Min smell - Har du opplevd noe lignende?

[Gjest f8000...6cd]

Hei,

Nå skriver jeg fra sofaen, utslitt og deprimert. En veldig frustrerende situasjon å befinne seg i. Jeg ønsker bare å dele min historie for egen del og høre fra andre hva dere har opplevd, så jeg kanskje ikke føler meg så alene. 

I oktober ifjor mistet jeg moren min til kreft. Før det var det tre år med oppturer og nedturer knyttet til det, emosjonelt veldig krevende. Jeg jobber 100% som kontaktlærer på u.trinnet. Det samme året bega jeg meg også ut på et masterstudie gjennom videreutdanning. Noen måneder etter min mors dødsfall skaffet jeg meg også en hund bare for å legge til enda en omstilling. 

Det første halvåret etter hennes bortgang følte jeg egentlig ting gikk greit og at jeg fikk gjort mine vanlige arbeidsoppgaver. Deretter har gradvis ting blitt mer krevende det siste halvåret. Jeg har lagt mest merke til at konsentrasjonen og hukommelsen gradvis har blitt verre og verre. Jeg har også kjent på en økende følelse av utmattelse. Jeg kunne komme hjem fra jobb og føle meg helt utslitt i sofaen. En økt irritabilitet, frustrasjon og isolasjon fulgte med. Alle tegn på depresjon. Jeg ser jeg skriver i fortid, men føler på alt dette i skrivende stund også. Den siste dråpen før smellen var da jeg glemte å søke studiestipend for kommende studieår. Først da skjønte jeg at jeg måtte stoppe opp og gjøre noe. 

Vi spoler frem til nå hvor jeg er 40% sykmeldt, søkt permisjon fra videreutdanningen neste år, og fått henvisning til psyk. Kjedelig situasjon å befinne seg i, og synes det er trist at det gikk så langt, men det er overraskende krevende å stoppe opp tidligere i en hektisk hverdag med flere forpliktelser. Depresjon og utmattelse har det med å komme smygende inn før det kan ta over helt. 

Så nå ligger jeg her i en halvskitten leilighet og føler meg drit, og lurer på hva jeg skal gjøre videre. Noen her som har noen tips til hva som hjalp dem å komme seg videre når det sto på som verst? Noen som også strever med depresjon og utmattelse? Jeg er på et sted hvor jeg er godt inne i eget hode, egentlig ikke føler noe glede i noe og føler meg svært sliten og tiltaksløs. Jeg vil bare komme ut på den andre siden bra igjen, og finne tilbake til den gamle meg. Til vanlig ser jeg på meg som en ressurssterk og oppegående person. Jeg har viljestyrke, men akkurat nå funker ikke kropp og hode, så jeg jobber iherdig med å forsøke og akseptere det. 

På forhånd takk for svar. 

Hilsen deprimert mann 

Anonymous poster hash: f8000...6cd

[Vokteren]

Det virker som din mor betød svært mye for deg. Kanskje for mye til å kunne bearbeide sorgen i løpet av rimelig tid.
Veldig bra at du har kjøpt deg hund. Da får du noe annet å sette fokuset på.

Jeg antar at du er singel med lite kontaktnett.
Mulig at du trenger enda mer eksternt å sette fokuset på og ikke bare på dine egne mørke tanker.
Dette er psykologens fagfelt hvor han vil veilede deg på en profesjonell måte.
Hva med treningssenter, singelturer, sangkor eller idrett ?

[Gjest f8000...6cd]

Vokteren skrev (6 minutter siden):

Det virker som din mor betød svært mye for deg. Kanskje for mye til å kunne bearbeide sorgen i løpet av rimelig tid.
Veldig bra at du har kjøpt deg hund. Da får du noe annet å sette fokuset på.

Jeg antar at du er singel med lite kontaktnett.
Mulig at du trenger enda mer eksternt å sette fokuset på og ikke bare på dine egne mørke tanker.
Dette er psykologens fagfelt hvor han vil veilede deg på en profesjonell måte.
Hva med treningssenter, singelturer, sangkor eller idrett ?

Takk for svar. 

Det er helt korrekt, selv som voksen mann var det min mor jeg kom til for kloke ord og perspektiv. Hun var en støtte hele livet. 

Det er selvfølgelig også helt riktig at jeg er singel og bor alene. Da har en jo heller ikke noen som kan si fra dersom noe virker rart, eller en oppfører seg annerledes. Jeg har noen gode venner, men har ikke noe massivt nettverk nei. 

Hunden min har vært gull denne tiden da hun har tvunget meg ut på tur tre ganger om dagen.

Slike smeller får en til å evaluere livet sitt på en del områder. Hele livet har jeg egentlig kun levd for meg selv, noe som også gjør det ganske sårbart. Jeg har meldt meg på frivillighetskurs i regi av Røde Kors i sommer. Tanken er at jeg som besøksvenn får vendt fokuset og blikket utover. Da får jeg jo også gjort noe meningsfylt, som forhåpentligvis gir meg glede. 

Anonymous poster hash: f8000...6cd

[Vokteren]

Gjest f8000...6cd skrev (6 minutter siden):

Jeg har meldt meg på frivillighetskurs i regi av Røde Kors i sommer. Tanken er at jeg som besøksvenn får vendt fokuset og blikket utover. Da får jeg jo også gjort noe meningsfylt, som forhåpentligvis gir meg glede. 

Anonymous poster hash: f8000...6cd

Veldig positivt.

Lykke til!

[Pugnax]

Kjenner meg veldig igjen i denne historien gitt, mistet min egen mor i 2014 og nådde bunnen. Kjøpte meg en hund som ga men noe å fokusere på. Skal ærlig si at den hunden reddet livet mitt.

Jeg gikk til psykolog og bearbeidet mine følelser o.l. Men til slutt så var det jeg selv som måtte innse at dette ikke var noe jeg ville. Jeg ville leve, jeg ville fungere, jeg måtte gjøre noe og psykolog var ikke veien for min del. Det hjalp med tankene i starten, men så var det gjort sitt for min del.

Første tips er rutiner, stå opp om morgenen, ta en dusj, gå tur med hunden o.l hold disse rutinene

Noe du sikkert hører ofte er å trene, men det hjelper. Er det alltid gøy? Nei. Men merker at kroppen har godt av det.  Et annet tips er å gå tur i skogen, for meg fjerner de stress.

Var en tur i oslo marka i går med hunden, gikk 2-3 timer. Da jeg gikk inn følte jeg det var kaos, eller støy i hode. Når jeg kom ut var jeg lettere til sinns. 

En ting som er viktig å innse, iallefall ifølge min egen erfaring er at depresjonen alltid er der. Men som alt annet på kropp og sinn vedlikeholdes. Du vil oppleve å få dårlige perioder. Tror jeg selv er på enden av en nå, trøtt hele tiden, lite vilje til å gjøre noe. Da må man steppe opp og være aktiv.