Imperium Americana – Er våre hjerter og sinn vunnet?

[Aiven]

Nå har jeg lest artikkelen og det er en del sannheter skrevet der. Hvis man ser tilbake i historien har man nok beveggrunner til virkelig å misslike USA's utenrikspolitikk. Artikkelen gjør også sitt ytterste for å tegne opp USA's utenrikspolitikk som en massiv fascistisk konspirasjon. Beklager, men den kjøper jeg ikke. Troverdigheten til artikkelen begynner virkelig å skrente da forfatteren bringer frem Afghanistan. Historien forfatteren skriver om denne epoken og delen av historien stemmer rett og slett ikke med hva jeg har lest og hørt b.la fra Gorbatsjov og andre tidligere ledende Sovjetiske politikere og generaler. Og slik fortsetter det frem til da artikkelforfatteren bringer opp Ukraina. Det er ikke bare "pynting" på sannheten i mye av det som skrives, det er en direkte omskriving av historien.

 

Beklager Aiven, men jeg kommer nok ikke til å abonnere på denne tidskriften ut ifra hva jeg har lest her. Det er mye jeg missliker med USA, ja direkte hater. Jeg trenger ikke løgner for å drive denne innstillingen, sannheten holder i massevis. Det finnes dessuten mange andre statsmakter med råtne ambisjoner og historikk, så jeg må reservere noe av hatet mitt til de også

 

Forresten Vonfaff, hva konkret mener du er galt i Pilgers framstilling? Din kritikk er litt vag, utdyp gjerne.

[G]

Vel, USA har framlagret våpen i Norge og har soldater stasjonert på NATO-flybasen på Sola. Om det er en amerikansk militærbase kan selvsagt diskuteres. Bildet var uansett ikke hovedpoenget med mitt innlegg, det var mest som en illutrasjon (lette nettet rundt etter en som var egnet). Men USA har base på Cuba, det er det liten tvil om

 

 

 

Nå er jeg ikke fullt oppdatert på hva slags aktivitet som foregår på Sola. Men, NATO-hovedkvarteret på Jåttånuten har vel alltid hatt en tett forbindelse med militærflyplassen på Sola. Ihvertfall var det slik inntil Forsvarskommando Sør-Norge ble endret til å bli et NATO-hovedkvarter.

 

Det er vel også en fordel å ha litt tett kontakt med en flyplass, og siden nok en del NATO-topper stikker innom hovedkvarteret av og til, så er det vel naturlig at de har en stasjonær tilstedeværelse der de muligens lander og letter i fra. Før det ble NATO tilstedeværelse så var det bare norske soldater på militærflyplassen såvidt jeg vet.

 

USA har dessuten hatt en del våpenlagre og utstyr plassert i Norge i en årrekke, har de ikke vel? I tilfelle de må komme og trø til for å hjelpe sin NATO-allierte venn. Det er jo ikke noen uting, er det vel?

 

Men, når man er NATO-tilknyttet så følger det en del forpliktelser med. Vi deltok jo spesiellt sterkt i kampen mot Gaddafi. Var vel litt engasjement i det tidligere Jugoslavias borgerkrig også, fra norsk hold. Og noe i Afghanistan, hvor man mistet norske folk i krigen.

Endret 31. mars 2015 av G

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Forresten Vonfaff, hva konkret mener du er galt i Pilgers framstilling? Din kritikk er litt vag, utdyp gjerne.

Når det kommer til Afghanistan skriver han:

 

På 1960-tallet feide en folkelig revolusjon over Afghanistan, verdens fattigste land, og kastet til slutt restene av det aristokratiske regimet i 1978. Det afghanske folkets demokratiske parti (PDPA) dannet regjering, og erklærte et reformprogram som omfattet avskaffelse av føydalismen, full religionsfrihet, like rettigheter for kvinner og sosial rettferdighet for de etniske minoritetene. Over 13000 politiske fanger ble satt fri, og politiarkiver ble brent offentlig.

 

Den nye regjeringen innførte gratis helsetjenester for de fattigste, tvangsarbeid på grunn av gjeld ble forbudt, og et massealfabetiseringsprogram ble satt i verk. For kvinner var det uhørte fremskritt. Sent på 1980-tallet var halvparten av universitetsstudentene kvinner, og kvinner utgjorde nesten halvparten av Afghanistans leger, en tredjedel av de offentlige funksjonærene og flertallet av lærerne.

 

Denne veldig overfladiske oppsummeringen av Afghanistans regimeskifte og reformer opp igjennom den nevnte tidsperioden utelukker ganske mange ubeleilige sannheter og maler således et ganske ensidig bilde av begivenhetene - en tone som er gjennomgående i artikkelen.

 

Påstanden om at det var en "folkelig revolusjon" er helt ubegrunnet. Det ble fremstilt slik gjennom Sovjets propaganda og det hadde kanskje støtte blant den urbaniserte delen av Afghanistans befolkning, men det er hevet over enhver tvil at reformene som PDPA gjennomførte oppover tidene da Nur Mohammad Taraki satt ved makten hadde ganske sterk motstand blant den konservative majoriteten av befolkningen på landsbygda. Reformene skapte såpass mye tumulter at tusenvis av mennesker flyktet til naboliggende Pakistan for å komme vekk fra volden i perioden før Sovjets innblanding.

 

Ifølge Vladimir Kruichkov, daværende sjef for KGB prøvde Bresjnev å overtale Taraki med å innføre reformene i et langsommere tempo for å stagge motstanden i befolkningen. Kommunismen hadde vært rådende i Russland så lenge nå at man hadde et litt mer pragmatisk syn på hvordan ting fungerte (eller kanskje rettere sagt ikke fungerte). Taraki som den nyfrelste kommunisten han var, var derimot helt uenig og ville presse igjennom reformene fortest mulig. Dette var grunnen til at Russerne selv avsatte Taraki ved makt, invaderte landet og startet et regelrett blodbad som varte i over ni år.

 

Så kan man selvsagt rette masse kritikk mot USA for deres støtte til de religiøse fundamentalistene som ikke akkurat hjalp til å roe tilstandene. Men å gå rundt med en oppfatning om at dette var en konflikt iscenesatt av USA alene blir direkte feil.

 

Både Sovjet og USA kan levnes mye kritikk og skyld for det som skjedde i Afghanistan. Det var to supermakter i sin tid som brukte landet som sitt eget lille sjakkbrett og deres gjøren og laden her var mer motivert med den kalde krigen som bakteppe heller enn for den Afghanske befolkningens beste.

[Aiven]

 

Forresten Vonfaff, hva konkret mener du er galt i Pilgers framstilling? Din kritikk er litt vag, utdyp gjerne.

Når det kommer til Afghanistan skriver han:

 

På 1960-tallet feide en folkelig revolusjon over Afghanistan, verdens fattigste land, og kastet til slutt restene av det aristokratiske regimet i 1978. Det afghanske folkets demokratiske parti (PDPA) dannet regjering, og erklærte et reformprogram som omfattet avskaffelse av føydalismen, full religionsfrihet, like rettigheter for kvinner og sosial rettferdighet for de etniske minoritetene. Over 13000 politiske fanger ble satt fri, og politiarkiver ble brent offentlig.

 

Den nye regjeringen innførte gratis helsetjenester for de fattigste, tvangsarbeid på grunn av gjeld ble forbudt, og et massealfabetiseringsprogram ble satt i verk. For kvinner var det uhørte fremskritt. Sent på 1980-tallet var halvparten av universitetsstudentene kvinner, og kvinner utgjorde nesten halvparten av Afghanistans leger, en tredjedel av de offentlige funksjonærene og flertallet av lærerne.

 

Denne veldig overfladiske oppsummeringen av Afghanistans regimeskifte og reformer opp igjennom den nevnte tidsperioden utelukker ganske mange ubeleilige sannheter og maler således et ganske ensidig bilde av begivenhetene - en tone som er gjennomgående i artikkelen.

 

Påstanden om at det var en "folkelig revolusjon" er helt ubegrunnet. Det ble fremstilt slik gjennom Sovjets propaganda og det hadde kanskje støtte blant den urbaniserte delen av Afghanistans befolkning, men det er hevet over enhver tvil at reformene som PDPA gjennomførte oppover tidene da Nur Mohammad Taraki satt ved makten hadde ganske sterk motstand blant den konservative majoriteten av befolkningen på landsbygda. Reformene skapte såpass mye tumulter at tusenvis av mennesker flyktet til naboliggende Pakistan for å komme vekk fra volden i perioden før Sovjets innblanding.

 

Ifølge Vladimir Kruichkov, daværende sjef for KGB prøvde Bresjnev å overtale Taraki med å innføre reformene i et langsommere tempo for å stagge motstanden i befolkningen. Kommunismen hadde vært rådende i Russland så lenge nå at man hadde et litt mer pragmatisk syn på hvordan ting fungerte (eller kanskje rettere sagt ikke fungerte). Taraki som den nyfrelste kommunisten han var, var derimot helt uenig og ville presse igjennom reformene fortest mulig. Dette var grunnen til at Russerne selv avsatte Taraki ved makt, invaderte landet og startet et regelrett blodbad som varte i over ni år.

 

Så kan man selvsagt rette masse kritikk mot USA for deres støtte til de religiøse fundamentalistene som ikke akkurat hjalp til å roe tilstandene. Men å gå rundt med en oppfatning om at dette var en konflikt iscenesatt av USA alene blir direkte feil.

 

Både Sovjet og USA kan levnes mye kritikk og skyld for det som skjedde i Afghanistan. Det var to supermakter i sin tid som brukte landet som sitt eget lille sjakkbrett og deres gjøren og laden her var mer motivert med den kalde krigen som bakteppe heller enn for den Afghanske befolkningens beste.

 

 

Du kan visst mer om Afghanistans historie enn meg, det virker som det er en god og sannsynlig framstilling av det som hendte. Interessant!

Endret 2. april 2015 av Aiven