Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Jeg forteller om mobbingen...


Anbefalte innlegg

Greit at du ikke vil bli mobbet, men jeg mener det er max feighet å sende de eldre søskene på folka isteden for å handle opp selv :nei:

 

Det finnes da ikke rettferdig krigføring når man snakker om mobbing. Hva så om man er feig og ber om hjelp? Det viktigste er å stanse mobbingen, og ikke å være seiersherre med all æren i behold.

Greit at det ikke finnes regler, men det er jo ikke deg de blir redd, det er jo søskene dine, og du blir "GARRANTERT" kallt for feig bak ryggen din... Nei, da er det bedre å smøre på krigsmalingen selv, og vise at man ikke kødder med deg ;)

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Greit at det ikke finnes regler, men det er jo ikke deg de blir redd, det er jo søskene dine, og du blir "GARRANTERT" kallt for feig bak ryggen din... Nei, da er det bedre å smøre på krigsmalingen selv, og vise at man ikke kødder med deg ;)

 

Å gå fra å bli mobbet til å bli baksnakket, er uansett en ganske stor forbedring, spør du meg. Selvsagt er det beste å ordne opp selv og sette seg i respekt hos de andre, men man bruker de midlene man har. Desperate times, desperate measures, you know?

Lenke til kommentar
Greit at du ikke vil bli mobbet, men jeg mener det er max feighet å sende de eldre søskene på folka isteden for å handle opp selv :nei:

 

Det finnes da ikke rettferdig krigføring når man snakker om mobbing. Hva så om man er feig og ber om hjelp? Det viktigste er å stanse mobbingen, og ikke å være seiersherre med all æren i behold.

Greit at det ikke finnes regler, men det er jo ikke deg de blir redd, det er jo søskene dine, og du blir "GARRANTERT" kallt for feig bak ryggen din... Nei, da er det bedre å smøre på krigsmalingen selv, og vise at man ikke kødder med deg ;)

 

Det har jeg også gjort, den eneste måten å stoppe mobbing på er å vise det har en pris. Jeg er kanskje tvers gjennom ond når jeg sier det, men det mener no jeg.

Lenke til kommentar
Er 100% enig med TheMartine. De psykologiske konsekvensene av mobbing er fremfor alt negative. Mobbingen kan kanskje gjøre deg til den du er, og du kan tom. være stolt av den du er, men du har uansett lidd større skade enn fortjeneste mentalt sett. MYE større skade...

 

Det å se tilbake på mobbingen som verdifulle erfaringer er bare en måte å hjelpe seg selv til å godta ting som de er/var.

Ja, og er ikke det halve vitsen? Se på tingene som gjør at man godta at det skjedde. Det er skjedd, og det er ikke en verdens ting jeg kan gjøre med at det skjedde, annet enn å se på de positive delene jeg fikk ut av det.

Ja, det er MANGE flere negative konsekvenser enn positive, men i stedet for å fokusere på de negative sidene, så kan jeg heller se det hele i en større sammenheng og fokusere på hvilke positive egenskaper jeg fikk ut av det. Og hvordan livet mitt endret seg til det positive.

 

Jeg BLE sterkere ut av det.. Jeg BLE mer omsorgsfull.. Jeg BLE et bedre medmenneske.. Jeg BLE en person som setter umåtelig stor pris på familie og venner..

 

Kunne jeg blitt det på en annen måte? Selvfølgelig.

Er det 100% sikkert at jeg hadde blitt det? Absolutt ikke.

 

Fortid er fortid, og jeg kan ikke gjøre noe annet med den enn å innse at den var med på å forme meg til den jeg er. Og jeg kan bruke det til å forme fremtiden min til akkurat dit jeg vil ha den. :) Rett og slett fordi jeg VET at jeg kommer meg dit, uansett hvor stor motbakken er.

Lenke til kommentar

Smurstafa: Jo, det er det som er vitsen :) For all del, det er riktig å fokusere slik du gjør for sin egen hjelps skyld. Men man bør også være skarpt fokusert på fakta, og det er her det kan virke som om mobbeofre glorifiserer de få positive konsekvensene av mobbing mer enn de fortjener...

Endret av J-Core
Lenke til kommentar

Dette er langt fra en glorifisering av mobbing, men heller ment som en selvterapi på hva jeg kan få til, og hva jeg har fått til. Jeg er dritstolt over at jeg kom meg igjennom det, og klarte å komme sterkere ut i andre enden.

Dette er ikke noe vær-glad-for-at-du-blir-mobbet-propaganda..

 

Som jeg skrev tidligere:

Har jeg lyst til å oppleve det igjen? Nei.. ikke for milliarder av kroner..

Vil jeg at andre skal oppleve det? Nei, ikke min værste fiende en gang..

Ville jeg slettet minnene om det nå som det er over, hvis jeg kunne? Nei.. For det har gjort meg til den jeg er..

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-77do0b

Takker for at du deler det med oss. Trist, men samtidig fint å lese at det går bra nå.

Ble selv mobbet mye på barneskolen, hovedsaklig for at jeg ikke kunne si "r", eller for at jeg hadde temperament eller rett og slett for at jeg var meg. Jeg hadde også et sted jeg gjemte meg i friminuttene for å slippe å gå ut. Lå gjemt under lesekrokens sofa/benk med pute for å vente på at klokka skulle ringe. Hadde et spesielt tre jeg satt i, i snøstormer og regn for å gjemme meg. Men jeg tror egentlig ikke at jeg hadde det halvparten så ille som det du beskriver. Lærerne var de som tok tak i det hos meg. Klasseforstanderen tok meg inn på et kontor og holdt meg fast (ikke fysisk hardt), helt til jeg sa hvem det var. Det gikk fort og det meste ordnet seg. Men fremdeles i dag, sikkert 10 år senere, føler jeg ubehag ved de personene som mobbet og tror at de tenker dritt om meg... akkurat sistnevnte føler jeg vel ved enhver samling av mennesker. Noe som har gitt meg en slags sosial angst. Men har folk som backer meg opp; kjæreste og familie som er de eneste som vet det, så takk til dere :)

Håper virkelig at det går bra videre i livet ditt også.

Lenke til kommentar

Jeg er så utrolig enig i mye av det du skriver og skjenner meg igjen. Dog mobbingen for meg foregikk mest i 6 og 7 klasse. Det var før jeg fikk diagnosen min, men den som egentlig mobbet værst var læreren min. Det siste jeg slet med var at jeg manglet venner o.l. mye fordi jeg mistet de jeg hadde fordi de mistet interesser vi delte, og fordi jeg slet med å finne andre med samme interesser som meg.

Heldigvis møtte jeg noen nye personer på ungdomskolen og på videregående som forandret livet mitt, og det er de jeg spiller meg, fordi de klarer å akseptere hvem jeg er, hva jeg gjør, og de setter ofte pris på det. Og via dem har jeg også møtt andre nye personer.

 

Jeg har det heldigvis bra nå, er vel ikke direkte populær men ingen slenger dritt i allefall, og hvis det blir slengt dritt er det bare å slenge noe i retur så går det greit.

 

Men de eneste gangene jeg virkelig føler at jeg er meg selv og er veldig glad er når jeg står på scenen og spiller musikk, det er den eneste gangen jeg føler at absolutt alle liker meg for den jeg er og hva jeg gjør, noe som er en ganske ny følelse for meg.

Endret av Perrern
Lenke til kommentar
Er 100% enig med TheMartine. De psykologiske konsekvensene av mobbing er fremfor alt negative. Mobbingen kan kanskje gjøre deg til den du er, og du kan tom. være stolt av den du er, men du har uansett lidd større skade enn fortjeneste mentalt sett. MYE større skade...

 

Det å se tilbake på mobbingen som verdifulle erfaringer er bare en måte å hjelpe seg selv til å godta ting som de er/var.

 

Hvordan definerer du "skade" her?

Lenke til kommentar
Er 100% enig med TheMartine. De psykologiske konsekvensene av mobbing er fremfor alt negative. Mobbingen kan kanskje gjøre deg til den du er, og du kan tom. være stolt av den du er, men du har uansett lidd større skade enn fortjeneste mentalt sett. MYE større skade...

 

Det å se tilbake på mobbingen som verdifulle erfaringer er bare en måte å hjelpe seg selv til å godta ting som de er/var.

 

Hvordan definerer du "skade" her?

 

Psykologiske traumer som slår negativt ut på personlighetsutviklingen (fører ofte til anti-sosiale trekk, depresjoner, PTS-syndrom). Jeg uttaler meg selvsagt på generelt grunnlag. Var definisjonen uopplagt? :)

Lenke til kommentar

Det handler vel om å være positivt innstilt til dine egne egenskaper. Og flere av de egenskapene er formet av mobbingen en har opplevd. De ytterst få jeg har blitt kjent med, og klart å beholde som venner i variabel tidslengde, har alltid vært veldig gode venner å ha.

 

Har bare hatt en venn som virkelig har snudd ryggen til, og det gjelds egentlig ikke siden jeg ble venn med henne før jeg ble formet til den jeg er. Sviket jeg føler fra henne er det verste minnet fra mobbingen. Men kan være glad jeg ikke endte opp med å ikke klare stole på noen/slippe noen nært i det hele tatt, pga. det. DA ville jeg virkelig følt meg ensom.

 

 

 

Men jeg ville foretrukket et ignorant, mobbefritt og tankeløst liv.

Lenke til kommentar
Psykologiske traumer som slår negativt ut på personlighetsutviklingen (fører ofte til anti-sosiale trekk, depresjoner, PTS-syndrom). Jeg uttaler meg selvsagt på generelt grunnlag. Var definisjonen uopplagt? :)

Til dels ja. Jeg reagerer litt på hvordan du sier at en som sier han/hun ble mobbet har blitt den personen den har blitt, har lidd mye større skade enn fortjeneste, uansett om det er på generelt grunnlag. Slik jeg ser det, fører et slikt syn ganske enkelt til at man anser seg selv som "damaged goods". Hvis man har seriøse psykiske problemer er det èn sak. Da bør man oppsøke hjelp i en eller annen form. Men når det er snakk om personligheten i seg selv, så ser jeg absolutt ingenting godt komme ut av å fortelle seg selv at mobbingen har hatt negativ innvirkning på ens personlighet. Det vil bare fortsette på en destruktiv spiral hvor man lar ting få mye større betydning enn de burde ha.

 

Synes du det er noen grunn til å ha et slikt syn hva angår ens personlighet?

Endret av Hwoarang
Lenke til kommentar
Til dels ja. Jeg reagerer litt på hvordan du sier at en som sier han/hun ble mobbet har blitt den personen den har blitt, har lidd mye større skade enn fortjeneste, uansett om det er på generelt grunnlag. Slik jeg ser det, fører et slikt syn ganske enkelt til at man anser seg selv som "damaged goods". Hvis man har seriøse psykiske problemer er det èn sak. Da bør man oppsøke hjelp i en eller annen form. Men når det er snakk om personligheten i seg selv, så ser jeg absolutt ingenting godt komme ut av å fortelle seg selv at mobbingen har hatt negativ innvirkning på ens personlighet. Det vil bare fortsette på en destruktiv spiral hvor man lar ting få mye større betydning enn de burde ha.

 

Synes du det er noen grunn til å ha et slikt syn hva angår ens personlighet?

 

Godt poeng, men hvis en snur på det: Jeg har gått rundt i ca. 10 -15 år som "damaged goods" uten å innse det. Det er en enorm lettelse for meg å endelig ha gjort det.

Lenke til kommentar
Godt poeng, men hvis en snur på det: Jeg har gått rundt i ca. 10 -15 år som "damaged goods" uten å innse det. Det er en enorm lettelse for meg å endelig ha gjort det.

Hvis man har ting fra den tiden som man fortrenger, er det jo noe man må se ansikt til ansikt på et eller annet tidspunkt, så jeg er enig i at det kan være like usunt. Selv om jeg fortsatt ikke ser hvordan det kan være konstruktivt å tenke på seg selv som "damaged goods", men heller tenke igjennom hva som har skjedd med en på grunn av mobbingen. Jeg tenker mer i de baner at hvis man har innsett for seg selv hva som faktisk skjedde når man ble mobbet og hva det har gjort med en, og innfunnet seg med det, er det ikke noe positivt i å gå rundt med en overbevisning om at et eller annet mystisk som kom fra mobbingen gjorde en til "damaged goods". Så lenge en ser på seg selv som "damaged goods" på en eller annen måte, så er det på ingen måte konstruktivt for sin egen person.

Endret av Hwoarang
Lenke til kommentar
Synes du det er noen grunn til å ha et slikt syn hva angår ens personlighet?

 

Nei, altså, jeg sier i en annen post her at det er helt riktig å ha et positivt fokus for sin egen mentale helses skyld. Men selv om man har et positivt fokus, så burde man fremdeles være klinkende klar over hvilke negative effekter mobbingen mest sannsynlig har hatt for ens personlighetsutvikling. Jeg blir bare litt betenkt når det virker som om de, som er ferdige med å bli mobbet, i etterkant presenterer det som erfaringer, som de har dratt nytte av på diverse plan. For sin egen del er dette en bra tankegang ja, men det å proklamere slikt på et forum tror jeg kan sende ut feil signaler til de som blir mobbet.

Lenke til kommentar

Jeg tror det er viktig å se på at ingen er tjent med å bli mobbet, men at man ikke forkaster de erfaringene man gjør av å bli mobbet. Hvis man utelukker denne erfaringen, tror jeg det er lett å kanskje bli mobber selv senere etc. Jeg har dratt nytte av min erfaring, jeg vet hva mennesker kan gjøre mot andre, og jeg vet hvordan det føles på kroppen. Derfor kan jeg også hjelpe vennene mine når de har det vondt, fordi jeg vet hva det vil si å ha det vondt. Men, man burde ikke gå inn for å bli mobbet, man kan fint bli et empatisk menneske uten å ha blitt mobbet. Tror faren for å bli mobber er ganske stor hvis man selv blir mobbet og bare låser inne alt.

Lenke til kommentar
Nei, altså, jeg sier i en annen post her at det er helt riktig å ha et positivt fokus for sin egen mentale helses skyld. Men selv om man har et positivt fokus, så burde man fremdeles være klinkende klar over hvilke negative effekter mobbingen mest sannsynlig har hatt for ens personlighetsutvikling. Jeg blir bare litt betenkt når det virker som om de, som er ferdige med å bli mobbet, i etterkant presenterer det som erfaringer, som de har dratt nytte av på diverse plan. For sin egen del er dette en bra tankegang ja, men det å proklamere slikt på et forum tror jeg kan sende ut feil signaler til de som blir mobbet.

 

Hva mener du? At de som sier at mobbingen har formet dem til den de er, og er stolte av det, tar feil? At det bare er selvbedrageri? I så fall hvordan i alle dager kan det være positivt for ens egen helse?

 

Hvorfor bekymre seg om signal det sender på forum? Sender det noe bedre signal om folk sier at mobbingen har gjort de til en mindre person enn de er i dag? Det kan jo gi like feil signal til folk om at man ikke kommer seg over mobbingen osv. Alle mulige signal kan feiltolkes, hvorfor ikke bare gi en f* i hvilket signal en sender, og bare være ærlig angående emnet?

Lenke til kommentar
Hva mener du? At de som sier at mobbingen har formet dem til den de er, og er stolte av det, tar feil? At det bare er selvbedrageri? I så fall hvordan i alle dager kan det være positivt for ens egen helse?

 

Hvorfor bekymre seg om signal det sender på forum? Sender det noe bedre signal om folk sier at mobbingen har gjort de til en mindre person enn de er i dag? Det kan jo gi like feil signal til folk om at man ikke kommer seg over mobbingen osv. Alle mulige signal kan feiltolkes, hvorfor ikke bare gi en f* i hvilket signal en sender, og bare være ærlig angående emnet?

 

Ingen tar feil! Det er en form for selvbedrageri om du vil, ja. Det er selvsagt hvordan dette kan være positivt; man ser verden gjennom positive-briller. Er det nødvendig å utdype hvordan dette kan være positivt for egen helse?

 

Fordi signalene kan virke som en slags aksept overfor mobbingen som har skjedd. Slike signaler burde unngås. Selv om en har blitt (u)merkbart skadelidende pga. mobbing så vil dette aldri gjøre en til en "mindre person" uansett. De fleste mennesker har skavanker av noe slag, det være seg som en konsekvens av mobbing eller andre ting.

 

Man burde aldeles ikke gi f* i hvilke signal man sender. Selv om man er ærlig, sett med subjektive øyne, så betyr ikke dette at det er den beste måten å presentere en sak på.

Lenke til kommentar
Ingen tar feil! Det er en form for selvbedrageri om du vil, ja. Det er selvsagt hvordan dette kan være positivt; man ser verden gjennom positive-briller. Er det nødvendig å utdype hvordan dette kan være positivt for egen helse?

Hvis det er selvbedrageri, så kan jeg ikke se hvordan dette skulle være positivt. Ihvertfall hvis man bruker en definisjon der man sier en ting til seg selv, selv om man vet med seg selv at man egentlig ikke tror på det.

 

Hvorfor er det selvbedrageri? Hvorfor skal mobbing i lengden være utelukkende negativt for en person? Jeg ser virkelig ikke hvordan dette henger sammen...

 

Fordi signalene kan virke som en slags aksept overfor mobbingen som har skjedd. Slike signaler burde unngås. Selv om en har blitt (u)merkbart skadelidende pga. mobbing så vil dette aldri gjøre en til en "mindre person" uansett. De fleste mennesker har skavanker av noe slag, det være seg som en konsekvens av mobbing eller andre ting.

Signalene kan virke som hva som helst, hvilket er hvorfor det ikke er noe vits i å bekymre seg for signaler etter mind mening. Hvordan man formidler seg er en ting, og der kan man ta visse hensyn, men når det gjelder hva man formidler, ser jeg ingen verdens grunn til å sensurere seg fordi det kan mistolkes.

 

Man burde aldeles ikke gi f* i hvilke signal man sender. Selv om man er ærlig, sett med subjektive øyne, så betyr ikke dette at det er den beste måten å presentere en sak på.

Hvordan man presenterer saken er ikke det som bekymrer meg. Der kan man selvfølgelig ta visse hensyn. Men hva man presenterer, ser jeg som sagt ingen verdens grunn til å sensurere.

Lenke til kommentar
Ingen tar feil! Det er en form for selvbedrageri om du vil, ja. Det er selvsagt hvordan dette kan være positivt; man ser verden gjennom positive-briller. Er det nødvendig å utdype hvordan dette kan være positivt for egen helse?

Hvis det er selvbedrageri, så kan jeg ikke se hvordan dette skulle være positivt. Ihvertfall hvis man bruker en definisjon der man sier en ting til seg selv, selv om man vet med seg selv at man egentlig ikke tror på det.

 

Hvorfor er det selvbedrageri? Hvorfor skal mobbing i lengden være utelukkende negativt for en person? Jeg ser virkelig ikke hvordan dette henger sammen...

 

Man kan vite om både negative og positive effekter, men fokusere på de positive. Det at negative konsekvenser er mye større en positive gjør dette derfor til en form for selvbedrageri. Selvbedrageri som er positivt for en selv. Det virker som om du på trass ikke vil forstå hva jeg sier.

 

Fordi signalene kan virke som en slags aksept overfor mobbingen som har skjedd. Slike signaler burde unngås. Selv om en har blitt (u)merkbart skadelidende pga. mobbing så vil dette aldri gjøre en til en "mindre person" uansett. De fleste mennesker har skavanker av noe slag, det være seg som en konsekvens av mobbing eller andre ting.

Signalene kan virke som hva som helst, hvilket er hvorfor det ikke er noe vits i å bekymre seg for signaler etter mind mening. Hvordan man formidler seg er en ting, og der kan man ta visse hensyn, men når det gjelder hva man formidler, ser jeg ingen verdens grunn til å sensurere seg fordi det kan mistolkes.

 

Nei, signalene kan ikke virke som hva som helst i tilfeller jeg sikter til. Hvis de kunne så hadde min bekymring vært grunnløs. Når uttalelser er basert på dette selvbedraget, som jeg nevner over, så må du se at vinklingen av mobbeerfaringen blir feil og kan sende ut signaler som ikke er positivt for mennesker som befinner seg i en nåværende mobbesituasjon. Men vi kan godt være uenige i hvor stor rolle disse signalene har. Personlig foretrekker jeg å overvurdere dem, fremfor å undervurdere dem...

 

Man burde aldeles ikke gi f* i hvilke signal man sender. Selv om man er ærlig, sett med subjektive øyne, så betyr ikke dette at det er den beste måten å presentere en sak på.

Hvordan man presenterer saken er ikke det som bekymrer meg. Der kan man selvfølgelig ta visse hensyn. Men hva man presenterer, ser jeg som sagt ingen verdens grunn til å sensurere.

 

Som sagt; fremlegger man en sak basert på et selvbedrag, så vil innholdet man presenterer kunne være tilsvarende bedragersk for utenforstående.

Endret av J-Core
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...