Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Prøve å redde forholdet, eller gå?


Anbefalte innlegg

Trenger virkelig litt hjelp her, da jeg snart gir meg ende over. Jeg er møkk lei av samboeren på så mange måter, og jeg makter snart ikke mer.

Han irriterer meg så voldsomt hver eneste dag, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

 

I september i fjord fikk vi to tvillinggutter, og forholdet vårt har ikke akkurat blitt bedre etter det. Det tar på å være tvillingforeldre, i alle fall i så ung alder. Jeg er 19 og han blir 22 i august. Vi hadde ingen planer om barn, egentlig trodde vi at jeg ikke engang kunne bli gravid, etter beskjed fra lege. Men jeg var i høy grad fruktbar!

 

Han var hjemme med meg og guttene et halvt års tid, men han begynte å jobbe i april. Det er både deilig og slitsomt! Det er deilig at vi ikke går oppå hverandre til alle døgnets tider, men det er slitsomt å være alene med guttene også. De ble født alt for tidlig også, så de krever mer jobb enn barn født til termin.

 

Det som er problemet, det er vel at jeg ikke egentlig elsker han lenger. Før følte jeg det bare slik når jeg var sint på han, men nå er det sånn hele tiden. Han har aldri vært særlig til å vise følelser og ting i den duren, men det har jeg innfunnet meg med. Han har heller aldri vært spesielt flink til å hjelpe til hjemme mtp. rydding osv, det var også greit.

I tillegg har han alltid spilt veldig mye dataspill, noe jeg egentlig aldri har syns noe særlig om.

 

Men nå har han blitt så mye verre. Han spiller med én gang han får sjans (dvs. hvis guttene sover) og han gidder aldri å hjelpe til hjemme lenger. Han slenger fra seg klærne på gulvet, rydder ikke opp etter han har laget mat etc., legger fra seg brukte snus midt på bordet og alle andre steder (Jeg har funnet fler både i sengen og i vaskemaskinen!) og han har blitt utrolig grisete.

Vi snakker nesten aldri sammen lenger, og om vi først snakker er det om utrolig uinteressante ting. Når han kommer hjem fra jobb slenger han seg rett på sofaen og sjekker facebook og diverse på tlf, han spør ikke lenger hvordan dagen min har vært, og det er sjeldent jeg bryr meg med å spørre han også. Hvis ungene er sultne og jeg er helt utkjørt etter en slitsom dag, krever det mye masing til for at han skal orke å lage maten (som forøvrig tar 3 minutter).

Han gidder ingenting lenger, og han forstår ikke at jeg også blir sliten. Hvis jeg har ryddet og vasket hele huset innen han kommer hjem, er det fremdeles bare klaging. "Hvorfor har du ikke gjort ditten, og datten". Han setter ikke pris på en dritt lenger, han er bare negativ.

 

Også er det den forbannade spillinga... Det går i wow, diablo, cs, starcraft. Han sitter på skype hver kveld med både venner og utenlandske, og hyler og skriker, har det tydeligvis utrolig gøy. Det er irriterende... Jeg kjeder meg halvt ihjel med rydding, vasking og laging av middag, mens han sitter å koser seg foran den fordømte pc'n 90% av tiden han er hjemme. Det er også et uendelig mas om LAN i helgene, som er enda kjedeligere. Da blir det 2 rotekopper i hus, og all snakk mellom meg og samboeren er bare "når er det mat?" "Kan du ta guttene eller, jeg er midt oppi noe!" "skru ned lyden på tv" osv.

Jeg blir bare luft. Han setter meg i arbeid, mens han selv sitter å godter seg og gir lagt faen i alt annet. :grumpy:

 

Sex er også noe som har forsvunnet med tiden, det har alltid vært han som ikke har villet. "jeg har vondt i hodet, jeg er sliten, blablabla.."

Når vi først har det, så tar han ikke på meg, vi kysser ikke, og han kommer med en gang det passer han. Jeg har tydeligvis ingenting jeg skulle ha sagt, og mine behov kommer selvfølgelig i bakerste rekke.

Nå gidder jeg ikke mer, ikke søren om jeg sprer beina igjen med det første nå.

 

Han komplimenterer meg aldri, han ser aldri på meg, tar aldri på meg, gir meg aldri gaver etc., han spiller dataspill med en gang han får sjansen, han trøster meg aldri hvis jeg er lei meg, han snakker sjeldent med meg, hjelper ikke til hjemme, OSV. Jeg er så lei... Vi har bare vært sammen i 2,5 år, og allerede er forholdet dødt for min del.

 

Men jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg vil gå fra han. Endelig begynner det å se lysere ut økonomisk sett, vi har ellers "levd" på sosialen siden september i fjord. Nå jobber han på kontrakt, og hvis/når han får fast stilling som vi virkelig håper på, har vi store planer om å kjøpe hus sammen. Pappan min er byggmester og "svigerfar" er snekker, så vi kommer til å få mye hjelp til oppussing (det har allerede blitt lovet for fler år tilbake av min far), så jeg gleder meg veldig.

Jeg vil heller ikke at guttene våre skal vokse opp i to forskjellige hjem, jeg vet selv hvor kjedelig det er. Jeg håper at samboeren min blir mer voksen med årene og begynner å ta mer ansvar, men samtidig tviler jeg på at jeg holder ut særlig lenge mtp. hvordan ting er nå.

 

Han er egentlig en veldig snill person. Han ville aldri gjort en flue fortred, og han sårer meg ikke med vilje. Han bare skjønner ikke selv at det han gjør og ikke gjør sårer meg. Kanskje han etterhvert lærer det? Det nytter ikke å fortelle han det, det har jeg gjort flere ganger.

Han er også en snill pappa og han er utrolig glad i guttene våre, og han takler fint å ha guttene alene. Jeg kan dra på fest, café, veninnebesøk osv - når han er hjemme. Som regel reiser jeg jo når guttene er lagt, men de våkner hyppig hele kvelden så det er jo litt slitsomt.

 

Han er heller ikke egoistisk pengemessig, jeg er faktisk så heldig at jeg sitter å venter på en samsung galaxy s3 som han betaler :grin:

 

Men utenom det positive jeg har sagt nå, er det ikke mye mer å si egentlig.. Ikke nå lenger. Hadde jeg skrevet dette for kanskje 1 år siden hadde listen vært (litt) lenger.

 

Jeg har veldig lyst til at vi skal gå i samlivsterapi, men det blir veldig vanskelig da samboeren ikke kan ta noe fri fra jobb, om han skal ha noen sjangs til å få fast stilling. Jeg har mye jeg også trenger å jobbe med, og det baller seg jo bare på. Men jeg har i det minste forbedret meg kraftig i motsetning til han, som bare blir verre. Snart snur nok jeg også, hvis dette fortsetter.

 

Så det store spørsmålet er vel igrunn hva jeg burde gjøre? Ikke gjøre? Jeg kan i alle fall ikke fortsette sånn her, det er det eneste jeg vet...

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg ville prøvd å reddet forholdet for alt jeg kunne :)

 

For meg høres det ut som om det er dårlig kommunikasjon mellom dere, at han ikke skjønner det du mener på måten du sier det på (hvis du forstår). Alle har en egen måte som de forstår ting på, du må finne ut hva som skal til for at han skal forstå hva du mener, tenk etter hva eller hvordan det har gått til før.

Det er få som faktisk vet det selv, hvordan de forstår best, så tror ikke det vil nytte å spør han hvordan, men dere begge burde (alle burde egentlig) aktivt blitt mer bevist på seg selv og hvordan akkurat du fungerer.

men først burde dere fått det litt mer på gli..

 

Det jeg hadde gjort var å tatt en kveld hvor du sier i fra på dagen at i kveld er det bare dere to og ta tid om kvelden hvor dere slår av telefoner, tv, osv.. og du prøver og forklare veldig enkelt sånn at han forstår det. Jeg hadde bedt han lese det innlegget som du har skrevet her, mens du satt ved siden av og kunne forklare han hva du mener eller hvis det er noe han lurer på. Eller prøv å snakk med han som om du ikke kjenner han (slik som innpå her) for å få det forklart enklest mulig og at han kan forstå hva du mener.

 

 

Men det er du som egentlig vet best:)

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

 

 

Så det store spørsmålet er vel igrunn hva jeg burde gjøre? Ikke gjøre? Jeg kan i alle fall ikke fortsette sånn her, det er det eneste jeg vet...

 

Du har allerede sagt det selv - søk hjelp hos noen uhildede konflikløsere. Jeg vet at konfliktrådene i kommunenen kan være til hjelp, så det kan du jo undersøke. Hvis det er lenge å vente på slik proffesjonell hjelp, har dere kanskje noen mer perifere bekjentskaper/venner/slekt osv. som kan sitte sammen med dere og hjelpe dere å rydde opp. Ellers var det fin lesing, og du er flink til å beskrive følelsene dine. Tipper jeg rett hvis mannen i huset ikke skjønner bæret av slikt no? :) Det er i hvert fall ikke uvanlig.

 

Når jeg leste gjennom hele posten din, fikk jeg den følelsen av at; ok, her er det enda en kjempeflink mor, som har klart å gjøre mannen i huset til en av barna i huset. Altså, fikk jeg den følelsen at du hart vært flink til å gjøre mus av mannen din - hva med å gjøre en løva av musa, heller?

 

:)

Lenke til kommentar

Jeg ville prøvd å reddet forholdet for alt jeg kunne :)

 

For meg høres det ut som om det er dårlig kommunikasjon mellom dere, at han ikke skjønner det du mener på måten du sier det på (hvis du forstår). Alle har en egen måte som de forstår ting på, du må finne ut hva som skal til for at han skal forstå hva du mener, tenk etter hva eller hvordan det har gått til før.

Det er få som faktisk vet det selv, hvordan de forstår best, så tror ikke det vil nytte å spør han hvordan, men dere begge burde (alle burde egentlig) aktivt blitt mer bevist på seg selv og hvordan akkurat du fungerer.

men først burde dere fått det litt mer på gli..

 

Det jeg hadde gjort var å tatt en kveld hvor du sier i fra på dagen at i kveld er det bare dere to og ta tid om kvelden hvor dere slår av telefoner, tv, osv.. og du prøver og forklare veldig enkelt sånn at han forstår det. Jeg hadde bedt han lese det innlegget som du har skrevet her, mens du satt ved siden av og kunne forklare han hva du mener eller hvis det er noe han lurer på. Eller prøv å snakk med han som om du ikke kjenner han (slik som innpå her) for å få det forklart enklest mulig og at han kan forstå hva du mener.

 

 

Men det er du som egentlig vet best:)

 

Takker for et bra svar :)

Må nok skuffe meg selv med å si at jeg har prøvd akkurat det du anbefaler. Vi skulle ha en kveld uten tv, mobil og data. Han gledet seg ikke, og han var ganske irritabel. Han begynte med å fortelle meg hva jeg kunne forandre på, bla. ikke bli så fort irritert, bli flinkere til å stelle meg og ikke mase så mye på han. Jeg tok kritikken helt greit, for jeg skjønner selv at jeg kan jobbe mye med meg selv også. Jeg vil skryte litt av meg selv å si at jeg har blitt mye flinkere til å kontrollere sinnet mitt, så det skal jeg ha! Jeg ble mye flinkere til å stelle meg etter samtalen, men har nå falt tilbake til gamle uvaner. Hvorfor skal jeg gidde å stelle meg hvis han ikke engang legger merke til det da?

Og jeg maser veldig mye. Han gjør jo ingenting uten mas.. Ikke noe særlig når jeg maser heller, men det hender.

 

Når jeg sa til han hva jeg følte gikk han rett i forsvarsmodus og ble sint. Bagatelliserte alt sammen, selv om jeg begynte veldig forsiktig. Sa det til han på en ordentlig og faktisk litt blid måte, men han tåler ikke høre noe negativt om seg selv. Så det hele endte i en stor krangel og jeg tok med meg guttene mine til mamma. Hadde egentlig tenkt til å bli der en ukes tid, men kom løpende tilbake med en gang han spurte. Jeg ble utrolig glad når han ville ha meg hjem igjen.. :eek:

 

Her om dagen prøvde jeg en ny vri, der vi skulle skrive hvert vårt "brev" til hverandre og skrive ned hva vi følte. Hva vi syns var bra, hva vi ville forandre, og hva vi selv strevde med.

Hans brev inneholdt mye av det samme som mitt, men bare praktiske ting. Han skrev at han hadde det fint og at han egentlig likte forholdet sånn det var nå. (selvfølgelig, han gjør jo som han vil, mens jeg er stuck med alt annet). Han reagerte ikke på det jeg skrev, selv om jeg skrev mye av det samme som i innlegget mitt. At jeg ville gå hvis ikke ting ble bedre, og at jeg ikke var sikker på om jeg elsket han lenger. Jeg skrøt av at han var en bra far, men at han kunne delta litt mer og skru av pcn når guttene var våkne. Det har han faktisk vært veldig flink til, når jeg er der. Hvis jeg sover våkner jeg av barnegråt, og han sitter på dataen mens guttene skriker.

 

Jeg skrev også for en stund tilbake et innlegg likt det over, på et annet forum. Jeg viste han tråden etterpå og han ble sint. Skulle lage seg en egen profil på forumet (som jeg er på daglig, tvillingforum!) og henge meg ut og forklare hvor fæl jeg tydeligvis var. Jeg fikk snakket han til fornuft, men uansett. Det hjelper ikke altså.. Får han litt kritikk blir han sinna som en tyrker.

 

Så vi må nok få hjelp fra en nøytral tredjepart. Bare finne en ordning som ikke går utover jobben hans, som igjen er veldig vanskelig..

Lenke til kommentar

Så det store spørsmålet er vel igrunn hva jeg burde gjøre? Ikke gjøre? Jeg kan i alle fall ikke fortsette sånn her, det er det eneste jeg vet...

 

Du har allerede sagt det selv - søk hjelp hos noen uhildede konflikløsere. Jeg vet at konfliktrådene i kommunenen kan være til hjelp, så det kan du jo undersøke. Hvis det er lenge å vente på slik proffesjonell hjelp, har dere kanskje noen mer perifere bekjentskaper/venner/slekt osv. som kan sitte sammen med dere og hjelpe dere å rydde opp. Ellers var det fin lesing, og du er flink til å beskrive følelsene dine. Tipper jeg rett hvis mannen i huset ikke skjønner bæret av slikt no? :) Det er i hvert fall ikke uvanlig.

 

Når jeg leste gjennom hele posten din, fikk jeg den følelsen av at; ok, her er det enda en kjempeflink mor, som har klart å gjøre mannen i huset til en av barna i huset. Altså, fikk jeg den følelsen at du hart vært flink til å gjøre mus av mannen din - hva med å gjøre en løva av musa, heller?

 

:)

 

Der vil jeg si at du traff veldig blink! Han er et av barna i huset, takket være meg. Jeg står opp kl 06 kun for å sørge for at han kommer på jobb, han får servert middag hver dag, han slipper unna alt av husarbeid, jeg jager han til pcn noen ganger bare for å slippe konflikter og jeg lar han egentlig slippe unna med det meste. Men hvordan skal jeg klare å forandre det, uten å jage han bort?

 

Det frister veldig å bare ta strømkabelen til pcn hans og gjemme den, (eller KNUSE pcn, frister igrunn mer) la han lage sin egen middag en gang i blant, (selv om han nesten brant ned kjøkkenet sist gang :rofl:) ta opp konflikter i stedet for å unngå dem, og kanskje sette opp faste gjøremål ala. ta ut søpla, rydde "kontoret" sitt, osv.

 

Men alt det har jeg prøvd på flere ganger, og det går alltid like dårlig. Jeg skulle nesten ha flyttet fra han en liten periode, så han hadde skjønt hvor mye han egentlig trenger meg. Og kanskje savner meg? Men det eneste alternativet er da å dra mamma, og det frister ikke særlig!

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Hei, jeg skal se om jeg kommer på noe smart å skrive til deg - skal bare ut å lufte spekket litt først, og har en konelille som står og stanger, stakkars lita ... :)

 

Ellers skal du få full poengscore for godt humør.

 

Kan poste denne lille historien om det å holde ut med hverandre over tid (har selv vært sammen med gnagsåret mitt i 30 år :) Rådet som kommer frem i historien, har vi to levd etter. det har blitt endel våkenetter kan du tro, men det har virket, mener jeg.

 

"Undertrykking av følelser

Jeg hørte et praktfullt intervju med et gullbrudepar i radioen. De hadde holdt sammen i 50 år! De skulle jo vært stoppet ut! De fortalte at de hadde hatt det rimelig bra i disse femti årene. De sa at grunnen var en avtale de inngikk da de giftet seg. De bestemte at de ville praktisere bibelordet: ”La ikke solen gå ned over din vrede.”

Jeg vil gjerne føye til i parentes at det trolig er det beste mentalhygieniske råd vi overhodet kjenner til.

De fortalte at det hendte så mang en ettermiddag eller aften at det lå noen spenninger i luften som var utydelige og ubehagelige. Hver gang stanset de og tok tak i problemet: ”Hva er dette?” De fortalte at de kunne snakke sammen i entreen, på kjøkkenet, i stuen, på verandaen eller ute i haven. Men alltid før de gikk inn på soverommet. På soverommet, fortalte gullbrudeparet, hadde de kun gjort to ting i femti år. De hadde elsket og de hadde sovet. De hadde ikke gjort soverommet til et endeløst diskusjonskammers. De hadde alltid klarert sine kyster før de gikk over nattens terskel.

Det var moro å høre på dem, for de var så vitale i stemmene. Høydepunktet i intervjuet kom litt senere da intervjueren spurte gullbruden om hun noen gang i disse femti årene hadde vurdert skilsmisse?

”Nei,” sa hun. ”Aldri. Men mord.”

La ikke solen gå ned over din vrede. Send ikke vonde følelser til lager uten å ta i dem. Det går an å snakke om det ubehagelige uten å øke ubehaget. Det er ordene som gjør oss til mennesker."

 

:)

Lenke til kommentar

Der vil jeg si at du traff veldig blink! Han er et av barna i huset, takket være meg. Jeg står opp kl 06 kun for å sørge for at han kommer på jobb, han får servert middag hver dag, han slipper unna alt av husarbeid, jeg jager han til pcn noen ganger bare for å slippe konflikter og jeg lar han egentlig slippe unna med det meste. Men hvordan skal jeg klare å forandre det, uten å jage han bort?

 

Det du sier med at hvordan du skal klare det uten å jage han bort, det er kanskje den sjangsen du må ta for at hans skjønne det? Du tenker jo allerede på å gjøre det slutt så ihvertfall hvis du ikke finner en løsning så er det vel bedre å å prøve å forandre det og at han kanskje blir jagd bort, enn at dere bare gjør det slutt.

Det at han styrer alt er jo ikke så bra, du må bestemme over deg selv, og stå på ditt og være bestemt:)

 

 

Jeg vet egentlig ikke så mye om situasjonen deres siden dere har barn å alt, men hvis du finner noe råd i det jeg skriver så er det bra:)

 

Var nettopp i et forhold hvor jeg hadde det verste fra begge (jeg skjønte ikke før etter det ble slutt hva hun prøvde å si til meg, og at jeg var for avhengig av henne og "levde" ikke mitt eget liv), og det gikk som sagt ikke bra, men det måtte noe "ekstremt" til (hun slo opp) for at jeg skulle skjønne hvor landet lå og åpne hodet mitt (om du forstår). Håper ikke det er det som trengs, men kan hende det må noe "ekstremt" til sånn at han blir litt "sjokkert" og får litt innsyn.

Lenke til kommentar

Tusen takk for svar!

 

50 år.. Det er lenge! Så flinke de hadde vært, det har jeg aldri tenkt på før, det å "klarne luften" før man går inn på soverommet. Før så pleide meg og samboeren alltid å ordne opp før vi sovnet, så vi var like blide dagen etter. Men det er så mye virrvarr i følelser og alt nå, at hvis vi skal snakke om det før vi legger oss hver dag har vi jo nesten ikke tid til annet..

 

Men vi må ta en skikkelig prat veldig snart, det er bare det at jeg sliter litt med å åpne meg helt opp. Jeg er så redd for å blottlegge følelsene mine og hive alle kortene på bordet - for tenk hvis han ikke bryr seg? Jeg hadde blitt så skuffet, og det er det jeg frykter. Jeg velger også å tro at det sårer han litt å høre at jeg ikke har det bra, så jeg vil ikke ta det opp så alt for ofte. Vi skrev jo det "brevet" til hverandre for bare noen dager siden, det blir kanskje litt tidlig å ta det opp igjen allerede?

Men så er nok det bedre enn hva jeg gjorde i går, for da tenkte jeg høyt angående hvem som skulle få hvem møbler når vi flyttet fra hverandre. Jeg mente ikke at jeg kommer til å flytte egentlig, jeg bare plutselig fikk en sånn trang til å "dele ut" møblene her. Senere på kvelden i går spurte han hvor jeg skulle flytte, og da ble jeg nesten litt paff over at han faktisk hadde lyttet.

Men det var dårlig gjort av meg. Jeg vil jo ikke flytte. Jeg vil jo at vi skal ordne opp, men jeg kommer ingen vei med han alene.

 

 

Jeg forstår veldig godt hva du mener Eddie1234, det er sånn jeg har vært tidligere. Vært alt for opphengt i han, og ikke levd mitt eget liv, på en måte. Nå har jeg ikke tid til å være opphengt i andre enn barna som krever sitt og litt meg selv. Jeg har såvidt tid til å spise om dagen!

Jeg må gjøre meg forstått på en eller annen måte, jeg må bare finne ut hvordan. Han har et veldig tykt skall som det er vanskelig å komme forbi, men jeg må vel finne veien inn snart!

Lenke til kommentar

Kunne du fått foreldrene hans til å "kjefte" på ham? Kanskje han ville hørt på dem?

 

Det hjelper nok ikke gitt.. Mammaen hans har gjort han en skikkelig bjørnetjeneste og latt han spille så mye han ville når han var yngre. Hun brakte til og med middagen inn til han så han kunne spise middag foran dataen, osv.

Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Kunne du fått foreldrene hans til å "kjefte" på ham? Kanskje han ville hørt på dem?

 

Det hjelper nok ikke gitt.. Mammaen hans har gjort han en skikkelig bjørnetjeneste og latt han spille så mye han ville når han var yngre. Hun brakte til og med middagen inn til han så han kunne spise middag foran dataen, osv.

 

Da er det bare for deg å betrakte hvordan far til gutten har blitt. Hvis han samsvarer med det bildet du ønsker deg, av din egen mann - er det bare å få vite av svigermor hvordan hun oppdro sin egen mann.

Lenke til kommentar

Hmm. Du kan jo eventuelt få han til å lese det du har skrevet her? Noen mennesker reagerer bedre på ting de får skriftlig iforhold til muntlig.

 

Han hadde nok ikke reagert veldig positivt på det gitt, som jeg har skrevet i tidligere innlegg så har jeg prøvd det før. Og han tok det ikke bra og det hele endte i en kjempe krangel..

Lenke til kommentar

Du burde ta en alvorlig prat med han når du føler det passer. Kanskje kreve mer av han dersom forholdet deres skal ha noen fremtid. Still noen ultimatum, be han hjelpe til hjemme og med ungene osv. Kanskje du også er litt for snill med han. Be han lage sin egen frokost, rydde opp etter seg osv. så han skjønner hvor mye tid du bruker på disse tingene og da vil han kanskje sette mer pris på deg.

 

Det er ikke meningen å være stygg med deg, men det høres ut som han er veldig bortskjemt. Det begynte vel med moren sin og fortsette med deg. Han trenger et skikkelig spark i ræven, tror ikke han skjønner at et forhold krever mye hardt arbeid.

 

Fortsetter han på samme måten så ser jeg desverre ikke noe fremtid i forholdet deres, men det er bare min mening-

Lenke til kommentar

Er det å ''leve godt'' økonomisk verdt det at du er ulykkelig?

 

Fortjener ikke dine gutter en stabil og trygg hverdag, med en mor som får hjelpen hun trenger og kjærligheten hun fortjener?

 

For å være 100% ærlig så skjønner jeg absolutt ikke hvorfor du fortsatt blir igjen. Ja, selvsagt skal man tenke på barna, men barna dine vil ha det langt bedre med to skilte LYKKELIGE foreldre enn to som bor sammen og som ikke kommer overens. Barn merker dette, selv om vi ikke tror det.

 

Hva har skjedd de gangene du har prøvd å vise at han burde ta litt mer ansvar, som f.eks ved å ikke rydde rundt pc'en hans (eller 'kontoret' eller hva det nå er), la klærne han legger på gulvet ligge, legge snusstinkbombene i hans side av sengen, o.l? Har du virkelig klart å gjennomføre det, eller knakk du underveis og gikk igang som en eller annen slave??

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Begynner denne tråden å bevege seg i en retning hvor råd går over til å bli direkte veiledning?

 

Viktig å få med seg at det skal to til for å danse pardansen, og her er det vel mest solodans. Ikke glem at det er minst én sannhet til. Men mest sannsynlig tre til ...

 

:)

Lenke til kommentar

Er det å ''leve godt'' økonomisk verdt det at du er ulykkelig?

 

Fortjener ikke dine gutter en stabil og trygg hverdag, med en mor som får hjelpen hun trenger og kjærligheten hun fortjener?

 

For å være 100% ærlig så skjønner jeg absolutt ikke hvorfor du fortsatt blir igjen. Ja, selvsagt skal man tenke på barna, men barna dine vil ha det langt bedre med to skilte LYKKELIGE foreldre enn to som bor sammen og som ikke kommer overens. Barn merker dette, selv om vi ikke tror det.

 

Hva har skjedd de gangene du har prøvd å vise at han burde ta litt mer ansvar, som f.eks ved å ikke rydde rundt pc'en hans (eller 'kontoret' eller hva det nå er), la klærne han legger på gulvet ligge, legge snusstinkbombene i hans side av sengen, o.l? Har du virkelig klart å gjennomføre det, eller knakk du underveis og gikk igang som en eller annen slave??

 

Drømmen er jo å leve økonomisk trygt, samt å ta godt vare på mine barn. Jeg ser for meg at alt kanskje kunne blitt en del bedre når/hvis vi kjøper vårt eget hus når samboeren får fast stilling. Vi bor i et lite eldgammelt bryggerhus på en gudsforlatt gård, og jeg blir gal av det.

Vi går jo oppå hverandre veldig mye, og rot syntes med én gang. Jeg hater rot.. Hvis han slenger fra seg klær her og der sier jeg jo at han skal ta de opp, noen ganger kjeppjager jeg han og andre ganger bare tar jeg det selv. Som regel gjør jeg det, for jeg gidder ikke stelle istand en stor krangel for en liten filleting.

 

Guttene våre har jo en trygg hverdag, og jeg gjør det jeg kan for dem. Samboeren min jobber hver dag og trener til ca. kl 19 tre ganger i uka, så han er ikke så mye hjemme når de er våkne. Så hvis vi diskuterer sover guttene i det minste.. Det får meg egentlig til å tenke at jeg fint kan flytte fra han og klare meg alene.

 

Men jeg hadde ikke villet hatt guttene alene hos han lenge av gangen, for han er igrunn ikke særlig flink med dem...

Hvis jeg har f.eks vært ute på byen en fredag/lørdag og han står opp tidlig med guttene, så gjør han ikke en særlig god jobb. Han leker med de litt og mater de, så plasserer han dem i hver sin vippestol foran TV. Deretter er det rett bort på dataen for å surfe, spille etc. Han blir sittende til guttene gråter, (venter gjerne 5-10 minutter av latskap) så leker han med de litt, også setter han seg tilbake på pcn. Det hele ender med at jeg våkner råsur av hysterisk babygråt, og tar guttene selv. Han er jo helt inkompetent.

 

Hvis det er hans tur til å henge ut klær (som er ca. 1 gang i uka) så drøyer og drøyer han. Etter 2 dager og jeg har vasket klærne på nytt 3 ganger gjør jeg det selv. Det har blitt verre i det siste, han var ikke SÅ ille før.

 

Men altså, utenom den forbanna latskapen så er han utrolig snill.. Han har som regel et veldig godt humør og han er snill. I går kjørte han begge guttene bort til mamma alene fordi jeg var fyllesyk. Og det er litt jobb altså.. Han hentet begge to i dag også, handlet, reiste til Sverige i går, osv.

Akkurat nå er det litt vanskelig å komme på alle de positive egenskapene hans fordi jeg ikke er særlig glad i han om dagen, men det er sikkert bare en periode. Jeg har aldri irritert meg noe særlig over han før, men nå irriterer han meg konstant.

Jeg tenker hver dag over at jeg vil forlate han, men jeg har ikke gjort det i dag. Vi har hatt barnefri fra i går til i dag, og det har vært ganske så deilig. Vi har sett på film sammen og utrolig nok har han også hjulpet meg med å rydde huset. Han kan hvis han vil..

 

Og hvis jeg flytter fra han, hvordan skal jeg klare å fullføre skolen, eller ta lappen? Jeg skal ikke ha de i barnehage før til neste år, når de er 2 år gamle. Hvis jeg ikke klarer å ta lappen innen det kan jeg jo ikke ha de i barnehagen engang, med mindre jeg får meg en leilighet som er veldig nærme. I oktober får vi kontantstøtte, 10 000kr ekstra i mnd og da må jeg ta lappen. Det kan være mer aktuellt å gå fra han da, men det kan jo hende ting har forbedret seg veldig innen det.

Jeg har bestilt time hos legen til onsdag, så hun kan henvise oss til DPS (eller noe sånt) så vi kan få samlivsterapi. Hvis de ikke har timer etter kl 15 så må vi gå til privat terapi som koster minst 500kr timen... Uansett så må vi prøve det vi kan før vi går fra hverandre syns jeg. Jeg gidder ikke gi opp så lett.. Selv om det hadde vært deilig, befriende og enkelt.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...