føler alltid et økonomisk press, føles som at jeg har ingen fremtid!

[henrikwl]

Jeg synes du har et godt perspektiv på hva du vil, men at du plasserer "ansvaret" på feil sted. Med det mener jeg at du leter etter noe som du skal føle trivsel med å gjøre, når du heller burde trives godt i utgangspunktet før du finner deg noe å gjøre. Ikke la noe utenfor deg selv, bestemme hvordan du skal føle deg, fordi da blir du avhengig av noe utenfor deg selv for å kunne trives. Og det er et skjørt byggverk du ikke har kontroll på.

 

Dette må være noe av det beste noe internettforum noen gang har avstedkommet.

 

Applaus, min gode mann.

[rabbitmonster]

Hei

 

Ting virker kanskje meningsløst og vanskelig nå, men du har fortsatt en reell sjanse til å forbedre situasjonen. Jeg ser for meg 2 alternativer:

 

1) Skaff deg fast jobb (og dermed gi opp utdanning). Du sier du sliter med dette, men det er en ganske god etterspørsel etter vaskepersonell, butikkarbeidere (bruk fagbrevet i butikkfag), kantinearbeidere... osv. Hvis du virkelig går inn for dette, så skal du nok få deg fast jobb.

 

2) Ta en bachelor i noe fornuftig. Med fornuftig mener jeg følgende:

- Du MÅ klare dette studiet. Dette er din siste sjanse. Hvis du jobber knallhardt, vil du i verste fall bestå med litt dårlige karakterer.

- Det bør være en grei etterspørsel av denne graden (dvs IKKE velg medie, filosofi, bibelske tekster og afrikanske studier, gresk diktning osv....)

 

Hvis du ikke tror at 2) lar seg gjennomføre, så ta 1).

 

Ellers synes jeg det var lite gjennomtenkt av deg å dra til fuckings FV midt under biologistudiet.

Endret 19. januar 2013 av rabbitmonster

[Hundestil]

Oppdatering???

[Mann20]

Vel, du spurte oss selv om hjelp, ikke omvendt. Dette er en veldig personlig sak. Hadde jeg vært deg hadde jeg aldri lagt meg selv på hoggestabben på samme måte. Men men. At du ikke liker å høre at du er en ufattelig latsabb er jo veldig forståelig, og jeg føler fullt ut med deg. Det er likevel liten hjelp i ren medfølelse. Hvordan tror du vi andre lever livene våre? Vi gjør alle disse tunge ubehagelige tingene som må gjøres for å skape en attraktiv fremtid. Tar opp fag i årevis etter videregående. Farter frem og tilbake til universitetet hver eneste morgen. Jobber steinhardt. Så blir vi til gjengjeld eksempelvis leger og advokater av det til slutt. Vi bare... glir forbi.

 

Du må ta deg sammen. Tåle å ha det vondt noen år. Studer på et universitet. Ta økonomi og administrasjon. Juss. Medisin. Har du ikke karaktergrunnlaget? Ta opp fag, idag. Det er nesten gratis å melde seg opp til eksamen. Alt du må gjøre er å lese og så melde deg opp som privatist. Etterpå kan du jobbe en viss mengde og overleve på en hybel uten å leve på studielån. Det betyr at du kan ta mastergrad uten å ha lånedekket tilværelse.

 

Hvis du ikke gjør disse tingene har du bare deg selv å takke. Da vil du antakeligvis bare se på oss andre med misunnelse resten av livet. Der vi glir forbi i våre fine biler, bor i store hus, har vakre barn med de nyeste skolesekkene, drar på ferier og har spennende karrierer. Motivert til å ta et grep om utdanningen enda? Problemet ditt er at du antakeligvis ser på utdanningsprosessen som hendelse i seg selv som nødvendigvis må være "gøy" for deg personlig. Det er feil fokus. Utdanning er en investering i fremtiden. Du må rett og slett tåle å hate noen år for å få det livet du vil ha. Ellers kan du bare takke deg selv for manglende levestandard.

 

Du virker for meg å være svært tunnelsynt...

 

Hardt arbeid må til, ingen tvil. Du høres mest av alt dyktig ut, men du har også vært heldig som har fått resultater av arbeidet ditt og som ikke har støtt på større utfordringer som du ikke har greid å takle. Ikke alle er teoretikere, selv om skolen idag er tilpasset kun dem.

 

Trådstarter skriver at han har jobbet hardt. For meg virker det som om han heller trenger veiledning slik at han kan gjøre noe som gir han noe tilbake. Det har kommet flere fine tips til TS og jeg har dessverre ikke noe mer kreativt å tilføye. At du, Arcturus, har truffet godt er flott for deg og dine, men måten du fremstår i denne tråden er for meg hoverende og lite empatisk.

 

Nei, jeg sier ikke at hver dag skal være like fantastisk, og jeg vet at mitt velmenende innlegg helt sikkert kommer til å prelle av deg som kun fortjener gull og grønne skoger etter all innsatsen og svetten du har lagt bak deg i livet ditt.

 

Gratulerer med å lykkes i de firkantede rammene og verdiene de fleste av oss lever i og ønsker å lykkes i, i vårt samfunn. Jeg sender forresten også gratulasjoner til din perfekte, (going to be) høyt utdannede kjæreste.

Endret 22. februar 2013 av eirik1993

[Arcturus2]

Hoverende å mene at man må ta seg en utdannelse? Ærlig talt. Maken til svartmaling er det lenge siden jeg har sett. Du skal ha for at du prøver å se utenfor boksen. Et angrep på sunne holdninger er derimot ikke veien å gå. At du kritiserer meg for å vektlegge i særlig stor grad en universitetsutdannelse preller faktisk av, ja.

 

Tough love, man. Tough love. Mitt innlegg var ment som en inspirasjonskilde. Hvis man ikke ser det mangler man perspektiver. Jeg er ikke på dette forumet for å dulle med meddebattanter.

[Mann20]

Hoverende å mene at man må ta seg en utdannelse? Ærlig talt. Maken til svartmaling er det lenge siden jeg har sett. Du skal ha for at du prøver å se utenfor boksen. Et angrep på sunne holdninger er derimot ikke veien å gå. At du kritiserer meg for å vektlegge i særlig stor grad en universitetsutdannelse preller faktisk av, ja.

 

Tough love, man. Tough love. Mitt innlegg var ment som en inspirasjonskilde. Hvis man ikke ser det mangler man perspektiver. Jeg er ikke på dette forumet for å dulle med meddebattanter.

 

Var på ingen måte meningen å angripe hverken sunne holdninger eller deg, men ønsket å gi deg kritikk fordi jeg synes innlegget som jeg henviste til var usympatisk skrevet. At du mener at utdannelse er veien å gå har jeg overhodet ingen problemer med, og jeg er heller ikke uenig. Men tar gjerne selvkritikk om jeg feiloppfatter deg.

 

No hard feelings.

Endret 26. februar 2013 av eirik1993

[Skurupu]

Jeg er i en veldig lik situasjon som deg. Er snart 27, har ingen utdanning, og ingen jobb. Har studielån etter å ha studert både fysikk, geologi og biologi. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ga opp tidligere. Jeg har verken selvdisiplin eller motivasjon til å fullføre et studie, og jeg skjønner ikke at jeg prøvde engang. Jeg er lat av natur, og har tatt minste motstands vei gjennom livet. Men det "verste" er: jeg trives med det! Har ikke deppa en dag i mitt liv. Penger og karriere interesserer meg ikke i det hele tatt. Det er de enkle tingene i livet som gjør meg glad.

 

For tiden driver jeg å tar sertifikat for bil (takk til bestemor for økonomisk støtte), og melder meg mest sannsynlig opp til oppkjøring denne uken. Når lappen er i boks skal jeg søke jobber som yrkessjåfør. Kanskje aller helst postmann. Kunne virkelig tenkt meg å kjøre rundt med avisen midt på natten. Alene i bilen, med en podcast på radioen.

 

Veldig mange her i norge har et usunt forhold til konsum. Og selv om du egentlig ikke bryr deg om materielle goder, så er status viktig i vårt samfunn, og "alle" higer etter toppjobbene. Jeg sier ikke at mine valg passer for alle, men det er ikke nødvendigvis studier og en karriere som er løsningen i livet. Kanskje du bare trenger å endre innstilling?

Endret 26. februar 2013 av Skurupu

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er i en veldig lik situasjon som deg. Er snart 27, har ingen utdanning, og ingen jobb. Har studielån etter å ha studert både fysikk, geologi og biologi. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ga opp tidligere. Jeg har verken selvdisiplin eller motivasjon til å fullføre et studie, og jeg skjønner ikke at jeg prøvde engang. Jeg er lat av natur, og har tatt minste motstands vei gjennom livet. Men det "verste" er: jeg trives med det! Har ikke deppa en dag i mitt liv. Penger og karriere interesserer meg ikke i det hele tatt. Det er de enkle tingene i livet som gjør meg glad.

 

For tiden driver jeg å tar sertifikat for bil (takk til bestemor for økonomisk støtte), og melder meg mest sannsynlig opp til oppkjøring denne uken. Når lappen er i boks skal jeg søke jobber som yrkessjåfør. Kanskje aller helst postmann. Kunne virkelig tenkt meg å kjøre rundt med avisen midt på natten. Alene i bilen, med en podcast på radioen.

 

Veldig mange her i norge har et usunt forhold til konsum. Og selv om du egentlig ikke bryr deg om materielle goder, så er status viktig i vårt samfunn, og "alle" higer etter toppjobbene. Jeg sier ikke at mine valg passer for alle, men det er ikke nødvendigvis studier og en karriere som er løsningen i livet. Kanskje du bare trenger å endre innstilling?

 

Tommel opp herfra - likte innlegget veldig

[subramanian]

Hvis det får deg til å føle deg bedre så kan jeg i hvertfall si at jeg er 23 år har studert noe jeg ikke vil jobbe med og har nesten 1 million i studielån og ikke nok med det, har tenkte å ta enda en bachelor el.

[subramanian]

Vel, du spurte oss selv om hjelp, ikke omvendt. Dette er en veldig personlig sak. Hadde jeg vært deg hadde jeg aldri lagt meg selv på hoggestabben på samme måte. Men men. At du ikke liker å høre at du er en ufattelig latsabb er jo veldig forståelig, og jeg føler fullt ut med deg. Det er likevel liten hjelp i ren medfølelse. Hvordan tror du vi andre lever livene våre? Vi gjør alle disse tunge ubehagelige tingene som må gjøres for å skape en attraktiv fremtid. Tar opp fag i årevis etter videregående. Farter frem og tilbake til universitetet hver eneste morgen. Jobber steinhardt. Så blir vi til gjengjeld eksempelvis leger og advokater av det til slutt. Vi bare... glir forbi.

 

Du må ta deg sammen. Tåle å ha det vondt noen år. Studer på et universitet. Ta økonomi og administrasjon. Juss. Medisin. Har du ikke karaktergrunnlaget? Ta opp fag, idag. Det er nesten gratis å melde seg opp til eksamen. Alt du må gjøre er å lese og så melde deg opp som privatist. Etterpå kan du jobbe en viss mengde og overleve på en hybel uten å leve på studielån. Det betyr at du kan ta mastergrad uten å ha lånedekket tilværelse.

 

Hvis du ikke gjør disse tingene har du bare deg selv å takke. Da vil du antakeligvis bare se på oss andre med misunnelse resten av livet. Der vi glir forbi i våre fine biler, bor i store hus, har vakre barn med de nyeste skolesekkene, drar på ferier og har spennende karrierer. Motivert til å ta et grep om utdanningen enda? Problemet ditt er at du antakeligvis ser på utdanningsprosessen som hendelse i seg selv som nødvendigvis må være "gøy" for deg personlig. Det er feil fokus. Utdanning er en investering i fremtiden. Du må rett og slett tåle å hate noen år for å få det livet du vil ha. Ellers kan du bare takke deg selv for manglende levestandard.

 

Hva er egentlig en attraktiv fremtid?? For min del forstår jeg bare mer og mer hvor lite jeg ønsker å bli en del av dette status- og forbrukersamfunnet hvor folk skal komme og fortelle oss hvordan vi skal leve og hva som gir livet mening. Tror verken karriere, status, pene barn og materielle ting er det som ene og alene skal til for å være lykkelig og det å misunne de som har alt man kan drømme om er det siste jeg gjør. Får intrykk av at jo mer vi lykkes desto mindre lykkelige blir vi og vi sitter mindre pris på det som virkelig betyr noe her i livet! Har selv høyere utdannelse og har en meget god jobb i Bosch i utlandet, men føler likevel at jeg kaster bort livet mitt på jobben og nei, det er IKKE fordi jeg er lat! Kommer nok til å slutte i jobben snart og finne meg noe mer meningsfullt å gjøre..... kanskje melde meg inn i en eller annen nødhjelps organisasjon og hjelpe de som virkelig trenger det i stedet for å se ned på alle dem som ikke har tatt utdannelse og som ikke har det like bekvemmelig økonomisk som jeg har det!!

 

Stå på Dan!! Det er aldri (så og si) for sent å begynne å studere, eller hva det er DU ønsker å gjøre: f.eks. moren min har vært husmor siden hun var 18 med 4 barn og hun hadde verken utdannelse eller videregående. Nå er hun 45 og har nettopp tatt sykepleien (altså tok hun først videreående da hun var 40!!!!) er så stolt av henne og ja det ble jo folk av barna hennes også!!! Overlykkelig over at jeg slapp å vokse opp med en av dagens feminister til mor/far, det er en skam at mange folk for en hver pris vil ha barn, samtidig som at dem helst vil bruke så lite tid som mulig med dem og lar staten oppdra dem fordi karrieren og selvrealiserings behovet må komme først!! (snakker forresten ikke om alenemødre etc. som er nødt til å jobbe 24/7 for å ha penger til livets opphold)

[ENY]

Hvis det får deg til å føle deg bedre så kan jeg i hvertfall si at jeg er 23 år har studert noe jeg ikke vil jobbe med og har nesten 1 million i studielån og ikke nok med det, har tenkte å ta enda en bachelor el.

 

Hvordan har du skaffet deg 1 million i studielån som 23-åring??

[subramanian]

Fire års utdannelse i utlandet

[Arcturus2]

Dette begynner å grense til det latterlige. Hvor kommer dette slaget mot å sikre seg en fremtid? Hvem har sagt at man ikke kan studere noe som gir mening?

 

- Kjemi og brannteknikk. Bli en brannmann som redder liv.

- Bli lege. Bokstavelig talt dra folk tilbake fra dødens kalde grep.

- Ambulansefag. Vær der først når noen virkelig trenger deg.

- Politi. Forsvar de svake og oppretthold lov og orden.

- Forsvaret. Dra verden rundt på int-ops, lev et actionpreget liv utenfor et kontor.

- Utviklingsstudier / statsvitenskap; engasjer deg i FN og UD f.eks. Kjempe for ting man tror på.

- Politikk. Lokalpolitikk er også viktig. Du kan fikse ting og la folket bli hørt.

 

Hvor i huleste helvete kom denne konsensuen om at alle disse tingene utelukkende innebærer statusjag?

 

Til sist: Jeg ser at mitt tidligere innlegg fremstår som hardt. Men poengene mine står, og jeg står inne for dem. Det var ment som en inspirasjon. For meg hadde slik dytt i ryggen fungert. Interessert i hvordan trådstarter selv oppfatter det?

 

En utdannelse på et universitet er så mye mer enn et jag etter penger og pene barn. Det er en dannelsesprosess, og gir en unik inngangsbillett inn til et globalt fellesskap av empirisk forskning. De som ikke ser dette mangler perspektiver og innsikt, eventuelt hjernekapasitet til å fatte verdien av det.

[Arcturus2]

tar gjerne selvkritikk om jeg feiloppfatter deg.

 

Du feiloppfatter meg. Du treffer ikke stang ut engang, du er på feil banehalvdel. Høyere utdannelse har en egenverdi utover det faktum at det gir deg en billett inn til høyere lønnsnivå og krevende stillinger. (Pga vitenskapelige kompetansekrav som statistikk og metode, innføring i vitenskapsfilosofi, eventuell praksis og mengdetrening på akademisk skrivemetode.) Dette er plankekjøring. Hvem er uenig i dette?

 

Jeg kan til nøds gå med på at akademia ikke er for alle. Derimot er jeg overbevist om at alle har godt av det. Dette er en av de store, urettferdige fordelene vi i Norge og den øvrige vestlige verden har. Vi har rett og mulighet til utdanning. Bruk det, verdsett det. Spennvidden innenfor ulike yrker er enorm! Det siste samfunnet trenger er flere ansatte i Posten. Vi trenger sykepleiere og ingeniører.

[AnonymDiskusjon]

Dan, det beste du kan gjøre (og dette er et fasitsvar) er å komme deg ut av komfortsonen og gi bånn gass.

 

Jeg kan dele min erfaring for å kanskje hjelpe litt med å sette terskelen for hva som er ordentlig innsats og ikke da jeg føler jeg har gjort det ganske greit i mitt liv.

 

Begynte som 16 åring på videregående og trivdes stort det første året. Andre året gikk til helvete da jeg ble skolelei og lat.

 

Men jeg fullførte og søkte læreplass i over 100 bedrifter med et karaktersnitt på 2.7 og 10 dager + 140 timer skolefravær på ett år.

 

Var umulig, men ingenting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid. Jeg tok sjansen på å bare vandre inn til rekrutteringsoffiseren i Forsvaret der jeg bor og fortalte hvor interessert jeg var i en læreplass (IKT) men at jeg hadde dritt meg ut på skolen og at jeg rett og slett møtt veggen litt skolemessig. Etter en lang samtale om hvor lidenskapelig jeg ønsket å gjøre noe av meg selv og virkelig gi bånn gass fikk jeg læreplass, der og da, SAMME dagen.

 

Jeg bestod fagprøven med meget godt bestått og fikk en utmerket tjenesteuttalelse både faglig og militært.

 

Startet så mitt eget firma med import av elektronik som 19 åring (startet siste året i militæret men begynte for full å jobbe med det når jeg sluttet og var 20år).

 

Dette tjente jeg gode penger på før jeg la det ned ett år etterpå grunnet mye rot i regnskap som følge av manglende kunnskap for dette.

 

Jeg hadde tjent 294 000kr på det året fra firmaet mitt og jobbet samtidig som IKT driftsoperatør i annen bedrift. I tillegg til alt dette jobbet jeg hver eneste helg på et skisenter i skishopen for å tjene enda mer penger. Totalt på året jeg ble 20 havnet jeg på rett under 760 000kr brutto.

 

Jeg skiftet så jobb til noe jeg følte jeg kunne avansere i. Og da var telecom enkleste løsningen. Jobbet som en gal de tre første månedene (12 timer om dagen uten overtidsbetaling, det var 4 timer ekstra hver dag bare for å bli flink, for å gjøre så mye som mulig og vise firmaet at jeg er en kar å satse på). Før prøvetiden var over ble jeg kalt inn til møte for fast ansettelse da de var redde for at jeg skulle få et bedre tilbud en annen plass. Fikk grei lønn, 392 000kr i året. Etter ytterligere 5 måneder ble jeg forfremmet til teamleder og jobbet som dette i noen måneder før jeg søkte jobb på en mer lukrativ plass. Jeg jobbet så mye at jeg nesten blir svett bare av å skrive om det.

 

Men jeg kjøpte min første enebolig på 200 m2 uten kausjonister når jeg var 22 år gammel som følge av alle pengene jeg hadde spart opp og tjent. Jeg er nå 27 år gammel og har ingen andre ambisjoner enn å nå toppen av næringskjeden.

 

Dette er ingen skrytehistorie, jeg har til og med valgt å være anonym for å understreke dette. Dette er en historie jeg ønsker å dele med deg for å vise hva som er mulig, selv uten noe særlig utdanning å skryte av. Men det krever enormt med energi og innsats.

 

Og du kan klare akkurat det samme. Om du bare er ekstrem nok kan du bli millionær innen du er 40 år gammel. Om du ikke blir det er det du som bevisst har tatt valget om å ikke bli det.

 

 

Mitt råd til deg er å begynne å jobbe i butikk som du er utdannet i. Jobb hardt som faen, vis distriktssjefen at du er sykt dyktig og trives med å jobbe hardt. Da kommer du til å bli butikksjef på en eller annen butikk innenfor kjeden da det er utrolig mange elendige butikksjefer overalt.

 

Gjør du en vanvittig god jobb som butikksjef kan du bli distriktssjef innen 1-3 år avhengig av hvor mange plasser som må bli fylt.

 

En kamerat av meg begynte som butikksjef og ble regionssjef etter 7 år med over en million i årslønn. Kun pga innsats og IKKE pga utdanning.

 

Utdanning gir kunnskap, mens innsats gir resultater! Utdanning er viktig, innsats er viktigere.

 

Kristian Valen er mangemillionær til tross for kun 2 uker på videregående skole før han sluttet.

 

Røkke begynte å jobbe med fisk men har nå luksusproblemet med å finne ut av hvilke av hans 32 toaletter han skal gå på når han besøker hytten sin.

 

U get my drift?

 

 

Ikke konsentrer deg om usikkerheten din, bruk tiden på å søke suksess fra bunnen av i arbeid mens du på FRITIDEN tar deg en pause til å finne ut av hva du ønsker som livsambisjon.

 

Min ambisjon er å bli meget suksessfull, og det skal jeg bli uansett en dag. Om du skulle ha en ambisjon om å bli en overkvalifisert bilmekaniker som er best i det du jobber med vil du få mulighet til å jobbe i hvit frakk på Volvo sin bilfabrikk. Ønsker du å bli den beste eiendomsmegleren på markedet vil du kunne ta deg selv i å ha et kontor med vindusutsikt i USA med alle meglere under deg.

 

Det er ingen begrensninger for hva du kan oppnå med innsats. Det er ekstreme eksempler jeg har nevnt for deg, men det er for å illustrere at du uten utdanning kan gjøre det stort. Og det har vi ekstremt mange levende eksempler på i verden i dag.

 

Skal du bli statsminister må du sette målet om å bli president først. Alltid sikt høyere enn alle andre i det du ønsker å oppnå Anonym poster: 503ee82b63f96af0a3f94a3afd14b9f4

[malken]

Tommel opp herfra - likte innlegget veldig

Enig . Deilig at ikke alle syntes jobb og karriere er det viktigste i livet.

[subramanian]

Dette begynner å grense til det latterlige. Hvor kommer dette slaget mot å sikre seg en fremtid? Hvem har sagt at man ikke kan studere noe som gir mening?

 

- Kjemi og brannteknikk. Bli en brannmann som redder liv.

- Bli lege. Bokstavelig talt dra folk tilbake fra dødens kalde grep.

- Ambulansefag. Vær der først når noen virkelig trenger deg.

- Politi. Forsvar de svake og oppretthold lov og orden.

- Forsvaret. Dra verden rundt på int-ops, lev et actionpreget liv utenfor et kontor.

- Utviklingsstudier / statsvitenskap; engasjer deg i FN og UD f.eks. Kjempe for ting man tror på.

- Politikk. Lokalpolitikk er også viktig. Du kan fikse ting og la folket bli hørt.

 

Hvor i huleste helvete kom denne konsensuen om at alle disse tingene utelukkende innebærer statusjag?

 

Til sist: Jeg ser at mitt tidligere innlegg fremstår som hardt. Men poengene mine står, og jeg står inne for dem. Det var ment som en inspirasjon. For meg hadde slik dytt i ryggen fungert. Interessert i hvordan trådstarter selv oppfatter det?

 

En utdannelse på et universitet er så mye mer enn et jag etter penger og pene barn. Det er en dannelsesprosess, og gir en unik inngangsbillett inn til et globalt fellesskap av empirisk forskning. De som ikke ser dette mangler perspektiver og innsikt, eventuelt hjernekapasitet til å fatte verdien av det.

 

Håper ikke at du sikter til mitt innlegg med dette, da har du i hvert fall totalt misforstått meg! Uansett så virker det som om du motsier deg selv:

 

Hvis du ikke gjør disse tingene har du bare deg selv å takke. Da vil du antakeligvis bare se på oss andre med misunnelse resten av livet. Der vi glir forbi i våre fine biler, bor i store hus, har vakre barn med de nyeste skolesekkene, drar på ferier og har spennende karrierer. Motivert til å ta et grep om utdanningen enda? Problemet ditt er at du antakeligvis ser på utdanningsprosessen som hendelse i seg selv som nødvendigvis må være "gøy" for deg personlig. Det er feil fokus. Utdanning er en investering i fremtiden. Du må rett og slett tåle å hate noen år for å få det livet du vil ha. Ellers kan du bare takke deg selv for manglende levestandard.

 

Her fremstiller du arrogant utdannelse som nettopp et jag etter penger og status!

[Arcturus2]

Les gjennom hva jeg skriver en gang til du, Subramanian. Du har ikke skjønt poenget. Det er ingen selvmotsigelser. Du må akseptere at høyere utdanning kan være begge deler samtidig, uten å være mer det ene enn det andre nødvendigvis. Det kan inneholde både personlig mening, Og resultere i en høy lønnslipp.

Endret 27. februar 2013 av Arcturus2

[Anvilycus]

Bare fordi trådstarter ikke har tatt høyere utdanning eller avsluttet det på grunn av lav motivasjon, så betyr det ikke at trådstarter er latsabb. Det er mye mer som spiller inn som det sosiale osv. Det er jo ikke morsomt å gå på universitetet hvis man mangler sosiale egenskaper. Det er jo grunner til mangel av sosiale egenskaper. En av dem er mobbing som har pågått gjennom barneskolen, ungdomskolen eller videregående. Kanskje trådstarter ikke klarer å få napp på damer og må gå med hard penis. Hvis en mann ikke får nok sex kan dette føre til depresjon. Det kan også være mange andre grunner. Å ha fordommer mot trådstarter og kalle personen en latsabb uten å vite noe om bakgrunnhistorien er vel rett og slett idiotisk. Et bevis på at andre mennesker har mangel på intelligens.

[Arcturus2]

Folkens, dette grenser til det absurde. At utdanning ikke er for "alle" er en mangelfull argumentasjon med store hull. Samtlige vestlige land uten unntak har utdanning som en hjørnesten i samfunnsapparatet. Økonomisk vekst, innovasjon, arbeidsmarkedet, helse, levevilkår, etc har alle sterke sammenhenger med grunnsterk utdanning. (Men jeg forventer ikke at dere skal skjønne dette dersom dere ikke har mer enn vgs!)

 

Jeg er faktisk ferdig med å diskutere dette temaet. Min posisjon er dette: Jeg skal ha en hylende sportsbil, hytte på fjellet, en spennende jobb jeg elsker, og kunne gi barna mine en fremtid. Dette får jeg gjennom utdanning. Dette er dog biprodukter av utdanningens egentlige verdi; Den revolusjonerende effekten den har hatt på meg som tenkende vesen. Hvis du leser dette som et "statusjag" er du sørgelig naiv. Eventuelt har du selv vokst opp i en campingvogn og mangler perspektiver og innsikt. Forøvrig driter jeg lang marsj i om jeg tråkker fintfølende latsabber i prosessen. Å råde noen til å droppe utdanning er kanskje det minst ålreite rådet det er mulig å gi. Det gjør vondt verre.