"Kvalt" i forholdet - hvordan legge det frem?

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg har vært i et forhold nå i halvannet år, og har flyttet til min hjemby med kjæresten for å studere.

Er veldig happy med kjæresten og alt det der er bare bra, men nå som jeg har kommet "hjem" er det jo en selvfølge at jeg har flere venner enn henne. Jeg ønsker jo selvsagt at hun skal bli kjent med mine venner, og til slutt få sine egne når studietiden starter osv. Men i det siste har jeg følt meg litt kvalt. Vi er bare oss to sammen med unntak av byturer i ny og ne, men jeg er ALDRI alene med mine kompiser. Jeg har det vanskelig for å legge det frem for henne at det er normalt å ønske litt space, da hun er veldig tydelig på at det behovet har ikke henne. Jeg føler meg som en dårlig kjæreste når jeg ber om mindre tid med henne, og mer alene/kompiser.

 

Noen som kjenner seg igjen, eller hvordan jeg kan løse dette gradvis? Selvfølgelig er hun i en helt ny by, og jeg tenker selvsagt mer langsiktig. - men dette var er lite issue i forrige by vi bodde sammen i.

 

Anonymous poster hash: 209c6...971

[IntelAmdAti]

Hei!

 

Jeg har vært i et forhold nå i halvannet år, og har flyttet til min hjemby med kjæresten for å studere.

Er veldig happy med kjæresten og alt det der er bare bra, men nå som jeg har kommet "hjem" er det jo en selvfølge at jeg har flere venner enn henne. Jeg ønsker jo selvsagt at hun skal bli kjent med mine venner, og til slutt få sine egne når studietiden starter osv. Men i det siste har jeg følt meg litt kvalt. Vi er bare oss to sammen med unntak av byturer i ny og ne, men jeg er ALDRI alene med mine kompiser. Jeg har det vanskelig for å legge det frem for henne at det er normalt å ønske litt space, da hun er veldig tydelig på at det behovet har ikke henne. Jeg føler meg som en dårlig kjæreste når jeg ber om mindre tid med henne, og mer alene/kompiser.

 

Noen som kjenner seg igjen, eller hvordan jeg kan løse dette gradvis? Selvfølgelig er hun i en helt ny by, og jeg tenker selvsagt mer langsiktig. - men dette var er lite issue i forrige by vi bodde sammen i.

 

Anonymous poster hash: 209c6...971

 

 

Du må naturligvis snakke med henne og fortelle at du ønsker mer tid for deg selv.

Når du sier dette, vil det for hennes høres ut som at du ikke er like glad lenger / begynner å gå lei av henne. En helt naturlig reaksjon for henne kan være å bli veldig lei seg, eller veldig sint, fordi hun er redd for å miste deg.

Dersom hun blir en av delene, må du filtrere bort problemet og fokusere på følelsene hennes (ikke motsatt altså). Når hun føler du tar følelsene hennes (og dermed henne) på alvor, kan dere snakke om "problemet" og løsningen.

Du må understreke at hun fremdeles er den du vil dele livet med, og at det er helt naturlig at du ønsker å tilbringe tid med andre mennesker også, og at du gleder deg til å komme hjem igjen til henne.

Ha fokus på kvalitetstid med kjæresten, ikke kvantitet. I parforhold har man bare godt av å savne hverandre litt og kjenne på det også.

 

Men det viktigste er at du forstår at dette samtaleemnet har lett for å virke som at du prøver å unngå henne, gi henne derfor bekreftelser på at du fremdeles er glad i henne. Lag et søtt lite kort og plukk noen blomster på veien hjem eller noe, når hun blir tryggere på dine følelser for henne vil hun bli mer avslappet i forhold til å gi deg rom.

Forhold handler mye om å gi og ta, og respektere kjæresten og ikke bare trumfe gjennom sin egen vilje hele tiden som en 5-åring i godtebutikken. 

 

Prøv også å foreslå aktiviteter sammen, gjerne med andre par, dette virker betryggende for henne.

 

Selv om du for lengst har bestemt deg for å dra på kino med kameratene, så finnes det uendelig mange måter å meddele dette til din kjære. Du får nøyaktig den reaksjonen fra henne som du fortjener.

[AnonymDiskusjon]

Tusen hjertelig takk for et godt utfyllende svar. Synes det er et sårt tema, og som du sier har det resultert tidligere at hun blir lei seg. Jeg får la det gå litt tid, og håpe det bedrer seg etter som hun blir kjent her.

 

Anonymous poster hash: 18470...b06

[coffeeh]

Hei!

Vil gjerne backe opp alt som ble sagt av Pycnopopia, men legge til en liten ting:
Selv har jeg kjæreste fra utlandet (hun kom til Norge alene som utvekslingsstudent, og trivdes så godt at hun ble værende), og vi opplevde derfor akkurat det samme problemet i starten. 

Det som fungerte for oss var samme samtalene som nevnes av Pycnopodia, kombinert med at jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe henne med å bli kjent med folk, samt finne fritidsaktiviteter (og jobb) i nærområdet. Det skal overraskende lite hjelp til for å bli kjent med folk på et nytt sted, trenger ofte bare noen som er lokale som "icebreaker", derifra går det meste av seg selv, og kan fort føre til lange og gode vennskap
For oss var det ofte diskusjoner (på/over grensa til krangel) der temaet var "eneste folka jeg kjenner i området er dine vennner, ikke mine egne venner" (noe jeg antar du kjenner deg igjen i som lokalkjent med kjæreste fra annet sted?), så kan være lurt å gå litt utenfor egen komfortsone, der hun kanskje har interesser du ikke deler, men der du vet om noen som holder på med tilsvarende i nærområdet

Men ønsker dere begge alt av lykke i framtia, og anbefaler å legge litt innsats i å hjelpe henne med å knytte kontakter i nærområdet!

[AnonymDiskusjon]

Hehe, jeg ser jo nå at det er ikke kun jeg som er i denne situasjonen nå. Jo, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier. Hun blir jo kjent med mine venner, og det er på en måte ikke godt nok. Og det forstår jeg jo. Men grunnen til at jeg ser på det som et problem, er at jeg føler at jeg ikke får "savnet" henne og begynner å tvile litt på følelsene mine. Man er sammen 24/7, ser samme filmen, trener det samme, sovner til samme tid. Kjenner du deg igjen?

 

Men gleder meg absolutt til skole/jobb starter. Tror det blir veldig bra å få komme litt i gang :-)

 

Anonymous poster hash: 18470...b06

[AnonymDiskusjon]

Edit: tviler nok ikke på følelsene mine, men jeg savner spenninga og det å kunne savne henne.

 

Anonymous poster hash: 18470...b06

[anon12234]

jada kjenner meg igjen, alltid et problem det der.... 

 

[AnonymDiskusjon]

Du gjør det ja? Hvordan har det fungert for deg?

 

Anonymous poster hash: 18470...b06

[Notatblokk]

Du må naturligvis snakke med henne og fortelle at du ønsker mer tid for deg selv.

Når du sier dette, vil det for hennes høres ut som at du ikke er like glad lenger / begynner å gå lei av henne. En helt naturlig reaksjon for henne kan være å bli veldig lei seg, eller veldig sint, fordi hun er redd for å miste deg.

Dersom hun blir en av delene, må du filtrere bort problemet og fokusere på følelsene hennes (ikke motsatt altså). Når hun føler du tar følelsene hennes (og dermed henne) på alvor, kan dere snakke om "problemet" og løsningen.

Du må understreke at hun fremdeles er den du vil dele livet med, og at det er helt naturlig at du ønsker å tilbringe tid med andre mennesker også, og at du gleder deg til å komme hjem igjen til henne.

Ha fokus på kvalitetstid med kjæresten, ikke kvantitet. I parforhold har man bare godt av å savne hverandre litt og kjenne på det også.

 

Men det viktigste er at du forstår at dette samtaleemnet har lett for å virke som at du prøver å unngå henne, gi henne derfor bekreftelser på at du fremdeles er glad i henne. Lag et søtt lite kort og plukk noen blomster på veien hjem eller noe, når hun blir tryggere på dine følelser for henne vil hun bli mer avslappet i forhold til å gi deg rom.

Forhold handler mye om å gi og ta, og respektere kjæresten og ikke bare trumfe gjennom sin egen vilje hele tiden som en 5-åring i godtebutikken.

 

Prøv også å foreslå aktiviteter sammen, gjerne med andre par, dette virker betryggende for henne.

 

Selv om du for lengst har bestemt deg for å dra på kino med kameratene, så finnes det uendelig mange måter å meddele dette til din kjære. Du får nøyaktig den reaksjonen fra henne som du fortjener.

Dette svaret likte jeg veldig godt . Jeg kan bli usikker av å bli "ekskludert" selv om den logiske delen av meg forstår at det ikke er noe farlig at han er sammen med vennene sine uten meg av og til (nei, jeg er ikke sånn som roper og gråter og sender masse meldinger når han er borte ). Det føles bra når følelsene blir tatt på alvor og man kan få støtten man trenger, selv om det ikke faktisk er en farlig eller slem situasjon. Enklere å slappe av og bare si god tur . Og det ER viktig å ha opplevelser hver for seg, fylle koppen med noe positivt også har man mer å snakke om og glede seg over når må kommer hjem igjen.