Fatninja

Nordmenn har da vel alltid vært et dystert folkeslag med sterk indrejustis og skeptisk til de som er utenfor klikken. Det er både genetisk og kulturelt. Vi har trengt det for å overleve i et ugjestmildt klima med små grupperinger.

På samme måte som alle som er involvert med Epstein er blitt stillt til ansvar? Alle vet jo at hele greia bare involverte Maxwell og Epstein, som henholdsvis er på lett soning og døde? Å settes i fengsel er bare noe som skjer med vanlige folk. Folk som Trump er hevet over alle lover og regler og nogenlunde anstendig oppførsel.

Ja, jeg brukte SannhetsGTP. Det er blitt ganske bra allerede. Det er ganske skremmende egentlig, men heldigvis drives det av norsk kraft.

Skriik!

Det er det som er det fine med sannhet. Bare du kaller noe sannhet, eller truth så blir det sant! Fantastisk! Ikke sant?

Heldigvis blir alt bra når SannhetsGPT er oppe og går da!

Nå er det bare å legge seg på kne og be til den nye norske AI overherren vår folkens! Halleluja vår AI i det høyeste!

Ooog jeg gikk fem på ja. Godt jobba!

Det er gode grunner til å ønske seg norske språkmodeller. Kontroll over data, språk og infrastruktur er viktig. Det er et legitimt og fornuftig mål, men det er ikke der problemet ligger. Problemet er ikke at noen utvikler en norsk KI. Problemet er ambisjonen som uttrykkes gjennom navn og funksjon: SannhetsGPT, “SannhetsMinisteriet”, automatisk meningskorrigering og debattscore. Dette er ikke bare uheldig formulert. Det avslører en grunnleggende misforståelse, både av teknologi og av samfunn. For en språkmodell produserer ikke sannhet. Den produserer sannsynlige svar basert på data. Data som er fulle av uenighet, feil, bias og motstridende perspektiver. Når man hevder å ha laget noe som er “objektivt” og “uten bias”, betyr det i praksis at man har valgt hvilke perspektiver som skal telle og hvilke som ikke skal det. Og da er vi over i noe helt annet enn teknologi, da handler det om makt: Hvem bestemmer hva som er “Sann”, “Usann” eller “Nesten Sann”? Hvem definerer hva som skal korrigeres? Hvilke verdier ligger inne i modellen? Dette er ikke nøytrale valg. Det er normative beslutninger forkledd som teknologi. Samtidig er det lett å forstå hvorfor slike ideer oppstår. Mange opplever informasjonslandskapet som kaotisk. Det er vanskelig å vite hva man kan stole på, og debatter preges ofte av støy og polarisering, men løsningen på dette er ikke å gi én aktør rollen som sannhetens forvalter. Det er nettopp fraværet av en slik autoritet som kjennetegner et åpent samfunn. Når man introduserer systemer som skal korrigere meninger, rangere folk etter “hvor ofte de har rett”, og tilby én endelig fasit, beveger man seg bort fra diskusjon og over i styring. Det betyr ikke at teknologi ikke kan bidra. Faktasjekk, kildehenvisninger og bedre informasjonsverktøy er nyttige. det er noe helt annet enn å påstå at man kan levere sannhet. Derfor er ikke hovedproblemet teknologien bak, det er ambisjonen den presenteres med.

De siste årene har mengden misinformasjon på internett ikke bare økt, den har eksplodert i industriell skala. Det som tidligere var sporadiske feil eller misforståelser, er nå erstattet av AI-genererte videoer, gamle klipp som utgis som nye, bilder fra helt andre konflikter og til og med opptak fra videospill som presenteres som ekte nyheter. Et angivelig iransk rakettangrep viser seg å være fra Ukraina i 2022. En «dokumentert» krigsforbrytelse er hentet fra Arma 3. En video av «voldelige demonstranter» er egentlig fra en annen by og et annet år. Og det verste er ikke at dette skjer. Det verste er at det fungerer. Ofte ekstremt godt. Grunnen er brutal og enkel. Folk gjør det som lønner seg. Fake-innhold er mer dramatisk, mer følelsesladet og langt mer delbart enn virkeligheten. Det gir klikk, delinger, følgere og penger. Når du i tillegg kan skru av kommentarfeltet og likevel tjene på det du publiserer, forsvinner nesten alle barrierer. Nyhetssyklusen gjør resten av jobben. En historie kan spre seg globalt på timer. Når det senere viser seg at den var misvisende eller direkte feil, er løpet allerede kjørt. Folk har gått videre. Korreksjoner betyr lite når narrativet allerede har festet seg. Ansvar eksisterer i praksis ikke. Og ja, publikum har også et ansvar. De fleste sjekker ikke kilder. Når noe avsløres som feil, trekker man på skuldrene og scroller videre. Samtidig er dette ikke bare latskap. Det er et system som overvelder folk med informasjon de ikke har kapasitet til å håndtere. Mennesker er ikke rasjonelle sannhetssøkere. Vi er sosiale dyr som søker bekreftelse. Vi tror lettere på det som passer verdensbildet vårt, og avviser det som utfordrer det. Kritisk tenkning taper hver gang den kolliderer med identitet. For innholdsskapere er dette drivstoff. For å overleve må de eskalere. Litt provoserende er ikke nok. Det må være mer ekstremt, mer sint, mer konfliktfylt. Over tid trekker dette både innholdet og publikum i en mer polarisert og aggressiv retning. Det er ikke en bieffekt. Det er en mekanisme. Plattformene spiller ikke bare på lag med dette. De er bygget for det. Algoritmene belønner det som skaper mest reaksjon. Sinne, frykt og indignasjon slår alt annet. Jo mer du reagerer, jo lengre blir du. Jo lengre du blir, jo mer tjener de. Misinformasjon er ikke en glipp i systemet. Det er et resultat av hvordan systemet er designet. Forsøkene på å «fikse» dette har stort sett gjort vondt verre. Kampen mot «fake news» har i praksis ofte blitt selektiv moderering, skyggebanne og kansellering av uønskede synspunkter. Ikke nødvendigvis de mest feilaktige, men de som bryter med det akseptable. Resultatet er ikke mer sannhet, men mindre tillit. Når de som setter reglene også definerer hva som er «misinformasjon», blir det et maktverktøy. Og folk merker det. Så hva gjør man da? Det korte svaret er at det ikke finnes noen ren løsning. Mer sensur vil bare forsterke mistilliten. Mer «fact-checking» vil bare bli oppfattet som politisk filtrering så lenge avsenderne ikke er nøytrale. Og nøytralitet i denne sammenhengen er i praksis en illusjon. Det eneste som faktisk ser ut til å endre seg, er publikum. Folk blir mer skeptiske. «Er dette AI?» er blitt en refleks, selv når det gjelder helt vanlige bilder. Det kan virke paranoid, men det er også en nødvendig tilpasning til en virkelighet der alt kan forfalskes. Ironien er at denne skepsisen kan være det eneste som fungerer på sikt. Ikke fordi den gjør oss klokere, men fordi den gjør oss mindre naive. Misinformasjonens tidsalder tar ikke slutt fordi noen rydder opp. Den tar slutt fordi tillit brytes ned til et punkt der den må bygges opp igjen, bit for bit. Det betyr også at ingen kilder slipper unna. Ikke medier, ikke plattformer, ikke «alternative» stemmer, og ikke oss selv. Alle må vurderes. Hver gang. Det er ikke en særlig komfortabel utvikling. Men den er allerede i gang. Og den stopper ikke

Jeg forstår at du er veldig uenig i Turning Point USA og Erika Kirk, men jeg synes språket ditt blir altfor hardt og overdrevet. Turning Point USA er en konservativ ungdomsorganisasjon som kjemper for fri marked, mindre stat, ytringsfrihet på universitetene og mot identitetspolitikk. Å kalle det teokratisk dystopi, beinhardt hierarki og «voldtekt av USA» er altfor mye. Det handler om vanlig politisk uenighet om hvor mye makt staten skal ha, ikke om å innføre diktatur. Professor Watchlist dokumenterer tilfeller der professorer angivelig diskriminerer konservative studenter. Venstresiden har i årevis hatt sine egne lister, kanselleringer og trykk mot feil meninger på campus. Det er litt ironisk at transparens plutselig blir kalt McCarthyisme når det går andre veien. Begrepet «strukturell vold» synes jeg brukes for lett her. Å likestille konservativ politikk med vold, samtidig som man nesten ignorerer at Charlie Kirk ble drept i et politisk attentat, virker inkonsistent. Erika har valgt å fortsette arbeidet til mannen sin. Å kritisere henne for ikke å bruke mer tid med barna føles unødvendig personlig. Uenighet er greit, men å kalle hele bevegelsen for vold og undertrykkelse hjelper ikke. Hvilke konkrete politiske forslag fra TPUSA er du mest uenig i? Det hadde vært mer interessant å høre om det.

Mye av hånen går på ansiktsuttrykkene hennes. Men folk reagerer veldig forskjellig på ekstreme traumer. Når du har sett noe så brutalt, er det ikke rart om reaksjonene blir uvanlige eller vanskelige å tolke. Jeg har selv opplevd traumer og hatt en slags “ut av kroppen”-følelse. Det så neppe ut som jeg reagerte “riktig” utenfra. Derfor synes jeg det blir feil å gjøre narr av hvordan noen ser ut i en sånn situasjon.

Det er vel ganske naturlig at noen som har opplevd noe så brutalt kan få et behov for å gjøre noe i etterkant. Jeg kjenner flere som har vært gjennom traumatiske hendelser og som kanaliserer det inn i å engasjere seg for noe de mener er viktig. Hva som oppleves som å hjelpe vil selvfølgelig variere, og det er ikke gitt at alle er enige i det. Poenget er likevel at motivasjonen ofte springer ut av sorg og bearbeiding, ikke bare politisk kalkyle. Derfor blir det litt for enkelt å si at alt er fair game, selv om hun også er en offentlig aktør.

Jeg har stor respekt for måten Charlie Kirk møtte folk ansikt til ansikt og debatterte med dem. Samtidig anerkjenner jeg at han bidro til å styrke Donald Trump politisk. Jeg sørget oppriktig da Kirk ble drept foran familien sin. Når det gjelder Trump, reagerer jeg helt annerledes, jeg opplever politikken hans som skadelig for Europa og Norge, og kjenner derfor ingen personlig sympati. Så dette bekrefter vel bare det du skriver her. Vedrørende Iran (Og Libya, Irak, Syria og Afganistan): Det er lett å rive ned et regime. Det er nesten ingen som vet hvordan man bygger et nytt.

Tenk om en svart prominent person ble skutt og drept foran familien sin. (Barak Obama?). Hvordan ville det blitt reagert dersom hvite putta på seg black face og parodierte Michelle Obama?