Skal jeg bare ende opp på trygd resten av livet?

[AnonymDiskusjon]

Hva er det du føler når du skal prate med folk eller når du sier at du blir ''dårlig''?

 

Edit: Syns det er merkelig at de fraråder deg å begynne med medisiner, da de kan hjelpe deg med å takle følelsene dine bedre ved å flate dem ut. Det er fint mulig å slutte med dem og når man føler at man har ett godt nok grep om livet. Hva er det du selv tenker om medisinering?

 

Jeg er litt skeptisk hvis det er sånn at jeg blir enda dårligere uten dem. Jeg vil har også hørt at folk blir helt nummen, altså at de hverdagen er grå og de er ikke trist, men ikke glad heller. Så er litt skeptisk...

 

Jeg husket da jeg gikk på Haugerud i år 2003-2005! Det var en gutt der som alltid satt alene og hadde ingen venner. Han skrev også dikt til en jente. Jeg gikk i samme klasse med denne gutten. Da han gikk på barneskolen hadde han veldig mange venner, men da han begynte på ungdomskolen begynte andre mennesker å se ned på ham. Han var en veldig intelligent gutt på barneskolen. På ungdomskolen fikk han bare karakter 1,1,1,1,1,1,1,1,1,1 i alle fag. Han satt der alene hvert eneste friminutt og fy livet må ha vært et helvete for den gutten.

 

På fotball laget hadde han heller ingen venner. Dermed var det ingen som passerte han ballen. Han ble benket hver eneste kamp.

 

Det sosiale status er viktig i ungdoms og tenårings årene!

Du er enten

 

1. Har høy sosial status med mange babes, venner og er populær

2. Har lav sosial status og er en taper

 

Du vet selv hvilken kategori du havner i og velkommen til ungdomskolen.

Om du får gode karakterer på skolen er også avhengelig av sosial status på skolen.

Har du lav sosial status [ingen venner] blir skolen mørk og deprimerende. Du får dårligere karakterer. Har du høy sosial status [Masse venner] blir skolen lyst og du får lyst til å lese til prøver. Du får gode karakterer.

 

Jeg gikk på ungdomsskolen de årene jeg også. Det var svært dårlig muljø, ekstremt gruppepress på alt mulig rart, spesielt klær. Hadde man ikke moteklær var man en fattig taper. Jeg kom fra en familie som akkurat greide å ha råd til middag hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg fikk klærne mine fra Sparkjøp og Cubus og fikk høre det nesten hver dag. Alt som man kunne bli sett ned på for, ble gjort uttrykk for.

 

Jeg spilte også fotball hver dag da jeg gikk på barneskolen i friminuttene og etter skolen. Noen ganger gikk jeg rett fra skolen og ned på fotballbanen for å spille til det ble mørkt ute. Dette gjorde at jeg fikk store lårmuskler, noe som gjorde at huden min ikke greide å utvikle seg like fort som musklene, som igjen gjorde at jeg fikk strekkmerker. Jeg ble mobbet i dusjen og folk sa at jeg ble mishandlet av mine foreldre. Å høre slik nesten hver dag når man er 14 år ødelegger noe ekstremt. Jeg ble også mobbet for at jeg var alene (som var direkte konsekvens av mobbingen). Jeg ble kalt asosial og usosial og de skrek disse tingene til meg hver dag, ute på skolegården og på bussen. En gang ropte de disse tingene til meg på bussen hele veien hjem, en tur på 20 minutt. Det var stapp full buss og det eneste som ble sagt var tilropene mot meg. Jeg følte meg så lavt nede da at jeg vurderte å gå rett hjem og henge meg. Da var jeg 14-15 år gammel.

 

Er det tre år jeg kunne vært foruten, så er det 8-10 klasse. Fy faen.

 

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[BuffyAnneSummers]

 

 

Jeg er litt skeptisk hvis det er sånn at jeg blir enda dårligere uten dem. Jeg vil har også hørt at folk blir helt nummen, altså at de hverdagen er grå og de er ikke trist, men ikke glad heller. Så er litt skeptisk...

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

 

Det er helt forståelig, men er fult mulig å føle ting selv når man er på antidepressiva, jeg ble sammen med en kar som gikk på antidepressiva og vi klarte fortsatt å komme fort til ''jeg elsker deg''stadiet og slike ting.. av og til så kan man måtte bytte merke for å finne den ''rette'' medisinen for akkurat deg. Det som er viktig å huske på er tett oppfølgning av i det minste lege, siden selvmordsraten kan bli noe høyere når man først begynner på slike medisiner, men det er fordi ting føles ''lettere'' og ikke nødvendigvis fordi man blri dårligere.

[AnonymDiskusjon]

At du blir sint når du snakker om ting fra den tunge perioden er helt greit det. Det må til. At du i det hele tatt føler noe skal du se på som noe positivt. I starten vil alt føles tyngre og vanskeligere, men vi som har vært gjennom dette, vet at det BLIR bedre. Så får vi bare håpe at du tror oss på det, og klarer å komme i gang med prosessen.

 

Angående anti-depressiva, så ja, du blir helt "flat". Føler ikke på negative ting, men heller ikke på positive. Det er derfor jeg anbefaler deg å styre unna disse medisinene - om du klarer det. Det er bedre å føle noe så lenge du takler det, enn å ikke føle noe som helst. Det har du igjen for senere.

 

Hvis det var lærere til stede når det verste mobbingen pågikk, og de ikke gjorde noe, kan du faktisk ha en sak mot kommunen der du gikk på skole. For slik skal det ikke være. Jeg sier ikke at penger er løsningen på alt, men dersom du nå skulle ende opp som ufør, så vil pengene du evt vinner i en rettssak gjøre hverdagen enklere å håndtere. En ting mindre å bekymre seg for, for å si det litt enkelt. Det vil kanskje også gi deg muligheten til å velge en psykolog som du ønsker, som eventuelt ikke har offentlig avtale.

 

I forhold til psykolog, så gikk jeg til flere, men kom ikke ordentlig igang med å jobbe meg gjennom ting før jeg fant ei som kunne og turte å spørre de spørsmålene jeg ikke ville høre. Akkurat den biten er en STOR del av løsningen til et bedre liv.

 

Du sliter fordi alt handler om følelser. Hvis du ikke vil konfrontere følelsene dine, så kommer du dessverre ingen vei. Sannheten er hard og brutal, men du vil ikke angre på det når du har fått ryddet opp i tankene dine.

Anonymous poster hash: 2d3cf...c5c

[AnonymDiskusjon]

Det tok måneder for meg å få hjelp fra psykiatrien. Jeg søkte via fastlege i april, og fikk første time hos en sykepleier i september. Se tråden om det her.

 

Jeg tror det psykiske helsevesenet i dette landet er sprengt, det er nesten umulig å få en time hos psykolog, da må det være i det private som gjerne tar 600 kr per time. Men det finnes vel noen private med avtale med det offentlige som gjør at jeg kan få samme pris som i DPS?

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

[Spartapus]

Når samfunnet ødelegger et menneske ved å enten mobbe eller forholde seg passivt til mobbing, skulle det bare mangle at samfunnet også betaler for livsoppholdet til de som er blitt ødelagt og ute av stand til å fungere i arbeidslivet pga. dette. Jeg ville ikke hatt dårlig samvittighet.

[AnonymDiskusjon]

Det tar gjerne tid, ja. Men dersom du finner en psykolog ved hjelp av fastlegen, så kan det gå kjappere. Da er det bare avhengig av om den aktuelle psykologen har tid eller ikke.

Anonymous poster hash: 2d3cf...c5c

[kattungen]

Jeg anbefaler deg å takke ja til samtaler med sykepleier - det er ofte de som foretar vurderingen rundt hvorvidt du trenger "mer ekspertise" (altså psykolog eller psykiater) eller "bare" samtaler med psykiatrisk sykepleier (som er en femårig utdannelse), og der kan du også komme med ønsker selv. Hvis du føler at samtaler med sykepleieren blir for lite med tanke på de spesifikke problemstillingene du trenger å få bearbeidet, så gi beskjed om det slik at andre alternativer kan vurderes

 

Som Buffy nevner er også medisinering (antidepressiva, anti-angst/beroligende etc.) også noe som kan vurderes i kombinasjon med samtaleterapi! Der vil nok legen din, behandler (sykepleier eller psykolog/psykiater) og du selv ha mange innspill og meninger rundt hva som kan være fordelaktig for nettopp din situasjon - det er lite vi her på forumet kan si for å gjøre ting bedre for deg. Dessverre.

 

Lykke til.

[BuffyAnneSummers]

 

Det tok måneder for meg å få hjelp fra psykiatrien. Jeg søkte via fastlege i april, og fikk første time hos en sykepleier i september. Se tråden om det her.

 

Jeg tror det psykiske helsevesenet i dette landet er sprengt, det er nesten umulig å få en time hos psykolog, da må det være i det private som gjerne tar 600 kr per time. Men det finnes vel noen private med avtale med det offentlige som gjør at jeg kan få samme pris som i DPS?

 

Anonymous poster hash: 2e5c2...e75

 

 

 

Med en henvisning fra fastlegen din så mener jeg å tro at du kan henvende deg til ''private'' psykologer og spørre om de kan ta deg inn. Husk å nevne henvisning og slikt. Da skal det gå på frikortet.

[Kortsluttning]

Aldri helt skjønt hvorfor folk vil ta selvmord og ikke kan jobbe osv pga mobbing på barneskolen, forklar meg gjerne?

 

Har selv ikke hatt så mye venner, og har jo blitt mobbet som de fleste på barneskolen. Og har blitt mye missforstått da jeg mener positivt og folk tar det negativt. Men jo eldre man blir jo mere voksne blir jo folk og det blir slutt på mobbinga. Har ikke sett så mye til mobbing etter fylte 20år. I så fall har jeg tatt dem til siden og sagt hva jeg har ment om saken, og det har som regel bare vært en missforståelse. Ingen som fortsetter å mobbe om de vet det sårer folk.

 

Om man blir deprimert pga jobben, så er det jo bare å prøve noe annet, eller ta ett par år til på skolen.

Om man sliter med å få seg dame, så er en asiatur å annbefale. Mange som lever lykkelig med en asiatisk dame pga det er vanskelig å få tak i en norsk en.

Om man ikke har venner så prøvde jeg å forandre litt på personligheten min og det hjalp jo. Være hjelpsom, la andre slippe til ordet, stille opp for folk osv...

[AnonymDiskusjon]

Hei trådstarter.

 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver selv om jeg hverken ble utsatt for like mye mobbing eller er så langt nede som du er. Jeg har også sosial angst og sitter selv og funderer på hvordan jeg kan bli helt bra. Tiltross for at det å gå ut av huset var en stor belastning for meg klarte jeg for snart 4 år siden å komme meg ut av huset og få levert noen jobbsøknader. Dette var ikke så lenge før julestria og det var behov for ekstrahjelp. Jeg fikk derfor jobb i julen som jeg senere fikk beholde. Dette reddet nok på mange måter meg den gang. Selv om jeg blir varm bare av å tenke på å gå rundt i en butikk med alles øyner rettet mot meg var det å jobbe i en butikk, snakke med kunder o.l. en helt annen opplevelse med arbeidsklær på. Jeg fikk en helt annen selvtillit selv om jeg fikk, og fremdeles får, enkelte panikkanfall.

 

Det er ingen mirakelkur på hvordan du skal komme deg ut av det, men begynn å skrive søknader for jobb. Hver ærlig om situasjonen, at du har gått på støtte og slitt med å få tak i jobb, skriv om dine interesser og søk steder der du kan bli en ressurs. Du sier du sitter mye på data, altså kan du kanskje en del om data? Spill? Begynn da med å¨begynne ¨å søke slike steder. Les forøvrig på nettet hvordan du lager søknaden så den blir ryddig og skikkelig osv. Det kan være lurt å f.eks. skrive at du er glad for alle jobber, julearbeid, lørdagsvakt osv, så du viser at du er fleksibel og din motivasjon er å faktisk få jobbe.

 

Sett deg en dato (en tid i forveien) for når du SKAL ut av huset å få levert søknadene. Selv leverte jeg de i begynnelsen av oktober når de begynte å se etter folk for julen.

Anonymous poster hash: 9452b...51d

[AnonymDiskusjon]

Aldri helt skjønt hvorfor folk vil ta selvmord og ikke kan jobbe osv pga mobbing på barneskolen, forklar meg gjerne?

 

Når man blir utsatt for slikt, mister man i mange tilfeller for alltid muligheten til å bygge opp psyken slik den skal bygges opp. Man må på en måte ta omveier for å komme dit man skal, og det kan ta veldig med tid.

 

Det er ikke slik at man sitter og synes synd på seg selv fordi man ble mobbet, men psykisk så klarer veldig mange ikke å komme seg ut av en nedadgående spiral i forhold til selvtillit, selvbilde m.m. uten hjelp. Blir man fortalt mange nok ganger at man er lite verdt, så tror man det til slutt. Men heldigvis gjelder det samme for positiv tilbakemeldinger.

 

Skulle gjerne ha skrevet en lengre avhandling, men jeg har ikke tid akkurat nå. Jeg vet det er de som "ikke tror" på psykiske lidelser. De mener jeg virkelig ikke har skjønt det, for å si det sånn. Jeg håper for dem sin del at de aldri vil oppleve en ekstrem psykisk påkjenning, for hvis de gjør det, så vil de krasje totalt når det skjer, for de har jo ikke begrep om at det er noe som heter mental helse.

 

Anonymous poster hash: 2d3cf...c5c

[Konto brukes ikke]

Har vært der selv og vet det ikke er lett. Har også hatt en litt hard barndom, men ikke blitt mobbet.

Legen ville jeg skulle gå på medisin, men jeg ville det ikke. Har også hørt at man blir 'flat' (også fra en kompis som gikk på det) av medisineringen. For jeg måtte komme meg ut av det selv, og jeg så på det slik at hvis jeg gjorde det, så var det meg og ikke en medisin som gjorde det, samt jeg måtte uansett møte verden som meg selv, så det var like godt å prøve med en gang.

 

Ble også forsøkt satt sammen med slikt klientell du snakker om, men det sa jeg nei til. Så prøvde noen reelle arbeidsplasser der jeg fikk prøve meg oppå. Et par av de feilet, da jeg også fikk det slik du beskriver - at det ble vanskeligere og vanskeligere. Men til slutt kom jeg på en arbeidsplass jeg klarte og det gikk sakte men sikkert bedre med meg. Idag har jeg det vel 98%, sliter fortsatt med sosiale når det er mye folk - f.eks pauserom, men butikk går greit.

 

Det jeg føler jeg gjorde feil, var at jeg holdt dette 'hemmelig' for mine venner/fam så lenge. Jeg sa ingenting. Den dagen jeg åpnet meg opp, så løsnet det noe - da viste de hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde. (f.eks forsvant plutselig - måtte ha luft) Det var godt å slippe byrden med å hemmeligholde det.

 

Jeg fikk 'tilbud' om å bli trygdet, men det er ikke meg - jeg vil yte, ikke snylte (som jeg ville ha følt det som) - Samt jeg tror ikke jeg har kommet dit jeg er idag hvis jeg hadde gått hjem. Det å komme seg ut og gjøre noe samfunnsnyttig er godt som gull. (samt det å trene i tillegg, sammen med godt kosthold)
PS: jeg mener IKKE de trygdede som er reell syke, er snyltere

Psykolog hjalp ikke meg noe, men tror det er viktig å ha noen man kan lufte ut sine tanker og følelser til - Har du det i din nærhet?