Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Alle liv er ikke verdt å lide seg igjennom


Anbefalte innlegg

Ja men blir litt annerledes hvis man kollapser i voksen alder. Vet jo at det sikkert hadde gått bra, men jeg er veldig fokusert på å ikke skuffe familien. Får først fikse alt det fysiske å se om det er noe annet enn revemat igjen etter behandlinga der

 

Jeg hadde blitt kjempeskuffet som forelder hvis mitt barn hadde slitt psykisk og ikke turt å oppsøke hjelp. Å innse at man trenger hjelp er ett tegn på styrke, ikke svakhet. Dessuten skal det MYE til for å bli lagt inn om det er det ud er redd for. Jeg har grått med blodige klær hos psykiateren min og sagt at jeg ikke kunne love å komme tilbake til neste time i live og enda har jeg ikke blitt innlagt, nettopp fordi det er så strenge regler og de som regel ikke har plass der.

 

JEg hadde en litt bedre periode i sene tenårene før jeg kollapset skikkelig i en alder av 19-20 og satt og planla hvordan jeg skulle ta livet av meg ute i skogen. Jeg postet da ett innlegg på Kvinneguiden hvor jeg da ba om hjelp og nå er jeg bosatt i en annen by hos han som den natten reddet livet mitt. Jeg skal fortsette i psykiatrien i mange år til og er kjempelettet for det, for da har jeg mennesker rundt meg som tar imot meg når jeg faller og ikke greier å ta vare på meg selv. Takket være psykiatrien får jeg kanskje til og med en tlrettelagt utdannelse på Gaustad og ett liv verdt å leve. Det ville jeg ikke fått hvis jeg hadde fortsatt å sitte hjemme på rommet mitt og nekte å gå ut. Ting tar tid, spesielt det å bli frisk, men med de rette menneskene rundt seg så kan det gå.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Behandling er ikke så lett da. Det vil jo automatisk føre til stor skuffelse i familien, at man var så svak og utakknemlig.

 

Nei, med mindre du har en tullete familie vil ikke behandling føre til skuffelse.

Svak? Som at du trengte hjelp? Hvis du knekker benet, er du da svak hvis du oppsøker legehjelp?

Og hvor kommer utakknemlig inn?

 

Ja men blir litt annerledes hvis man kollapser i voksen alder. Vet jo at det sikkert hadde gått bra, men jeg er veldig fokusert på å ikke skuffe familien. Får først fikse alt det fysiske å se om det er noe annet enn revemat igjen etter behandlinga der

 

Hvordan er det forskjell mellom å få problemer i voksen kontra ung alder? Tror du at når man har har blitt et sosialt valgt tatt som gjør deg "voksen" så skal du ikke ha noe som helst behov for hjelp? At du skal kunne gjøre alt alene?

 

Å klokke ut i ung alder vil kunne føre til "skuffelse" fra familien, ikke å trenge litt hjelp med de problemene en har.

 

For å gi deg et eksempel, for 2 timer siden pratet jeg med muttern på telefonen og sa at jeg skal oppsøke lege og psykolog for å starte med terapi. Hennes svar var at hun var stolt over at jeg gjorde nettopp dette, og at hun var glad for at jeg kunne være så ærlig ovenfor henne.

Poenget mitt er at familie (min familie i det minste) støtter hverandre gjennom alle perioder i livet.

 

Jeg kan ikke si noe sikkert siden jeg ikke kjenner din familie, men med mindre de er langt fra normalen vil jeg påstå at du kan ende opp med å skuffe de langt mer om du gjemmer dine problemer fra dem enn om du er ærlig og oppsøker den hjelpen du trenger.

 

Det synes på meg at du har en mindre heldig oppfatning av hvordan din familie vil reagere. Er det berettiget?

 

-Deluze

 

Edit: Skrivefeil

Endret av Deluze
Lenke til kommentar

Det er kjempebra at det går bedre med deg. De fleste får det nok bedre etterhvert. Heldigvis. Det er kjempeskummelt bare å tenke på å be om hjelp. Føler egentlig at det vil være å kaste bort tid som kunne vært brukt på andre mer trengende. Får se hva jeg gjør etter at jeg har vært på sykehuset og sett om hjertet må fikses igjen, om det er ondartet svulst i lungene og om de føler for å skjære bort betennelsen i øyelukka mine. Meeen etter det får jeg ta en vurdering. Uansett forsvinner jo ikke fjellveggen, så har jo alltid en utvei :)

Lenke til kommentar

det sier seg vel selv. Man slipper alt, forhåpentligvis er det svart. Ingen smerte, ingen bekymringer, ingen tanker :)

 

Eller så ender du opp lam fra nakken og ned og må bo på sykehjem og være 100% pleietrengende til du dør i an alder av 98 ( det skjer oftere enn man tror, men man hører aldri om disse tilfellene )

Lenke til kommentar

Advarsel mot lengre innlegg.

 

Generelt

Hvem og (metaforisk) hvor du er, eventuelt vil være, lukter av å være et spørsmål av individuell karakter. En tanke som kanskje kan høres befriende ut. Kanskje fryktpreget. Dette er derimot ikke opplagt; det er faktisk ganske lett å rote bort.

 

At vi sauser bort det (høyst!) individuelle spørsmålet ser man enkelt når man leser diverse av disse innleggene som formaner om selvmord, assistert selvmord, liv og død, som om det kunne besvares universelt, kategorisk, ja, attpåtil som et statlig anliggende - ikke bare 'kan hende andre sitter på gode råd', men hvorvidt en "skal få dø" eller ikke, skal liksom være en sak for Arbeiderpartiet..!? Ingen kritikk av Arbeiderpartiet, men skulle det noen gang passe med AP-kritikk, måtte det være dagen de vedtok "aktiv dødshjelp" framfor å styrke bevilgning til omsorgsapparat og forskning, spesielt forskning på psykisk helse ... og når vi først er innom kategorienes domene bør det synes åpenbart at hva enn man kaller assistert selvmord (dødshjelp, eutanasi, osv. - alt ettersom hvor spektakulært "for" eller dundrende "mot" man måtte være), vil det per definisjon være utenfor helseapparatets mandat å utføre. Det ville være en ren fallitt skulle vi institusjonalisere en slik praksis, simpelthen fordi ordinær omsorg ikke strekker til.

 

Så er det heller ikke sånn at "omsorg" er utelukkende gjenstand for politikk. Kanskje kan man tilogmed påpeke at første konsekvens av å institusjonalisere omsorgen, altså å innlemme den i en statlig enhet, på én side muliggjør likeverdig helse (les: 'sosial-dogmet'), på andre side fremmedgjør oss for både egen omsorgsevne og egne behov ... Som så fint ble påpekt: forholder vi oss like "stoisk" over en knekt fot som ved en tung depresjon? neppe. Veien til hjelp bør selvsagt være kortest mulig, men kanskje må vi som samfunnsaktører gå litt i oss selv også? Slutte å være så inni helvete forfengelige og selvgode at selv når psykisk sykdom har vært for mote å regne de siste tre-fire tiårene, så er det like forbanna skummelt å ha det som å hjelpe noen med det, som om det var overførbart ved spytt og fysisk kontakt .. Det er faktisk ikke så vanskelig å være til hjelp for noen. Skulle det omså bare være en tråd på et forum (som denne), er det ikke så vanskelig å be om hjelp heller. ;)

 

Om Selvmord

Som antydet mener jeg også selvmord er et individuelt spørsmål. Et dypt og eksistensielt sådan. Det er ikke noe et Storting kan hjelpe deg med, det er ikke noe jeg kan fraråde deg. Men det koster meg lite å dele noen tanker.

 

Jeg ville gjøre meg fullstendig umenneskelig skulle jeg underkjenne at de aller fleste som har selvmordstanker er syke. Men tross hva etablerte allmennpsykologiske kategorier som f.eks. "negativt tankemønster", "grubling", "pessimisme", "tungsinn" etc. kan antyde, føler jeg meg sterkt nedvurdert både som emosjonelt og empatisk vesen skulle jeg akseptere at min depresjon først og fremst skyldtes sykdom. Ikke bare kan "faenskapet" være reellt; skulle det faktisk ikke være det, er det likevel ingen som kan bestemme hva jeg skal føle om det - ofte ikke engang jeg selv. Kognitiv terapi og medikamentell behandling funker nok kjempebra for noen. Skuffende, eller direkte nedlatende for andre.

 

Den mest åpenbare grunnen til at jeg ikke eksplisitt kan oppmuntre til selvmord, er nettopp fordi det ikke lar seg generalisere. Det måtte innebære en helt avsindig kynisme, en regress til et totalt utdatert menneskesyn skulle én eneste person dø uhjulpet, fordi "mange" suicidale tross alt "ville det". Den andre grunnen til ikke å støtte selvmord, på generelt grunnlag, er at den praktiske konsekvensen grenser mot hygieniske tilstander: vi tror kanskje 'vår verden' blir mindre smertefull, "lystigere", om de som lider forsvinner av seg selv? vi tror kanskje vi knyttes nærmere egen dødelighet av å akseptere døden hos de vi har rundt oss? Det er nok å misforstå den menneskelige psyken. For den tredje grunnen til ikke å godta selvmord, igjen på generelt grunnlag, er nemlig at evnen til godt og ondt er like forbanna nedfelt i det å være menneske som å føle godt og ondt. Dette er hverken målbare eller håndgripelige størrelser vi kan plukke og ta av som vi vil, men snarer noe som følger med oss, alt sammen, samme faen!

 

Og da er man kanskje igjen tilbake ved det jeg mener er sakens kjerne ... spørsmålets individuelle karakter. Kanskje er det et spørsmål om situering. Kanskje orientering. Igjen: hvem du er, hvor, og på hvilken måte du eventuelt ønsker det annerledes .. hvorvidt det ikke finnes andre alternativer enn forsvinningen, er dypest sett ting man må bearbeide selv. Om ikke annet kan det være fint tidsfordriv innimellom dagene du har det som kjipest. Dette er helt klart ting en samtalepsykolog (evt. kognitivterapeut) kan hjelpe deg med, og med årene har det dukket opp stadig flere sentre for såkalt filosofisk praksis som nok er vel så godt for mange, men selve drittjobben må du nok gjøre selv.

 

Da jeg selv hadde det som verst og lurte på om det skulle kunne bli verre, skulle jeg ønske jeg hadde visst at "ja, det kommer til å bli verre - mye verre." Men det går også bra. Man kan ikke nødvendigvis fjerne seg fra det, men etterhvert er det nesten så en ser seg selv utenifra. Og kanskje er det noe morbid å kalle dette en fascinerende opplevelse, men fuck it: what ever rocks your boat, som man sier.

 

Til sist

Til dere som fekter med skremmebilder om ekstrem fysisk funksjonsnedsettelse, smertetilstander etc. som grunnlag for "leve" eller "ikke leve": Jeg antar de færreste av dere snakker av personlig erfaring, all den tid kroniske smertepasienter, psykisk utviklingshemmede, personer med ALS etc. trolig skriver på andre forum eller sysler med helt andre ting. Sånn sett blir grusomhetene dere tegner opp heller anekdotisk og bør i minimal grad få bestemme hva vi mener er "liv laga" osv. Igjen: Den menneskelige psyken er dynamisk, også betinget av sine omgivelser. I den grad personer virkelig sliter med å forholde seg til kronisk/terminal tilstand bør man selvsagt lytte. Men i den grad de klarer seg bør vi neppe insistere utenfra på at de ikke gjør det. (Liten grunn til å synes synd i et menneske som ikke synes synd på seg selv.. Og kanskje(!) synes en synd på seg selv fordi omgivelsene rett og slett nekter en å synes noe annet..?)

 

Edit: retting av div. brain-farts..

Endret av zukit
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du har rett i mye. Jeg har ingen livsglede. Dette med damer er viktig for meg siden jeg aldri har hatt dame, men ser jo at de fleste ikke er sammen i så mange år. Slik er det med mye, hvis man aldri har prøvd så kan det være en deprimerende tanke, selv om det kanskje ikke er så bra som man tror. For meg handler det om et ønske om nærhet, ikke bare sex. Ha noen å klemme osv. Har masse hobbyer som jeg fyller tiden med, men stadig vekk tenker jeg over hvor stusselig jeg har det. Selvmord burde vært mer akseptert. Det må være opp til hver enkelt.

 

Mennesker som forstår seg selv på rett måte er aldri deprimert, men lever heller i en ekstase av lykke, totalt uavhengig av omgivelsene eller situasjonen rundt seg. Begynn med å finn ut hva synsing, troing, sammenligning og identifisering betyr for deg og hva det gjør. Videre tenk litt over hva som ikke er upermanent, og hva som ikke opphører etter å ha oppstått, og hvilke tilstander som eksisterer i seg selv og ikke som en effekt av et nettverk av årsaker.

 

Hadde folk med utdannelse innenfor psykiatrien forstått hva de drev med, så hadde depresjon og mangel på livslyst vært sortert ut og fikset på relativ kort tid, men om man ser på det faktum at det ikke er slik, så tilsier logikken noe annet.

 

Så du er mer tjent med å finne ut hva som er sant/rett/logisk selv, enn å være avhengig av andre.

Endret av olsen_1
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...