Hvorfor så vanskelig å innrømme at man tar feil?

[formann]

Synes ikke det er vanskelig.. ikke engang i nærheten.

 

Har man tatt feil, og blir korrigert, har man lært noe nytt.

Det er synd så mange er redde for å ta feil. Noe så enkelt som å spørre dersom det er noe de lurer på, er også noe mange er redde for. Dette er to viktige faktorer når det gjelder å tilegne seg kunnskap.

 

Tape ansikt gjør man kun ved å være påståelig og tjukk i hodet.

[RWS]

Nå endres vi HELE tiden da, litt for litt (kanskje bortsett fra i de mest isolerte sektene da...), der vi stadig tar til oss informasjon og innlemmer det i det vi kaller vårt "livssyn".... Det er i de store spørsmålene at kognitiv dissonans kicker inn, der hjernen spinner unnskyldninger for å tro noe helt på viddene samt confirmation bias, der man kun bruker det som støtter din tro som "bevis" for at det er riktig og avfeier alt annet som løgn eller ganske enkelt konkluderer med at alt annet er feil...

 

Blir på en måte som røykere har jeg funnet ut... De VET utmerket godt at røyk IKKE er bra for dem, men de nekter rett og slett å se på konsekvensene. Store kampanjer som de skremsels videoene staten er så glad i å lage (hyklere som de er, da de tjener og har tjent rått på røykingen...) er rett og slett et for stort hopp til at det biter på røykere, de "rasjonaliseerer" det hele bort ved blandt annet å la være å tro på at dette kommer til å skje dem.... Det de trenger er en step by step forklaringer som begynner i det små og langsomt og sikkert ENDRER deres oppfattning av at røyking er en lur ide, ikke store kvantesprang der den kognitive dissonansen hos den enkelte røyker automatisk begynner å masse produsere unnskyldninger FOR røyking...

(Jeg VET, for jeg hadde røkt i 24 år da jeg sluttet brått og plutselig for ca ti år siden... Så jeg vat ALT som er om å unnskylle idiotiet man bedriver....)

 

 

Og det samme går egentlig for religiøse og ALT annet vi blir forespeilet i for stor skala som bryter med våre vedtatte "dogmer" har jeg funnet ut... Debunkingen av påstandene og løgnene i div bibeler er nødt til å foregå i små step, i små porsoner hvor de troende blir nødt til å innse at løgnene og påstandene er nettopp løgner og påstander uten mer bevis enn for enhjørninger. Prøver man å diskredittere hele suppa i et jafs kicker den kognitive dissonansen inn (som blandt annet å fortelle dem at det ER idiotisk å sette sin lit til så tynne påstander i enhver sammenheng, noe de fleste religiøse heller ikke gjør i de fleste andre sammenhenger...), for ikke å snakke om confirmation bias'en, der spesielt religionene er ute og "advarer" sine troende om å høre på "løgner og usannheter" siden det ikke står i bibelen de er opplært til å tro er en sannhet, dette er jo et av dogmene alle troende læreri som noe av de første og viktigste i enhver monoteistisk gudelære, at ALT som ikke inneholderguden de tilfeldigvis tror på er løgn og bedrag og ikke skal tros å.... De er med andre ord med på å undertrykke seg selv i mindre eller større grad¨fra dag en ved å lære at de IKKE skal ta til seg ny og bedre viten, men forholde seg dogmatisk til det påstandene i div gamle bøker forteller dem er sannheten...

 

Og miste gudetro er ikke gjort over natten, slike tanker trenger tid til å modnes, og ikke minsttrengs en stor ærlighet til å kunne se på det man tror på med åpne ærlige øyne og innse hva religion er....

 

Tar stadig opp kognitiv dissonans med gutta mine hjemme, hvordan KD virker, at ALLE mennesker bruker KD og hvorfor de hele tiden skal være oppmerksom på når de selv bruker kognitiv dissonans og ikke minst hvorfor de gjør det. Hvor mye koster det å være ærlig fremfor å lyve foreksempel... Jeg har også forsøkt å lære dem at de skal være spesielt oppmerksomme, skeptiske og KJEMPE kritiske når det ser på ting de selv liker godt og aksepterer som "sannhet", da KD ofte gjør at du "skjermer" de tingene som står deg nærmest for kritikk og skeptiske blikk....

 

Jeg stresser også at de ikke skal bli sinte når de oppdager at andre, eller de selv, har brukt kognitiv dissonans og på det viset løyet... Eksemplet jeg bruker er at de, i en tenkt situasjon, har tjuv lånt sykkelen til bestekompisen sin, som kompisen nettopp hadde fått, fordi de måtte så veldig på do og på tilbake turen tryner de med sykkelen og ødelegger deler av sykkelen til kompisen sin. Hva gjør de? Setter de sykkelen fra seg uten å si noe om "lånet" og lar "andre" ta skylden for skadene eller er de ærlige og tilstår med en gang at det de gjorde var galt og betaler skaden de har forvoldt? Hvordan ville de selv ha reagert hvis det var deres sykkel? Ville de ha skreket til vedkommende og aldri mer snakket til kompisen eller ville de møtt vedkommende som gjorde en grov feil med tilgivelse og forståelse? For det er viktig å ikke bare snakke om hva KD faktisk er, men også hva de kan gjøre for å la være å bruke det... Og at den eneste måten å la være å angre på noe er å la være å gjøre det de vet de vil angre på... sier seg selv egentlig, men pokker ikke lett å etterleve...

 

Confirmation bias sier seg selv her, men både KD og confirmation bias ER heavy inne som grunn til at vi ikke alltid har like lett for å innse OG innrømme feil vi gjør, definitivt! Anbefaler (igjen!!!) boken som heter : "Mistakes where made (but not by me)" (Du får tak i den her: http://www.ark.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3057410 ) . Boka gir en utførlig innføring i hva kognitiv dissonans er, samt en del eksempler på kjente personers flirting med KD på en morsom og lærerik måte som jeg ikke kan annet enn å anbefale ALLE å lese. Den boka (samt en del andre bøker i samme gata) åpnet mine øyne til at jeg i dag lever et LANGT mer ærlig liv, der jeg er ærlig både mot meg selv og mot andre mennesker, da jeg med et forsto HVORFOR vi så alt for ofte strør om oss med såkalte "hvite" løgner der slike løgner egentlig ikke er annet enn et forsøk på å forføre andre til å tro at man er noe man slettes ikke er, enten det er på privaten eller i arbeidslivet.... Den forklarte ihvertfall for meg langt på vei hvorfor det er så himla vanskelig å endre mening og innrømme at jeg tar feil, selv om argumentene slår ihjel de du allerede støtter deg på....

 

Boka er også en flott innføring for de som aldri har hørt om kognitiv dissonans før.... anbefales, som sagt...

Endret 11. oktober 2012 av RWS

[Skatteflyktning]

Utmerket innlegg RWS!!

 

Har faktisk den boka på min Amazon ønskeliste for fremtidig innkjøp. Etter din "review" har sannsynligheten økt for at det ikke vil ta så altfor lang tid.

[Gjest Bruker-95147]

KD ligner perfekt på det vanlige ordet "selvbedrag" (og hvorfor noen liker å være hobbypykologer ved å utgi seg som oppegående terapeuter, anes ikke herfra;)) - og for å avsløre selvbedraget er det ikke nok å tro at den andre lyver, man må vel bevise det på ett eller annet vis?!

 

Jeg for min del har ett aktiv og bevisst selvbedrag - og det handler om nikotin - men det vet jeg forbasket godt om skadevirkningene ved, men fortrekker å vente litt til ...

 

Hvis jeg heller snakker om min tro, og det kommer en person å sier at; du lyver, eller du er utsatt for selvbedrag - da bør den personen ha mye mer enn bare sin egen tro og muligheter for egne selvbedrag å bidra med for å hjelpe meg. Han bør jaggu kjenne meg nesten bedre enn meg selv, for det vedkommende egentlig sier er; du lyver .... du er forrykt

 

Og hvordan i alle dager kan jeg forsvare meg mot sånt tøys?

 

Og når det gjelder alle disse frittgående hobbypykologer, så synes jeg de fleste kan lære av en viss rettsak vi nettopp er ferdig med.

 

Endret 12. oktober 2012 av Bruker-95147

[mikkel lien]

I diskusjoner påpeker jeg stadig feiltenkning (fallacies), faktafeil, at folk ikke hvet hva ordene de bruker faktisk betyr og mange andre ting som ligger i deres påstander og argumenter.

 

Men stort sett aldri hører jeg ett "Ah, takk, jo du har rett i det, dette må jeg tenke litt mer på" eller noe i den duren?

 

Jeg kan i farten kun huske ETT eksempel hvor vedkommende ble tatt i å ha dårlig begrunnelse for sine påstander hvor vedkommende faktisk ureservert innrømmet at han hadde bygget sine meninger på uriktige opplysninger, og gikk i tenkeboksen.

 

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi (meg inkludert) tar feil iblandt?

 

Her virker det faktiskt som at det er du som har problemer med å innrømme feil. Du storkoser deg med å påpeke andres feil, i det du blir litt for ivrig og ensidig i din egen tangegang. Klassisk feil.

[RWS]

KD ligner perfekt på det vanlige ordet "selvbedrag" (og hvorfor noen liker å være hobbypykologer ved å utgi seg som oppegående terapeuter, anes ikke herfra;)) - og for å avsløre selvbedraget er det ikke nok å tro at den andre lyver, man må vel bevise det på ett eller annet vis?!

 

 

 

******

 

Og når det gjelder alle disse frittgående hobbypykologer, så synes jeg de fleste kan lære av en viss rettsak vi nettopp er ferdig med.

Vet ikke om det var denne hobby psykologen du refererer til uten å direkte nevne meg jeg, og jeg driter egetlig i det, men selvbedrag er bare en del av KD, for du bedrar veldig ofte ikke bare deg selv, men også andre når du spar på med KD for å bli kvitt den litt ekle følelsen man får av dårlige valg og meninger...

 

Ordtaket "juge så man tror det selv" kommer nettopp fra utstrakt bruk av KD....

 

 

 

 

Og hvordan i alle dager kan jeg forsvare meg mot sånt tøys?

 

Tja, fristende å si at du må bruke det samme som du brukte for å tro på tøyset...? Endret 12. oktober 2012 av RWS

[HylendeUlf]

Jeg tar ALDRI feil.

 

*ler godt, tar seg en kaffeskvett*

[Gjest Bruker-95147]

KD ligner perfekt på det vanlige ordet "selvbedrag" (og hvorfor noen liker å være hobbypykologer ved å utgi seg som oppegående terapeuter, anes ikke herfra;)) - og for å avsløre selvbedraget er det ikke nok å tro at den andre lyver, man må vel bevise det på ett eller annet vis?!

 

 

 

******

 

Og når det gjelder alle disse frittgående hobbypykologer, så synes jeg de fleste kan lære av en viss rettsak vi nettopp er ferdig med.

Vet ikke om det var denne hobby psykologen du refererer til uten å direkte nevne meg jeg, og jeg driter egetlig i det, men selvbedrag er bare en del av KD, for du bedrar veldig ofte ikke bare deg selv, men også andre når du spar på med KD for å bli kvitt den litt ekle følelsen man får av dårlige valg og meninger...

 

Ordtaket "juge så man tror det selv" kommer nettopp fra utstrakt bruk av KD....

 

 

 

 

Og å gå rundt å tro at alle andre lyver, er å være paranoid.

 

Når det gjelder disse nettpykologene, så gjaldt det ikke deg spesielt - det var en generell ranting over eskalerende bruk av psykologiske ord og termer, som slett ikke jeg skjønner vitsen med å strø om seg - hvis det ikke handler om ett vaklevorent ego eller mindreverdighetskomplekser.

 

Se utbruddet som min mangel på gode nok erfaringer med spesialistene som tok psykologstudiet, og aksepten for at det vi kaller "sunt vett" og "bakkekontakt", samt ett medfølende sinn og oppriktighet er det som hjelper de som ikke har det like greit.

 

kall spaden for spade

[Gjest Bruker-95147]

 

Tja, fristende å si at du må bruke det samme som du brukte for å tro på tøyset...?

 

Nei, jeg forkaster ikke fornuften min.

 

Det jeg derimot skal gjøre, er å si fra hver eneste gang jeg opplever det.

 

[RWS]

Hvilken gud er det du tilber da? Og hvilken fornuft brukte du for å komme frem til den guden?

[Skatteflyktning]

Her virker det faktiskt som at det er du som har problemer med å innrømme feil. Du storkoser deg med å påpeke andres feil, i det du blir litt for ivrig og ensidig i din egen tangegang. Klassisk feil.

 

Du tar feil

[тurbonєℓℓo]

I diskusjoner påpeker jeg stadig feiltenkning (fallacies), faktafeil, at folk ikke hvet hva ordene de bruker faktisk betyr og mange andre ting som ligger i deres påstander og argumenter.

 

Men stort sett aldri hører jeg ett "Ah, takk, jo du har rett i det, dette må jeg tenke litt mer på" eller noe i den duren?

 

Jeg kan i farten kun huske ETT eksempel hvor vedkommende ble tatt i å ha dårlig begrunnelse for sine påstander hvor vedkommende faktisk ureservert innrømmet at han hadde bygget sine meninger på uriktige opplysninger, og gikk i tenkeboksen.

 

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme at vi (meg inkludert) tar feil iblandt?

For meg er det ikke vanskelig lenger. Og jeg har oppdaget at dersom jeg faktisk gir den jeg diskuterer med rett, når jeg ser at mine egne argumenter ikke lenger holder vann, så vil det gi meg mer respekt og "grønne poenger" (Likes) enn om jeg fortsetter i ignoranse å dure videre. Det å innrømme at man har tatt feil...

 

Min overbevisning er at jeg har veldig mange tanker, og at alle disse tankene umulig kan være verken riktige eller fornuftige. Mange av dem er det, men om jeg tror at absolutt alle mine tanker er det, så vil jeg nok gå på en smell...

 

Man tenker mye rart, og selvsagt kan ikke alle disse tankene være riktige, eller de mest fornuftige tankene i et hvert tilfelle... Ikke selv om man er overbevist i øyeblikket om at de er det. Jeg endrer ofte min oppfatning om ting jeg.

[Gjest Bruker-95147]

Hvilken gud er det du tilber da? Og hvilken fornuft brukte du for å komme frem til den guden?

 

Det har jeg svart deg på, tre ganger før.

 

Så, hvorfor spør du enda en gang til?