Frekkas

Hva med det?

NOU: Barn og straff

Read it an weep

Et grundig og godt innlegg Mr. G! Nå kan du jo ta for deg litt generell strafferett. Du er flink på voksenopplæring

I do agree. Jeg antar det er et forsøk på å tilpasse norsk lovverk internasjonale konvensjoner. Det gir dessverre den følgen at samfunnet blir så til de grader gjennomregulert at man snart lovregulerer enhver fjert. Det er vel et forsøk på å formalisere normer og derigjennom skape varig endring moralsk og gjennom vaner.

Og dette forteller meg at du mangler elementær forståelse. Hva med dekningsprinsippet? Lovanvendelsen din er feil!

 

Dette forteller meg at du bare kaster rundt deg med tilfeldige ord du har lest i læreboken din. Dette prinsippet betyr, kort fortalt, at alle kravene i paragrafen må være oppfylt for at det skal kalles et ran, noe du vil skjønne at de faktisk er hvis du leser paragrafen.

Dette forteller meg at du ikke har noe som helst slags snøring om hva du snakker om. Når jeg ikke trodde det var mulig å drite seg mer ut, så klarer du å fylle hele buksa. Det blir egentlig for dumt å diskutere dette videre, da du totalt mangler gangsyn.

Og dette forteller meg at du mangler elementær forståelse. Hva med dekningsprinsippet? Lovanvendelsen din er feil!

Haha! Takk for det :!:

Du har ikke kommet med noe begrunnet svar på hvorfor du mener vilkårene i ransparagrafen er oppfylt. Nå kan du jo begrunne svaret ditt. Vis meg at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, så kan vi diskutere det.

 

Kanskje på tide å lese lovverket før du uttaler deg om det?

 

Straffeloven §267 sier følgende:

"For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person.

 

For ran straffes også den som i hensikt og ved midler som nevnt, tvinger noen til å foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.

 

Medvirkning straffes på samme måte. "

 

Kilde: http://www.lovdata.no/all/tl-20050520-028-029.htm

 

Her ser vi klart og tydelig at situasjonen som trådstarter beskriver var et ran.

Da er det kanskje passende med at du begynner med å komme med et begrunnet svar på hvordan du mener vilkårene for dette er oppfylt.

Selv om denne metadiskusjonen til Toron har en viss underholdningsverdi, så hadde jeg heller foretrukket argumentasjon rundt hvorfor man mener de straffebud som er nevnt er overtrådt.

Synd, trist, leit, hjertet mitt blør for deg

 

snip

Les innlegget mitt og forsøk igjen. Jeg orker ikke å drive voksenopplæring, til det har jeg for mye å gjøre. Polemikken er derfor lite interessant. Dersom du klarer å komme med et nogenlunde fornuftig juridisk resonnement, der du gjør rede for de straffbare forholdene som er begått, så skal jeg gjerne være med i en diskusjon.

Jeg må forholde meg til den informasjon som foreligger. Det er trådstartes subjektive oppfatning i tillegg til at saken har vært etterforsket. Som nevnt tidligere er det mange sivilrettslige spørsmål som kan grense opp til de strafferettslige.

At noen av spørsmålene kan oppfattes av enkelte som å falle innenfor straffelovenes bestemmelser har jeg forståelse for. Det er derved ikke slik at selv om man lese ord i en bestemmelse som "frihetsberøvelse" eller "ran" så vil det være undergitt straffeansvar.

Det forutsettes at man har kjennskap til den alminnelige strafferetten og den spesielle der det er visse villkår som må oppfylles. ie. dersom jeg tar en sjokolade som ligger på benken her hjemme, er det da et tyveri? Den moralske oppfatningen utifra hverdagsspråket kan kanskje indikere dette, men dette er ikke det samme som juss. Catch my drift?

Det er selvsagt synd, trist og leit at trådstarter har blitt behandlet slik, men det trenger ikke dermed være belagt med straffansvar. Jeg baserer med i tillegg på at politiet har etterforsket saken i en måned og kommet frem til at det ikke foreligger villkår for å straffe.

Da er det normalt at man iallefall tar avhør av de som er implisert og dermed kan bygge saken på et langt videre grunnlag enn hva som har blitt presentert her.

Dette er noe du har tenkt lenge og grundig på skjønner jeg.

Det ble nok oppfattet som ubehagelig, men det er ikke dermed sagt at det er straffbart. Det er er rekke villkår som skal oppfylles for at så skal skje. Og jeg forstår det sånn at politet har tatt en vurdering og kommet til at det er en sivilrettslig sak.

Det er en sivilrettslig sak. Hvorfor klager du på politiet da? De har vel forsøkt å hjelpe deg som best var?

Strafferett er ikke min beste side (kommer vel neppe som noen bombe) og det pleier jeg å opplyse om i diskusjonene. Erstatningsrett er mer i min bane, og det skinner vel kanskje gjennom at jeg skjeler på aksept av risiko – problematikken iht. lovreglene der, en ikke ukjent problemstilling i kjølvannet av strafferetten.

Erstatningsretten forsøkte jeg å holde utenfor, men den er selvsagt både viktig og relevant

Når det gjelder denne paragrafen brukt som ”forsvarsparagraf” er det nok av resultater hvor stupfulle, unge risikosjåfører i høy hastighet kjører av veien og dreper sin passasjer, gjerne bestekompisen. I straffesaken har da forsvarerne gjerne forsøkt brukt § 235 til forsvar for sjåføren (og altså mot passasjeren) for å gjøre handlingen straffefri eller straffenedsettende. Jfr. Rt. 1987 s. 835, Rt. 1991 s. 444, Rt. 1992 s. 1505, Rt. 1997 s. 436.

Strl § 235 gjelder jo bare de forsettlige forbrytelsene og dersom livet står på spill virker jo ikke samtykket straffriende, som i avgjørelsen du viser til i Rt. 1987 s. 835. Når det gjelder avgjørelsen i Rt. 1991 s. 444 slås det jo også fast at uaktsomheten er straffbar når det er betydelig fare for legemesskade eller død. Dette kan det vel neppe i en vanlig boksekamp.

Bestemmelsen i § 235 er praktisk nok, for all del, men heldigvis ikke for enhver pris.

Man legger jo uansett ikke alle sine rettigheter på hylla. Og dette er (slik jeg har forstått strafferetten, til tross for mine begrensinger), et av grunnprinsippene; at samtykke ikke fritar for straff hvor det er tale om grov legemsbeskadeligelse, for eksempel tap av syn, hørsel og taleevne, jfr § 9 og § 231. Samtykke til drap fritar heller ikke for straffeansvar, jfr. § 235, 2.ledd, slik jeg har forstått (men det har jo du tatt høyde for i ditt innlegg). Og selv om vår tenkte tiltalte ikke ble straffet i denne omgang, så er det nok av andre gråsoner å ta fatt på. Det er jo egentlig i gråsonene og oppover at nivået fastsettes. I dette tilfellet hevdes det at det er gitt samtykke, om enn kanskje stilltiende. Men det er jo flere typer av risiko; aksept av risiko, medvirkning til risiko, samtykke til risiko, som kunne vært aktuelle i vårt tilfelle.

Jeg vil jo tro at et samtykke gitt til en boksekamp som her, er fritt og inneholder de fleste, om ikke alle typer aksept av risiko.

Men mitt ankepunkt er at man ikke altfor lett skal overlater konsekvensene av handlingen til partene. Jeg går inn i ringen og så kan jeg uten straffekonsekvenser ta livet av en mann, eller han meg. Nei, så enkelt er det jo ikke, og det sier du jo selv. Og Ole på 12 år har slettes ikke tatt høyde for at han kan dø i ringen, sånn uten videre. Han tar fullt forbehold om at dersom ikke sportens regler følges av de involverte så skal han kunne straffeforfølge dem. Mister han likevel livet, til tross for at reglene følges, og ingen kan klandres, så er det rett og slett et uhell. Det er kanskje derfor det nesten ikke finnes slike domsavgjørelser (straff) av denne slag, altså der reglene er blitt fulgt.

Man har ved rettsregler som strl § 235 stort sett lagt en ansvar på den som samtykker, som på mange områder i strafferetten. Dersom man skal legge inn forutsetninger om at aktørene ikke er myndige, stiller saken seg selvsagt annerledes. Ingen tar vel høyde for at de kan dø i en boksekamp, men det ligger en implisitt risiko i handlingens natur. Og dermed må du følgelig bære denne risikoen selv i stor grad. Det er jo ikke slik at du kan ta på deg boksehansker for å ta livet av en mann i ringen. Igjen tilbake til straffbarhetsvillkårene. Dersom du har forsett, altså går inn i ringen med viten og vilje, for å ta liv, da oppfyller du jo kravene til en annen straffebestemmelse. Det er jo den forbryterske vilje man ønsker å straffe. Ikke det hendelige uhell, altså uaktsomhetens nedre grense.

Jeg forutsetter her at det ikke finnes noe forsett for faktisk å ta livet av den andre. Da er vi tilbake på at dette er en legemesfornærmelse med dødsfølge. Man har utvist forsett, men da iforhold til legemeskrenkelsen, som er straffritt jf strl § 235.

[quote name='Gaidaros' date=' 5. april 2010 - 13:15' timestamp='1270469715' post='15462506'

Det er sjelden at situasjoner, i sportssammenheng som ikke overskrider spillereglene, blir trukket til retten, så det er lite rettsavgjørelser. Derimot finnes det en mengde avgjørelser (stort sett vedr. erstatning) der klare overtredelser av de sportslige reglene og vurderingen av om denne oppførselen går inn under aksept av risiko for offeret. Det er jo også her litteraturen tar høyde for om en aksept av en ytterligere risiko utover reglene bør aksepteres (en slags gummistrikkeffekt). Ytterligere er det nok av eksempler på folk som har havnet i slåsskamp og som hevder straffefrihet iht. § 235. Eksemplet ditt med samtykke til slåsskamp, er vel fra din side kun nevnt som typeeksempel. For i slike sammenhenger er det vel egentlig fastslått i HR. (eks. 1993-01-21. Rt 1993 117) at samtykke til slåsskamp ikke kan oppfattes som samtykke til forsettlig tilføyelse av skade.

Jeg undrer meg på om konsekvensfravikelsen kan være uttalt fra selve det organet som tillater aktiviteten. Jeg har jo tidligere henvist til lov om proffboksing og knockoutloven og dens forskrifter. Og jeg kan godt se for meg at deltagelse og risiko for skader blir definert i et ansvarsfravikelseskjema i forbunds- eller klubbsammenheng i forhold til erstatning, og kanskje også i forhold til straff, gjerne også inntatt i vedtektene. Det er slettes ikke uvanlig i proffsammenheng mht. sport og også i risikoyrker, og i USA har det jo tatt helt av. Men hvordan forholder det seg til herværende sak?

Avgjørelsen i Rt 1993 117 gjelder vel at samtykke til slagsmål ikke innebærer samtykke til bruk av kniv og dermed forsettlige skadefølger. Det handler jo om rekkevidden av samtykket. Men det må være uomtvistelig at et samtykke til et slagsmål i normalsituasjonen virker straffriende. Når det gjelder idretten er jo dette et ganske stort og egentlig interessant område. Anbefaler "Idrett og Juss" av Kjenner dersom dette finnes interssant. Nå er det noen år siden jeg bladde i den, men han reiser en del prinsipielle spørsmål som er viktige.

Jeg tror i vil de flere saker fra idretten i rettssystemet i årene fremover. Da kommer nok dette med samtykke inn som et viktig moment. Når det gjelder ansvarsfraskivelse i formalisert form så finnes jo dette relativt mange steder i dag. Innenfor erstatning blir det nok relevant, men ikke så mye på strafferettens område, da man ikke kan avtale seg bort fra straffeansvar (i hovedsak)

Etter min mening vil jeg nok fortsatt si at i "typetilfellene", med de forutsetninger jeg har nevnt, vil kunne gå straffri. Men det beror selvsagt på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Så kan man jo selvsagt spørre seg hvorfor vi har såvidt lite rettspraksis på dette. Det har kanskje en sammenheng med at de fleste slike saker ikke kommer i rettsapparatet fordi hvermannsen oppfatter at han, ved å frivillig gi seg inn i en slik aituasjon, må bære endel av ansvaret.

Du ringer 02800! Så forteller du hva som har skjedd, og oppgir personopplysninger. Er det så vanskelig?

 

Ja, det enkle er ofte det beste...og det er nettopp det som er poenget mitt. Jeg skal forsøke å forklare det litt "ujuridisk".

 

Hvorfor hoppe direkte på en paragraf som forutsetter skyld (§ 235) når skyldspørsmålet enda ikke er vurdert (i forhold til § 228 og § 229).

 

Vurder først skylden i forhold til § 228 og § 229. Hvis man er skyldfri, så er det ingen grunn til å vurdere unntaket i § 235. Hvis man går inn under vilkårene for å få skyld, så ok, da forsøker vi å frifinne ved å benytte unntaksregelen i denne medvirning/samtykke/akseptsparagrafen.

 

Slik jeg forstår § 235 så er det en unntaksparagraf som frifinner deg for skyld i spesielle tilfeller. Hvis man da i utgangspunktet er fri for den skylden (man er vurdert ut fra hovedregelen, altså de spesielle tilfellene i paragrafen) så virker det svært unødvendig å ta hele drøftelsen.

 

Men hvis man forandrer faktum til å tildele skyld (uaktsomhet, forsett,overlegg... whatever) så ok. Da vurderer vi hvilken kategori skylden har før vi ser om det finnes unntaksregler som kan frifinne. Denne paragrafen er jo en typisk "frifinnelsesparagraf" som brukes av den tiltaltes forsvarer og ikke av aktor.

 

 

Var dette litt mer forståelig.

G

Tja, jeg syns du kompliserer saken unødig. Jeg vet ikke hvor godt du kjenner strafferett, men det virker som du ikke har helt grep om straffrihetsgrunnene, no offence. Og du misforstår ihvertfall rekkevidden av straffeloven § 235.

Utgangspunktet må være straffbarhetsvillkårene som det finnes fire av.

1. Krav om lovhjemmel

2. Ikke foreligge straffrihetsgrunner (rettsstridig handling)

3. Subjektiv skyld

4. Tilregnelighet

Dette er altså villkårene som må være oppfylt for å kunne straffe. La meg forklare hvordan jeg forstår faktum, så det ikke skal være noen uklarheter der. Det er en boksekamp der begge parter altså har gitt et fritt samtykke og akseptert en viss risiko. Man skal inn i ringen å slå på hverandre. Da må det være påregnelig at man kan få skader. Man regner selvsagt ikke med å dø, men muligheten er tilstede og man har akseptert risikoen. En boksekamp er jo per definisjon vold, der man krenker den andre på legemet (tilogmed foresettlig!). La oss se på ordlyden i strl § 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder. Javel, er ikke dette akkurat dette en boksekamp dreier seg om? Hva med dekningsprinsippet? Den subjektive skylden må dekke hele den objektive gjerningsbeskrivelsen. Check. Handlingen kan umulig ses på som annet enn forsettlig. Okei, så har vi bestemmelsene i 3. ledd og provokasjon og retorsjon (ikke straffrihetsgrunner, men straffritaksgrunner) Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.

Hva er begrunnelsen for denne bestemmelsen? Jo, det er at forholdene er oppgjort. Man kan skal ikke kunne slå igjen, også be rettsystemet straffe den andre.

Villkårene om lovhjemmel, subjektiv skyld og tilregnelighet er tilstede (jeg forutsetter dette). Javel, så står vi igjen med straffrihetsgrunner.

Bestemmelsen i straffeloven § 235 er dersom du tenker gjennom det, egentlig en relativt praktisk bestemmelse i så måte. I mange ulike idretter er jo egentlig normen i strl § 228 oppfylt.. Fotball, ishockey, you name it. Du gir ditt samtykke til en legmesfornærmelse ved å delta.

Bestemmelsen er en straffrihetsgrunn og kan ikke forstås som noen "forsvarsregel" og brukes kun av forsvarer. Handlingen er straffri så det er egentlig ingen grunn til å ta den til rettssystemet. Det er iallefall sjelden den hevdes som straffrihetsgrunn i retten når det gjelder legemeskrenkelser. Det er sjelden en som har skutt en annen forklarer det med "han sa jo jeg skulle skyte han".. Det forekommer derimot relativt ofte i sedlighetssaker, se bestemmelsene i strl kap 19.

volenti not fit injuria- Den som samtykker, lider ingen urett.

Jeg skjønner nok ikke helt hva du mener Gaidaros. Dersom jeg oppfatter deg riktig vil jeg nok si at poenget har en nokså teoretisk interesse. Jeg er praktiker og liker og holde det enkelt =)

§ 231 kan dog være aktuell, og da vil straffrihetsbestemmelsen i § 235 ikke komme til anvendelse såvidt jeg vet.

Straffrihetsbestemmelsen i første ledd kommer ikke til anvendelse, men straffenedsettelsesregelen i annet ledd kommer til anvendelse ved strl §231.

Straffrihetsregelen i § 235, 1. ledd kommer til anvendelse selv om handlingen faktisk har ført til død eller betydelig legemesskade når dette lå utenfor den handlendes forsett.

§ 235. Straf efter §§ 228 og 229 kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.

 

Er nogen med eget Samtykke dræbt eller tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, eller har nogen af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

Jeg kan ikke se at straffeloven § 231 skal kunne komme til anvendelse her. Det er egentlig en lite praktisk bestemmelse som det går relativt lang tid mellom hver gang blir brukt. Straffeloven § 9 gir definisjonen av hvordan man skal forstå betydelig skade på legeme og helbred. Det springende punkt i forbindelse med denne bestemmelse er at den subjektive skylden må omfatte forsett i forhold til disse skadene beskrevet i strl §9. I rettspraksis er det i hovedsak tilfeller der man bruker gjenstander (lysestake, kniv, våpen)eller gjentatt grov vold med slag og spark mot hodet hvor bestemmelsen har vært brukt.

I dette tilfellet har jeg vanskelig for å se at det i normaltilfellene finnes et forsett for invalidisering.

Spørsmålet må deretter bli om han kan straffes for uaktsomt drap. Det kreves da at gjerningsmannen burde ha forutsett muligheten for dødsfølgen, altså en alminnelig uaktsomhet. Samtykket vil også ha innvirkning her, som Andenæs skriver, "også innenfor sport og artistopptreden trekkes i praksis rommelige grenser for den tillatte risiko"

Jeg stemmer for denne dom: tiltalte frifinnes.

 

§ 235. Straf efter §§ 228 og 229 kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.

Er nogen med eget Samtykke dræbt eller tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, eller har nogen af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

 

 

 

Deretter, et spørsmål? Er egentlig denne paragrafen riktig, § 235, er det den som kalles for legemskrenkelse med dødsfølge?

 

Jeg tror nok ikke § 235 er rett paragraf i det hele tatt, frekkas. Denne paragrafen gjelder nemlig aksept av dødsfølge, typisk barmhjertighetsdrap under dertil hørende aksept fra offeret.Det er ingen som går inn i amatørringen som aksepterer dødsfølge, verken stiltiende eller uttalt, verken i straffesammenheng såvel som i erstatningssammenheng. Man aksepterer risiko for de skadene som hører til sporten. Tilogmed skader for noen brudd på reglene blir akseptert, men slettes ikke død. Man må nok gjennomføre en vanlig dødssetterforskning her, tror jeg. Sannsynligvis kommer man til samme resultat som deg, at det ikke er grunn til å reise tiltale (forutsatt at det ikke har forekommet noen brudd på lover og regler, at motstanderen ikke har vært uaktsom etc.),men det skjer ikke automatisk og det skjer i alle fall ikke med begrunnelse om medhjelp til død. Å forsøke å ilegge aksept av dødsrisiko i form av barmhjertighetsdrap i bokseringen er for drøyt mener jeg.

Hei hei =)

Straffeloven §235 omhandler samtykke som straffrihetsgrunn. Hensikten med lovbestemmelsen er å gjøre det straffritt der man har gitt et samtykke. Typisk vil forholdet være der to personer har gjort en avtale om et slagsmål "på utsiden av puben". Likeledes vil det være dersom jeg gir deg lov til å slå meg. Dette er utgangspunktet straffritt jf strl § 235.

Lovbestemmelsens annet ledd er en straffeutmålingsbestemmelse der følger av legemeskrenkelser er omtalt.

Den vil i aller høyeste grad være relevant her. Les gjerne Andenæs el.

mvh Frekkas

Edit: Merk at den straffebestemmelsen som nok vil være mest aktuell her er strl § 228. 2. ledd, alternativt straffeloven § 229. Dette vil selvsagt bero på en konkret vurdering mtp forsett i forhold til skadefølgen osv. Derved vil strl § 235 komme til anvendelse.

I en slik boksekamp kan man nok ikke dømmes for drap. Det kan selvsagt tenkes at motstander har invitert til en boksekamp med den hensikt i å ta livet av motstanderen, men dette finner jeg noe søkt. Den teoretiske muligheten må nok dermed sies å være tilstedet.

Jeg forutsetter at det er en normal boksekamp, det motivet til deltagerne er sporten. I dette praktiske tillfellet vil det da ikke være tale om et drap, men en legemeskrenkelse med dødsfølge. Da gjelder i utgangspunktet straffeloven § 235 om samtykke.

§ 235. Straf efter §§ 228 og 229 kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.

Er nogen med eget Samtykke dræbt eller tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, eller har nogen af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

Andenæs skriver:

Vi har fått et generelt forbud mot proffboksing. Bakgrunnen var at profesjonell boksing medfører en betydelig medisinsk risiko, både for akutte hjerneskader, undertiden med døden til følge, og for varige skader (ringvrak. Overtredelse av forbudet er straffbart, både for deltakerne, arrangørene og andre medvirkende, men bare etter særbestemmelsene i loven, ikke som legemeskrenkelse.

Andenæs har nok ikke dødsfølgen i tankene her, det er mulig at gjerningsmannen vil kunne straffes for en legemeskrenkelse med dødsfølge, med dertil nedsatt straff jf strl § 235. 2. ledd.

Rundskriv, Justis- og politidepartementet, 12.09.2002

Privates adgang til å pågripe naskere

 

For at en privatperson skal kunne pågripe en nasker må følgende vilkår være oppfylt:

Det må være skjellig grunn til mistanke om naskeri.

Det må være unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare.

Pågripelsen må ikke være et uforholdsmessig inngrep.

Den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

 

Om disse vilkårene heter det i Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) (heretter proposisjonen) på sidene 130 til 131:

”Et grunnvilkår for å pågripe er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om naskeri. Det forhold at en elektronisk alarm slår ut, kan ikke uten videre være tilstrekkelig til å konstatere slik mistanke. For eksempel er det ikke grunnlag for å pågripe hvis mye tyder på at alarmen har slått ut ved en feil. Uaktsomt naskeri er ikke straffbart og kan dermed heller ikke føre til pågripelse.

Departementet antar at § 171 første ledd nr. 1 om unndragelsesfare ofte vil være oppfylt hvis en nasker blir tatt på fersk gjerning i en butikk og han ikke frivillig legitimerer seg. Også andre av grunnene i § 171 første ledd kan være oppfylt. Men dette er ikke nok til å pågripe. I tillegg kreves det at det er tilstrekkelig grunn til å pågripe og at pågripelsen ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a.

Ved forholdmessighetsvurderingen vil verdien av det som er tatt, stå sentralt. Andre viktige momenter er om pågripelsen vil være en særlig belastning for den det gjelder og om hvorvidt vedkommende også tidligere har nasket eller stjålet i den aktuelle butikken eller andre steder.

Personer under 15 år kan ikke pågripes. Ungdom mellom 15 og 18 år bør bare pågripes hvis det er særlig påkrevet, jf. § 174.

Pågripelsen skal foretas så skånsomt som forholdene tillater, jf. § 178. I prinsippet kan man bruke makt ved pågripelser, jf. straffeloven § 48. Men ved naskeri skal det ikke mye til før maktbruken vil være uforholdsmessig.

Privatpersoner som har foretatt en pågripelse, skal straks overlate den pågrepne til politiet (§ 176 annet ledd). Politiet må altså varsles med en gang. Kan ikke politiet komme innen rimelig tid, må den pågrepne få gå.

(…)

Private som foretar en ulovlig pågripelse, kan risikere straff og erstatningsansvar for ulovlig frihetsberøvelse. Og den som under en lovlig pågripelse bruker mer makt enn loven tillater, risikerer å bli stilt til ansvar for legemskrenkelse. Den som tar feil av rekkevidden av reglene om pågripelse, vil vanligvis ikke bli hørt med at det foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse som skal føre til straffrihet.”

Nei

Har vedkommende gjort noe straffbart ved å spørre om han får se i huset da?