Vi lever i en simulasjon

[Flin]

En trenger ikke å simulere alle atomer i universet. La oss si at vi en gang I en ubestemt fremtid bestemte oss for å studere vår egen rases eksistens på 1900-2100 tallet. Vi trenger bare å simulere jordkloden, månen og muligens noen få andre planeter. De andre planetene trenger vi ikke å simulere helt ned til det enkelte atom, hvertfall ikke før de blir utforsket av mennesket.

En kan simulere et univers i la oss si 1000år, men inne i simulasjonen ville det bare gått et år.

 

Da vil du fremdeles trenge flere partikler enn det finnes på jordkloden. Skal man da gjøre noen tilnærminger, sånn at det blir enklere å simulere? Hvordan vet man isåfall at de tilnærmingene gjenskaper universet på en god måte? 

 

Det andre problemet er enda vanskeligere, hvordan simulerer vi noe som vi ikke vet hvordan fungerer.

[hifgad]

At min kropp løper med en stafettpinne, og ved døden overlater kroppen min stafettpinnen videre?

 

Dette har jeg lyst å svare ja til, men for å svare ja til det må jeg også utdype.

 

Den iboende kraften, styrken, kall det hva enn, som er tilstedet enten du sover eller er våken, den vil for alltid resonere videre. Det har ingenting med deg, ditt brukernavn eller fødselsnavnet ditt å gjøre. Innimellom resonerer man selv på det samme stadiet som man har i den tilstanden man sover. Total hengivelse og en dans i virrvarr av alt og intet. Flytsonen kan man sikkert kalle det. Adrenalinpump for noen. Ekstase for andre. Men straks man begynner å zoome inn og bryte det ned, så kollapser det, og fokus innsnevrer seg tilbake til det antatte, forståtte og gudbedre så systemkomplekse opplegg. Akkurat da står man i et rom med stafettpinen igjen. Og sånn holder man på! Det handler sånn sett om å finne seg noe man liker å holde på med og ikke legge så mye vekt på hvorvidt stafettpinen skal videre eller ikke.

 

Hold stafettpinen hevet, det er vel det eneste jeg kan si