Dette er et godt eksempel på affektiv polarisering: politisk uenighet blir gjort om til spørsmål om motstanderens moral og personlighet.
Du reagerer på at folk du kaller "sosialister" psykologiserer deg ved å antyde at du "ikke vil betale for deg". Det er en dårlig og usaklig debattform. Men du gjør egentlig noe av det samme når du forklarer sosialisters standpunkt med misunnelse, grådighet etter andres penger eller manglende forståelse for verdiskaping.
Dermed handler diskusjonen ikke lenger om formuesskatt, eiendomsrett, velferdsstat, insentiver eller finansiering av offentlige tjenester. Den handler i stedet om hva slags mennesker motstanderne angivelig er.
Det er en debattform vi særlig kjenner fra amerikansk politikk, der motstanderen stadig oftere beskrives som umoralsk, farlig eller illegitim. Den passer dårlig i en norsk kontekst, hvor de fleste reelle politiske uenigheter handler om avveininger, ikke om at den andre siden er onde eller dumme.
En sosialdemokrat, en demokratisk sosialist og en autoritær kommunist er ikke det samme. På samme måte er ikke alle som er mot formuesskatt egoister eller motstandere av fellesskapet.
Hvis man ønsker en saklig diskusjon, må man diskutere saken: Hva bør skattlegges? Hvor høyt? Hvilke uheldige virkninger får det? Hva er alternativet? Hvis man i stedet hele tiden skal forklare motstanderens moral og motiver, kan man kanskje vinne en krangel, men neppe bli klokere.