jarf

Ja nettopp, jeg mener det du spør der kan stilles slik uten å miste noe av essensen: kan sannhet være til stede uten korrespondanse? Så hva kreves for korrespondanse? Om identifiserng og dermed bevissthet kreves for dette, gir det da mening for sannhet å kunne være mulig uavhengig av bevisstheten, og så videre? Med korrespondanse menes at en informasjons mengde i sin helhet innehar eller innleder en egenskap, slik at man kan si "denne tingen ER sånn eller slik" for at slik korrespondanse skal kunne operere over en slik mengde uten at det er nødvendig at noen er tilstede for å identifisere eller beskrive dette, hva må til for at det skal kunne gå an? Reduksjonisme er mest nærliggende som positivt svar på spørsmålet ditt om noe slikt går an, ved å si at de mest generiske egenskapene i alle bestandelene hos tingen er det tingen ER, også før vi måler eller tester den tingen. Altså korrespondanse muliggjøres ved universelle eganskaper i de primitive substansdelene hos tingen, som tingen som helhet kan sies å "være", uten å forplikte seg til den feilslutningen det ville medført om slike universelle egenskaper ikke fantes. (fallacy of composition) Men er reduksjonisme likevel gyldig? Noen vil kanskje prøve seg på at man kan jo da flytte problemstillingen ett hakk opp og spørre: må noen tenke reduksjonisme for at en reduktiv korrespondanse skulle være reell, eller en sannhet?

Om jeg hadde en tese om ett gitt datasett eller sansbart fenomen her som var enkelt falsifiserbar så hadde du hatt alle grunner for at alarmbjellene skulle ringe når ting blir så innviklet, kanskje også ringe i peterson frekvens, men jeg vil insistere på at siden tenking eller språk som sådan ikke kan separeres fra materiet jeg ønsker å belyse så er det i det minste ett hinder mellom meg og det målet som enkle falsifiserbare påstander slipper unna med. Samtidig tviler jeg ikke på at det fins andre som kunne forklart betydelg bedre. Jeg kan innlede en alternativ innfalsvinkel ved å spørre om du ville si deg enig i at abstraksjon både muliggjør og krever at konseptene man bruker kan substituere for pågående fokusering på de relle forholdene de peker på, men likevel ikke betyr noe mer eller over hva dem peker på? Og isåfall, om du sier deg enig i dette, er det mulig det forplikter deg til en ganske sterk/kvass mengde av videre forpliktelser? Kan du isåfall nevne noen av disse?

Vet ikke om det går her, spørsmål som enkelt lar seg formuleres i korte setninger slik du krever her kan like mye dreie seg om at jeg ikke får det til som at du forventer språket allerede skal gjøre jobben jeg poengterer at språket ikke nødvendigvis kan, og ihvertfall av og til ikke kan. Om jeg og du er uenige i at teksten har ett poeng, og vi ikke kan konkludere med at det motsatte av den enes påstand er korrekt, så har vi igjen svar på tiltale, da har man en kartlegging/morfisme/analogi som ikke lar seg begrense av dualitet, eventuelt det epistemiske forløpet for dette (hva som er relativt til hva man har grunn for å tro noe om). For ordens skyld: Dualitet i kontekst av filosofi eller koseptanalyse er ofte ment som dikotomi i en relevant kategori, altså en motsetning som er både felles ekskluderende og utmattende (exclusion and exhaustion).

Poenget, eller koblingen mellom normer og påstander, blir med hensikt ikke eksplisert av meg i posten fordi jeg utforsker forholdet mellom påstander og degenererte påstander (kartlegging, analogier, morfismer) som ikke medfølger dualiteter (og derfor fravær av falsifisering eller determinert negasjon (med referanse til hegel)), og hvorvidt strukturer eller relasjoner i det ene forholdet kan bevares i det andre likevel, men på en annen måte. Likevel skal det kunne være ett poeng der, men da er hensikten at man skal man finne det ved å svare på spørsmålene slik de er stillt eller ved alternativ vinkling. Poenget er kanskje at sirkularitet er mer fremtredende og tar mer plass hvor negasjon (moteksempler) er fraværende, men dette ville jeg kanskje ikke fokusert på enda. At tendenser i en kultur utvikler seg tregere dersom beskrivelsene man bruker innad den kulturen ikke kulminerer i svart/hvit, for eksempel om du kommer med påstand om at person X var vennlig men i vår felles kulturelle forståelse av dette begrepet så fins der ingen klar kategori av alle eksempler som ville motsagt vennlighet (kun en relativt liten delmengde av disse ville blitt betegnet som uvennlig og kvalifiserer derfor ikke), da påstår jeg at beskrivelsen ikke lengre er predikativ men kartleggende, og så spør jeg hvorvidt er vi klar over det, og hva mister vi på veien angående ansvarliggjøring ovenfor folks påstander når diffuse analogier substituerer for slike predikater?

Filosofi Hei! Jeg har en rekke relaterte spørsmål jeg ønsker å avdekke og håper dem kulminerer i noe innsiktsfullt hva angår kulturelle normer. Vi kan allerede begynne å se konturene av hvordan disse svarene implementeres innen AI-utvikling, men de skal likevel være relevante og gjeldende innen sinnsforskning, språkforskning og ontologi (egentlig alt). Grunnen til at jeg mener disse problemstillingene kan stilles uten forkunnskaper, er at hverdagslig sunn fornuft i seg selv bærer den relevante strukturen som muliggjør spørsmålene. De bør derfor være tilgjengelige for de fleste. Oversettelsesproblemet ligger ofte i vinklingen av spørsmålet, heller enn i mottakerens fattevne. Jeg mener helt oppriktig at eksperter (hvis kunnskaper tendenserer mot magnetlignende fordreining av problemer med tilstrekkelig generalitet) og hvermansen stiller svært likt på disse områdene – gjerne av samme grunn for at det finnes nærmest ingen teoretisk tyngde som kan gi en sterkere, generell dømmekraft. Er motsetningen av sannhet/usannhet medfølgende fra, utelukknde medfølgende fra, både og eller hverken eller, fra påstander om hva noe er, også kalt predikering? (eksempel: rosa er farge) Dersom sannhet og usannhet er både medfølgende fra og utelukkende medfølgende fra påstander, kan likevel påstander dem selv være begge deler eller kun enten eller? Om påstander må være enten sanne eller usanne, er dette fordi påstander bærer på implikasjoner som ender I maksimalt generiske dualiteter, hvor det er umulig for det man påstår noe om å bære på egenskapen av begge deler? La oss også vende på det, hva er det nærmeste noe kommer til å være en påstand, uten å være det, altså hva er relasjonen mellom en ting og det man sier iforhold til den tingen dersom man kommer svært nært å tilskrive denne tingen egenskaper uten å gjøre det? Er det nærliggende å kalle dette en kartlegging av den tingen? Altså tingen (og tilsvarende eller lignende ting) terminerer ikke (ender ikke) ved en motsetning hvor begge parter -er den andre slik som i en påstand Når man fraskriver seg kapasiteten til å bevise eller motbevise i det spesifike tilfellet, slik man da gjør ved "kartlegging", hva er den proposjonele verdien man da kan gjenvinne ved å miste de åpenbare fordelene påstander ga oss, om slik proposjonalitet skal kunne forventes? Om man utelukkende beveger seg innenfor rammer av "kartlegging" og glemmer helt påstander og sannhet, kan ikevel dualiteter preserveres på noe vis der inne, slike dualieter som ellers medfulgte sannhet og usannhet, hvorfor ikke? La oss teste en klassisk dualitet, som er nødvendig men utilstrekkelig for å bevise og tilstrekkelige men unødvendige for å motbevise nesten alle generaliserte mattematiske påstander, kontinuitet vs diskrehet, kan disse operere naturlig i relasjoner hvor noe "kartlegges" uten å utøve påstander? Test gjerne med andre primitive dualiteter også, slik utmatter mulighetsrommet av alternativer fra den vinklingen disse belyser tilfeldig utvalgte datasett/mengder. Hensikten med dette eksperimentet er å belyse hva som skjer med negasjon/kontradiksjon og "mulighet/tilstrekkelighet" i kontekster hvor naturlige motsentinger får leve fritt i systemer som er "ikke-proposisjonelle" eller "ikke-predikative", og hvorvidt sannhet, proposisjon og predikat kan oppstå på ett alternativt vis innad slike systemer. Jeg etterlyser noen som kan betydeliggjøre en slik test i kontekst av oppbyggingen den fikk i spørsmålene som ble stilt, forsvare dette godt etter at jeg har rørt litt i grøten og eventuellt knyttet det til AI utvikling/generell programmering eller ett hvilket som helst annet felt/tema, Eventuellt grunngi godt hvorfor hele oppsettet ikke bare er hensiktsløst men også metodisk eller logisk meningsløst. Om noen skulle være interessert å prøve seg på dette, still gjerne spørsmål så blir disse besvart, med forbehold om at jeg har absolutt ingen utdanning på noe felt overhode og kan ikke uttale meg som ekspert, men skal kunne klare å peile deg inn godt nok her om du har interesse. Om det skulle være behjelpelig for noens tolkning av posten så poster jeg en AI skrevet tolkning av dette som innlegg under. Noen nøkkel begreper som vil være tilstrekkelige men ikke nødendige i utfoldelsen av relevant diskusjon her for å peile inn noen som jeg evt mistet ovenfor, og som jeg insisterer på at ikke skal være nødvendige å lene seg på i selve diskusjonen: parakonsistent logikk, funksjonalisme, functional programming, operator-teori, orden-teori, topos teori, Locale teori, heyting algebra, intuisjonistisk logikk, boole, inferensialisme, brandom, strukturalisme, lawvere, curry howard, eksplosjonsprinsippet, abstraksjon, korrespondanse, substitusjon, predikasjon, egenskap-arving, dualitet, adjunksjon, naturlige egenskaper, mereologi vs typeteori Grunnen for at dette engasjerer meg er at det kan brukes som grobunn for å stille enda viktigere spørsmål rundt kulturelle forhold som opererer som kvasi-sannheter, uten at dem er sannheter. Eller i det hele tatt å bemerke at det vi gjør til felles og vår pågående forventning av andres reaksjoner på oss selv ofte terminerer i kartlegging heller enn sannheter og usannheter, og at dette eksisterer med en viss mengde sirkularitet når det forekommer.