Skal jeg gjøre det slutt? Forpliktelsesangst

[Andersnb]

Hei, jeg er en mann i tidlig 30-årene som har vært sammen med kjæresten min i ett år nå. I starten var jeg stormende forelsket, og levde i nuet uten tanke på hvor relasjonen skulle ende. Nå har vi blitt kjærester, men jeg er usikker på om det er rett. Jeg vil ikke si at jeg elsker henne, men jeg er veldig, veldig glad i henne. Alderen min gjør at jeg føler jeg må «treffe riktig» hva gjelder forhold nå, med tanke på å stifte familie i løpet av 30-årene.

Vi krangler veldig lite, har like interesser og vi har ingen store problemer i forholdet. Samtidig føler jeg det mangler en gnist. Det er på en måte bare hyggelig og koselig. Men den store lidenskapen mangler fra min side.

Generelt vil jeg si at jeg har forpliktelsesangst når det gjelder forhold. Jeg synes det er svært vanskelig å binde meg til noen over lang tid, og tanken på at man skal være sammen resten av livet virker skremmende, uavhengig av partner. Samtidig så tenker jeg det er litt feigt å avslutte forholdet nå, bare fordi gresset kan være grønnere på den andre siden. Man finner vel aldri den perfekte uansett.

Jeg lurer på om min manglende lidenskap skyldes forpliktelsesangsten? Lurer på om andre har erfaring med forpliktelsesangst og forhold som ikke er veldig lidenskapelige.

Takker for alle innspill!

[Corp Por]

"forpliktelsesangst"? Hva legger du i det? Umoden? Egen?

Definér forskjellen på "veldig, veldig glad i" og "elsker"

Høres ut som at du har "settled for less" og ikke ønsker å være sammen med denne personen og nå ønsker å få hjelp til å rettferdiggjøre å bryte?

 

Det er ingenting rett eller galt her. Så lenge dere ikke har barn sammen så har dere ingen reelle forpliktelser til hverandre og dere gjør begge som dere vil sålenge begge er informert.  Personlig ville jeg gått for lidenskap i et forhold. Et pragmatisk samliv hører foreldrerollen til.

[nonlocality]

Ekte kjærlighet handler om å ha en partner/kompany, å være venner for livet. Det du søker etter er falsk kjærlighet "en gnist" som man ser på tv og filmer, denne falske kjærligheten er hormonbasert som honeymoon følelsen og varer ikke så lenge som i ekte kjærlighet.

Endret 22. august 2020 av nonlocality

[Andersnb]

Med "forpliktelsesangst" mener jeg at jeg synes tanken på å binde meg til en person resten av livet virker skremmende i seg selv. Både fordi jeg vanskelig kan forstå hvordan man kan beholde gnisten med en person i 50 år pluss, og samtidig uvissheten over at det kan være andre som passer bedre for meg der ute. 

Med "veldig, veldig glad i" mener jeg at jeg liker personen veldig godt og ønsker personen alt godt. Til sammenligning er jeg veldig, veldig glad i vennene mine. Med "elsker" tenker jeg at man har veldig sterke følelser for personen, blandet med en gnist og lidenskap som ikke hører vennskap til.
 

Skjønner at du tenker jeg har "settled for less". Den tanken har jeg tenkt på selv. Samtidig så er det ikke mange jenter jeg har kommet så godt overens med. Hun respekterer meg på alle måter og ser hele meg. Det er sjeldent jeg opplever. Dette forholdet blir kanskje ikke verdens mest lidenskapelige, men samtidig er det kanskje det beste jeg kan få. Er redd det blir min største anger i livet å gå fra denne jenta.

[Andersnb]

@nonlocality 

Jeg har også tenkt i de samme baner. Av par jeg kjenner, er vi de som krangler minst og generelt har minst gnisninger i forholdet. Samtidig tenker jeg at det kan være tegn på stor lidenskap at man krangler osv. Det viser i det minste at man bryr seg. Det forholdet jeg er i nå er på en måte veldig trygt og godt, men jeg savner det lille ekstra.

[nonlocality]

Det er ganske naturlig at man savner ting som er annerledes når man har det for godt. Et eksemple på dette er historien til en prins som het siddharta gautama. Han levde hele sitt liv i rikdom, store palasser omgitt av vakre kvinner og valgte til slutt å gi fra alt og levde som en fattig boms i en periode.

Spørsmålet er, ville prinsen ha gjort det samme igjen etter at han fikk opplevde livet som en boms? Tviler på dette fordi ifølge historien så dro han hjem til sitt gode palass etter å ha levd en stund som en boms på gata.

Endret 22. august 2020 av nonlocality

[Corp Por]

Bortimot ingen forhold er "magiske" etter 50 år. Bortimot ingen forhold er livet ut.

Forholdet med en annen kan likegodt ryke etter ti år som dette kan ryke etter femten. Det er ikke mulig å garantere seg mot noe.

"Ekte kjærlighet" lager man selv. Noen tror de må ha det perfekt 24/7. Andre skjønner at de fleste forhold går opp og ned.

Skulle jeg fått barn med noen jeg var "veldig, veldig glad i" som en venn, så ville jeg valgt en venn og ikke en romantisk partner jeg ikke hadde romantiske følelser ovenfor. Mindre sannsynlighet for problemer rundt samvær.

[nonlocality]

5 minutes ago, Corp Por said:

Bortimot ingen forhold er livet ut.

Da har du ikke møtt mine foreldre, de har levet sammen siden moren min var 17 år. Morra mi gikk bort i 2018. I en alder av 76 år og faren min på 79 er fortsatt glad i henne.

[aomt]

Det først du bør forstå er forskjell forelskelse/kåtheit og kjærlegheit.

Gninsten du snakker om er forelskelse. Den har med hormoner å gjøre, fysisk reaksjon i kroppen. Går over nokså kjapt, eit par månad te 2-3 år.

Kjærlegheit er noe heilt annet og det kan være livet ut. Kva er kjærlegheit er meir filosofisk spørsmål, det finst ingen enkel "fysisk" svar på det. Veldig enkelt og generelt svar, er at du bryr deg om personen, ofrer mye for h*n (selv på bekostning av egne interesser). 

Og her må du nesten avgjøre kva du ønskjer i livet. Familien? Er det noe DU ønskjer eller er det press frå samfunnet/familien? Ønskjer du å oppleve gnisten resten av livet?
Vi lever i moderne samfunn og du kan vurdere å finne noen til å lage "familie" - delt omsorg for ungen, mens dere bor kvar for seg. Eller åpent forhold, der dere bor sammen, men har fleire kjæresten på sia (gnisten). 

Alle er ulike. For meg er det viktig mer respekt og stabilitet i forholdet/familien. At begge gjør sitt ytterste for motparten 

[Corp Por]

nonlocality skrev (2 timer siden):

Da har du ikke møtt mine foreldre, de har levet sammen siden moren min var 17 år. Morra mi gikk bort i 2018. I en alder av 76 år og faren min på 79 er fortsatt glad i henne.

Jeg utelukker aldri at det eksisterer avvik. Husk også at dagens generasjon ikke er like bundet av dogmer som foregående generasjoner.

[nonlocality]

@Corp Por Ifølge min obervasjon av mine foreldre så levde de sammen som gode venner/ samarbeids partnere, det var ingen tradisjonell hvor man jobbet og kone var hjemme da begge mine foreldre jobbet. Det var ingen overdrivelser av kjærligheterkleringer som vi ser i de fleste par som elsker hverandre. Ellers å benytte ord som avvik og dogmer for å beskrive et slikt forhold er usunt mentalitet, men jeg tror det er heller ikke helt riktig av meg å brette ut min famile til randoms intetanede på internett som deg.

[Corp Por]

nonlocality skrev (9 minutter siden):

@Corp Por Ifølge min obervasjon av mine foreldre så levde de sammen som gode venner/ samarbeids partnere, det var ingen tradisjonell hvor man jobbet og kone var hjemme da begge mine foreldre jobbet. Det var ingen overdrivelser av kjærligheterkleringer som vi ser i de fleste par som elsker hverandre. Ellers å benytte ord som avvik og dogmer for å beskrive et slikt forhold er usunt mentalitet, men jeg tror det er heller ikke helt riktig av meg å brette ut min famile til randoms intetanede på internett som deg.

Neida. Det var du som dro inn et isolert eksempel fra en generasjon som knapt kan sammenlignes med dagens. Jeg har ingen kommentarer til ditt eksempel.

Jeg tror de fleste innser at samfunnet vårt har drastisk endret holdninger ihht samliv, ekteskap og oppløsning av disse.

[Gjest e8ac8...032]

Andersnb skrev (7 timer siden):

Hei, jeg er en mann i tidlig 30-årene som har vært sammen med kjæresten min i ett år nå. I starten var jeg stormende forelsket, og levde i nuet uten tanke på hvor relasjonen skulle ende. Nå har vi blitt kjærester, men jeg er usikker på om det er rett. Jeg vil ikke si at jeg elsker henne, men jeg er veldig, veldig glad i henne. Alderen min gjør at jeg føler jeg må «treffe riktig» hva gjelder forhold nå, med tanke på å stifte familie i løpet av 30-årene.

Vi krangler veldig lite, har like interesser og vi har ingen store problemer i forholdet. Samtidig føler jeg det mangler en gnist. Det er på en måte bare hyggelig og koselig. Men den store lidenskapen mangler fra min side.

Generelt vil jeg si at jeg har forpliktelsesangst når det gjelder forhold. Jeg synes det er svært vanskelig å binde meg til noen over lang tid, og tanken på at man skal være sammen resten av livet virker skremmende, uavhengig av partner. Samtidig så tenker jeg det er litt feigt å avslutte forholdet nå, bare fordi gresset kan være grønnere på den andre siden. Man finner vel aldri den perfekte uansett.

Jeg lurer på om min manglende lidenskap skyldes forpliktelsesangsten? Lurer på om andre har erfaring med forpliktelsesangst og forhold som ikke er veldig lidenskapelige.

Takker for alle innspill!

Jeg tenker at om gnisten mangler, så er det lurt å gå. Jeg har vært i to forhold og i mitt første forhold var jeg forelsket og glad i mannen i flere år. Når vi gjorde det slutt var det utrolig vondt, og vi fant flere ganger tilbake til hverandre. Vi kunne ikke være sammen pga diverse omstendigheter. Vår relasjon varte i en god del år. Der var hele tiden en gnist, en følelse jeg aldri har følt for andre. Mulig det er pga det var mitt første forhold, men jeg var forelska før han også. 

I mitt andre forhold var ikke gnisten der. Som deg var jeg stormende forelsket i begynnelsen, men etter å ha vært kjærester i noen måneder begynte følelsene å dabbe litt av. Gnisten var ikke der. Vi kranglet ikke, forholdet var "greit", sexen var ok, alt var egentlig ok og greit. Men ikke fantastisk. Det ble slutt etter 2 år, og da var vi ett og et halvt år på overtid fra min side. Jeg prøvde å finne den der gnisten, lidenskapeligheten i forholdet, men det funka ikke. Vi var ikke meant to be rett og slett. 

Jeg trenger lidenskap og ekte kjærlighet i forholdet mitt. Jeg trenger at den spesielle følelsen er der. Jeg har kjent den før, og jeg kommer IKKE til å bli sammen med en mann før jeg føler det igjen. 

Anonymous poster hash: e8ac8...032

[ex-jordbærplukker]

20 hours ago, Guest e8ac8...032 said:

Jeg tenker at om gnisten mangler, så er det lurt å gå. Jeg har vært i to forhold og i mitt første forhold var jeg forelsket og glad i mannen i flere år. Når vi gjorde det slutt var det utrolig vondt, og vi fant flere ganger tilbake til hverandre. Vi kunne ikke være sammen pga diverse omstendigheter. Vår relasjon varte i en god del år. Der var hele tiden en gnist, en følelse jeg aldri har følt for andre. Mulig det er pga det var mitt første forhold, men jeg var forelska før han også. 

I mitt andre forhold var ikke gnisten der. Som deg var jeg stormende forelsket i begynnelsen, men etter å ha vært kjærester i noen måneder begynte følelsene å dabbe litt av. Gnisten var ikke der. Vi kranglet ikke, forholdet var "greit", sexen var ok, alt var egentlig ok og greit. Men ikke fantastisk. Det ble slutt etter 2 år, og da var vi ett og et halvt år på overtid fra min side. Jeg prøvde å finne den der gnisten, lidenskapeligheten i forholdet, men det funka ikke. Vi var ikke meant to be rett og slett. 

Jeg trenger lidenskap og ekte kjærlighet i forholdet mitt. Jeg trenger at den spesielle følelsen er der. Jeg har kjent den før, og jeg kommer IKKE til å bli sammen med en mann før jeg føler det igjen. 

Anonymous poster hash: e8ac8...032

Hadde et av og på forhold med en kjempefin jente i rundt 2år, alt var perfekt, utseende, personligheten, jeg har aldri vært så forelsket, følte vi var som skapt for hverandre som i ying og yang og var sikker på at denne jenta var den rette som jeg vil dele livet med. Fant ut senere via felles venner at hun hadde flere guttevenner og lå rundt omkring og tilslutt forstod jeg at alt var fake.