passer de bedre. 
Det er ikke nødvendigvis noe som gir den beste følelsen, men alle som en sier at det å føle at de har noe å gå til, føle på mestring ( man må tillate seg selv å føle på det uansett hvor små ting det gjelder )  Alle blir slitne, alle har dårlige dager/uker++ 
men det er noe med mentale å holde ut og prøve også.

Og som en ekstra bonus, de med diagnosen ME, 8 stk som jeg har hjulpet i hvertfall.
Hvorav alle endret kosthold, begynte å trene, og sosialisere seg. ( Hver som en!)
Er nesten "symptomfri" bare noen mnder senere. Og når de snakker om gjenværende symptomer, så får jeg liksom på følelsen av at det er "fantomfølelser"  Altså de tror de må føle det sånn og sånn fordi det ikke gir mening og det er det som er forventet siden folk er så skeptiske, DOG! ingen går rundt å sier de er friske selv om det de sier til meg er at de ønsker å si det nå som det har gått lengre perioder uten at de føler på noe tilsvarende som de gjorde før..men de tørr rett å slett ikke si " jeg er frisk" i frykt for at de i framtiden igjen skal bli syke igjen og vil bare folk si " Men gjør det du gjorde sist da, det funker jo" 

Nei skeiet som faen ut her. Beklager!  Er veldig lidenskapelig for å få folk "up and going" igjen skjønner du..Spesielt når du har et system som så enkelt lar folk falle ut av vogna..

Alt starter med deg og dine holdninger! Negativitet er din fiende.

Anonymous poster hash: a0665...b00

Jeg skal jo ut i arbeid igjen, men varig tilrettelagt arbeid da. Ca 50% deltid blir det. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Griever]

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (7 timer siden):

En gubbe som runder snart halvveis til 90. Jeg er snart ufør men ikke 100%. Jeg skal ut i VTA som betyr varig tilrettelagt arbeid. Per dags dato bor jeg hos mine foreldres leilighet som de har leid ut til meg. Jeg betaler akkurat som en vanlig leietaker gjør med strøm, husleie, depositum til tross for at jeg er deres sønn. Men målet er å få plass i en kommunal bolig neste år. 

Når det gjelder kjærlighetslivet mitt så finnes den ikke. Jeg har aldri hatt kjæreste i hele mitt liv. Barndommen min var noe drit. Jeg ble mobbet på ungdomskolen og i videregående var jeg rett og slett en outsider. Det har hemmet utvikling min. Å få kjæreste høres ut som å vinne lotto etter mitt syn. Men er det helt umulig for meg? Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønsker. Er ikke en sånn typisk aseksuell mennesket. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

Har du fått effektiv terapi? 

[Krig og fred]

Jeg tror at ønske om forandring og innsats er halve jobben i din situasjon. Og, at du må begynne i en ende, og jobbe deg forover. Sett konkrete mål. Resten vil være opp til livets tilfeldigheter.
 

Jeg har trua på deg, og vil heie på deg. Hold oss gjerne oppdatert hvis du tar steget ✌️ 

[Gjest 4dd6a...ff6]

Griever skrev (1 time siden):

Har du fått effektiv terapi? 

Ja jeg tror det

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Gjest 4dd6a...ff6]

Krig og fred skrev (1 time siden):

Jeg tror at ønske om forandring og innsats er halve jobben i din situasjon. Og, at du må begynne i en ende, og jobbe deg forover. Sett konkrete mål. Resten vil være opp til livets tilfeldigheter.
 

Jeg har trua på deg, og vil heie på deg. Hold oss gjerne oppdatert hvis du tar steget ✌️ 

Takktakk! Setter stor pris på det!

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Griever]

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (Akkurat nå):

Ja jeg tror det

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

Så bra! Jeg hadde med ganske mye bagasje fra barndommen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt sjanse til å rydde opp i det kaoset på egenhånd. Livet er veldig mye enklere, og jeg er mye mer meg, etter at jeg fikk hjelpen jeg behøvde.

Dette klarer du 👍👍