Nå er ikke jeg 40, men 30. Og jeg har aldri vært i et forhold før. Føler det ikke er noe spesiell grunn til og synes synd på meg, selv om jeg ærlig må innrømme at tanken på at jeg aldri har vært i og mest sannsynlig aldri kommer til å være i et forhold, gjør meg litt trist i ny og ne. It is what it is tenker jeg. Det er mange negative sider ved meg selv som gjør at jeg stiller med et enormt handikap når det kommer til å finne en partner.
 
	Jeg har både Asperger og AD/HD, noe som gjør meg "ænsjles" som Prøysen ville sagt. Det betyr selvsagt ikke at det er umulig å finne kjærligheten når man har en eller flere diagnoser. Men det er definitivt mer utfordrende. Jeg har bestandig hatt lav sosial intelligens, og på mange måter også en stor mangel på sosiale antenner. Noe som har ført til at jeg i de fleste sosiale settinger holder munnen min lukket, og går med "maske" som en slags overlevelsesmekanisme for å passe inn. Det sitter nok en god del traumer fra barndommen og, siden jeg er vokst opp i en bygd hvor det å være annerledes ble sett på som noe negativt. 
 
	Jeg har lav inntekt og lav utdanning, og er 50% ufør og 50% i jobb. Har vel bestandig hatt en tanke om at de fleste kvinner ønsker helst en mann med mye ressurser. Og i hvert fall ikke en mann med mindre inntekt enn seg selv. Kanskje dette bare er en overfladisk tanke jeg har, men jeg føler den stemmer litt. Jeg har heller ikke førerkort. Selv om jeg forsøkte meg på noen kjøretimer som 18 åring, ble jeg fortalt av min daværende kjørelærer at jeg var den mest håpløse eleven han noensinne hadde hatt. Og jeg ser den, siden jeg er ekstremt klomsete av meg og er nærmest praktisk tilbakestående. Er ikke alle som bør ha førerkort, og jeg er nok en av de. Men en mann som ikke kan kjøre bil, er jo ikke akkurat sexy.
 
	Også er jeg jo lav da. Og som jeg nevnte med det å ha en diagnose, så vet jeg jo at det fins mange lave menn der ute med kjærester. Men igjen så er det jo nok en del av meg som gjør dating mer utfordrende.