Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Jeg har ingen venner :(:(


Anbefalte innlegg

Hei Dere:)

 

Mann på 23 år her, jeg sliter veldig med å få meg gode venner eller venner rett og slett som jeg kan være sammen med finne på å gjøre ting sammen, være sosial, reise, trene eller evt bare se film sammen.

 

Jeg slet med mobbing på ungdomsskolen og videregående skole, jeg ble utestengt fordi jeg tydeligvis var annerledes, jeg skal selvfølgelig være 100% ærlig, jeg er homofil, og jeg hadde litt forskjellige interesser enn det guttene kanskje hadde. og jeg ble både mobbet for å være annerledes, også fått ordet homo slengt etter meg mange ganger.

 

Men jeg syns ikke at jeg hadde veldig sær interesse, det jeg gjorde var jo å spille playstation action spill, sykle ute om sommeren, likte å trene, og syns det var gøy med shopping av klær, og kledde meg heller ikke annerledes enn det guttene gjorde, ikke noe stramme bukser eller slik.

 

jeg jobber i klesbransjen per dags dato, og jeg jobber i en ganske liten butikk, så personale er 6 ansatte, og vi har alle veldig forskjellige interesser, så det var ikke noe prat om utvikle noe vennskap der, jeg har prøvd men fungerte ikke.

 

jeg sitter igjen i dag som 23 åring har ingen venner som jeg kan bare sende en melding ALTSÅ INGEN, der jeg spør om hva som skjer helgen, min hverdag nå er utrolig kjedelig, og slik er det blitt, alt jeg gjør fra jeg står opp er bare å være hjemme helt til jeg skal eventuell jobbe, eller dra på trening, ellers gjør jeg ingenting annet fordi jeg ikke har oen venner å gjøre noe med.

 

jeg anser meg selv som veldig normal, har vanlige interesser, liker å reise, om sommeren liker jeg stranda og soling i parken, og vinteren trives jeg med vintersport som snowboard, og ellers drar jeg ofte til elixia for å ta vare på meg selv, bygge muskler. jeg følger med på det aktuelle, det som skjer, jeg klarer å prate om flere ting, jeg prøver ikke å gjenta meg selv som ofte, føler det fort kan bli slitsomt, og jeg klager som ofte sjeldent.

 

jeg syns det er tøft, jeg er ikke bare en som tar, men gir gjerne, gjør tjenester, er ærlig, prøver å gi tillit, stiller opp om det var noen å stille opp for. men i hvertfall i snart 8-9 år nå har jeg følt meg ensom, de eneste personene som jeg har hatt ett vennskapsforhold til er familien min, det er de som har fått dagene til å gå....

 

jeg føler meg virkelig ensom, jeg skriver ikke denne tråden nå som en annonse for å finne venner, jeg setter pris på om du/dere tar tid til å lese til siste setning. det eneste jeg lurer på er hva jeg gjør galt? følelsen av å være ensom er utrolig kjip:(

Endret av guest20
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Er det en mulighet for at du føler deg homofil, fordi du på motsatt hold ikke får noen aksept? Eller at du generelt ikke får noen aksept fordi du på en eller annen måte er annereldes i forhold til "de andre"? Og på hvilken måte er du annerledes uten at vi skal blande inn din seksuelle legning, som jo er irrelevant i seg selv i den sammenhengen etter hva du beskriver.

Endret av 00005
Lenke til kommentar

neida, det er ingen som har problemer nå med at jeg er homofil, men jeg har jo fått høre at venner får man i veldig ung alder, og de følger deg gjerne livet ut dersom kjemien vedlikeholdes. og homofili ble jo veldig stigmatisert på de skolene jeg gikk på, til og med lærerene indirekte mente det var feil, de behandlet meg dårlig selvom jeg var flink, bråket aldri, hadde null fravær, og kom alltid tidsnok til alt, gjorde lekser, og viste gode resultater.

 

jeg personlig føler ikke at jeg er annerledes i forhold til andre, jeg skal ikke skryte på meg noe, men skal være helt ærlig at jeg har fått høre at jeg er både oppegående, snill og hyggelig, at jeg virker moden, reflektert og velresonert person, men det jeg sliter med er å vedlikeholde disse vennskapene...

 

jeg vet ikke hva jeg gjør feil.. i homomiljøet får jeg oppmerksomhet, men jeg ser etter venner, men den oppmerksomheten jeg får er gjerne de som ønsker samliv, eller forhold, noe jeg ikke med det første vil ha.

 

jeg føler bare at uansett hvor mye jeg gir utrykk for det, hvor mye jeg ønsker å vedlikeholde vennskap, sitter jeg igjen på slutten av bursdagen min hvert eneste år, veldig ensom, blant venner så er det kanskje 0-1 person som har gratulert meg, men denne personen bor kanskje 200 km unna meg.

Lenke til kommentar

Men jeg lurer egentlig ikke på om noen er i mot at du er homofil, men at du kanksje er/antar/vil være homofil for å nettopp få aksept i det respektive miljøet ettersom du ikke kan få det andre steder? Det kan kanskje virke som et respektløst spørsmål, men jeg tror det er relevant, hvertfall til å starte med. Mine eneste intensjoner er å forsøke å hjelpe deg, så det er sagt først som sist.

Lenke til kommentar

Men jeg lurer egentlig ikke på om noen er i mot at du er homofil, men at du kanksje er/antar/vil være homofil for å nettopp få aksept i det respektive miljøet ettersom du ikke kan få det andre steder? Det kan kanskje virke som et respektløst spørsmål, men jeg tror det er relevant, hvertfall til å starte med. Mine eneste intensjoner er å forsøke å hjelpe deg, så det er sagt først som sist.

det er ikke noe slik, jeg er født slik, overhodet ikke noe om det å få aksept.

Lenke til kommentar

Men da har vi bevvistgjort det.

 

Jeg for min del har ingen av de vennene jeg hadde da jeg var ung, eller la oss si yngre - og det er vel tilfellet for mange, så jeg tror ikke du skal legge for mye tyngde på akkurat det mantraet der.

 

Gjelder dine problemer angående vennskap uavhengig av kjønn?

 

EDIT: Altså det gjelder å nøste opp i trådene. Jeg sier jeg ikke har noen av de vennene jeg hadde da jeg var yngre, men egentlig har jeg ikke noen venner nå heller, slik du beskriver. De eneste som er venn med meg er de som vil yte gjensidige og økonomiske tjenester. Jeg har ikke noe slags glansbilde-forestilling om hva en venn er. En venn er bare en som hjelper deg og som du hjelper på tilsvarende vis.

Endret av 00005
Lenke til kommentar

Jeg har flere homofile venner som heterofil mann. Legningen har ingenting å si, det som har noe å si er å finne folk som trives sammen med deg, som du trives sammen med. Jeg vil anbefale deg å bli med på en eller annen fritidsaktivitet der du bor for å møte nye folk. Vis interesse for andre og still spørsmål. Ikke spill en rolle, men la andre slippe til og bli kjent med deg. Dersom du gjør dette lenge nok, vil det gi resultater.

 

Og forresten, vær åpen for å være sammen med folk som er eldre og yngre enn deg selv. Jeg setter enormt pris på spesielt de av vennene mine som er eldre, de yngre blir jeg ofte mer coach for selv - men litt ungdommelig pågangsmot og idealisme er supert også! Leter man i flere aldersgrupper, har man mye større utvalg for potensielle venner.

Endret av Aiven
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Men da har vi bevvistgjort det.

 

Jeg for min del har ingen av de vennene jeg hadde da jeg var ung, eller la oss si yngre - og det er vel tilfellet for mange, så jeg tror ikke du skal legge for mye tyngde på akkurat det mantraet der.

 

Gjelder dine problemer angående vennskap uavhengig av kjønn?

 

EDIT: Altså det gjelder å nøste opp i trådene. Jeg sier jeg ikke har noen av de vennene jeg hadde da jeg var yngre, men egentlig har jeg ikke noen venner nå heller, slik du beskriver. De eneste som er venn med meg er de som vil yte gjensidige og økonomiske tjenester. Jeg har ikke noe slags glansbilde-forestilling om hva en venn er. En venn er bare en som hjelper deg og som du hjelper på tilsvarende vis.

nei, en venn for meg spiller ingen rolle kjønn eller seksualitet, en venn for meg er en venn som jeg kan følge på godværsdager også når det regner eller dårlig vær, og dette gjensidig, det er godt å ha en venn som jeg kan ringe i helgene eller bli ringt, finne på noe sammen, trenger ikke å være bytur, men kanskje invitere over får litt godteri, eller film, rett og slett kos. en venn du deler godt og vondt

Lenke til kommentar

Jeg har flere homofile venner som heterofil mann. Legningen har ingenting å si, det som har noe å si er å finne folk som trives sammen med deg, som du trives sammen med. Jeg vil anbefale deg å bli med på en eller annen fritidsaktivitet der du bor for å møte nye folk. Vis interesse for andre og still spørsmål. Ikke spill en rolle, men la andre slippe til og bli kjent med deg. Dersom du gjør dette lenge nok, vil det gi resultater.

 

Og forresten, vær åpen for å være sammen med folk som er eldre og yngre enn deg selv. Jeg setter enormt pris på spesielt de av vennene mine som er eldre, de yngre blir jeg ofte mer coach for selv - men litt ungdommelig pågangsmot og idealisme er supert også! Leter man i flere aldersgrupper, har man mye større utvalg for potensielle venner.

tusen takk for tipset, jeg tror litt av problemet mitt av og til er at jeg ikke tørr kanskje å være meg selv, men at jeg spiller en rolle der jeg skjuler det jeg ikke er så stolt av..

Lenke til kommentar

"jeg anser meg selv som veldig normal"

 

det er bare piss, kompis. for det første er det 5% eller no som er skikkelig homo. skifter gjennom livet det der. grekerne brukte å si at det var en periode unge menn måtte gjennom for å trives i voksent selskap. for det andre, så er det ikke noe som heter normal. fingeravtrykk viser at alle er forskjellige. vi er alle pattedyr osv, men når det kommer til hva vi står og roper inn i en gammel støvel av en dement olding for å få skinnet i bevegelse, så er vi så forskjellige som snøflak. for det tredje.. var du komf med "normal", så hadde du gjort no "normalt", som å sette potet på kafé, melde seg på salsakurs eller gå i bokklubb eller hva faen. for det fjerde - de som sier de er normale mener oftest bare at de ikke er sjuke og at de ikke har baller nok til å være individualister. det gjør deg til en slave av mote, bl.a.. sier ikke dette for å såre. sannheten vil sette deg fri. bli inspirert da, vel.

 

"jeg skal selvfølgelig være 100% ærlig,"

 

bra å være rett i talerør og meninger, men hvis folk ikke tror du har noe måtehold, ikke fikser å holde på hemmeligheter (å være diskret), så er du ... en dårlig spion og det er noe av det morsomste å være god i.

Endret av Aapnopp
Lenke til kommentar
neida, det er ingen som har problemer nå med at jeg er homofil, men jeg har jo fått høre at venner får man i veldig ung alder, og de følger deg gjerne livet ut dersom kjemien vedlikeholdes

 

Jepp. Men dette ser ut til å være et nesten særnorsk fenomen. Det er noe veldig galt med oss nordmenn når det gjelder sosiale evner. For å få venner i voksen alder må du virkelig trå til og være litt innpåsliten. Forhåpentligvis er noen i samme situasjon eller har empati og vilje nok til å 'ta på seg' en ny venn. Og det er suverent vanskeligst for menn, virker det som.

Lenke til kommentar

... jeg har jo fått høre at venner får man i veldig ung alder, og de følger deg gjerne livet ut dersom kjemien vedlikeholdes.

 

 

 

 

Dette er ikke min erfaring i det hele tatt. Av mine venner og bekjente, så oppfatter jeg det som at få har beholdt særlig mange venner fra barndom- og ungdomstid. Jeg regner derfor med at dette gjelder nokså mange. Nå tilhører jeg den demografiske gruppen som har innvandret til vår hovedstad, så det er nok litt av grunnen - mange som «ikke passer inn» flytter på seg og passer bedre inn et annet sted.

Endret av Aiven
Lenke til kommentar

Føler fokus her kanskje ble mest på hans legning og mindre på det han egentlig vil frem til. Legningen har ikke noe å si angående venner, bortsett fra at han har følt seg stigmatisert på grunn av den.

igjen, tror jeg dette kan ordne seg hvis du prøver å være litt din "egen psykolog".

Hvis du har behov for å framheve hvor normal du er, så føler du deg kanskje som en avviker.

Kan du ikke heller være stolt av at du ikke er "som alle andre"?

 

Selv fikk jeg meg kjæreste fordi jeg ikke var som alle andre, siden det var det hun digga.

Etterhvert som forholdet gikk, ble det at jeg var "annerledes" ett større og større problem, og hun klagde over at jeg ikke var som "de andre"... "90% av de jeg kjenner gjør sånn og sånn og du er helt annerledes, hele din logikk er jo helt skada" osv er argumenter jeg fikk høre...

 

Istedenfor å forandre meg så dumpa vi hverandre og ble heller helgepappa, men hvorfor skal jeg forandre meg fordi et kjedelig og sidrumpa kvinnfolk mener jeg ikke gjør ting smart "fordi alle andre" gjør det...

 

JEg ser ikke verden gjennom hennes briller.... heldigvis.

 

Vær heller stolt av den du er, og ikke la andre, kjedelige folk brekke ryggraden din.

 

Du har kanskje et selvtillitsproblem. Fokuser mindre på at "jeg er den ensomme homofile nerden uten venner" og tenk heller at "jeg er en kjekk, muskuløs, homofil mann" som har god helse og jobb.

Og helt ærlig, hvis du er begynt å bli biff, og idioter slenger dritt til deg, så brett opp arma, fleks muskler, se dem inn i øya mens du er forbanna og sett dem på plass. Vis at du er sjefen.

 

Alt sitter oppi hodet, men du må prøve å ikke la andre dra deg ned i gjørma. Spesielt vanskelig er det hvis du er blitt mobba. MEn var jeg deg, hadde jeg bare kjørt enda hardere på med treninga, snowboard og alt som er fett, og vist de andre hvem du virkelig er. For det høres jo ut som at du ikke er en taper, tross alt.

 

Selv gikk jeg årevis uten venner (fra jeg var 18-23 ca), hadde bare en god venn, som sviktet meg ofte (han valgte alltid meg tilslutt).

Nå er det motsatt, jeg har flere venner enn noengang, og selvtillit er bedre enn før. Militæret hjalp mye fr meg.

Tror det er normalt med "tunge perioder" i livet, men prøv å ikke sutre for mye.

Ting som har hjulpet meg er ihvertfall hobbyer (skru bil), turer, sykling, trening og lese bøker.

 

EDIT: En av de store fordelene med å være homofil, som jeg ser det, er at du slipper å bli en kjerringstyrt tøffel.

UTROLIG mange av de jeg kjenner til som er i forhold, så bestemmer dama alt, mens mannen bare dilter etter og blir bestemt over. Er mange tafatte/feige menn der ute, som aldri gjør noe annet enn å jatte med dama.

Virker som det er det som skal til for å få forhold til å funke nå til dags: kvinner er så frigjorte og selvstendige, at hvis de ikke får være sjefen i forholdet også, så ryker forholdet, slik som med meg.

 

Så hvorfor skulle det være så chill å være hetero? Utrolig mye krangling og dritt er normalt i forhold rundt om, finnes nesten ikke en hetero mann som ikke har vært i ett forhold med bare krangling, sjalusi og galskap. Mitt siste forhold var sånn ihvertfall.

 

Flere av kompisene mine sier på kødd "hadde vært lettere å være homse ass" , men det er en sannhet i det også faktisk. Du aner ikke hvor vanlig kjærlighetssorg er, en av kompisene mine har vært mentalt nede i årevis fordi han ble dumpet av dama.

 

Ikke lett å være "normal" heller skal jeg si deg :) Håper noe av dette hjalp litt :)

Endret av ragge_jz
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg vet hvordan du føler det, var selv mobbeoffer og har ingen venner. Skulle gjerne hatt formelen på vennskap. Har prøvd med kollegaer o.l. Men blir aldri noe av. Er 26 og ensom.

 

Hadde litt venner på barneskolen og videregående, men det ble slutt etter videregående da de flyttet langt unna og alle hadde nok med sitt. Prøvde å finne på ting da, men var lite interesse ifra andre å møtes.

 

Legningen din er nok ikke problemet, er vel bare sånn visse ting blir. Får bare prøve og så plutselig sitter du der med en kompis og tenker "hey, har en venn jeg"

Lenke til kommentar

Føler fokus her kanskje ble mest på hans legning og mindre på det han egentlig vil frem til. Legningen har ikke noe å si angående venner, bortsett fra at han har følt seg stigmatisert på grunn av den.

 

Nei, nettopp? Var det ikke det jeg ville fram til. Disse prinsippene gjelder også for vår kjære venn.

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...