Mann tidlig trettiårene. Det siste året har jeg ofte fundert på om jeg har nok penger. Jeg klarer meg bra økonomisk, med godt betalt jobb og lavt forbruk. Jeg kan leve et godt liv slik jeg ser det, og ha få bekymringer. Mye fordi jeg tjener greit, men også mye fordi jeg har lave materielle krav for å vere fornøyd. Aller helst vil jeg være i skauen i ei enkel koie med litt ved for å holde varmen.
Likevel, så streber jeg etter mer. Å få mer penger gir en god følelse. Det er som å spille et spill. Hver lille økning i formue gir et dopaminkick, og jeg føler meg glad. På den andre siden, gir hver lille utgift en liten smerte. Som mennesket jeg er forsøker jeg å unngå smerter, og smertene ved en utgift er større enn gleden ved inntekt. Jeg vil da helst redusere utgiftene mine mest mulig, dvs. ikke sløse, men unner meg selvfølgelig ting innenfor rimelighetens grenser.
Men, jeg vet ikke hvorfor jeg ønsker å redusere utgifter. Jeg vet at man bør ha oppsparte midler for en dag hvor uhellet er ute, det er greit. Men, jeg har grei nok inntekt, må snart betale formueskatt, og mitt nøkterne forbruk kan økes mye før det faktisk tærer på oppspart kapital istedetfor å bare redusere hvor mye jeg sparer hver måned. Likevel føler jeg at jeg må spare mer.
Slik jeg ser det så er det mange problemer i verden som er forårsaket av at mye vil ha mer. Jeg har mer enn nok. Milliardærene har mer enn nok. Likevel vil vi ha mer. Grådighet er vanskelig å slåss mot. Men hva tjener den oss? Hvorfor søker vi stadig etter mer penger?
Jeg er tilbøyelig til å svare trygghet. Jeg har lyst å eie mitt eget hjem, og ha fritid til å gå i skogen på ettermiddagene. Dra til fjells i helger. Det koster jo penger med bolig, og å ha bil for å komme seg til fjells. Men, jeg har mer enn nok til dette. Hva om det kommer en krise? Hva om boligmarkedet og aksjemarkedet kollapser? Da må jeg fremdeles ha trygghet. Men har man ikke det om man allerede i praksis er gjeldsfri?
En annen grunn til å hige etter mer penger er status. Det er lett å la seg friste til å ville ha en finere bil, finere klær, hus i riktig nabolag. Noen av tingene kan jo gi oppriktig glede, f.eks. muligheten til å bo i et fint nabolag med fine omgivelser. Men, mange vil jo ha fine ting fordi andre rundt de har tilsvarende fine ting. Selv bryr jeg meg lite om slikt, men jeg har en svakhet: jeg liker ikke å sakke akterut i forhold til mine jevnaldrende venner eller familie. Jeg vil ha like mye eller mer enn dem, både i form av lønn og formue. Jeg sliter med å forstå at jeg er slik.
Hvilken verdi gir det å ha lik økonomisk utvikling som folk som er like meg selv? De fleste jeg kjenner har samboere og lever andre liv enn meg som singel, men i stillhet, i bakgrunnen av mitt forvillede sinn, så foregår det alltid en sammenligning. Har jeg like mye som dem? Har jeg mer, eller mindre? Hvorfor? Jeg ser for meg at sammenligning er noe vi mennesker brukte evolusjonært som flokkdyr for å navigere sosialt.
Er denne sammenligningen noe man kan lære seg å gi slipp på? Det gir meg ingen nytte, annet enn å sørge for at jeg blir stadig grådigere. Og grådigheten min har ført til dårlige økonomiske avgjørelser senest siste året, og tapte en halvmillion. Jeg tar lærdom av det, men grådighet føles mer som et symptom enn en årsak. Jeg er heldig nok til å ha god økonomi, men det føles tidvis som en byrde, noe som er en ekstremt priviligert ting å si.
Det jeg burde fokusere på, istedetfor penger, er tid. Vi har begrenset med tid på denne jord. Begrenset tid med venner, foreldre, og familie, og begrenset med tid til å skape et godt liv for seg selv. Penger er til syvende og sist et middel for å skape det livet man har lyst på, enten for seg selv eller for dem man er glad i. Men, det er vanskelig, når man sparer til noe stort og ukjent, en eller annen plass inn i fremtiden. Det kommer i veien for å bruke pengene på å skape et godt liv her og nå, når man heller føler man burde spare.
For å konkludere denne tankevandringen, avslutter jeg med noen åpne spørsmål som jeg selv funderer mye på: hvilket forhold har du selv til penger? Hvilken glede gir penger deg i livet, eller hvilket formål tjener penger for deg? Har du et mål om hva som er nok inntekt, eller formue, for at du skal føle du har nok? Hvor mye, nøyaktig, er dette målet for inntekt og formue? Tror du at du klarer å la være fornøyd om du når målene, eller vil du snart sette nye, høyere mål?
Gøy med en litt åpen diskusjon om penger 🙂 Jeg er lei av å diskutere beløp, for det er alltid noen som har mer, eller mindre, men rent filosofisk syns jeg penger er et altfor sentralt konsept i livene våre til at man ikke diskuterer selve konsepter istedetfor beløpene. Har vurdert å sette meg et mål om å aldri ha mer enn typ 50 G i formue (grunnbeløp i folketrygden) for å ha et mål å strekke meg etter hvert år, men aldri overgå, for å holde igjen grådigheten, og forbli (nokså) nøktern.