Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Dårlig forhold


Anbefalte innlegg

Heisann folkens. Jeg vil gjerne fortelle min historie om mitt forhold med min forlovede. Vil gjerne ha synspunkt og tips og råd på hvordan forholdet skal funke optimalt. Vi har vært sammen i 6 år nå. Bor sammen i en leilighet som vi eier og har både katt og hund. Skal prøve å ikke skrive så langt innlegg, men det begynner så her: 

Tidligere så hadde vi mye felles interesser sammen, gå turer sammen, hobby fotografering osv. var endel ute på date og koste oss. Men nå føler jeg at han har forandret seg helt. Han sitter for seg selv, sier nei om å bli med på turer, og dating osv. jeg går som regel alene og føler jeg har mye ansvar med hunden som vi har sammen. Jeg kan ikke huske sist han luftet hunden og var med oss på tur. Har maset flere ganger om å finne på ting, men får bare nei. Med engang noen andre spør om å finne på noe, så slipper han alt i hendene og sier ja med engang. Dette sårer meg veldig. For eksempel nå i helgen så spurte familien hans om han hadde lyst å bli med på kino og resturant. Han da ja med engang. Forrige helg så spurte jeg det samme, og fikk nei Pga. Var redd for korona. Nå var han tydeligvis ikke redd for korona. Jeg sa hva jeg følte og spurte han hvorfor han sier nei til meg alltid og ja til noen andre. Da fikk jeg ikke noe svar. 
føler jeg ikke blir prioritert mer og føler han mister interessen for meg. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Sist krangel vi hadde var nå i helgen, da vi skulle på polet. Han fant en flaske til seg selv, så spurte han om jeg også ville ha en flaske. Ja, det hadde vært godt sa jeg. Da vi skulle gå til kassen så sa han at jeg skulle betale flasken, så betalte han sin. Jeg sa at jeg ikke hadde legitimasjon, så fikk derfor ikke kjøpt flasken, da butikkdama hørte det. (Så dum jeg var som sa det) jeg ble da irritert da han ikke kunne spandere den flasken på meg og sa at han var gneten og at jeg blir flau over at vi er ett par som må alltid betale hver for oss. Han ble forbanna og begynte å kjefte på meg og sa at jeg var bortskjemt og at det må være enda mer flaut å være det. Han ble så sint at han dro. Jeg sa at jeg skjønner problemet hvis flasken jeg skulle ha kostet 2-300 kr, men den kostet bare 90 kr. Er slik på butikken også når vi handler. Vi plukker nedi vognen det vi trenger, så når vi kommer til kassen, så plukker han ut varene jeg har lagt oppi og sier at dette skal jeg få betale selv. Butikkdamen stusser og spør om vi skal betale hver for oss og ser spørrende ut. Jeg føler meg flau over det lille jeg skulle betale. Ser flere par bak meg som betaler sammen slik det skal være. Men nei. Her en dag så oppdaget jeg at alt godteriet i skapet var borte. Jeg fant de på datarommet hans. Der hadde han gjemt unna alt. Han gjorde det for han likte ikke at jeg gikk å forsynte meg da det var hans sitt. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. Neste dag skulle vi spise middag. Jeg hadde kjøpt meg julebrus som jeg skulle kose meg med, og han cola. Han spurte om han kunne få ett glass med julebrus, men da sa jeg nei, du har brus selv. Han ble så forbauset og forbannet og spurte meg om er det dette du vil ja? Jasså? Javel det er greit. Da har vi maten hver for oss sa han bestemt. Jeg svarte at jamen det er jo det vi har hatt. Du gjømmer jo unna godteriet ditt og nekter å betale sammen på butikken. Du har blitt så grådig sa jeg. Han skikkelig forbannet. Uten om det så er han veldig flink til å kritisere meg og sier mye sårende. Jeg er blitt arbeidsledig og har ikke så mye i mnd. Men jeg prøver å betale så mye jeg kan. Jeg kjøper og lager middag til han hver eneste dag, vasker leiligheten og vasker klær osv. når han kommer hjem fra jobb så forteller jeg alt hva jeg har gjort. Får til svar at: jaja, det er bra du gjør noe.... Heltiden så kommer det slike kommentarer. Han er også veldig opp og ned på humøret, så jeg føler meg usikker. Jeg sa til han hva jeg føler og at jeg føler meg ikke prioritert lengre. Da fink jeg til svar at han følte det samme og at han synes at jeg gir mer oppmerksomhet til hunden vår enn med han. Da tenker jeg: hva om vi får en baby? Tenk hvor sjalu han hadde blitt da, da han blir sjalu på en liten hund? Jeg blir skremt over tanken.. Uansett hva jeg sier hva jeg føler, så speilvender han det og sier det samme om meg. Noe jeg ikke forstår. Føler alt han sier ikke overhode stemmer og at han omtrent finner opp noe. Han har vært mye mobbet som liten og det sliter han med til hverdagen. Han tåler lite kritikk og motstand. Jeg har sagt at du burde oppsøke hjelp da det går utover forholdet, men det tør han ikke, da han ikke vet hvordan han reagerer på følelsene når han snakker ut om det til psykologen. 
Vet ikke hva jeg skal gjøre.. Føler jeg har mistet han jeg ble forelsket i.. Han har blitt en helt annen person. Mye mer bitter, sint og opp og ned med humøret. Føler også at jeg ikke blir respektert og at han skal bestemme over valgene våre. Sier jeg hva jeg mener, så blir jeg overkjørt, da han mener valgets hans er bedre. Så jeg har sluttet å si hva jeg mener. Vi har heller ikke noe særlig sex lengre. Kan gå flere mnd. Jeg har ikke spesielt lyst. Sikkert fordi jeg holder inne så mye følelser som jeg ikke føler jeg kan få ut, da han blir så sint.. Vi sitter heller ikke sammen lengre i sofaen og koser slik vi gjorde før. Sitter hver for oss. Synes det er trist at det har blitt slik og føler det er veldig lite jeg kan gjøre nå.. ønsker å høre deres meninger om hva jeg/vi kan gjøre. Vurderer par terapi, men tviler på at han ønsker det, da han har sagt nei tidligere. 

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du skriver du ikke hadde med legimitasjon. Og ikke at det behøver å bety all verden, men hvor gamle er dere? Hvor lenge har forholdet vart?

Dette er ting som skjer med alle forhold. Hverdagen setter inn, våre individuelle vaner begynner å integrere seg med hverandre, så kommer ulikhetene frem. Det er derfor det er så utrolig viktig å kommunisere om disse tingene -før- man går inn i forhold. Nå har han vist sine sanne sider.

Nå får vi bare en side av saken, så det må jo vi respektere. Men hadde vi hørt hans side, så hadde vi antageligvis fått lese at han har sliti mye i livet, han har en jobb, han føler at han er den eneste som bidrar med penger og at samboeren min bare "snylter" på meg. Og han hadde lurt på hva han skulle gjøre med det. Kanskje skrevet i en større kontekst.

Når du skriver han sitter mye for seg selv, så regner jeg med det er pc- og skjermbruk. Dette er også noe som burde vært kommunisert tidligere. Det er en hobby og en interesse han har, som du ikke nødvendigvis har selv. Personlig synes jeg folk skal få ha sine interesser og hobbyer, men når man involverer seg med andre mennesker i forhold, så må man være ærlig om det og tilpasse seg. Du kan jo spørre om han bare kunne prøve å begrense det til 2 timer per dag. Prøve å ofre litt for forholdet. Dere kan begynne å kommunisere om felles aktiviteter.. jeg leser du har prøvd litt, men kanskje ta det opp en gang til. Det finnes jo hundrevis av ting man kan engasjere seg i. Lurt å prøve å finne noe felles. Men det er gjerne ting man burde prøve å finne litt ut av før man går inn i forhold da.

Så det blir veldig vanskelig å skrive noe annet her, enn at dere er nødt til å begynne å samarbeide om det økonomiske. Her må det kommuniseres, dere må bli enige om felles regler så dere kan leve fritt under den økonomien dere har.

Kanskje det beste er om dere begynner å skrive ned hva dere skal handle på en lapp, så kan én gå og handle? Sånn at dere løser konflikten før dere er i butikken.

Jeg personlig ville alltid delt økonomien, men jeg ville reagert om én part brukte veldig mye mer enn den andre på personlige ting. Når det kommer til betaling av husleie og slike utgifter, så bør det deles prosentvis ut fra inntekt. Det bør alltid gjøres mest mulig rettferdig. Og man må jo tilpasse seg etter inntekten. Men likevel, man er jo et par, så man må prøve å finne felles grunn. Jeg ville aldri latt partneren min spist lavere kvalitets, eller andre typer, måltider enn meg selv, bare fordi ho ikke hadde like mye inntekt, det ville bare vært absurd. Men jeg hadde ikke godtatt å kjøpe unødvendig dyre matvarer heller.

Men .. hvis han ikke er interessert i å kommunisere, så vil det kreve mye jobb for deg personlig å løse dette. Dette er en del av livet, å lære seg å kjenne andre litt før man skaper for sterke emosjonelle bånd. Man er nødt til å prate om hvordan man lever, vaner, hvordan man skal dele økonomi, fremtidsplaner og alle sånne ting, litt tidlig. Hvis det er et lidenskapelig forhold, så er man like fullt nødt til å prate om det .. for som du riktig analyserer, når det kommer barn inn i bildet, så må det være struktur så man unngår konflikter.

Det er vanskelig for noen som helst å fortelle deg hva du skal gjøre her, for det virker som du har et tydelig bilde over det som skjer allerede. Det blir bare å prøve å begynne å samarbeide og skape bedre rutiner og vaner rundt det økonomiske, eller avslutte forholdet og begge får det bedre hver for seg.

Lenke til kommentar

Det er et rødt flagg at han helt tydelig har andre regler for seg selv enn for deg. Så jeg ville prøvd å ta en ordentlig samtale for å få klargjort "kjøreregler" for samlivet, gjerne med hjelp av samlivsterapeut. Om han ikke er villig til å prøve å få til regler du også kan leve med, er det et tydelig tegn på at han ikke anser deg som like viktig som han selv. Da må du selv vurdere om du orker å fortsette i et forhold der du blir nedprioritert og behandlet som mindre verdt. Dette kommer ikke til å bli bedre med årene, snarere verre etterhvert som han føler han får gehør for sin oppførsel.

Lenke til kommentar
Taurean skrev (6 timer siden):

Du skriver du ikke hadde med legimitasjon. Og ikke at det behøver å bety all verden, men hvor gamle er dere? Hvor lenge har forholdet vart?

Dette er ting som skjer med alle forhold. Hverdagen setter inn, våre individuelle vaner begynner å integrere seg med hverandre, så kommer ulikhetene frem. Det er derfor det er så utrolig viktig å kommunisere om disse tingene -før- man går inn i forhold. Nå har han vist sine sanne sider.

Nå får vi bare en side av saken, så det må jo vi respektere. Men hadde vi hørt hans side, så hadde vi antageligvis fått lese at han har sliti mye i livet, han har en jobb, han føler at han er den eneste som bidrar med penger og at samboeren min bare "snylter" på meg. Og han hadde lurt på hva han skulle gjøre med det. Kanskje skrevet i en større kontekst.

Når du skriver han sitter mye for seg selv, så regner jeg med det er pc- og skjermbruk. Dette er også noe som burde vært kommunisert tidligere. Det er en hobby og en interesse han har, som du ikke nødvendigvis har selv. Personlig synes jeg folk skal få ha sine interesser og hobbyer, men når man involverer seg med andre mennesker i forhold, så må man være ærlig om det og tilpasse seg. Du kan jo spørre om han bare kunne prøve å begrense det til 2 timer per dag. Prøve å ofre litt for forholdet. Dere kan begynne å kommunisere om felles aktiviteter.. jeg leser du har prøvd litt, men kanskje ta det opp en gang til. Det finnes jo hundrevis av ting man kan engasjere seg i. Lurt å prøve å finne noe felles. Men det er gjerne ting man burde prøve å finne litt ut av før man går inn i forhold da.

Så det blir veldig vanskelig å skrive noe annet her, enn at dere er nødt til å begynne å samarbeide om det økonomiske. Her må det kommuniseres, dere må bli enige om felles regler så dere kan leve fritt under den økonomien dere har.

Kanskje det beste er om dere begynner å skrive ned hva dere skal handle på en lapp, så kan én gå og handle? Sånn at dere løser konflikten før dere er i butikken.

Jeg personlig ville alltid delt økonomien, men jeg ville reagert om én part brukte veldig mye mer enn den andre på personlige ting. Når det kommer til betaling av husleie og slike utgifter, så bør det deles prosentvis ut fra inntekt. Det bør alltid gjøres mest mulig rettferdig. Og man må jo tilpasse seg etter inntekten. Men likevel, man er jo et par, så man må prøve å finne felles grunn. Jeg ville aldri latt partneren min spist lavere kvalitets, eller andre typer, måltider enn meg selv, bare fordi ho ikke hadde like mye inntekt, det ville bare vært absurd. Men jeg hadde ikke godtatt å kjøpe unødvendig dyre matvarer heller.

Men .. hvis han ikke er interessert i å kommunisere, så vil det kreve mye jobb for deg personlig å løse dette. Dette er en del av livet, å lære seg å kjenne andre litt før man skaper for sterke emosjonelle bånd. Man er nødt til å prate om hvordan man lever, vaner, hvordan man skal dele økonomi, fremtidsplaner og alle sånne ting, litt tidlig. Hvis det er et lidenskapelig forhold, så er man like fullt nødt til å prate om det .. for som du riktig analyserer, når det kommer barn inn i bildet, så må det være struktur så man unngår konflikter.

Det er vanskelig for noen som helst å fortelle deg hva du skal gjøre her, for det virker som du har et tydelig bilde over det som skjer allerede. Det blir bare å prøve å begynne å samarbeide og skape bedre rutiner og vaner rundt det økonomiske, eller avslutte forholdet og begge får det bedre hver for seg.

Hei. Takk for innholdsrik svar! Vi er 30 og 29 år gamle og har vært sammen i 6 år nå. Han mener at jeg burde betale varer selv, da han ikke har så mye og rutte med, da jeg er arbeidsledig, at det går utover han. Vi betaler likt på lånet på leiligheta, men har ett annet lån sammen på 3000 i mnd, som han må betale alt selv, da jeg ikke har sjangs å bidra da jeg har lån selv og regninger å ta meg av personlig. Vi har snakket sammen i dag og han føler seg som en tosk som lot ting gå utover meg og såret meg. Han skulle skjerpe seg og tilbringe mer tid sammen med meg, så da får vi se hva tiden bringer.. 

Lenke til kommentar
Annemi skrev (3 minutter siden):

Hei. Takk for innholdsrik svar! Vi er 30 og 29 år gamle og har vært sammen i 6 år nå. Han mener at jeg burde betale varer selv, da han ikke har så mye og rutte med, da jeg er arbeidsledig, at det går utover han. Vi betaler likt på lånet på leiligheta, men har ett annet lån sammen på 3000 i mnd, som han må betale alt selv, da jeg ikke har sjangs å bidra da jeg har lån selv og regninger å ta meg av personlig. Vi har snakket sammen i dag og han føler seg som en tosk som lot ting gå utover meg og såret meg. Han skulle skjerpe seg og tilbringe mer tid sammen med meg, så da får vi se hva tiden bringer.. 

Jaha! Hmm, det var jo en uventet, men positiv utvikling. Håper at det fortsetter sånn. Prøv å si til hverandre det dere er flinke til, gi hverandre ros, og vær genuin med det. Så håper jeg det ordner seg :) Oppdatér gjerne hvis eller når tiden er riktig.

Lenke til kommentar
Annemi skrev (På 16.11.2020 den 14.00):

ønsker å høre deres meninger om hva jeg/vi kan gjøre.

Min mening etter din beskrivelse av dine følelser, som inneholder mange røde flagg og advarsler, at du nok selv ser hvilken vei dette bærer. 

Annemi skrev (18 timer siden):

Han skulle skjerpe seg og tilbringe mer tid sammen med meg, så da får vi se hva tiden bringer.. 

Jeg beundrer din forpliktelse til å sparke på en død hest.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...