Jeg har en lillebror (26 år) som har vært isolert på rommet sitt i kanskje fem år. Han er på AAP fra NAV men deltar ikke i noe slags program som man egentlig skal. Nylig har han hatt søvnproblemer der han måtte på legevakten og senere få utskrevet tabeletter, quetapin. I Norge blir dette skrevet ut som sovetabeletter selv om det er kontroversielt: Kvetiapin er ikke en sovemedisin | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)
Han har hatt timer med rask psykisk helsehjelp og noen timer med psykolog, men han snakker veldig, veldig lite. Ikke mye kommunikasjon, så det er vanskelig å vite hva som er problemet, hva som skapte det originalt. En gang ble han slått i fjeset som ungdom, men vet ikke om det er lurt å bringe dette opp hvis dette ikke er problemet, eller om det er problemet og det er det som er traumet.
Jeg har sliter litt med dette selv, å ville blir hikikomori grunnet angst, men bedre enn min bror, kommet meg litt ut i livet. Angsten for ham gjør min egen angst værre.
Hva er det beste å gjøre? Å presse han siden det har vært såpass lang tid?
Har noen av dere familiemedlemmer i samme situasjon? Eller vært i samme situasjon selv?
Alle tanker er velkommen. Tusen takk.