jarf

Jeg glemte å formidle at det naturlige for problemstillingen rundt hvorvidt mulighet som forutsetning for aktualitet kan reifiseres, er å besvare om "ingenting" kan reifiseres ved siden av eller som alternativ til aktualitet. Da skal det være åpenabrt at aktualiteten er en direkte negasjon på slik reifisering, ja til og med definisjonen av reifisering ville vært negasjon av "ingenting" som alternativ til aktualitet, så for å unnslippe paradokser dersånn så vil jeg og sikkert mange andre anbefale å bruke ett slagts separasjonsaksiom lånt fra mengdelære for å avgrense bruk av konsepter som reifisering, mulighet og ingenting, slik at dem ikke medfører trivialitet ved å operere over hverandre uforholdsmessig. tillegg: det at man må avgrense bruk av "reifisering/tingligjøring" for å unngå trivialitet her betyr ikke at du unslipper å faktisk ta i bruk det begrepet (eller tilsvarende) i godtakelsen av aksiom listet som nr. 2, dersom du ønsker å gjøre det på logisk gyldig grunn. Altså du må ta i bruk ett begrep som begrenser hva det er mulig å bruke det til, for at paradokser eller trivialitet ikke oppstår som den største selvfølge rett etterpå. Ontologi skal være å nettopp å finne slik begrepsmessige naturlige avgrensninger, eller dualiteter, man kan ikke arbeide med slike strukturer uten å ta i bruk ens dømmekraft over de primitive egenskaper verden består av igjennom vår sanseapperat, som er det substartum begepene har og måttet ha sitt jordsmonn i. Hvorfra kommer universaliteten, rasjonalismen eller platonismen du virker å ufortyrret identifisere I bruken av begrepene dine?

Å svare på 6 måneder gamle tråder er sikkert ikke populært, så ha meg gjerne undskyldt. Jeg tror den store ueningheten din med de som svarte deg i tråden her skal kunne distilleres ned til antakelser om hvorvidt mulighet er forut for aktualitet eller ikke, og på hvilken måte isåfall? Om mulighets-predikering kan tilstrekkelig forstås, beskrives eller kontekstualiseres uten at man trenger å reifisere disse til ontologisk forankrede entiterer forut for aktualiteten, så skulle det være naturlig også å ikke akseptere ditt andre aksiom I posten, at "alt som er må kunne være". For det at det KAN være oppstår bare i kontrast med forestillingen av fraværet av at det er, som da skjer i ettertid. Men om man da aksepterer aksiomet, så kan det komme med forbehold om nettopp det at muligheten av x kun kommer itilegg fordi x har blitt identifisert og komplementert av sinnets forestillingsevne ang dets fravær. Likevel mener jeg potensiale for alt som eksisterer er iboende i delmengder aller substratum av det som eksisterer, gjerne da de maksimalt generiske egenskapene man kan finne i verden. Men da er det viktig å presisere at koblingen mellom slike generiske eller homogene strukturer (partikkelfysikk) ikke følger fra vår naturlige mulighets-konseptualisering, selv om dem er svært beslektet i hva dem gjør i sine respektive kategorier. Om du vil drøfte hva som KAN preserveres mellom de to kategoriene så er jeg interessert i det, ville vært veldig spennende.

Alle transformasjoner er substitusjoner både i en tilstrekkelighet og nødvendighetsaksen, dette er den universelle egenskapen hos alle dualiteter og datamengder og operatorer, predikasjoner og kartlegginger. (det er også naturlig å tenke at fordi ord sitter i spenn i to slike akser så er det nettopp derfor vi plukker dem opp så tidlig, altså ekstrem kompresjon/minimering av entropi) At alle ord substituerer for forpliktelser i tilstrekkelighetsaksen (substituerer for forpliktelser som følger, er tilstrekkelige for disse) og substituerer for konkrete tilfeller av seg selv i nødvendighetsaksen (er nødvendige for hvert tilfellene ved å besitte det som er felles for alle). Om man gir meg rett i det, enten for diskusjonens skyld eller annet, så kan man spørre hva skjer så når ord heller enn å kunne eksemplifiseres representerer summer av delmengder? Og er det ikke det kartlegging, heller enn predikering, innebærer?

Konklusjonen jeg drar derfra, og som er hintet til i postens tittel: Sanne motsigelser oppstår naturlig i avgrensede rom i de tilfeller man ikke kan etablere at predikater substituerer for subjekter (fravær av korrespondanse), fordi jeg mener boolsk logikk (i alle dets fem komponenter; variabel, sannhetsverdi, implikasjon, negasjon og diskunksjon/konjunksjon) er i seg selv en substitusjon og høyere abstraksjon av predikativ substitusjon som ikke er legitim uten predikativ korrespondanse, og da at boolsk validitet feiler i virkeligheten og vår oppmerksomhet på den. Altså at parakonsistens kan begunnes og utvikles uten å en gang trenge å angripe lovene i klassisk logikk, fordi disse feiler naturlig som universelle grenser når substitusjon er illegal, fordi dem kan ikke generaliseres fra dataen de skulle implementeres over, og da er det fallit. Så spørsmålet er, hvor ofte er det illegalt? Og i hvilke sammenheger er det regelrett slik? Da er svaret mitt, og har vært lenge: i felles oppfatninger dannet i forventingen av andres reaksjoner på ens egne oppfatninger, for her krystaliseres kartleggingen på maksimalt turtall, uten å være en direkte predikativ operasjon, selv om disse skulle være korrigerende rundtom.

"Sannhet er ikke nødvendigvis empirisk. I matematikk er sannhet utledet fra aksiomene. Aksiomene er altså antatt sanne per definisjon." Sannheten som antas av aksiomene er kun relevante som epistemiske problemer når dem ikke antas men må begrunnes, og det som menes med antakelsen av dem er kun relativt til deduseringen av konklusjonene som følger. Men der fins ingen tendens til å anta at aksiomer er sanne utover dette. "Mens en empirisk påstand ikke har en implisitt sannhet, dens sannhet avhenger utelukkende om hvordan dens relasjon med omverdenen eksisterer objektivt." Ja først og fremst relasjonen med omverdenen objektivt, og denne relasjonen er en spesifik form for relasjon, nemmlig korrespondanse. Men det er ikke utelukkende dette slik sannhet avhenger av, altså jeg er med på at det er nødvendig med en slik relasjon, men om det også var tilstrekkelig så ville problemstillinger rundt korrespondanse-teorien av sannhet falt helt vekk, da alt som ville vært krevd var å konstatere korrespondanse mellom beskrivelsen og det som blir beskrevet. Men fordi det å konstatere dette er i seg selv ofte problematisk, altså at dommen av korrespondanse er feilbarlig så er det grunn for å tro at der fins andre nødvendige forhold som må ligge til grunn for at objektiv sannhet skal forekomme iforhold til omverden rundt. Ett problem med korrespondanse vil jo være fraværet av essensialisme i begrepene eller adjektivene som ble sagt å korrespondere med virkeligheten, da vil mereologiske feilslutinger være nærliggende (hvor man for eksempel bruker en helhet som beksrivelse av deler), og problemet jeg skisserer i posten også forekomme derav, altså at moteksempler for påstand om korrespondanse ikke har fellesegenskaper (og medfølgnde avgrensninger) som kan bekrefte negasjonen av slike påstander.

Inferensialisme ligner riktignok på poenget ditt med bakenforliggende forutsetninger, men selve retningen er stikk motsatt, det omhandler faktisk konsekvenser, heller enn forutsetninger. Så er både forutsetninger og konsekvenser også ensbetydende rent implikativt, men dem har også en ikke-implikativ betydning hva angår tid eller rom, og der er dem nøyaktig ulike, for der kommer en først og den andre etter. Altså i en prosess så er forutsetningen (også nødvendige som sådan) først og konsekvensen sist, men logisk er dem det vi kan kalle "følgelige/consequent på engelsk" Disse to setningene dine kan virke ulike, og begrep for begrep så er dem jo det, men så vil jeg påstå at dem peker på en og samme sak. Altså at når du prøver å forstå hva jeg mener ved å stille sprøsmål ved dette så må du nødvendigvis insistere på å holde meg ansvarlig for forpliktelser som jeg må oppfylle og som medfølger fra påstandr jeg allerede har kommet med, og vice versa. Om du betviler min siste påstand over så har vi ihvertfall funnet ett klart tilfelle av uenighet, og kan sikkert finne produktive poenger som følger fra det ved å fokusere akkurat på dette.

Dualiteter kan verken være sanne eller falske, dem kan kun bære bevisbyrden for sanne eller falske påstander angående ting objekter/mengder/informasjon som ikke selv er duale. Så om jeg øsnker å belyse egenskaper som gjelder dualitet så har jeg ett stort problem, for eneste måten å vise dette på er ved fraværet av mengder som ikke inlemmes under dem, og for å gjøre det må jeg vise til prosess ved flere ulike ledd i ulike sammenhenger, heller enn å i en enkelt setning komme med "ett poeng". For å ha ett "poeng" ville det krevd at dualiteten kunne relativiseres mot noe som ikke innlemmes under den, og for å gjøre det måtte du ha pekt på en ny dualitet som i seg selv gjør akkurat den samme generelle jobben, og da hadde jeg igjen identifisert en universell struktur hos denne dualiteten som den deler med alle de andre, og som jeg må bruke prosess lik den jeg allerede har brukt i denne tråden for å fremvise.

For å konkludere med en ting må noe annet anntas, bruken av forpliktelser i konteksten over er delvis lånt av språkfilosofen Brandom, når jeg sier at påstander forplikter deg til medfølgende påstander så tar jeg bare dette forgitt, da jeg ser på det som ikke bare korrekt men en nødvendig forutsetning for den ansvarligjøring du eksempelvis bedriver ovenfor meg i skrivende stund, og som nærmest alle dialoger omhandler uansett. Altså at når jeg sier en ting om språkets begrensninger så forplikter jeg meg til impliserte påstander for ekempel om hva begrensninger innebærer som sådan, ved å be meg utdype mine spørsmål så er det du som insisterer på forpliktelser, og tråden jeg startet her handler om hva som skjer når påstander ikke terminerer i slike forpliktelser dersom dem aldri var å oppdrive i utgangspunktet. Og at en slik situasjon har man ikke lenger påstander, og heller ikke mulighet for ansvarliggjøring ovenfor slike. Men at det man får istedet er morfismer, som jeg velger å kalle "kartlegging/analogi" grunnet det nærmeste jeg finner på norsk dagligtale, men som også kan kalles funksjoner. Funksjoner er implikative ("solen medfølger lys" -> "solen -> lys"), predikeringer er implikative ("solen er lys" -> "solen -> lys"), men implikasjonen i sistnevnte bærer en annen tyngde enn førstnevnte, når vi prater med hverandre er det ofte helt essensiellt å kunne påstå at jupiter er rund, for så å kunne dra slutningen "jupiter har tyngdekraft", om alt man hadde sagt var at "jupiter medfølger rundt utfall" kobles ikke utfallet med tyngdekraften som er implisert fra runde planeter, men står istedet isolert fra en slik med-forpliktelse.

Ja nettopp, jeg mener det du spør der kan stilles slik uten å miste noe av essensen: kan sannhet være til stede uten korrespondanse? Så hva kreves for korrespondanse? Om identifiserng og dermed bevissthet kreves for dette, gir det da mening for sannhet å kunne være mulig uavhengig av bevisstheten, og så videre? Med korrespondanse menes at en informasjons mengde i sin helhet innehar eller innleder en egenskap, slik at man kan si "denne tingen ER sånn eller slik" for at slik korrespondanse skal kunne operere over en slik mengde uten at det er nødvendig at noen er tilstede for å identifisere eller beskrive dette, hva må til for at det skal kunne gå an? Reduksjonisme er mest nærliggende som positivt svar på spørsmålet ditt om noe slikt går an, ved å si at de mest generiske egenskapene i alle bestandelene hos tingen er det tingen ER, også før vi måler eller tester den tingen. Altså korrespondanse muliggjøres ved universelle eganskaper i de primitive substansdelene hos tingen, som tingen som helhet kan sies å "være", uten å forplikte seg til den feilslutningen det ville medført om slike universelle egenskaper ikke fantes. (fallacy of composition) Men er reduksjonisme likevel gyldig? Noen vil kanskje prøve seg på at man kan jo da flytte problemstillingen ett hakk opp og spørre: må noen tenke reduksjonisme for at en reduktiv korrespondanse skulle være reell, eller en sannhet?

Om jeg hadde en tese om ett gitt datasett eller sansbart fenomen her som var enkelt falsifiserbar så hadde du hatt alle grunner for at alarmbjellene skulle ringe når ting blir så innviklet, kanskje også ringe i peterson frekvens, men jeg vil insistere på at siden tenking eller språk som sådan ikke kan separeres fra materiet jeg ønsker å belyse så er det i det minste ett hinder mellom meg og det målet som enkle falsifiserbare påstander slipper unna med. Samtidig tviler jeg ikke på at det fins andre som kunne forklart betydelg bedre. Jeg kan innlede en alternativ innfalsvinkel ved å spørre om du ville si deg enig i at abstraksjon både muliggjør og krever at konseptene man bruker kan substituere for pågående fokusering på de relle forholdene de peker på, men likevel ikke betyr noe mer eller over hva dem peker på? Og isåfall, om du sier deg enig i dette, er det mulig det forplikter deg til en ganske sterk/kvass mengde av videre forpliktelser? Kan du isåfall nevne noen av disse?

Vet ikke om det går her, spørsmål som enkelt lar seg formuleres i korte setninger slik du krever her kan like mye dreie seg om at jeg ikke får det til som at du forventer språket allerede skal gjøre jobben jeg poengterer at språket ikke nødvendigvis kan, og ihvertfall av og til ikke kan. Om jeg og du er uenige i at teksten har ett poeng, og vi ikke kan konkludere med at det motsatte av den enes påstand er korrekt, så har vi igjen svar på tiltale, da har man en kartlegging/morfisme/analogi som ikke lar seg begrense av dualitet, eventuelt det epistemiske forløpet for dette (hva som er relativt til hva man har grunn for å tro noe om). For ordens skyld: Dualitet i kontekst av filosofi eller koseptanalyse er ofte ment som dikotomi i en relevant kategori, altså en motsetning som er både felles ekskluderende og utmattende (exclusion and exhaustion).

Poenget, eller koblingen mellom normer og påstander, blir med hensikt ikke eksplisert av meg i posten fordi jeg utforsker forholdet mellom påstander og degenererte påstander (kartlegging, analogier, morfismer) som ikke medfølger dualiteter (og derfor fravær av falsifisering eller determinert negasjon (med referanse til hegel)), og hvorvidt strukturer eller relasjoner i det ene forholdet kan bevares i det andre likevel, men på en annen måte. Likevel skal det kunne være ett poeng der, men da er hensikten at man skal man finne det ved å svare på spørsmålene slik de er stillt eller ved alternativ vinkling. Poenget er kanskje at sirkularitet er mer fremtredende og tar mer plass hvor negasjon (moteksempler) er fraværende, men dette ville jeg kanskje ikke fokusert på enda. At tendenser i en kultur utvikler seg tregere dersom beskrivelsene man bruker innad den kulturen ikke kulminerer i svart/hvit, for eksempel om du kommer med påstand om at person X var vennlig men i vår felles kulturelle forståelse av dette begrepet så fins der ingen klar kategori av alle eksempler som ville motsagt vennlighet (kun en relativt liten delmengde av disse ville blitt betegnet som uvennlig og kvalifiserer derfor ikke), da påstår jeg at beskrivelsen ikke lengre er predikativ men kartleggende, og så spør jeg hvorvidt er vi klar over det, og hva mister vi på veien angående ansvarliggjøring ovenfor folks påstander når diffuse analogier substituerer for slike predikater?

Filosofi Hei! Jeg har en rekke relaterte spørsmål jeg ønsker å avdekke og håper dem kulminerer i noe innsiktsfullt hva angår kulturelle normer. Vi kan allerede begynne å se konturene av hvordan disse svarene implementeres innen AI-utvikling, men de skal likevel være relevante og gjeldende innen sinnsforskning, språkforskning og ontologi (egentlig alt). Grunnen til at jeg mener disse problemstillingene kan stilles uten forkunnskaper, er at hverdagslig sunn fornuft i seg selv bærer den relevante strukturen som muliggjør spørsmålene. De bør derfor være tilgjengelige for de fleste. Oversettelsesproblemet ligger ofte i vinklingen av spørsmålet, heller enn i mottakerens fattevne. Jeg mener helt oppriktig at eksperter (hvis kunnskaper tendenserer mot magnetlignende fordreining av problemer med tilstrekkelig generalitet) og hvermansen stiller svært likt på disse områdene – gjerne av samme grunn for at det finnes nærmest ingen teoretisk tyngde som kan gi en sterkere, generell dømmekraft. Er motsetningen av sannhet/usannhet medfølgende fra, utelukknde medfølgende fra, både og eller hverken eller, fra påstander om hva noe er, også kalt predikering? (eksempel: rosa er farge) Dersom sannhet og usannhet er både medfølgende fra og utelukkende medfølgende fra påstander, kan likevel påstander dem selv være begge deler eller kun enten eller? Om påstander må være enten sanne eller usanne, er dette fordi påstander bærer på implikasjoner som ender I maksimalt generiske dualiteter, hvor det er umulig for det man påstår noe om å bære på egenskapen av begge deler? La oss også vende på det, hva er det nærmeste noe kommer til å være en påstand, uten å være det, altså hva er relasjonen mellom en ting og det man sier iforhold til den tingen dersom man kommer svært nært å tilskrive denne tingen egenskaper uten å gjøre det? Er det nærliggende å kalle dette en kartlegging av den tingen? Altså tingen (og tilsvarende eller lignende ting) terminerer ikke (ender ikke) ved en motsetning hvor begge parter -er den andre slik som i en påstand Når man fraskriver seg kapasiteten til å bevise eller motbevise i det spesifike tilfellet, slik man da gjør ved "kartlegging", hva er den proposjonele verdien man da kan gjenvinne ved å miste de åpenbare fordelene påstander ga oss, om slik proposjonalitet skal kunne forventes? Om man utelukkende beveger seg innenfor rammer av "kartlegging" og glemmer helt påstander og sannhet, kan ikevel dualiteter preserveres på noe vis der inne, slike dualieter som ellers medfulgte sannhet og usannhet, hvorfor ikke? La oss teste en klassisk dualitet, som er nødvendig men utilstrekkelig for å bevise og tilstrekkelige men unødvendige for å motbevise nesten alle generaliserte mattematiske påstander, kontinuitet vs diskrehet, kan disse operere naturlig i relasjoner hvor noe "kartlegges" uten å utøve påstander? Test gjerne med andre primitive dualiteter også, slik utmatter mulighetsrommet av alternativer fra den vinklingen disse belyser tilfeldig utvalgte datasett/mengder. Hensikten med dette eksperimentet er å belyse hva som skjer med negasjon/kontradiksjon og "mulighet/tilstrekkelighet" i kontekster hvor naturlige motsentinger får leve fritt i systemer som er "ikke-proposisjonelle" eller "ikke-predikative", og hvorvidt sannhet, proposisjon og predikat kan oppstå på ett alternativt vis innad slike systemer. Jeg etterlyser noen som kan betydeliggjøre en slik test i kontekst av oppbyggingen den fikk i spørsmålene som ble stilt, forsvare dette godt etter at jeg har rørt litt i grøten og eventuellt knyttet det til AI utvikling/generell programmering eller ett hvilket som helst annet felt/tema, Eventuellt grunngi godt hvorfor hele oppsettet ikke bare er hensiktsløst men også metodisk eller logisk meningsløst. Om noen skulle være interessert å prøve seg på dette, still gjerne spørsmål så blir disse besvart, med forbehold om at jeg har absolutt ingen utdanning på noe felt overhode og kan ikke uttale meg som ekspert, men skal kunne klare å peile deg inn godt nok her om du har interesse. Om det skulle være behjelpelig for noens tolkning av posten så poster jeg en AI skrevet tolkning av dette som innlegg under. Noen nøkkel begreper som vil være tilstrekkelige men ikke nødendige i utfoldelsen av relevant diskusjon her for å peile inn noen som jeg evt mistet ovenfor, og som jeg insisterer på at ikke skal være nødvendige å lene seg på i selve diskusjonen: parakonsistent logikk, funksjonalisme, functional programming, operator-teori, orden-teori, topos teori, Locale teori, heyting algebra, intuisjonistisk logikk, boole, inferensialisme, brandom, strukturalisme, lawvere, curry howard, eksplosjonsprinsippet, abstraksjon, korrespondanse, substitusjon, predikasjon, egenskap-arving, dualitet, adjunksjon, naturlige egenskaper, mereologi vs typeteori Grunnen for at dette engasjerer meg er at det kan brukes som grobunn for å stille enda viktigere spørsmål rundt kulturelle forhold som opererer som kvasi-sannheter, uten at dem er sannheter. Eller i det hele tatt å bemerke at det vi gjør til felles og vår pågående forventning av andres reaksjoner på oss selv ofte terminerer i kartlegging heller enn sannheter og usannheter, og at dette eksisterer med en viss mengde sirkularitet når det forekommer.