Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Coa]

.

Endret 24. januar 2015 av Coa

[AnonymDiskusjon]

Misunner de som har spennende utdannelse og interessante, gode jobber altså. Ikke at jeg tror det er noen dans på roser. Men jeg ville følt meg bedre hadde det vært meg. Sånn det er nå sliter jeg med helt elementære ting som å stå opp. Men det har ikke alltid vært et problem. Har man mer "flammen" i seg går ting lettere og man får til mer. Jeg lurer virkelig på om det bare er å ta seg sammen.

 

Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

Om det er bare "å ta seg sammen", kommer vel an på hvor alvorlig tilstanden er. Det er selvfølgelig ikke å bare ta seg sammen hvis man er angrepet av en dyp depresjon, ikke en moderat depresjon heller tror jeg, men kanskje hvis man har en mild depresjon?

Hvis man sier til seg selv, nå vil jeg "ta meg sammen" , da gjenstår det bare å se om man klarer det. Det er jo verdt et forsøk. Heller det enn å tenke at "det har ingen hensikt". Da forblir jo alt som før.

[AnonymDiskusjon]

Om det er bare "å ta seg sammen", kommer vel an på hvor alvorlig tilstanden er. Det er selvfølgelig ikke å bare ta seg sammen hvis man er angrepet av en dyp depresjon, ikke en moderat depresjon heller tror jeg, men kanskje hvis man har en mild depresjon?

Hvis man sier til seg selv, nå vil jeg "ta meg sammen" , da gjenstår det bare å se om man klarer det. Det er jo verdt et forsøk. Heller det enn å tenke at "det har ingen hensikt". Da forblir jo alt som før.

 

Det er vel alltids noe en kan gjøre selv... det er vel bare å "ta seg sammen" når dette er tilstrekkelig, antar jeg. Men det er spørsmålet.

 

Anonymous poster hash: 190dc...087

[AnonymDiskusjon]

Skulle ønske livet var anderledes. Jeg har egentlig ikke noe liv. Bare livet mitt. Og ensomheten.

Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

 

Skulle ønske livet var anderledes. Jeg har egentlig ikke noe liv. Bare livet mitt. Og ensomheten.

 

Anonymous poster hash: 190dc...087

 

Du har et liv hvis du fyller det med noe. Behøver ikke være det samme som andres, for å kunne kalles et liv.

Men ja, jeg skjønner tankegangen. Av og til føles det akkurat sånn. "Dette er ikke noe liv".(av og til føles det godt å si det, selv om det er trist) Fordi man mangler så mye. Har så mange utilfredstilte behov. Føles seg ensom. Men det er som regel en psykologisk forklaring på ensomheten. Eller hvorfor den har tatt over livet. Det er ting som kan jobbes med. Bra at du setter ord på det. Prøv å snakke om det. Med noen. En psykolog kan hjelpe mye. Men også det å gå opp nye stier i livet. Det er ikke sikkert at den stien du går på nå er den beste for deg, eller nok.

[AnonymDiskusjon]

Du har et liv hvis du fyller det med noe. Behøver ikke være det samme som andres, for å kunne kalles et liv.

Men ja, jeg skjønner tankegangen. Av og til føles det akkurat sånn. "Dette er ikke noe liv".(av og til føles det godt å si det, selv om det er trist) Fordi man mangler så mye. Har så mange utilfredstilte behov. Føles seg ensom. Men det er som regel en psykologisk forklaring på ensomheten. Eller hvorfor den har tatt over livet. Det er ting som kan jobbes med. Bra at du setter ord på det. Prøv å snakke om det. Med noen. En psykolog kan hjelpe mye. Men også det å gå opp nye stier i livet. Det er ikke sikkert at den stien du går på nå er den beste for deg, eller nok.

 

Jeg har ikke krefter til noe...

 

Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

 

Du har et liv hvis du fyller det med noe. Behøver ikke være det samme som andres, for å kunne kalles et liv.

Men ja, jeg skjønner tankegangen. Av og til føles det akkurat sånn. "Dette er ikke noe liv".(av og til føles det godt å si det, selv om det er trist) Fordi man mangler så mye. Har så mange utilfredstilte behov. Føles seg ensom. Men det er som regel en psykologisk forklaring på ensomheten. Eller hvorfor den har tatt over livet. Det er ting som kan jobbes med. Bra at du setter ord på det. Prøv å snakke om det. Med noen. En psykolog kan hjelpe mye. Men også det å gå opp nye stier i livet. Det er ikke sikkert at den stien du går på nå er den beste for deg, eller nok.

 

Jeg har ikke krefter til noe...

 

Anonymous poster hash: 190dc...087

 

Neida, ikke nå. Bare konsentrere deg om å samle krefter. Kanskje skal du bare være fornøyd hvis du klarer å få i deg mat, pusse tennene og vaske deg. Det kan være en begynnelse det:-)

Det er ingenting som haster. Tenker jeg. Godt å stresse ned...

[AnonymDiskusjon]

Neida, ikke nå. Bare konsentrere deg om å samle krefter. Kanskje skal du bare være fornøyd hvis du klarer å få i deg mat, pusse tennene og vaske deg. Det kan være en begynnelse det:-)

Det er ingenting som haster. Tenker jeg. Godt å stresse ned...

Dette klarer jeg jo. Jeg klarer å ta vare på meg selv. Men jeg kommer aldri noe videre, ut over det. Jeg har store drømmer om hva jeg burde fått til. Men det blir aldri noe av det. Det er lenge siden jeg var ordentlig psyk, men det er likevel ingen utvikling. Jeg tror egentlig det bare er medisinene som har "dempet" det verste, og at jeg "egentlig" ikke har blitt noe bedre. Jaja, sånn kan det gå!!! Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

 

Neida, ikke nå. Bare konsentrere deg om å samle krefter. Kanskje skal du bare være fornøyd hvis du klarer å få i deg mat, pusse tennene og vaske deg. Det kan være en begynnelse det:-)

Det er ingenting som haster. Tenker jeg. Godt å stresse ned...

Dette klarer jeg jo. Jeg klarer å ta vare på meg selv. Men jeg kommer aldri noe videre, ut over det. Jeg har store drømmer om hva jeg burde fått til. Men det blir aldri noe av det. Det er lenge siden jeg var ordentlig psyk, men det er likevel ingen utvikling. Jeg tror egentlig det bare er medisinene som har "dempet" det verste, og at jeg "egentlig" ikke har blitt noe bedre. Jaja, sånn kan det gå!!! Anonymous poster hash: 190dc...087

 

Går du i terapi?

Jeg har gått relativt mye i terapi, over kortere perioder, men ikke så mye som jeg burde ha gjort.

Jeg har troa på terapi, hvis man kan finne en som man kan føle tillit til.

 

Men du har ikke kommet noe videre etter at du var ordentlig syk. Da har du nok ikke blitt noe friskere av den behandlingen du fikk den gang nei. Og det forklarer jo hvorfor du ikke har kommet deg videre.

 

Jeg ville ha gått til en psykolog utenom det "systemet" som tydeligvis ikke har skjønt at du trenger mere hjelp enn det du har fått. Kanskje du trenger samtaleterapi to ganger i uken fx, av noen som kan se deg og ditt liv med friske øyne?

Endret 26. januar 2015 av kismet

[ambisjon]

Jeg går første året på INDØK på NTNU og har null motivasjon til å gjøre noe som helst. Etter at jeg begynte å grave i lønnsstatistikker og GINI-koeffisienter i Norge, innså jeg hvor små inntektsforskjeller det finnes i landet. Jeg var interessert i alt som fantes av fag på barne-, ungdomsskolen og VGS, men nå som jeg fant ut hva som faktisk venter etter endt utdanning, brant interessen vekk som en gasslomme.

 

I motsetning til alle vennene mine har jeg overhodet ikke hatt draget gjennom ungdomsårene. Jeg har alltid gått rundt med en forestilling om at jeg har en fordel i det lange løp på grunn av skoleevnene mine, men nå har jeg mistet den forestillingen, og jeg ser ingen fremtid lengre. Jeg vil bruke resten av livet til å være bitter over fiaskoen min som tenåring, og ønske at jeg levde livet til hvem som helst av barndomsvennene mine i stedet for mitt eget.

[AnonymDiskusjon]

 

Herregud, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Verken med meg selv eller livet mitt. Skulle begynt 4. semester siv.ing. på mandag, men jeg har ikke klart å dra meg på skolen noen av dagene denne uken. Har vært så langt nede og ikke orket å stå opp av senga før langt på kveld.. Det er ikke første gangen jeg har hatt det sånn. Men nå MÅ jeg skjerpe meg. Jeg MÅ på skolen i morgen. Derfor har jeg vært oppe i hele natt, og har ikke tenkt til å legge meg før i kveld, for å klare å få en ok døgnrytme. Har vært nedstemt nå etter juleferien, men nå i morges har det gått helt til nye høyder. Jeg føler at jeg mister kontrollen over meg selv, at livet mitt går til helvete. Jeg har aldri hatt det sånn her før, føler at alt er kaos inni meg, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har til og med begynt å grine, og det gjør jeg så og si aldri. Har så vondt inni meg, og aner ikke hva jeg skal gjøre for at det skal gå bort. Er redd for at jeg skal få et "psykisk anfall" eller noe... Og jeg har ingen å snakke med. Bor i et kollektiv så jeg må prøve å late som ingenting når jeg møter de jeg bor med. De vet ingenting om at jeg sliter. Men det kommer til å bli jævlig vanskelig i dag, føler meg som et vrak.. Har lyst til å skrike, grine, slå i veggen, hoppe ut av verandaeen... (nei jeg har ikke selvmordstanker, så langt har det ikke gått, men jeg føler at jeg går ut av mitt "gode" skinn her....) Beklager at jeg skriver så rotete nå, pleier ikke å gjøre det, men jeg må bare få ut ting her. Jeg føler at jeg klikker helt her, og på verst tenkelige tidspunkt for jeg føler at hvis jeg ikke kommer meg på skolen i morgen har jeg ødelagt hele framtiden min. Og ingen vet at jeg sliter. Ikke tror jeg at noen hadde brydd seg noe særlig heller. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, hvorfor jeg skriver her, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror jeg trenger hjelp, ingen kan vel hjelpe meg når jeg skriver anonymt på et forum, men jeg må bare få det ut. Jeg er så redd, for jeg har aldri hatt det sånn før.. Jeg er redd for at jeg får et skikkelig psykisk sammenbrudd. Tenk om jeg ødelegger livet mitt nå...

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

 

Hei igjen, tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering... Fjerde uka av semesteret har begynt nå, og jeg har fortsatt ikke vært på skolen. Klarer ikke å motivere meg. Jeg har sikkert en slags depresjon, men klarer ikke å søke hjelp eller fortelle noen om det, jeg klarer ikke å åpne meg. Jeg bare ødelegger livet mitt..

 

Når jeg tenker etter, har jeg egentlig ingen mål i livet. Derfor har jeg ingen motivasjon heller, for jeg aner ikke hva jeg skal jobbe for.. Studiene føles som tvang i stedet for noe jeg har lyst til å gjøre, og jeg vet ikke hva jeg vil oppnå. Jeg har egentlig aldri gjort noen aktive valg i livet mitt, jeg har bare gjort det som er forventet av meg å gjøre. Begynte på studiespesialiserende på vgs fordi det var forventet, var dritt skolelei, men begynte rett på studier fordi det var forventet. Jeg var ikke sikker på hva jeg skulle velge heller, men bare valgte noe fordi jeg "måtte" liksom begynne rett på studier. Det var forventet. Jeg har egentlig aldri jobbet for noe i livet mitt, aldri oppnådd noe. Greit, jeg fikk bra karakterer, men det var aldri noe jeg jobbet for. Så jeg føler meg ikke særlig stolt over det. Jeg vet egentlig ikke hvordan det føles å være stolt over seg selv, for jeg har aldri vært det, jeg har jo aldri gjort noe...

 

Så jeg må jo egentlig prøve å finne ut hva jeg vil i livet, finne noe å jobbe for og noe å stå opp hver dag for. Men jeg kommer liksom ikke på noe..

 

 

- J 20

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

[AnonymDiskusjon]

En annen grunn til at jeg ikke har dratt til fastlegen eller kontaktet psykologtjenesten i studentsamskipnaden er at jeg trenger hjelp NÅ. Jeg har fått inntrykk av at det å få hjelp er en lang prosess, som ofte tar flere måneder?

 

- J 20

Anonymous poster hash: d1579...9b6

[AnonymDiskusjon]

Jeg drikker alt for mye alkohol. Jeg skal egentlig gå på antidepressive, men de gjør meg bare flat og ufokusert. Så jeg drikker i stedet, hver dag.

Anonymous poster hash: 24326...54f

Anonymous poster hash: 24326...54f

[heblilla]

En annen grunn til at jeg ikke har dratt til fastlegen eller kontaktet psykologtjenesten i studentsamskipnaden er at jeg trenger hjelp NÅ. Jeg har fått inntrykk av at det å få hjelp er en lang prosess, som ofte tar flere måneder?

 

- J 20

 

 

Anonymous poster hash: d1579...9b6

 

Aner ikke hvor lang tid det tar, men om du utsetter det tar det jo enda lengre tid.

Det er ikke gøy å søke hjelp, men det kan sikkert føre til at du kan få det mere gøy seinere.

Ikke gå aleine med dette her. Det er ikke noe nederlag å be om hjelp til selvhjelp. Jeg har bedt om hjelp mange ganger og det har mer eller mindre redda livet mitt, hvis man ser stort på det.

 

Forresten, hvis du trenger hjelp NÅ, kan du dra på legevakta. (har sjøl gjort det en eller to ganger)

Endret 27. januar 2015 av kismet

[AnonymDiskusjon]

Går du i terapi?

Jeg har gått relativt mye i terapi, over kortere perioder, men ikke så mye som jeg burde ha gjort.

Jeg har troa på terapi, hvis man kan finne en som man kan føle tillit til.

 

Men du har ikke kommet noe videre etter at du var ordentlig syk. Da har du nok ikke blitt noe friskere av den behandlingen du fikk den gang nei. Og det forklarer jo hvorfor du ikke har kommet deg videre.

 

Jeg ville ha gått til en psykolog utenom det "systemet" som tydeligvis ikke har skjønt at du trenger mere hjelp enn det du har fått. Kanskje du trenger samtaleterapi to ganger i uken fx, av noen som kan se deg og ditt liv med friske øyne?

Det hjelper ikke med prating... medisiner har hjulpet - men man blir ikke kurert av medisiner.

 

Har egentlig ikke noe ønske om å gå og prate med fremmede om "intime" problemer lenger, heller, forøvrig.

 

Får bare prøve å gjøre mest mulig ut av dagene... Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

 

Går du i terapi?

Jeg har gått relativt mye i terapi, over kortere perioder, men ikke så mye som jeg burde ha gjort.

Jeg har troa på terapi, hvis man kan finne en som man kan føle tillit til.

 

Men du har ikke kommet noe videre etter at du var ordentlig syk. Da har du nok ikke blitt noe friskere av den behandlingen du fikk den gang nei. Og det forklarer jo hvorfor du ikke har kommet deg videre.

 

Jeg ville ha gått til en psykolog utenom det "systemet" som tydeligvis ikke har skjønt at du trenger mere hjelp enn det du har fått. Kanskje du trenger samtaleterapi to ganger i uken fx, av noen som kan se deg og ditt liv med friske øyne?

Det hjelper ikke med prating... medisiner har hjulpet - men man blir ikke kurert av medisiner.

 

Har egentlig ikke noe ønske om å gå og prate med fremmede om "intime" problemer lenger, heller, forøvrig.

 

Får bare prøve å gjøre mest mulig ut av dagene... Anonymous poster hash: 190dc...087

 

 

Tror det er sunt å prate med fremmede om intime problemer jeg. Ikke fremmede på bussen selvfølgelig, men fremmede som er interessert i å løse psykologiske problemer, og som lever av det.

Men man må finne en terapeut som passer for en, en som bryr seg.

[AnonymDiskusjon]

Tror det er sunt å prate med fremmede om intime problemer jeg. Ikke fremmede på bussen selvfølgelig, men fremmede som er interessert i å løse psykologiske problemer, og som lever av det.

Men man må finne en terapeut som passer for en, en som bryr seg.

Jeg nekter ikke for det, jeg bare sier hvordan det er for meg.

 

Jeg syns det er ekkelt når de "bryr seg", når det er jobben deres...

 

Behandleren som jeg har nå liker jeg veldig godt, men føler meg bare nedtrykt fordi jeg vet det er jobben hennes. Hun syns sikkert jeg er et slags kryp. Hun sa en gang at hun likte meg, men det tror jeg ikke noe på, det er bare psykolog-taktikk.

 

Nei nå skal noen som har nytte av det få plassen min. Anonymous poster hash: 190dc...087

[heblilla]

 

Tror det er sunt å prate med fremmede om intime problemer jeg. Ikke fremmede på bussen selvfølgelig, men fremmede som er interessert i å løse psykologiske problemer, og som lever av det.

Men man må finne en terapeut som passer for en, en som bryr seg.

Jeg nekter ikke for det, jeg bare sier hvordan det er for meg.

 

Jeg syns det er ekkelt når de "bryr seg", når det er jobben deres...

 

Behandleren som jeg har nå liker jeg veldig godt, men føler meg bare nedtrykt fordi jeg vet det er jobben hennes. Hun syns sikkert jeg er et slags kryp. Hun sa en gang at hun likte meg, men det tror jeg ikke noe på, det er bare psykolog-taktikk.

 

Nei nå skal noen som har nytte av det få plassen min. Anonymous poster hash: 190dc...087

 

Her er det plass nok, folk står ikke akkurat i kø, ikke tenk sånn:-)

 

Kanskje du heller skulle hatt en mannlig terapeut? Menn kjenner menn best? Jeg foretrekker kvinnelige. For meg blir det ubehagelig å åpne meg for en fremmed mann, terapeut eller ei.

Endret 28. januar 2015 av kismet

[AnonymDiskusjon]

Skjønner hva du mener anon, man prøver flere forskjellige og etter hver eneste en så sitter du igjen med ett lite håp om at kanskje det blir annerledes denne gangen, men det blir det aldri. Jeg tror du, og jeg, sliter med å finne noen som vi virkelig kan stole på og at derfor hjelper det ikke å bare ''gå å snakke med noen''. Man kan snakke om problemene sine med alle og enhver, men jeg tror det er kun få jeg f.eks klarer å ''klikke med''. Jeg ser at de prøver å hjelpe, jeg ser de er interessert i å hjelpe, men i bunn og grunn så føler jeg meg aldri bedre i lengre tid etter en samtale. Virkningen er midlertidig og depresjonen kommer fort tilbake om vi klarte å prate den litt bort i timen. Det føles bortkastet.

Piller derimot føler jeg hjelper mye mer. Det forandrer mitt hode så det ikke koker over like fort når jeg får panikk.. og det er veldig nice, og hjelper masse

Anonymous poster hash: eaabf...32b