Manglende motivasjon/respekt hos lillebror

[Osturn]

Hei hei!

 

Jeg skriver dette innlegget da jeg er usikker på hva jeg kan bidra med for å få min bror på riktig sti igjen. Han virker per i dag å ha mistet respekt for mine foreldre og virker å ikke ha noe ork/motivasjon til å gjennomføre utdannelsen sin.

 

Han er en 21 år gammel gutt som har gjort det bra på skole, har et godt nettverk på vennefronten, og har en kjæreste. Han bor hos sine foreldre ennå i en kjellerleilighet. Dette rommet er rotete av en annen verden, og jeg trodde jeg var rotete, men han er i en heeeelt annen liga. Glass, fat, matrester, klær henslengt på gulv/sofa/seng, og dvder og cder overalt. Han eier ikke system i hverdagen, og har ikke noen interesse av å holde det ryddig. Dette er noe som mine foreldre ikke syns er noe kjekt og de ønsker at han tar seg sammen her. Han bidrar ikke med noe klesvask (av egne klær), må bes om at legger frem klær, og hverdagslige ting som han kunne hatt i oppgaver gidder han ikke bidra noe særlig på. Han får månedslønn av mine foreldre, men han fortjener de ikke særlig.

 

Skolemessig går han på høyskole på studier om landmåling. Dette vil han få en ingeniørstatus på når han er uteksaminert, men her går det ikke særlig bra. Det jeg har fått ut av han går på at han må ta opp ett år ekstra for å få på plass alle fagene, og det er visst en del. Det kan tyde på at han har gjort et feilvalg av utdannelse. Men han ønsker å bl ferdig, men det er ikke lett når man sliter og man kanskje ikke har motivasjonen. Pluss at det er tungt å se studiekompisene bli ferdige før han. Det positive er at han ikke har noe studielån etter dette, så han har ikke det presset på seg. Pluss at han bare er 21 år, og det er fremdeles mye tid igjen å prøve seg på noe annet. Det som er dumt med den tanken er at da blir de siste 3 årene i teorien bortkastet (siden han ikke har vitnemålet med seg).

 

Gjennom hele oppveksten hans og for min del har vi hatt foreldre som har vært der for oss hele tiden, og alltid hjulpet oss om nødvendig. Mamma spurte meg i dag om hva hun gjør galt med han. Hun er veldig fortvilet over at uansett hva de gjør, så får de bare negativitet tilbake fra han. Min teori er at han har fått gevinster altfor lett, og dermed ikke ser verdien av det. Han har kanskje heller ikke fått et skikkelig voksent syn på livet, og kanskje det å flytte ut ville vært lurt. Ikke godt å si. Personlig opplevde jeg det å flytte ut som en god erfaring, for man vokser med ansvar og dette hjelper en videre i livet.

 

Min lillebror er en gutt som ikke eier et fnugg med noe vondt i, han virker bare å være litt ute av kurs, og jeg ønsker å få han inn på riktig sti igjen. Kan dere gi meg noen forslag om hva som kan hjelpe han her? Det beste som hadde skjedd han var at han fikk vitnemålet, og kom seg i jobb. Eller begynne på noe nytt. Så lenge han har papirer på utdannelsen sin, så står han så mye sterkere.

 

Any ideas?

[Sexpert]

Virker på meg som at han sliter psykisk, det er et eller annet som kommer på tvers ...

[droidy]

Høres mer ut som han har fått sydd puter under armene.

 

Ingenting å gjøre før han treffer "rock bottom", og må finne ut av / ta tak i ting på egenhånd.

[Osturn]

Høres mer ut som han har fått sydd puter under armene.

 

Ingenting å gjøre før han treffer "rock bottom", og må finne ut av / ta tak i ting på egenhånd.

 

Ja, er nok dette som er det mest sannsynlige tror jeg. Han har aldri måttet arbeide hardt for å oppnå ting, belønningene har nok kommet altfor lett for han. Og dermed så tror jeg at han ikke verdsetter belønningene. Det er stort sett meg min far spør når han trenger hjelp til ting på gården her. Han vet at jeg hjelper han og at jeg kan tingene han trenger bistand med. Har sikkert med at det er jeg som er den som arver denne gården og, at det er jeg som blir mest involvert her.

 

Jeg håper og tror at han får seg en åpenbaring en morgen, og at han ser hva som må gjøres. Han må ha struktus i livet, og det får han nok når han flytter ut for seg selv.

 

Ikke lett dette...

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg var slik, gjorde ingenting hjemme. Dette var pga dårlig forhold til foreldrene mine, og deres inkompetens. For meg var alt jeg trengte å flytte ut. Tror dere kan begynne å respektere han i større grad, så kanskje han vil respektere dere. Han er tross alt 21 år, og har ansvar for seg selv og sitt eget liv. Ta dere en chillepille, det er nok helt fint med han (utifra det jeg forstår). Alt er ikke som på TV der alt har en prognose eller det er et seriøst underliggende problem. Sannsyligvis er det bare at han trenger å være litt selvstendig (det kommer ikke til å skje mens han bor hjemme).

 

Er også passe tragisk om dere går å snakker med hverandre om hvordan dere skal hjelpe han, uten å spør han selv hva han tenker. Snakk med han, om det faktisk er et problem, og hør hva han sier. Hjelper ikke å gå rundt og nesten baksnakke han for å dra konklusjoner ut av luften etter hva dere tenker.

 

Tviler på at det hjelper å gi ordre heller, slik som "du må gjøre det, det og det for å oppnå det blabla". På den annen side kan dere kaste han ut, da foreldrene ikke har forsørgelseplikt. Er så typisk at mødre/foreldre tenker at ungen automatisk skal ta initiativ til å ta oppvasken og rydde opp når de vokser opp, når de hele livet har oppdratt ungen sin til å være vandt til at det blir gjort for seg. Man høster det man sår.

 

Postet av anonym: 7832527122c953a11b037984e8113793

[Osturn]

Hei. Jeg var slik, gjorde ingenting hjemme. Dette var pga dårlig forhold til foreldrene mine, og deres inkompetens. For meg var alt jeg trengte å flytte ut. Tror dere kan begynne å respektere han i større grad, så kanskje han vil respektere dere. Han er tross alt 21 år, og har ansvar for seg selv og sitt eget liv. Ta dere en chillepille, det er nok helt fint med han (utifra det jeg forstår). Alt er ikke som på TV der alt har en prognose eller det er et seriøst underliggende problem. Sannsyligvis er det bare at han trenger å være litt selvstendig (det kommer ikke til å skje mens han bor hjemme).

 

Er også passe tragisk om dere går å snakker med hverandre om hvordan dere skal hjelpe han, uten å spør han selv hva han tenker. Snakk med han, om det faktisk er et problem, og hør hva han sier. Hjelper ikke å gå rundt og nesten baksnakke han for å dra konklusjoner ut av luften etter hva dere tenker.

 

Tviler på at det hjelper å gi ordre heller, slik som "du må gjøre det, det og det for å oppnå det blabla". På den annen side kan dere kaste han ut, da foreldrene ikke har forsørgelseplikt. Er så typisk at mødre/foreldre tenker at ungen automatisk skal ta initiativ til å ta oppvasken og rydde opp når de vokser opp, når de hele livet har oppdratt ungen sin til å være vandt til at det blir gjort for seg. Man høster det man sår.

 

Postet av anonym: 7832527122c953a11b037984e8113793

 

 

Nå har jeg ikke sagt noe om at jeg tror det er noe gale med han. Jeg tror, som du også sier, at det har noe med å være selvstendig, og innstilning til ting.

 

Jeg har ikke baksnakket han på noen som helst måte, men når vår mor spør meg om jeg har noen formening om hva som gjør at han er slik som han er nå, så vil jeg bistå så godt som jeg kan. Og derfor henvender jeg meg hit for å se om det er folk med lignende erfaringer. Veldig bra at du deler ditt, og det er godt å se at dette er noe som nok går over. Men at kuren må bli at han flytter for seg selv.

 

Men det som har skjedd her er at mine foreldre har vært "for snille" med oss, og dette har han utnyttet litt mer enn nødvendig. Straffer er ikke-eksisterende, mens gevinstene er veldig gode (men passer ikke i forhold til innsatsen).

 

Jeg har sagt til min mor at de har vært for snille med han, og at de må være litt mer konkret når de sier ting til han. Men når det er litt betent, så er det ikke så lett å ta dette opp i plenum uten at noen parter blir irriterte/frustrerte osv.

[BirgerCaC]

Du må i aller høyeste grad bidra med å motivere din bror!