Er livet virkelig verdt det?

[AnonymDiskusjon]

"Is life worth living, or should I blast myself?"
-Tupac

Føler jeg heller mer og mer mot det siste.
Vet ikke om dere har lest boka Stoner (hvis ikke anbefaler

jeg den sterkt, fantastisk bok!) føler på en måte

at livet mitt er som hovedpersonen i den boka.
Joda, noen små seire, men alle er fulgt av store

nederlag. Føles ikke at arbeidet mitt gjør noe,

og at jeg egentlig aldri får til noe. Hvertfall ikke

sånn som jeg ønsker det. Samtidig gjør alt det

at jeg sosialt sett er tilsvarende et konkurs selskap.
Ikke det at jeg sliter med å være sosial,

er bare det at jeg etter lengre tid med å ikke prioritere det,

vell..ikke har noen å være med, og ingen måte å få noen

å være med på. Ender opp med å sitte alene og se filmer

på kveldene. Jeg vet ikke...livet føles bare så håpløst.

Ikke missforstå, jeg har ingen planer om å faktisk ta

livet av meg selv. Så modig er jeg nok ikke. Jeg sier bare

at iforhold til livet...vell så føles tanken på ingenting så uendelig

mye bedre. Tanken på rett og slett ikke være her.
Så spørsmålet mitt må vel være...er livet virkelig verdt det?

Anonymous poster hash: c3b17...9b9

[ærligøs]

Å sitte alene og se filmer er jo herlig! Jeg vil si at livet er absolutt verdt å leve dersom en kan være helt alene og hygge seg med gode filmer.

 

Verden trenger flere folk som sitter alene og ser filmer.

[FullColor]

Jeg tror at livet er verdt det. Ville bare si det i farten mens jeg stikker innom.

 

Erfaringene er verdt vil jeg påstå, selv når du ikke har livet eller vinden i ryggen. Mange som tenker på og ende seg selv, og fakstisk prøver og gjøre det, får en realisjon hvissnok i siste øyeblikk noe ala; "hvorfor gjør jeg dette??? det var jo så mange andre ting jeg kunne ha gjort" Selv problemer folk har er ofte ikke slik at de kan enten leves med, eller overkommes, men som emosjonelle mennsekser, så har vi kanskje en tendens til og utagere over ren frustrasjon. Som gjør at fokuset vårt blir bare negativt.

 

Unntaket er hvis du lider på noen måte. Altså ikke av frustrasjon eller andre thing som man kan forandre fokuset vekk fra uten å gå i det dype og det brede her.

 

Noen ganger kan bare det og føle sommer solen eller se en blomst bevege seg i vinden være det som gjør livet verd det. Gjerne mens du sitter ute og nyter ett eller annet godt noe.

 

Skal jeg være ærlig med deg, så skulle jeg selv nesten misunne deg bare for det alene....

Mye har med vårt perspektiv av ting, mer enn det har med den faktiske verden...mange ganger ihvertfal.

 

Ser en del filmer selv, ehe. Eller gjorde, nå gjør jeg ikke det en gang.

Endret 13. januar 2015 av FullColor

[AnonymDiskusjon]

Føler det nøyaktig på samme måten. Har alt en i starten av tyveårene kan ønske seg, i alle fall materielt sett. Leilighet, sikker og godt betalt jobb, bil osv. Penger gjør deg definitivt ikke lykkeligere. Sitter, som deg, de fleste kvelder og ser på film, eller trykker "refresh" på nettavisene, venter på at noen skal ta kontakt - det hender sjelden. Kommer inn i en ond sirkel, der sosialt liv har blitt mer og mer utvisket. Har en ting jeg likevel vil si til deg. Det kan bare bli bedre. Inneforstått med at det krever egeninnsats, og der ligger mitt problem. Fortsett å kjempe, by på deg selv, fatt mot og ta sjansen - sjansen på livet.

Anonymous poster hash: 31ec0...71c

[sungun]

Det er hva du gjør det til.

[Aiven]

Livet er definitivt verdt det. Det hjelper i alle fall ikke å sitte alene og synes synd på seg selv. Her må du komme deg mer ut blant folk gutt. Kanskje du bare trenger et nytt miljø? Ja, sosiale ferdigheter går nedover når man ikke bruker dem. Men det er intet argument for å ligge på latsida, snarere tvert imot. Jeg vil egentlig bare råde deg til å teste ut en ny hobby eller fem. Det er ikke så lett å «resosialisere» seg selv – du må regne med en masse hardt arbeid og overflod av nederlag. Da gjelder det å børste av seg støvet, reise seg igjen og gunne på igjen. Jeg kan love deg én ting – når det først begynner å klaffe, så klaffer det skikkelig. Og da er det fantastisk



"And it's crazy, it seems it'll never let up, but
Please... you got to keep your head up." - Tupac

Endret 13. januar 2015 av Aiven

[heblilla]

Spør om det samme, stadig vekk.

Tror utfordringen er å ikke stoppe opp når man føler seg motløs. Men fortsette. Gjøre ting som får deg til å tenke på noe annet.

Det handler om å distrahere seg selv vekk fra mismotet (som kan ta den sterkeste)

 

Gleden over de små ting er undervurdert, i hvert fall er det de små tingene som holder meg levende.

 

Å gjøre ting aleine er ikke noe nederlag. Kan føles litt skamfullt å være ensom, men foreløpig er det ikke vitenskapelig bevist at ensomme er dårligere mennesker enn ikke ensomme. Tror det går mye på flaks og uflaks her i livet.

 

Noen dager er bare dårlige dager. Det må man heller ikke glemme.

[AdNauseam]

Noe som er verdt å tenke på er hvordan du styrer livet ditt.

 

Vil du styre livet, eller bli styrt av det?

 

Det herligeste er når ting går av seg selv, du gjør ting som gjør at du får uforutsigbare dager. Ikke planlegg og begrense livet ditt. Gjør ting du ikke ville ha gjort, kast deg ut i det og ting vil komme litt av seg selv om du er aktiv.

 

Slutt å grave deg selv ned i tankene. Hvis du tror at livet er kjipt, så gjør du det kjipt. Hvis du overbeviser deg om at imorgen blir en drittdag så blir den det. Ikke planlegg spesifike ting som skal gjøre livet ditt bedre, planlegg generelle ting og ta det derfra. La livet komme til deg. Jo mer du opplever, jo mer lærer du, og jo mer du vet, jo bedre finner du retningen.

 

På en eller annen måte må det kunne relatere til deg.

[AnonymDiskusjon]

Livet er definitivt verdt det. Det hjelper i alle fall ikke å sitte alene og synes synd på seg selv. Her må du komme deg mer ut blant folk gutt. Kanskje du bare trenger et nytt miljø? Ja, sosiale ferdigheter går nedover når man ikke bruker dem. Men det er intet argument for å ligge på latsida, snarere tvert imot. Jeg vil egentlig bare råde deg til å teste ut en ny hobby eller fem. Det er ikke så lett å «resosialisere» seg selv – du må regne med en masse hardt arbeid og overflod av nederlag. Da gjelder det å børste av seg støvet, reise seg igjen og gunne på igjen. Jeg kan love deg én ting – når det først begynner å klaffe, så klaffer det skikkelig. Og da er det fantastisk

 

 

 

"And it's crazy, it seems it'll never let up, but

Please... you got to keep your head up." - Tupac

Hehe, slemt å spørre hvordan man skaffer seg en ny hobby?

Tenkte faktisk på å starte med noe kampsport, krav maga, men noe slik klubb er det ikke i nærheten av meg.

 

Og når det gjelder å komme ut med folk..joa, skulle gjerne gjort det, men kan ikke tvinge meg på folk heller. De snakker jo rett ut om hva de skal i helga mens jeg er der, i en tone som viser at "de" skal, og ikkje eg.

 

Anonymous poster hash: c3b17...9b9

[heblilla]

Huff, hvis folk snakker om hva de skal gjøre i helga, uten å spørre om du vil bli med, da er de kanskje ikke den typen venner som du skal satse på.

Er du sikker på at du ikke er for stolt til å spørre dem om du kan bli med?

Jeg vet at jeg ville ha vært for stolt til å spørre, jeg ville ha følt meg som en tigger.

Så jeg er ikke noen god "modell" jeg da.

 

Men hva om du finner på noe, og spør noen om de vil? (noen andre enn "dem" da kanskje)

[ragge_jz]

tror det har mye med oppvekst å gjøre. De sterkeste menneskene er de som tåler å være alene, tror jeg.

 

Da blir du aldri kontrollert eller holdt i sjakk, av noen, og du er din egen herre.

 

Jeg har i senere tid vunnet mye på at jeg faktisk langt oftere trives i mitt eget selskap enn mistrives.

Det gjør at bruddet med dama og kid'en ikke sendte meg rett i kjelleren, etc.

 

Du må tåle slag i trynet her i livet, du må tåle motgang. Du bare må tåle det. Når det er som jævligst, så gjør du ting som gjør at du føler at du lever: Du sykler 5 mil i pøsende regnvær, du sover ute i skogen i telt om natta mens du tenker på spøkelser og ulver, du rett og slett møter frykten din. Du blir bare sterkere og sterkere....

 

Lykke til!

[Aiven]

 

Livet er definitivt verdt det. Det hjelper i alle fall ikke å sitte alene og synes synd på seg selv. Her må du komme deg mer ut blant folk gutt. Kanskje du bare trenger et nytt miljø? Ja, sosiale ferdigheter går nedover når man ikke bruker dem. Men det er intet argument for å ligge på latsida, snarere tvert imot. Jeg vil egentlig bare råde deg til å teste ut en ny hobby eller fem. Det er ikke så lett å «resosialisere» seg selv – du må regne med en masse hardt arbeid og overflod av nederlag. Da gjelder det å børste av seg støvet, reise seg igjen og gunne på igjen. Jeg kan love deg én ting – når det først begynner å klaffe, så klaffer det skikkelig. Og da er det fantastisk

 

 

 

"And it's crazy, it seems it'll never let up, but

Please... you got to keep your head up." - Tupac

Hehe, slemt å spørre hvordan man skaffer seg en ny hobby?

Tenkte faktisk på å starte med noe kampsport, krav maga, men noe slik klubb er det ikke i nærheten av meg.

 

Og når det gjelder å komme ut med folk..joa, skulle gjerne gjort det, men kan ikke tvinge meg på folk heller. De snakker jo rett ut om hva de skal i helga mens jeg er der, i en tone som viser at "de" skal, og ikkje eg.

 

 

Vel, det gjelder jo å finne ut hva slags tilbud som finnes der du bor. Her i Oslo er det jo et mylder av ting å gjøre, men forstår at det kanskje ikke er like lett overalt. Uansett, finn ut hva som skjer der du bor og prøv ting, dersom du tror det kanskje kan være noe for deg. Jeg prøvde ut endel hobbyer og miljøer, før jeg fant noe jeg likte virkelig godt. Men er du heldig kan det jo klaffe med en gang! Kampsport høres bra ut, det viktigste er nok ikke formen for kampsport, men at du har instruktører som vet hva de driver med og er bra folk.

 

Jeg har også blitt fryst ut i perioder og det er ikke så lett å forholde seg til. Det beste er nok å forsøke å ignorere det. Noen ganger har ikke folk noen spesiell grunn til å fryse deg ut, så dersom du er hyggelig tilbake, så blir de hyggelige mot deg også. Du trenger ikke bli venn med alle, men å forsøke å være hjertelig med alle synes jeg har ført til litt mer fred og ro rundt meg selv. Så lenge jeg klarer å gi fra hjertet og ikke fake det.

 

Uansett, det er kanskje ikke de folka som ikke vil være med deg du bør satse på. Er det et lite sted du bor på, slik at utvalget av folk på din alder er lavt? Da ville jeg heller forsøkt å henge med folk i andre aldre enn deg selv (en god idé uansett). Både yngre og eldre mennesker kan være kjekke vennskap, både for å lære og lære bort. Man trenger ikke alltid henge med «de kule», ofte er det faktisk dét man har veldig lite igjen for på sikt å gjøre.

Endret 15. januar 2015 av Aiven