Pink Floyd - album for album - uke for uke

[stud27]

http://www.youtube.com/watch#v=DwwwkTiF2Tc...feature=related

[LarsOl]

Artig video stud27. Indirekte relevant til Relics i og med at det er A-siden på singelen som har B-side på... jaja. Måtte bare innom for å si at de som venter på Meddle må smøre seg litt med tålmodighet siden jeg har hatt litt lite tid/inspirasjon. Det albumet må jo få en skikkelig post. Den kommer, den kommer...

[Joe DiMaggio]

Jeg gleder meg.

Endret 20. februar 2010 av Sveinung

[LarsOl]

Da har jeg endelig fått skrevet om "Meddle", så folk kan gjøre seg klare til å dele meninger om dette albumet som er en favoritt hos mange. Gjenstår litt korrektur før jeg forhåpentligvis får lagt det ut i dag.

[CypheroN]

Gleder meg.

[LarsOl]

 

Album # 7: Meddle (Studioalbum # 6)

Utgivelsesdato: 30.oktober 1971

 

Låtliste:

1. One Of These Days (Waters, Wright, Mason, Gilmour)

2. A Pillow Of Winds (Waters, Gilmour)

3. Fearless (Waters, Gilmour) (Rodgers, Hammerstein II*)

4. San Tropez (Waters)

5. Seamus (Waters, Wright, Mason Gilmour)

6. Echoes (Waters, Wright, Mason, Gilmour)

 

*You’ll Never Walk Alone

 

Topp 10 listeplasseringer: UK # 3

 

Historie/beskrivelse:

Pink Floyd befant seg i et kreativt vakuum etter Atom Heart Mother og stilte med blanke ark da de kom til Abbey Road-studioet i januar 1971. Som tidligere nevnt besto karrieren deres på denne tiden av nærmest konstant turneliv ispedd små perioder der de kunne jobbe i studio innimellom. Temmelig ulikt det som er vanlig i pop/rock-bransjen i dag der man gjerne konsentrerer seg om et album til det er ferdig og deretter reiser ut på turne med kofferten full av nye låter som skal promoteres. For å komme på gli begynte de med en rekke eksperiment for å finne en ny musikalsk vei. Blant annet besto dette i å bli enig om et visst antall takter med en akkord, nye takter med en annen osv og ut i fra dette spille på hvert sitt lydspor isolert fra de andre bandmedlemmene. Resultatet av dette ble en serie komposisjoner kaldt ”Nothings” og jeg tør ikke tenke på hvordan de hørtes ut.

 

”Nothings” ble til ”Sons Of Nothings” og de var vel langt fra noe som kunne ligne på låter, men en dag prøvde Richard Wright å spille en tone på pianoet tatt opp med mikrofon og kjørt gjennom en Leslie forsterker(en sånn stor brun boks som har lydpropeller i toppen og egentlig brukes til Hammond-orgel) og resultatet ble et ”ping” som hørtes ut som det kom fra en ubåt. Og da Gilmour snudde inn/ut på wah-wah-pedalen sin hadde de laget en meget spesiell stemning. Dette ble grunnlaget til den fanstastiske 23-minutters komposisjonen ”Echoes”. De hadde nå gått fra 8 spors-opptak til 16 spor (Abbey Road hadde bare 8 på denne tiden, så de måtte flytte seg litt rundt i studioer i London) og man kunne lage en lang komposisjon uten å spille kompet hele låten gjennom slik de hadde slitt med på Atom Heart Mother året før. I våre Pro-Tools dager høres dette kanskje latterlig ut, men sånn var det.

 

Inspirasjonen var nå i gang og flere låter kom: Heavy-boogie-låten ”One Of These Days”, den akustisk vakre ”A Pillow Of Winds”, ”Fearless” ”San Tropez” og ”Seamus”. Bandet hadde egentlig tenkt å legge disse pent på B-siden, siden ”Echoes” var så dominerende, men plateselskapet var ikke enige så da ble det motsatt denne gang. Albumet ble til i perioder i forskjellige studioer i London og det var en ting som skilte denne prosessen fra den senere mega-hiten ”Dark Side Of The Moon”; De startet ikke med et definert verk påvirket av en tekstforfatter, men var en skikkelig dugnad fra starten med bidrag fra alle.

 

Albumcoveret ble som vanlig laget av Storm Thorgerson og hans team Hipgnosis. Da Pink Floyd var på turne i Japan og han diskuterte med dem hva de ønsket på en sprakete telefonlinjelinje oppfattet han noe om ”ear under water” så da ble det slik. Ringene i vannet skal representere lydbølger. Han har senere uttalt at dette er coveret han er mest misfornøyd med fordi det ikke er på kvalitetsnivå med musikken.

 

Dette albumet var et gigantsprang i riktig retning for Pink Floyd og etter min mening er ”Echoes” kanskje den beste låten de har laget. Side A er på langt nær dårlig, men de låtene havner litt i skyggen av et slikt verk. ”One Of These Days” var en av de første låtene jeg hørte av Pink Floyd fordi den var med på live-platen ”Delicate Sound Of Thunder” fra 1988. Jeg har alltid oppfattet den som litt hard og mektig, men da jeg hørte på den i går merket jeg at den egentlig er en litt 50-talls-aktig danse-boogie med piano hvis du tar vekk den rå slide-gitaren. A Pillow Of Winds synes jeg er fantastisk deilig. En akustisk kjærlighetsballade med en følelse av sval sommer. Det er ikke akkurat standardvare fra disse gutta så vi får ta hva vi får. ”Fearless” er en kul sang med et kult riff og merkelig nok opptak av Liverpool-fans som synger ”You’ll never walk alone”. Merkelig fordi både Waters og Gilmour er tilhengere av Arsenal. ”San Tropez” er vel den låten som ligger nærmest ”Biding My Time” fra Relics, men uten gladjazz-preget. En artig sak fra Waters. ”Seamus” er en låt som ofte har havnet på kåringer som Pink Floyd sin dårligste låt. Sånn som jeg ser det er det ingenting dårlig med den, men det blir kanskje sett på som litt tullete og lage en liten blues med en hund på backingvokal? Etter min mening er det nettopp den litt lette, avslappende, humoristiske stilen som gjør side A bra og står som en fin kontrast til det episke verket på side B.

”Echoes” ja. Hva skal jeg si om den? Tror ikke jeg skal si så mye, men heller anbefale folk å sette seg ned og bare lytte til denne låten på høyt volum. Den har en unik stemning som kan skape bilder i hodet. Det er ikke mange låter som har en slik evne. Jeg ser på den som øyeblikket da Pink Floyd fant frem til hva de kunne oppnå som band.

 

Albumet klarer ikke å holde dette høye nivået gjennom de første låtene. Der finner man ting som ikke er helt ulikt nivået på ”Atom Heart Mother” selv om lyden er bedre. De fungerer som en flott oppvarming til ”Echoes” som alene trekker albumet opp mot skyene. Min vurdering blir ut fra dette: 9/10

[stud27]

har du vurdert å melde deg på "Kvitt eller dobbelt?" Tror du kan gjøre det godt der.

 

Forøvrig mener jeg "Echoes" er den første låta hvor PF virkelig fant den stilen som kom til å kjennetgene dem fra "Dark side of the moon" og utover. Men så episk som låta er: min favorittlåt fra post-barret tiden er "Welcome to the machine" fra "Wish you were here."

[Mr. Fiskum]

Et av de albumene jeg har hørt flest ganger, og det er jo såklart ikke uten grund. Echoes i seg selv er jo bare herlig, kommer tilbake til den senere

Men de andre sangene syns jeg også funker bra. Jeg setter alldri bare på echoes når jeg vil høre echoes, hører gjennom hele plata i stedet, for a siden er som du sier en fin "oppvarming/forvarsel" til echoes.

 

Echoes er for meg verdens beste sang (unødvendig å komme med teit komentarer om enn er uening. Jeg får alltid denne "echoes følelsen" i meg når jeg hører den, hver gang.

Elsker når den blir spillt på Pink Floyd Live at Pompeii (anbefales til alle som ikke har sett den), beste live-plata Floyd har gitt ut, det er ikke ofte man har fått hørt echoes live med alle 4 på samme scene, og det er helt fantastisk å høre på.

 

Bra anmeldelse igjen, har ikke hørt historien bak echoes før

[sandinista]

Nå fikk jeg alvorlig lyst til å høre Echoes! Jeg tror jeg vil rangere Echoes som PF-sang nr. 2 etter Atom Heart Mother. Stemningen i de låtene kan ikke måle seg med noen andre PF-sanger. Hva er det jeg sier? Selvfølgelig kan ingen låter måle seg. Resten av albumet er litt ugjevnt. De eneste gode låtene der er vel Fearless og A Pillow Of Winds slik jeg ser det.

 

Og LarsOl: Ekstremt bra tiltak!

[stud27]

Takk for det Mr. Fiskum

Endret 26. februar 2010 av stud27

[Bruker-88036]

Denne tråden vil jeg ha i mine innlegg. Jeg hørte mye Pink Floyd før, og liker å lese hva andre syns om platene.

[LarsOl]

 

Album # 8: Obscured By Clouds (Studioalbum # 7)

Utgivelsesdato: 3.juni 1972

 

Låtliste:

1. Obscured By Clouds (Gilmour, Waters)

2. When You’re In (Gilmour, Waters, Wright, Mason)

3. Burning Bridges (Wright, Waters)

4. The Gold It’s In The… (Gilmour, Waters)

5. Wot’s… Uh The Deal? (Gilmour, Waters)

6. Mudmen (Wright, Gilmour)

7. Childhood’s End (Gilmour)

8. Free Four (Waters)

9. Stay (Waters, Wright)

10. Absolutely Curtains (Gilmour, Waters, Wright, Mason)

 

Topp 10 listeplasseringer: UK # 6

 

Historie/beskrivelse:

Etter utgivelsen av Meddle var det planlagt aktiv turnering i 1972, men som vi vet var Pink Floyd en kreativ gruppe på denne tiden og de ville ha nytt materiale. Roger Waters foreslo å fremføre et helhetlig verk, men i motsetning til The Man And The Journey fra 1969 skulle dette bestå av nytt materiale og ha et gjennomgående tema: Livet og dets mange utfordringer. Verket ble skrevet, øvd inn og fremført for første gang 20.januar 1972 og het ”Eclipse: A Piece For Assorted Lunatics”. Dette ble senere kjent som The Dark Side Of The Moon og ble utgitt som album året etter. Det kommer vi selvfølgelig tilbake til neste gang.

 

Men midt i utviklingen av dette verket reiste bandet til Château d’Herouville i Frankrike for å spille inn musikk for Barbet Schroeders nye film La Vallée. Dette hadde de to uker på å gjøre mellom turneliv og innspilling av Dark Side og i likhet med More brukte de stoppeklokker for å få musikken til å passe inn i deler av filmen. Albumet besto av relativt enkle komposisjoner og noen mer utviklede sanger.

 

Den første lyden man hører på albumet er sythesiseren VCS3 som var ny og avansert på den tiden. Det neste man hører er de like nyskapende elektroniske trommene til Nick Mason. Ellers er albumet egentlig veldig rett fram rock/pop til å være Pink Floyd. Man får noen instrumentaler med artige lyder, men stort sett er det sanger med vers + refreng og en lengde som hadde passet perfekt på radio. Lyden er rett og slett et band som spiller sammen i et rom fremfor å skape noe utenom det vanlige. Ett unntak kan man si at er siste spor Absolutely Curtains som inneholder lyden av en indianerstamme tatt opp for filmen.

 

Når jeg hører på dette albumet synes jeg ofte det kommer litt sent i gang. Åpningen har et tøft lydbilde, men det går liksom ingen vei. Låt nummer to følger opp i samme stil bare med et lydbilde som er mer preget av at de er et band som spiller sammen. Man merker liksom at disse først og fremst er laget for filmen og ikke til et album man lytter til. Men så tar det seg sakte opp og fra låt nummer 5 til 8 koser jeg meg skikkelig. Wot’s .. er en låt jeg la spesielt merke til første gang jeg hørte albumet og ble liksom en skjult perle i Pink Floyd sin katalog helt frem til David Gilmour begynte å spille den live i 2006 og den fikk fortjent oppmerksomhet. Childhood’s End har et fantastisk herlig driv som balanserer perfekt mellom å bli for laidback og for rask. Disse låtene er veldig preget av Gilmour, men jeg synes også at Free Four (singelen i USA) er en herlig låt av og med Waters. Dette er forøvrig første gang han skriver om sin far som ble drept under den andre verdenskrig. Et tema han ofte skulle komme tilbake til i låtene sine. Som helhet spriker albumet. Noen spor passer best på film, mens når det gjelder de ”vanlige” sangene er den noen perler som jeg har nevnt og noen som blir litt grå og kjedelige i forhold til det vi fikk smake på Meddle. Min vurdering: 7/10

[Mr. Fiskum]

Det albumet jeg har hørt minst av Floyd, og det albumet jeg syns er deres svakeste.

Gleder meg til dark side nå!

[stud27]

"Obscured By Clouds" er kanskje deres mest undervurderte album.

 

snuff fiskum

[Mr. Fiskum]

Hehe, sier bare det jeg mener og føler

[stud27]

javel, men bedre om du lærte deg å hode tåta. Men det er bare min mening.

[CypheroN]

Holde tåta? Mener du at han ikke skal si sin mening om albumet på et diskusjonsforum???

 

Gleder meg til DSTOM selv.

[Mr. Fiskum]

javel, men bedre om du lærte deg å hode tåta. Men det er bare min mening.

Har du en dårlig dag eller noe sånt?

Endret 13. mars 2010 av Mr. Fiskum

[stud27]

Klikka litt bare. Slapp av, du er tilgitt fordi du digger Pink Floyd

[Joe DiMaggio]

Heh

 

Jeg digger dette albumet! Wots er en klar favoritt hos meg. Jeg fanget denne opp første gang på David Gilmours video: Remeber that Night og falt helt pladask. Tror den gikk på repeat i tre timer hjemme i min stue og lyrikken kunne jeg utenat etter ti minutter. Good shit! Free Four spilles også støtt!

 

En klar favoritt!