Alle liv er ikke verdt å lide seg igjennom

[Staketten]

Vi kan heller spytte mer penger i helsesektoren. Alle burde prøve å jobbe i den offentlige helsesektoren, det er helt vanvittig hvordan de kjører på med nedskjæringer, både innen pleie og psykisk helsevern. Men så veit jo ikke julegrisene litt oppi systemet hvor ille det faktisk er, de ser bare penger og måter å spare på. Så får det heller være at folk sitter uten gode tilbud og mulighet til hjelp.

 

Helsevesenet får uansett ikkje løyst alt. Psykologi er ikkje like enkelt og konkret å handsama som fysiske skader.

[ThaHoward]

Når du sitter der på gamlehjemmet og kan slå fast at hele livet ditt var bortkastet og du gjerne skulle vært det foruten - da skal du få lov å synes det.

 

Når ble du herre (eller frue) over liv og død?

[Raven_Heart]

Kunne du ha fortalt om denne «kuren»?

 

I bøtter og spann, men for å unngå å kjede folk til døde med kilometerlange innlegg så bestemte jeg meg for å lære meg å sjekke. På overflaten var det damer, eller rettere sagt mangel på suksess med sådane, som var årsaken til alle problemene mine, og jeg trodde at hvis jeg bare fikk "napp" så kom alt til å bli bra.

 

Verden funker såklart ikke sånn, men jeg nådde et punkt der jeg tenkte "faen heller" og bestemte meg for å gjøre noe. Det ga meg et formål og en mulig løsning på et problem som hadde vokst seg så stort at det dominerte hele livet mitt, og selv om jeg fant ut at damer ikke automatisk løser alle problemer så hadde snøballen begynt å rulle. Jeg fikk sakte men sikkert troen på at ingenting var hogd i stein slik jeg tidligere hadde trodd, og at utfordringene og utfordringene jeg sto overfor faktisk var håndterbare.

 

Jeg plukket opp en del praktiske teknikker og tenkemåter for å håndtere dette, noe jeg også har skrevet om før, og selv om en hel del av valgene mine gjorde ting unødvendig tungvindt så ga det meg likevel verdifulle erfaringer som jeg kunne ta med meg videre.

 

Selve "kuren" vil jeg imidlertid si var øyeblikket da jeg tok avgjørelsen og bestemte meg for å finne en løsning, uansett pris. Resten var bare en prosess for å komme meg i mål.

Endret 21. mai 2013 av Raven_Heart

[kjetilkl]

Godt spørsmål.

 

Jeg hadde selv en periode som strakk seg over nesten 25 år, der alt jeg hadde å se fram til var depresjoner, angst og etter hvert hyppige selvmordstanker, samt en håndfull forsøk på å gjøre slutt på det hele. Så fant jeg en "kur", og i løpet av relativt kort tid ble livet mitt veldig mye bedre.

 

Verden funker såklart ikke sånn, men jeg nådde et punkt der jeg tenkte "faen heller" og bestemte meg for å gjøre noe. Det ga meg et formål og en mulig løsning på et problem som hadde vokst seg så stort at det dominerte hele livet mitt, og selv om jeg fant ut at damer ikke automatisk løser alle problemer så hadde snøballen begynt å rulle. Jeg fikk sakte men sikkert troen på at ingenting var hogd i stein slik jeg tidligere hadde trodd, og at utfordringene og utfordringene jeg sto overfor faktisk var håndterbare.

 

Så da kan vi vel egentlig konkludere med at "en lengre periode" er minst 25 år, for noen kanskje ennå lenger. - For å ta et eksempel og sette det i perspektiv så vil antagelig en som sliter i 50 år men får 10 gode år på slutten av livet være veldig takknemlig for disse 10 årene.

 

Vi kan vel også konkludere med at for mange så er det det at man ikke ser en fremtid eller hvordan man skal komme seg ovenpå som er problemet - Det finnes selvsagt mer kompliserte saker, men jeg tror at veldig mange ville hatt nytte av samme opplevelse som deg.

 

Da tror jeg vi egentlig nærmer oss sunt bondevett og etablert vitenskap her. - Det vi må gjøre er altså å sette inn ressurser for å få til denne prosessen hos de som trenger det - slutte å dope ned og gjemme vekk folk, og øke bevilgningene til hjelp til selvhjelp og kognitiv terapi.

[Kvinne]

Spiller det egentlig noen rolle hva en "lengre periode" er for oss andre? Det må være opp til personen det gjelder. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så om å gjøre å holde folk i live til enhver pris. Hvis man vil dø, la en dø på en rolig og kontrollert måte i trygge omgivelser.

 

Folk som roper "selvmord, selvmord" vil uansett ikke velge en slik form for død.

[Arcturus2]

Det mener vertfall jeg. Klart man må gi livet en sjanse og prøve selv. Men hvis man har motbakke på alle plan hele livet så blir man til slutt så sliten at man ikke orker å presse seg videre. Det er sikkert mange som er enig? Vil gjerne se noen gode argumenter.

 

Etter å ha diskutert ulikt ting med deg TS, så håper jeg inderlig du ikke referer til deg selv i form av selvmord. Det ville vært en særdeles dårlig løsning. Her er mitt forsøk på å inspirere gjennom såkalt "tough love", som jeg har fått verbal juling for tidligere. (Se så stor effekt det hadde. Tanketapere.)

 

Selvmord er en evig løsning på et midlertidig problem. Vi har alle hatt perioder der vi har vært nede i kjeller'n. Det skjer! Det skjer oss alle. Noen får ufattelig hjertesorg, noen sliter med konsekvensen av dårlige valg i voksen alder, noen barn blir mobbet hver dag. Etter barneskolen gikk jeg fra å selv bli ertet litt til å totalt eie hele skolens sosiale spill. En revolusjon i makt. Jeg liker å tro jeg brukte maktposisjonen positivt fordi jeg identifiserte meg med de svake. Jeg tok de svakes parti og slåss (bokstavelig talt) mot mobberne. Min fryktløshet gjorde meg til en leder. En digresjon.

 

Poenget er at livet snur. Det skjer fort! *knips* Du går fra å sitte på rumpa og lure på hvorfor alt går deg imot til å le hånlig over all flaksen du blir tildelt. Ikke gå i den klassiske fellen og tro at ting skjer "på" deg eller "mot" deg. Det er det herlige med mennesker; Vi er ikke determinert til noe som helst. Vi er fullstendig kapable til å skape vår egen lykke. Den erkjennelsen har jeg tatt på alvor gjennom å ha fått det bevist gang på gang gjennom egen erfaring. Jeg jobber med å forme min egen fremtid. Jeg vet hva jeg vil ha. Hvilken jobb jeg skal ha, hva slags enebolig og hvor, sportsbilen i garasjen, seilbåten, fritidsboligen. Jeg gjør også de nødvendige investeringene for å få det til, økonomisk og utdanningsmessig. Min lykke vil være 100% avhengig av min egen innsats.

 

Tenk litt på det. Jeg vet du sliter med damer, og som Raven_Heart skrev er det enda en feilslutning om du tror damene vil fjerne det problemet. Mangelen på frøkner er et resultat av et annet problem du må ta tak i først. Gitt at du hypotetisk sett fikk deg dame i morgen da. 4-5 år fra nå er du tilbake der du står nå og lurer på hva som gir deg mening. Du har gått gjennom en reise av kjærlighet og den selvtillitsboosten det kan ha, men du må like fullt skape din egen mening. Hun kan ikke plotte mening inn i deg. En kjæreste er faktisk ikke et støtteapparat. Det er det mange som glemmer.

[TityBoi]

Du har rett i mye. Jeg har ingen livsglede. Dette med damer er viktig for meg siden jeg aldri har hatt dame, men ser jo at de fleste ikke er sammen i så mange år. Slik er det med mye, hvis man aldri har prøvd så kan det være en deprimerende tanke, selv om det kanskje ikke er så bra som man tror. For meg handler det om et ønske om nærhet, ikke bare sex. Ha noen å klemme osv. Har masse hobbyer som jeg fyller tiden med, men stadig vekk tenker jeg over hvor stusselig jeg har det. Selvmord burde vært mer akseptert. Det må være opp til hver enkelt.

[ImSoBlonde]

Jeg tror mye handler om hvordan du velger å fokusere på ting. Mange blir blinde av det store bildet, nemlig det med jenter, utdanning, yrke, sosial status. Men man unngår å se det virkelige vakre: Sommerfuglen som flyr mot himmelen. Vinden som blåser i trærne. Bølgene som slår mot fjellet. Et godt, varmt måltid. Et fint program på TV. En fredagskveld med et vinglass og masse sjokolade. En sang du bare må høre igjen og igjen. En søndag morgen i kirken. Det smilet den fremmede personen sendte deg. Tyngden fra dynen over deg når du legger deg. Solstrålene som titter gjennom gardinene om morgenen.

 

Jeg opplevde at så fort jeg begynte å legge merke til de små tingene og satte pris på dem, så økte livsgleden min. Du må velge ut hva som er viktig for deg.

 

For å svare på trådens tema, så må jeg si at jeg er helt enig med TS. Er du sliten og lei, så har du min fulle moralske støtte til å ende livet ditt. Selvmord er altfor tabu i samfunnet i dag. Det er selvsagt synd at mennesker har det så vondt at de tar livet sitt, men jeg synes det er enda værre å tenke på mennesker som må leve med disse smertene. Du vet det ikke før du er der selv.

 

Og det er selvsagt mulig at livet endrer seg, omtrent på sekundet, og det skjer i veldig mange tilfeller. Men det synes jeg ikke er noe særlig godt argument overfor de som faktisk sliter der og da, og ikke ser dette mulige utfallet. "Hva så" om livene deres kan endre seg om en måned eller tjuefem år? Kan noen eventuelle år med glede gjøre opp for all den smerten de opplever nå og har opplevd den siste tiden? Det får være opp til hver enkelt person å avgjøre. Jeg er for å tillate aktiv dødshjelp til psykisk syke, altså assistert selvmord, men det er ikke noe jeg klarer å stå for i den offentlige debatten. Det er som sagt et sterkt tabubelagt tema.

[Slettet---]

Du har rett i mye. Jeg har ingen livsglede. Dette med damer er viktig for meg siden jeg aldri har hatt dame, men ser jo at de fleste ikke er sammen i så mange år. Slik er det med mye, hvis man aldri har prøvd så kan det være en deprimerende tanke, selv om det kanskje ikke er så bra som man tror. For meg handler det om et ønske om nærhet, ikke bare sex. Ha noen å klemme osv. Har masse hobbyer som jeg fyller tiden med, men stadig vekk tenker jeg over hvor stusselig jeg har det. Selvmord burde vært mer akseptert. Det må være opp til hver enkelt.

Du er ikke alene om dame problemet. Mange andre i samme båten. Men tror de fleste sparer seg for selvmord grunnet smerten du påfører dine nærmeste. Familie evt de venner du har. Det som stopper mange.

 

Aktiv dødshjelp burde bli lovlig slik at det kan hjelpe folk som ligger som grønnsaker etter en bilulykke og koster Norge mange millioner i året. Ikke folk som har mistet ett kjært familie medlem, grunnen til det er at hvis de hadde levd 10 år til så hadde de angret om de kunne på at de tok livet sitt.

 

Og samfunnet burde lage en form for hjelp til de som har selvmords tanker hvor dem gjennom grupper f.eks kan møte nye mennesker osv. Gjerne arrangere turer til utlandet for de verste tilfellene. Da jeg heller vil se 10 milliarder bli brukt på Nordmenn som sliter med sosial angst enn å sende de til afrika hvor en eller annen korrupt jævel koser seg med privatfly etc.

 

Og grunnen til jeg sier Nordmenn og ikke mennesker i norge. Er ikke fordi jeg er rasist, men rasebevist. Og utlendinger i Norge har det allerede for godt. Det er LATTERLIG, bare se på ett forslag som ble fremmet her omdagen. Om å dobble trygden til utlendinger, idioti rett å slett. Fører bare med seg mer kriminalitet og fæle mennesker som det finnes nok av her.

[Loff1]

snip

Interessant å høre. Takk.

[Arcturus2]

En søndag morgen i kirken.

 

W..... T..... F.....

 

 

En søndag i kirken ER jo noe å ta selvmord over. ...........religiøst pakk hele gjengen.

[ImSoBlonde]

W..... T..... F.....

 

 

 

En søndag i kirken ER jo noe å ta selvmord over. ...........religiøst pakk hele gjengen.

 

Nå da, nå da, la oss alle få velge våre egne verdier og gleder, eller hva?

[Arcturus2]

Nå da, nå da, la oss alle få velge våre egne verdier og gleder, eller hva?

 

Absolutt ikke. Jeg har en rett til å disse religiøse oppfatninger, på samme måte som jeg disser politiske oppfatninger. Det fører bare gode ting med seg.

[ImSoBlonde]

Absolutt ikke. Jeg har en rett til å disse religiøse oppfatninger, på samme måte som jeg disser politiske oppfatninger. Det fører bare gode ting med seg.

 

Haha, du har et helt ålreit poeng. Diss meg så mye du vil.

[Arcturus2]

Haha, du har et helt ålreit poeng. Diss meg så mye du vil.

 

Hehe..

*poke i siden*

Diss, diss.

[Deluze]

Jeg tror mye handler om hvordan du velger å fokusere på ting. Mange blir blinde av det store bildet, nemlig det med jenter, utdanning, yrke, sosial status. Men man unngår å se det virkelige vakre: Sommerfuglen som flyr mot himmelen. Vinden som blåser i trærne. Bølgene som slår mot fjellet. Et godt, varmt måltid. Et fint program på TV. En fredagskveld med et vinglass og masse sjokolade. En sang du bare må høre igjen og igjen. En søndag morgen i kirken. Det smilet den fremmede personen sendte deg. Tyngden fra dynen over deg når du legger deg. Solstrålene som titter gjennom gardinene om morgenen.

 

Dette er helt sikkert et godt råd, men min erfaring er at omfokusering ikke synes mulig for et menneske med depresjon. Jeg har dårlige dager hvor jeg kjefter på sola, og hvor selv ikke alle sommerfugler i verden vil klare å gi meg det spor av glede. Når helvete endelig går over er det vel ikke urimelig å anta at den type fokusering du nevner kan gi økt livsglede og potensielt hemme et og annet tilbakefall.

 

 

Når det kommer til trådens tema er jeg svært, svært usikker. Selv har jeg lange perioder hvor jeg ikke ønsker å leve, avbrutt av perioder hvor jeg ønsker å dø. Jeg er litt overrasket at jeg enda lever da jeg var farlig nærme en beslutning om å avslutte det hele.

Når jeg er nede vil jeg si meg enig med tråden, men når jeg er oppe ønsker jeg så veldig å bli kvitt dette greiene (depresjoner).

 

Hvis jeg kun skal snakke om denne type psykiske lidelser vil nok min mening være at en i hvert fall ikke bør ty til en slik løsning før etter lengre behandling. Uansett er det et svært interessant tema.

 

 

-Deluze

[TityBoi]

Behandling er ikke så lett da. Det vil jo automatisk føre til stor skuffelse i familien, at man var så svak og utakknemlig.

[omnomnomnivore]

Det mener vertfall jeg. Klart man må gi livet en sjanse og prøve selv. Men hvis man har motbakke på alle plan hele livet så blir man til slutt så sliten at man ikke orker å presse seg videre. Det er sikkert mange som er enig? Vil gjerne se noen gode argumenter.

 

Jeg er enig i at man i utgangspunktet bør kunne avslutte et liv som oppfattes som lidelse. Om smertene er fysiske eller psykiske er i min oppfatning irrelevant. Psykisk sykdom ER fysisk sykdom. Depresjon, angst og andre ting er nesten totalt assosiert med nevrotransmitternivåer.

 

Har man forsøkt all behandling og muligheter som finnes bør folk ha en moralsk rett til å velge å avslutte selv. Det er verre for de andre som blir igjen.

[Årolilja]

Behandling er ikke så lett da. Det vil jo automatisk føre til stor skuffelse i familien, at man var så svak og utakknemlig.

 

Tullprat. Jeg har vært i psykiatrien siden første klasse på barneskolen og ingen i min familie er skuffet over det ( og jeg har hatt kjempegodt av å være i behandling selv om jeg er langt fra frisk. ) Forsøk først behandling før du konkluderer med at det er håpløst, kanskje det faktisk kan snu på hverdagen din?

Endret 22. mai 2013 av Årolilja

[TityBoi]

Ja men blir litt annerledes hvis man kollapser i voksen alder. Vet jo at det sikkert hadde gått bra, men jeg er veldig fokusert på å ikke skuffe familien. Får først fikse alt det fysiske å se om det er noe annet enn revemat igjen etter behandlinga der